Gå til innhold

Lillebror er her, og familielivet er komplett!


Shiver

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Gratulerer! :biggrin:

Tusen takk :D

-----

Trooor jeg har litt tid til å forsøke og få skrevet fødselshistorien min. Må få prioritert det snart før jeg glemmer det meste!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fødselshistorien min

(Dette ble veldig langt... Ops.)

Lørdag 21.03.15 var som en helt vanlig lørdag, sett bort i fra at det var dagen før terminen og vi ventet som helter på at fødselen skulle starte. Vi hadde litt besøk på formiddagen, var en tur på butikken hvor jeg blant annet fikk kjøpt flytende medisin mot halsbrannen jeg slet grusomt med om natten, ellers var det stille og rolig og egentlig lite som tilsa at fødselen ville starte denne dagen. Jeg følte selv jeg hadde fått et ”fødeansikt” på fredagen for det så plutselig veldig pløsete ut, men det var vel egentlig det eneste. Nei, nå tuller jeg. Jeg hadde følt et press hele dagen mot rumpa, av alle ting, så jeg hadde en liten tro på at det kunne starte den dagen. Vi laget også ekstra sterk taco middag i håp om å starte fødselen :P

Jeg lå og så på High School Musical 3 på tven med litt av og på kynnere som gjorde litt vondt. Jeg la egentlig ikke så mye i det, for det hadde jeg hatt i noen uker allerede. Jeg følte egentlig aldri at jeg hadde kynnere slik at det ble plagsomt og irriterende, da de hele tiden var sporadiske og sjeldne. Kan egentlig ikke si at jeg har vært plaget med det mange kaller ”maserier”.

Jeg lå litt mer på sofaen da neste film startet, og mannen min lå også ved siden av meg. Jeg nevner at jeg har vonde kynnere, og at stimulering av brystvortene kan hjelpe å sette i gang fødselen. Haha… Så han gikk på i noen sekunder. Jeg ser at klokken nærmet seg 22, og at vi burde gå tur med hunden vår før kvelden. Jeg ber han bli med siden jeg faktisk har litt vonde tak, så er i hvert fall han med om det plutselig skulle bli noe mer. Han går ut i gangen, og jeg følger etter. Dette er sånn ca. rett etter veldig liten nipple action (herregud, TMI, men syns det er litt morsomt for historiens skyld. Denne detaljen går uansett ikke inn i babyboka til minsten :P). Plutselig når jeg står i gangen, kjenner jeg et splosj nedover bena. Jeg blir helt stiv i blikket og sier ”jeg tror jeg lekker”. Og jeg blir plutselig nesten litt lattermild for jeg skjønner at jeg ikke har tisset på meg da jeg nesten nettopp har vært på do. Dette måtte være vannet – eller i hvert fall deler av det! Ting er i gang!

Så med viten om at vannet har gått, går vi ut på tur. Haha. Kynnerne tar seg opp, og er rier på dette punktet. Det er fortsatt ikke vondt-vondt, men jeg merker at det begynner å gjøre mer vondt enn tidligere. Jeg blir egentlig ganske overrasket over at det starter med en gang. Jeg har hele tiden belaget meg på at fødselen vil vare super lenge. Vi går inn igjen, og vi velger begge å dusje og begynne å pakke ferdig fødselsbagen. Jeg drøyer med å ringe sykehuset til klokken er ca 23.30. Da har vi også fått timet riene en liten stund, og finner ut at de kommer med 2 – 4 minutter mellomrom og varte 40 – 50 sekunder. Det lengste mellomrommet jeg hadde var vel på 6 minutter tror jeg, så de kom tett med en gang. Jeg får beskjed om at vi kan komme inn når vi vil, men at jordmoren jeg snakket med helst vil at det skal være mer regelmessig enn som så, og vare litt lenger.

