Trives ikke i lærerpraksis...

[AnonymBruker]

Er i tredje uka i min første praksis på PPU, og gleder meg til å bli ferdig. Har drømt om å bli lærer siden jeg gikk på ungdomsskolen, og nå er jeg bare så skuffa over meg selv. Føler ikke jeg fikser lærerrollen, og er redd jeg ikke kommer til å trives i jobben.
Jeg er veldig glad i elevene, og jeg er glad i fagene. Det som er problemet går mye på det med store klasser og generell trivsel. Blir utrolig stressa av at det er så mye som skjer på en gang, får aldri konsentrert seg om en oppgave av gangen. Er det flere som har hatt det som meg? Er det annerledes når man jobber på ordentlig?

Anonymous poster hash: 6f112...7cd

[Marsupilami]

Har ingen erfaring selv, men jeg kjenner mange kommende og nåværende lærere. Mitt inntrykk er at hvilke fag og hvilke trinn du underviser har stor betydning for stress-nivået, i tillegg selvsagt til antallet elever i klassen. Hvilke fag og trinn har du tenkt å jobbe med?

[AnonymBruker]

Første praksisperiode oppleves av mange som stressende og kaotisk. Selv går jeg 4-årig lærerutdannelse (siste året nå), og har praksis hvert semester. Etter den aller første praksisen fikk jeg skikkelig kalde føtter. Det var så mye kaos, mange elever i klasserommet, ekstremt dårlig oppfølging av praksislærer osv. Jeg hadde virkelig lyst til å slutte, men det gjorde jeg ikke (heldigvis). Etter det har jeg bare følt meg mer og mer som "like a boss" i praksis. Haha! Du lærer så utrolig mye, og etter hvert blir du en tydligere og bedre klasseleder, og du finner din måte å håndtere stress og kaos. Jeg tror uansett at det vil bli bedre når vi kommer ut i jobb, fordi da får vi tid til å bli ordentlig kjent med elevene. Det blir lettere å danne relasjoner, og da oppstår det automatisk et bedre læringsmiljø i klassen. Dersom du har drømt om å bli lærer lenge, så følg den drømmen og magefølelsen Ikke la første praksisperiode skremme deg. Det er mitt råd.

Anonymous poster hash: 82d51...fd1

[AnonymBruker]

Har praksis i et språkfag på ungdomsskolen. Det verste er kanskje at jeg er i fem ulike klasser, og det er inkludert to spespedklasser.
Kommer ikke til å bestemme meg for om jeg vil fortsette før jeg har fått praksisen litt på avstand, for jeg er dessverre en person som lett kan bli litt overveldet og stressa, i tillegg til at praksislærer flere ganger har sagt jeg er for selvkritisk. Er litt i tvil om at det er plass for sånne som meg i skolen, virker som alle andre er så mye mer energiske og utadvendte. Selv om jeg har ok snitt (B), føler ikke ejg at jeg kan nok fag heller...
Eneste lyspunktet er elevene, jeg har hittil likt absolutt alle elevene jeg har vært i kontakt med, og da spesielt kanskje de i spespedklassene.

TS

Anonymous poster hash: 6f112...7cd

[Marsupilami]

Du høres ut som om du har alle egenskaper for å bli en fantastisk lærer. Tror også de aller fleste lærere opplever følelsen av å ikke kunne nok fag (og de andre har bare ikke forstått det ennå ).

På den annen side er det nettopp språk i ungdomskolen jeg har hørt skal være det vanskeligste med tanke på arbeidsbyrde og mental belastning i klasserommet, Jeg har sett kjente bryte sammen under presset, og oppdage for seint at de må forsake nærmest all fritid for luselønn. Unner ingen en slik opplevelse.

Endret 15. oktober 2014 av Marsupilami

[AnonymBruker]

Tror ingen andre enn deg selv kan svare på hva du bør gjøre. Jeg startet selv på grunnskolelærerutdanningen, og føltes egentlig feil fra dag 1. Praksisen bekreftet for meg at det ikke var det rette, og jeg har aldri vært så lettet som etter at jeg sa ifra til veileder at jeg skulle slutte.

Men som sagt, det der bør du jo kjenne på selv, men er du usikker bør du kanskje vente litt og se.

Lykke til!