Vi venter i ca. to timer, til kvart over 1 på natten. Riene kommer fortsatt med 2 – 4 minutters mellomrom og varer i over 1 minutt, og intensiteten er helt klart sterkere enn noen gang tidligere på dette tidspunktet. Jeg får mannen min til å ringe denne gangen. Vi får komme inn til en sjekk, men får beskjed om at det kan være at vi kan bli sendt hjem igjen. Det var greit for oss, jeg ville bare få en sjekk for å vite hvor i løypa jeg lå på dette tidspunktet.

Bilturen til Ahus var ikke noe morsom, men vi kommer oss fram og går opp til Tun B som vi fikk beskjed om. Vi får en fødestue, og jordmor undersøker rier og hjertelyden til vesla. Etter en halvtime ca. ser hun at riene kommer ganske tett på, så hun skriver oss inn uten å ha gjort en undersøkelse på meg. Vi snakket om smertelindring, hvor jeg sier at jeg vil forsøke lystgass og varme før eventuelt epidural om fødselen skulle drøye. Hun syns det høres fornuftig ut, og jeg får beskjed om at jeg kan dusje litt og forsøke å lindre smertene på den måten, så skulle hun komme inn etter ca 1 time for å undersøke meg. Jeg gikk og stod mye da jeg følte at det hjalp mot smertene. Det å gå gjorde at jeg hadde noe å gjøre, i stedet for å bare ligge og kjenne på smertene. Dusjen hjalp også, og jeg var fortsatt ved godt mot, selv om jeg virkelig begynte å grue meg til vesla skulle ut.

Når jordmor så kom inn for å undersøke meg, var jeg på 5 cm. Puh, tenkte jeg, dette går fremover! Vi beveger oss for alvor inn fra familierommet og til selve føderommet. Jeg får også lystgass, samtidig som jeg står litt til. Lystgassen hjelper meg til å puste riktig, men jeg vet ikke hvor mye den egentlig hjalp mot toppene. På dette tidspunktet begynte riene å komme tettere, og med enda mer intensitet. Jeg ble sliten i ryggen, og måtte legge meg ned. Det er nå det virkelig begynte å gjøre vondt, og på hver topp tenkte jeg at dette går ikke, jeg klarer ikke dette. Jeg må ha epidural! Samtidig så følte jeg en veldig følelse av at jeg skulle være ”flink” og ikke be om epidural. Jeg vet også at jordmoren ville at jeg skulle gjøre dette naturlig. Hun følte jeg virkelig klarte å jobbe med kroppen, og at jeg taklet det veldig bra, så det gjorde at terskelen min ble høyere etter å spørre etter epidural. Det som også var så merkelig, var at jeg glemte litt hvor vondt det virkelig var mellom riene. Siden jeg hele tiden klarte å komme meg gjennom den ene etter den andre, og den var glemt når den var over(selv om jeg til slutt nesten ikke hadde pauser mellom), gjorde det at jeg ikke ba om det. Men på hver topp… Gud, hvor jeg forbannet meg selv og at jeg skulle være så flink. Jeg begynte å gråte fordi det gjorde så vondt, og de kom så tett, og jeg hadde virkelig lyst til å be om sterkere drugs. Jeg klemte hånden til mannen min ved hver topp, og var så takknemlig for at han var der. Han var så utrolig til hjelp, for ved å holde han i hånden kunne jeg fokusere på hvorfor vi var der og hvorfor jeg hadde så vondt. Vi skulle snart få se jenta vår! Jeg lå sånn en liten stund, og fikk sånn til å måle hjertelyd og rier igjen. Da hjertelyden til babyen ble dårlig registrert med den måleren, fikk jeg elektrode på hodet hennes, og fikk da mulighet til å bevege meg igjen. Nå var jeg allerede på 7 cm og, så det gikk ganske radig fremover.

Jeg får så stå igjen og får en prekestol. Jeg tviholdt på denne og tviholdt på lystgassen. Ingen kunne få tatt den ut av hendene mine altså! Haha. Som sagt, så hjalp den meg til å kontrollere på pustingen, jeg tror ikke jeg ville hatt den kontrollen jeg hadde uten den. Jordmoren går ut for å ordne noe, jeg tror det var for å hente utstyr for det var visst ikke på fødestuen. Etter en liten stund begynner jeg å kjenne en helt annen form for rie – jeg føler jeg må presse! Og jeg får panikk! Nå vet ikke jeg hva jeg skal gjøre i det hele tatt, og jeg får mannen min til å plinge etter jordmoren. Hun kommer inn igjen, og tror vel ikke helt på at den følelsen skulle komme så raskt, og jeg forsoner meg med at babyen ikke kommer i akkurat det øyeblikket. Følelsen blir bare sterkere og sterkere, og jeg bare kjenner at hele kroppen presser på ved hver rie. Jeg hadde null kontroll, kroppen visste selv hva den skulle gjøre for å presse hun ned. Jeg stod fortsatt ved prekestolen her. Jeg husker det var en rie som presset noe helt sinnsykt, og splosj, så ble det vått. Jeg husker jeg tenkte ”å nei, jeg tisset på meg”, men så ser jeg ned og det var nok resten av vannet som hadde gått i stedet. Jeg legger meg ned igjen så hun kan undersøke meg, og joda, nå var jeg allerede 9 cm! Hun tøyer litt, og vips så var jeg 10 cm! For å nevne det, jeg følte ikke ubehag ved undersøkelsene, bortsett fra den siste. Det ble gjort under en rie, og fy f… det gjorde vondt!

Etter en liten stund var det tid for å presse. Jeg tror jeg begynte å presse rundt 05.20 eller noe sånt. Det var en befrielse, men det er også det jeg husker som nesten det mest traumatiske. Jeg følte jeg skulle bli sprengt, og delt i to og jeg vet ikke hva! Jeg husker jeg så på klokken mellom hver rie, det hjalp å se at klokka gikk, av en eller annen grunn. Jeg får beskjed om at hun har masse hår (akkurat det jeg trodde hun ville ha), og at hun kommer fint nedover. Jeg får masse fin veiledning til når jeg skal presse, og når jeg ikke skal presse.

SÅ! Klokken 05.53 er hun ute, nesten nøyaktig 8 timer etter vannet gikk. Jeg skjønte ingenting, jeg hadde egentlig gitt opp da jeg fikk beskjed om at hodet var ute, og jeg gjorde ikke mye for at resten av kroppen skulle komme ut. Jeg gråt og var helt i ørska med en gang, og bare koste med den lille kroppen som nå lå på brystet mitt. Jeg revnet ikke, fikk kun to små rifter som gror av seg selv – så null sting! Jeg var så redd for å revne så jeg skulle bli helt ødelagt, men det slapp jeg heldigvis. Det har jo gjort vondt i ettertid uansett, har følt meg mørbanket i bekkenet og nedentil.

Som nevnt tidligere, var hun 3415 gram og 51 cm lang, med masse brunt hår. Helt perfekt! Jeg var helt ”on top of the world” etter fødselen. Jeg gråt mye for jeg kunne ikke forstå at hun var her. Jeg gikk selv, og følte meg generelt i god form. Jeg kunne ikke tro at jeg nettopp hadde gått gjennom en fødsel, og det uten epidural! Jeg hadde absolutt ikke sett på det som et nederlag å be om epidural, men når jeg ser tilbake gikk det så fort at det ikke er sikkert jeg hadde rukket å få det en gang. Ca. to timer fra 5 – 10 cm, jeg føler nesten jeg hoppet over en fase eller noe! Jeg ser selv at jeg har hatt en veldig bra fødsel, men fy så traumatisk det føltes da jeg var oppi det! Jeg tenkte flere ganger at hun blir enebarn, men nå syns jeg nesten det er vemodig at det er over. Er ikke det litt rart? Jeg savner vel kanskje den følelsen av at jeg kan takle alt, for i mellom ammetåke og lite søvn, føler jeg absolutt ikke at det er tilfellet nå. :P