Anonymous poster hash: 5a96f...358

[Unika]

Har praksis i et språkfag på ungdomsskolen. Det verste er kanskje at jeg er i fem ulike klasser, og det er inkludert to spespedklasser.

Kommer ikke til å bestemme meg for om jeg vil fortsette før jeg har fått praksisen litt på avstand, for jeg er dessverre en person som lett kan bli litt overveldet og stressa, i tillegg til at praksislærer flere ganger har sagt jeg er for selvkritisk. Er litt i tvil om at det er plass for sånne som meg i skolen, virker som alle andre er så mye mer energiske og utadvendte. Selv om jeg har ok snitt (B), føler ikke ejg at jeg kan nok fag heller...

Eneste lyspunktet er elevene, jeg har hittil likt absolutt alle elevene jeg har vært i kontakt med, og da spesielt kanskje de i spespedklassene.

TS

Anonymous poster hash: 6f112...7cd

Kjære TS! Du høres litt ut som meg du, sånn personlighetsmessig. Jeg er heller ikke glad i stress, og jeg pirker mye på mitt eget arbeid. Men ingen kan forvente å "fikse" lærerrollen etter under 3 uker i praksis! Det tar tid! Det er mye man skal lære, men det aller meste er spennende (heldigvis!).

Jeg kan love deg EN ting: Det blir bedre! Akkurat nå er du i en kjempevanskelig praksisperiode mye fordi du har fem klasser + spesialklasser. Jeg syntes det er rart de setter en førsteklassing til en slik utfordring. Jeg er i mitt nest siste semester og jeg har 3 klassser nå, går helt i surr!

Heldigvis skal du ha forskjellige praksislærere og forskjellige klasser i årene som kommer, ved noen skoler vil du trives veldig godt og ved andre litt mindre godt. Slik er det når vi bare er der så kort tid av gangen. Felles for alle praksisperiodene er at man vil stresse litt (noen ganger mye, man vet jo at man blir vurdert. For meg er det veldig slitsomt).

Alt endrer seg heldigvis når du begynner og jobbe. Du får mye mer tid til å bli kjent med elevene (noe du trives med!) og du får din egen struktur på ting. Alt vil ikke føles som et kaos! (Noen ganger vil du jo så klart oppleve kaos også, som i alle jobber, men du er da mye bedre rustet til å møte det!)..

Jeg anbefaler deg, hvis du har tid, til å jobbe et par dager i uken som lærervikar. De gangene jeg har mistet motivasjonen for yrket, har det snudd i det sekundet jeg går inn døra på jobb. Jeg elsker å undervise elever!

Jeg håper du vil gi det en sjanse TS!

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon som deg, TS.

Det står så fint i pensumtekstene at klasselederen skal se den enkelte elev, unngå uro som forstyrrer andre elever og ha en god relasjon til elevene og sånt. Men det står ikke hvordan man oppnår det. Jeg tror det å bli en god klasseleder er noe man lærer gjennom erfaring.

Selv er jeg på 4. året og har min første praksisperiode nå. Frem til nå har jeg bare observert, men aldri fått aktivt undervist. I tillegg til praksis, har jeg andre fag på universitetet jeg er nødt til å følge. Så det blir innleveringer og eksamener midt i praksis. Føler jeg ikke har nok energi til alt.

I praksis sliter jeg meg å få all oppmerksomheten fra elevene og å være sjef nok. Jeg hater å kjefte og har ikke lyst til å være en sur lærer, men det virker som om det er nødvendig av og til. Jeg blir så usikker på meg selv, og jeg tror det synes for elevene. Nå har ikke jeg språkfag, men matte og naturfag. Det er så stor forskjell på de fagene! I naturfag er det enklere å skape diskusjoner og ha variert undervisning, så der går det stort sett bra. I matte er det så stor forskjell på kunnskapene til elevene. Noen sliter med multiplikasjon imens andre er et år foran, og det er alltid noen som mister fokus. Det er så vanskelig å motivere de.

Jeg synes også dette er vanskelig, TS, men vi skal klare dette!