Til sist må jeg si at jeg er veldig fornøyd med Ahus som fødested. Jeg leverte et fødebrev med ønsker, og alt ble fulgt og jeg ble tatt veldig hensyn til i forhold til de tingene jeg var bekymret for på forhånd. Noen av de tingene var ikke så viktig når ting stod på, men det føles godt å vite at det ble tatt hensyn til uansett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hørtes ut som om du hadde en veldig fin fødselsopplevelse :)

Og gratulerer med jenta :hoppe:

Endret av Havmus
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hørtes ut som om du hadde en veldig fin fødselsopplevelse :)

Og gratulerer med jenta :hoppe:

Tusen takk :) Ja, jeg kan vel ikke akkurat si at jeg hadde en fryktelig vanskelig fødsel, selv om det var vondt mens det stod på. Jeg ser selv at jeg har vært veldig heldig! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er jenta vår 2 uker og 1 dag, og ting begynner vel å gå seg litt til. Hun er egentlig veldig snill, gråter omtrent ikke i det hele tatt (foreløpig). Det virker heller som hun kan bli litt sint der andre babyer kanskje ville grått, uten at jeg kan si det sikkert. Jeg prøver altså å bli kjent med den lille kroppen, og kunne alle tegnene hennes, men jeg må innrømme at det ikke er bare enkelt! Jeg må prøve meg litt frem, men sånn er det kanskje for alle?

Hun sover i maks 3 timer om gangen, det har vel hendt at hun har sovet litt lenger enn det men ikke mye. Det har vært noen tunge dager da immunsystemet mitt tydeligvis har fått seg en knekk etter fødsel og lite søvn, så det var ikke mer enn litt snusing på luft som skulle til for at jeg ble forkjølet. Lille har ikke blitt smittet - bank i bordet - og det er vel på grunn av amming + iherdig bruk av antibac. På de samme dagene har hun vært urolig, sikkert på grunn av noe jeg har spist. Har føltes som at jeg bare har ammet hele kvelden, pluss at hun var litt vanskelig å få lagt på dagen i går. Jeg var så sliten og så fortvilet til slutt, at det var nesten jeg ba mannen om å lage en liten flaske mme da jeg trodde hun ville ha mer mat! Jeg måtte bare ha pause på det tidspunktet. Det viste seg at hun var trøtt og ville ha nærhet, så hun sovnet oppå meg. Og da sovnet jeg og. Jeg følte meg så mye bedre da jeg våknet igjen, og hadde mye mer tålmodighet og energi til amming resten av kvelden. Og plutselig virket det ikke så slitsomt igjen. Nå føler jeg meg tilnærmet frisk etter en helt grei natt. Var flere oppvåkninger, men jeg har fått sove endel uansett.

Hun er helt fantastisk å ha med på tur da, hun sover omtrent hele tiden når vi er på besøk. Jeg er litt redd noen ganger for å dra på besøk, for i begynnelsen var det amming i det som føltes som timesvis, men virker som det går litt mer effektivt nå. Har uansett en nogenlunde grei rutine på det, så det blir litt skifting og våkentid mellom ammeøktene, før hun sovner litt igjen.

Nei, det er mye jeg kunne skrivd ned om hvordan hun er, søvn, amming, bekymringer, gjør jeg ting riktig, osv, men det blir altfor langt. Kommer vel litt eller litt tenker jeg, men akkurat nå prøver jeg uansett å leve etter at hun er sjefen og bestemmer, og at rutiner med søvn osv ikke er noe å stresse med helt enda. Jeg googler mye da, og får litt tips innimellom, og noen ganger bare en forsikring på at hun er en helt vanlig baby! Det er tøft, og akkurat nå vet jeg ikke om jeg vil ha en til. Jeg vil gå gravid en gang til, men jeg er redd for spedbarnstiden med et barn til. Det er uansett ikke noe jeg må ta stilling til NÅ (men helst om 4 uker kanskje når jeg må ta stilling til prevansjon... Har faktisk aldri brukt det før, så jeg er usikker på om jeg vil starte nå. Er redd for å ha brått blitt superfruktbar da, så får se om det ikke blir noe).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Hvor lenge kan man skylde på barseltårer? Er det under hele 6 ukers perioden?