Anonymous poster hash: 9d3a4...cc1

[Gjest Vampen]

Første praksisperiode oppleves av mange som stressende og kaotisk. Selv går jeg 4-årig lærerutdannelse (siste året nå), og har praksis hvert semester. Etter den aller første praksisen fikk jeg skikkelig kalde føtter. Det var så mye kaos, mange elever i klasserommet, ekstremt dårlig oppfølging av praksislærer osv. Jeg hadde virkelig lyst til å slutte, men det gjorde jeg ikke (heldigvis). Etter det har jeg bare følt meg mer og mer som "like a boss" i praksis. Haha! Du lærer så utrolig mye, og etter hvert blir du en tydligere og bedre klasseleder, og du finner din måte å håndtere stress og kaos. Jeg tror uansett at det vil bli bedre når vi kommer ut i jobb, fordi da får vi tid til å bli ordentlig kjent med elevene. Det blir lettere å danne relasjoner, og da oppstår det automatisk et bedre læringsmiljø i klassen. Dersom du har drømt om å bli lærer lenge, så følg den drømmen og magefølelsen Ikke la første praksisperiode skremme deg. Det er mitt råd. Anonymous poster hash: 82d51...fd1

Bedre læringsmiljø er nok ikke noe som oppstår automatisk, det må jobbes med.

Jeg er i samme situasjon som deg, TS. Det står så fint i pensumtekstene at klasselederen skal se den enkelte elev, unngå uro som forstyrrer andre elever og ha en god relasjon til elevene og sånt. Men det står ikke hvordan man oppnår det. Jeg tror det å bli en god klasseleder er noe man lærer gjennom erfaring. Selv er jeg på 4. året og har min første praksisperiode nå. Frem til nå har jeg bare observert, men aldri fått aktivt undervist. I tillegg til praksis, har jeg andre fag på universitetet jeg er nødt til å følge. Så det blir innleveringer og eksamener midt i praksis. Føler jeg ikke har nok energi til alt. I praksis sliter jeg meg å få all oppmerksomheten fra elevene og å være sjef nok. Jeg hater å kjefte og har ikke lyst til å være en sur lærer, men det virker som om det er nødvendig av og til. Jeg blir så usikker på meg selv, og jeg tror det synes for elevene. Nå har ikke jeg språkfag, men matte og naturfag. Det er så stor forskjell på de fagene! I naturfag er det enklere å skape diskusjoner og ha variert undervisning, så der går det stort sett bra. I matte er det så stor forskjell på kunnskapene til elevene. Noen sliter med multiplikasjon imens andre er et år foran, og det er alltid noen som mister fokus. Det er så vanskelig å motivere de. Jeg synes også dette er vanskelig, TS, men vi skal klare dette! Anonymous poster hash: 9d3a4...cc1

Du trenger ikke å være en sur lærer, men du bør klare å være klar og tydelig. Og noen ganger må man også skru opp stemmen for å få kontakt. Og du ER faktisk sjefen. Det som er viktig å være klar over er at elever faktisk liker at læreren er en tydelig, konsekvent og forutsigbar leder. Jeg føler meg med jevne mellomrom både kjip og streng, men trikset er å få elevene til å skjønne hvorfor man må være sånn noen ganger. Finner du balansen, så skaper det faktisk trygge rammer. Jeg synes fortsatt ikke det er spesielt stas å måtte være streng, men jeg har innsett at slik er det. Og så lenge elevene trives og klassemiljøet er godt, så er det verdt det.

TS: jeg var ikke spesielt begeistret for praksis. Spesielt ikke det første året. Den gode nyheten er at praksis og virkelighet er to forskjellige ting. Relasjonen til elevene er noe helt annet som "ordentlig" lærer. Men det skjer mye på en gang i et klasserom. Som lærer må man bli god på multitasking og å ha fokus på mange ting samtidig. Men det blir også enklere etterhvert som man får mer erfaring.

[AnonymBruker]

Antar dette er din første praksis siden du går på PPU og det fortsatt er høst.

Da skal du vel i ny praksis til våren?

Hvis du fortsatt er litt usikker på hva du skal velge så råder jeg deg til å fullføre året.

I vårpraksisen møter du ny skole, ny klasse, ny veileder og kan få en bedre erfaring.

Dessuten er ikke PPU bortkasta uansett.

Jeg trivdes i praksis, trivdes ikke de første månedene jeg jobba, men stortrives nå.

Et tøft, men veldig givende yrke. Der en er litt prisgitt kollegaer og elever

Anonymous poster hash: 134c1...1ee

[AnonymBruker]

Legger til en ting itl. Klasseledelse er ikke noe du får tak på før du er utdannet lærer. Ingen elever er ordentlig respekt for stressa studenter...men det blir bedre

Anonymous poster hash: 134c1...1ee

[AnonymBruker]

Hvor mye er det meningen at man skal undervise når man er i praksis? Er det regler for det? Virker som min praksisgruppe hr så mye mer å gjøre enn de som er på andre skoler.

TS

Anonymous poster hash: 6f112...7cd

[AnonymBruker]

Min opplevelse med å være lærer, er at det er masse stress hele tiden. Jobbmengden varierer veldig gjennom året og.

Da jeg gikk PPU, var min første periode på vgs. Den andre på ungdomsskolen.
På ungdomsskolen har man flere undervisningstimer enn på vgs.

Antall undevisningstimer varierer vel med hvilke fag du har. Jeg fulgte to lærere på ett årstrinn på ungdsomsskolen, mens på vgs fulgte jeg en lærer. De hadde da alle mine' fag.

Er nå på år 2 som fast lærer på vgs, det begynner å komme seg. Klasseledelse er noe av det vanskligste. Her må man finne ut hva som passer for en. Hva som skal til for at man får respekt av elevene er også forskjellig fra lærer til lærer.

Ang timer du skal undervise, hør med skolen din. Du har nok en kontaktperson der som vet dette (feks veileder som kommer innom i løpet av praksisperioden)

Anonymous poster hash: 87bc9...aa7

[AnonymBruker]

Hvor mye er det meningen at man skal undervise når man er i praksis? Er det regler for det? Virker som min praksisgruppe hr så mye mer å gjøre enn de som er på andre skoler.

TS

Anonymous poster hash: 6f112...7cd

Var på praksis nå (grunnskolelærer 1-7) og vi hadde små gjøremål som matpause og friminutt hver dag + 1- 3 fulle timer hver iløpet av uka (sånn ca. )

Mye valgfritt, ville man ikke, så slapp man. Men er jo veldig bra å være med på sånne ting for din egen læring

Anonymous poster hash: d40c9...aea

[AnonymBruker]

Bedre læringsmiljø er nok ikke noe som oppstår automatisk, det må jobbes med.

Basert på samtaler med mange lærere, forelesere, praksisveiledere osv, så tror jeg læringsmiljøet blir bedre når gode relasjoner mellom lærer og elever oppstår. Det blir ikke perfekt, nei, og det må jobbes for det. Men det blir bedre. Det kan ikke sammenlignes med oss studenter i praksis som bruker nesten hele praksisperioden bare på å lære navn. Jeg føler ikke at jeg blir godt kjent med elevene i praksis.

Anonymous poster hash: 82d51...fd1

[Gjest Vampen]

Basert på samtaler med mange lærere, forelesere, praksisveiledere osv, så tror jeg læringsmiljøet blir bedre når gode relasjoner mellom lærer og elever oppstår. Det blir ikke perfekt, nei, og det må jobbes for det. Men det blir bedre. Det kan ikke sammenlignes med oss studenter i praksis som bruker nesten hele praksisperioden bare på å lære navn. Jeg føler ikke at jeg blir godt kjent med elevene i praksis. Anonymous poster hash: 82d51...fd1

Joda, men poenget er at en god relasjon oppstår ikke av seg selv, fordi man plutselig er ordentlig lærer. Det må jobbes med å skape det, det må jobbes med å opprettholde det og det må jobbes med både læringsmiljø og klassemiljø. Og du kan også være så "heldig" å få en gruppe hvor noen elever har så store atferdsvansker at de gjør stor skade på læringsmiljøet. Eller at det foregår ting i elevgruppa (alt fra konflikter til at noen er utenfor eller at de ikke kjenner hverandre ordentlig) som gjør det vanskelig. Hvor mye jobb dette er tror jeg er en av de tingene mange får sjokk av når de er ferdigutdannet.

Jeg har heller ikke helt det samme inntrykket fra praksis. Mange elever viser seg fra en god side når de har studenter, fordi de vet at de er studenter. Og fordi læreren også er i samme rom. Mine elever har studenter inne, og studentene er alltid superfornøyde. Vi lærerne vet at elevene våre er fine, men vi vet også hvor mye jobbing som ligger bak og vi ser at de er litt ekstra greie hver gang studentene kommer. Som en av elevene sa "Vi trenger jo lærere, så det er lurt å ikke skremme dem bort." Så her får studentene et godt læringsmiljø servert på sølvfat, med hilsen fra 80 empatiske tenåringer.

Så, du har helt rett i at relasjonen mellom elev og lærer er mye sterkere enn elev og student. Som lærer er du tross alt en stor og stabil del av hverdagen deres, kontra studenter som kommer og går. Og mange elever, spesielt i grunnskolen, er veldig kontaktsøkende. Den relasjonen er noe av det som er fantastisk med jobben. Poenget mitt var bare at du ikke skal tro at det kommer av seg selv. For som lærer er du også der på de dårlige dagene, du har et større ansvar, flere oppgaver, varierende grupper, vanskelige elever og en haug med andre faktorer å forholde seg til, og midt oppi det skal du skape relasjoner og et godt og trygt læringsmiljø. Om du går utifra at det er en av de viktigste utfordringene du står overfor, kontra noe som kommer av seg selv, så slipper du å få sjokk senere. Og kanskje du til og med blir positivt overrasket.

[Gjest Vampen]

Det er forresten også mulig å bli kjent med elever i praksis. Mitt tips er å pugge navn og bruke alle anledninger til å snakke og omgås elevene. For noen kan det å få inn studenter være muligheten til å vise seg fra en ny side. Jeg opplevde, spesielt i praksis på ungdomstrinnet, at mange av dem faktisk søkte til meg. I den grad at det var kjempetrist når vi var ferdig, fordi vi hadde fått et godt forhold.

[Pysa]

Det er lettere med litt erfaring, selvfølgelig. Også er det lettere å ha sin egen klasse enn andres. Stor forskjell!

Gi det tid! Det blir bedre. Og blir det ikke bedre (det ER tøft å være lærer), kan du bruke utdanningen din til noe annet.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Hvor mye er det meningen at man skal undervise når man er i praksis? Er det regler for det? Virker som min praksisgruppe hr så mye mer å gjøre enn de som er på andre skoler.

TS

Anonymous poster hash: 6f112...7cd

Vi hadde seks uker praksis om høsten og åtte uker om våren. Da skulle vi ha tjue og tretti timer undervisning/observasjon. I tillegg måtte vi delta på diverse kurs og møter, de kaller det skolens inde liv, hvor man skal møte rektor, ppt, alle linjene (yrkesfag og studiespes. på vgs), fagforening/klubb, osv. Vi måtte også delta på fagmøter, trinnmøter og fellesmøter. På ungdomsskolen var det også forventet at man spiste sammen med klassen innimellom og at man gikk inspeksjon.

Så selv om jeg hadde kanskje bare åtte timer undervinsing i uka var jeg veldig mye mer på praksisskolen. Å være tilstede og å være på tilbudssida gjør også at du lærer mer, gir et bedre inntrykk, sannsynligvis får en bedre attest (dersom du ber om det, jeg har fått tilbud fra alle mine veiledere om å bruke de som referanse for jobbsøking) og det er større sjanse for at du får vikartimer.

Anonymous poster hash: ce905...814

[Porcelain]

Pust med magen! Halvparten av jobben er å ta ting som skjer der og da på en god måte, det krever erfaring! Jeg er i mitt fjerde år som lærer nå, og jeg lar meg fortsatt forbause over alt det rare elevene sier og gjør, som ofte fører til at jeg må ta en beslutning der og da feks. Man lærer seg å takle dette bedre etterhvert.. Og noen timer går bare dårlig. Samtidig har du etterhvert noen triks på lur, som gjør at du kan snu enkelte av timene som er på vei i feil retning.

Pust med magen, bruk energi på å bli kjent med elevene, og stol på egen fagkunnskap. Noen ganger sier eller gjør man feil, det lærer man av. Bruk praksislærer aktivt, be gjerne om tilbakemelding på måten du løste en situasjon på. Det er meningen at du skal lær av praksis, ikke at du skal kunne det fra før!