Jeg håper det! :P Jeg gråt mye de første dagene på sykehuset av å bare se på babyen vår, og også de første dagene hjemme. Da også bare av å se på henne, men også da jeg ble overhvelmet. Tårene har stilnet nå, men de sitter litt løsere enn vanlig.

Her om dagen satt jeg og ammet, og L ser på meg og litt rundt, siden hun har begynt å bli veldig våken selv under amminger nå for tiden. Jeg tar hånden hennes, og hun tar et godt tak rundt fingeren min og bare holder den. Lenge. Mens hun titter opp på meg. Og jeg kommer med den reaksjonen jeg kan nå for tiden: grine! Det var jo et helt fantastisk øyeblikk, og jeg ble igjen påminnet på at hun er min og jeg er hennes mamma. Hun er ikke her bare til låns!

Ellers så har de siste dagene gått litt opp og ned. Hun har vært vanskelig å få til og sove på dagtid. Jeg ser at hun er trøtt og rød rundt øynene, men hun har bare våknet etter korte powernaps. Vi fikk også babynest i posten (kjøpte sleepyhead på ellos, er storfornøyd), og i natt har hun sovet i det i vår seng. Hun har ligget i senga vår uten siden vi kom hjem, noe som har ført til relativt dårlig søvn på meg, og dårlig samvittighet de dagene jeg har våknet opp og sovet godt og vært sikker på at jeg har vært på vei over henne i løpet av natta (jeg har ikke det, men har følt at kontrollen ikke har vært der med dypere søvn). Det var så deilig å få litt armslag igjen til sovingen, og vite at hun fortsatt lå trygt ved siden av meg. Hun har sovet godt og. Har jo ammet henne på natten, men da har det kanskje vært i 10 - 15 min og så har hun sovnet igjen. Føler meg som et nytt menneske! Nå ligger hun i babynestet i sofaen og sover, så det er vel riktig det de sier at søvn avler søvn! Regner med at babynestet vil være noe av det smarteste vi har investert i. Planen er å jobbe med å få henne over i egen seng, med babynestet, men det hjelper utrolig mye uansett at hun nå nesten har egen seng i vår seng. Jeg syns jo også det egentlig er greit at hun ligger rett ved siden av meg med tanke på nattammingen og. Uansett føler jeg samsovingen vår er mye tryggere nå når hun ligger i babynestet, og forhåpentligvis vil en fornøyd mamma gi en fornøyd baby!

--------

Og helt til sist et dumt spørsmål fra meg. Jeg har alltid likt å bruke neglelakk, men har ikke gjort det siden jeg var noen-og-tredve uker på vei. Husker ikke helt når jeg sluttet, men jeg ble til slutt så paranoid av at babyen tok skade av det, så jeg valgte å ikke bruke det lenger. Nå har jeg sååå lyst til å ta det på igjen, men vegrer meg litt for det, i tilfelle jeg plutselig må stappe fingeren min i munnen hennes eller noe (ikke spør meg hvorfor jeg plutselig skulle måtte gjøre det). Har dere andre nybakte mødre neglelakk nå? Burde det være noe skadelig å ha det på neglene så lenge jeg ikke påfører det i samme rom som hun er? Det lukter jo ikke akkurat godt, så de gassene skal jeg i hvert fall ikke ha hun i nærheten av. Jeg føler meg som en overhysterisk mor, og det er jeg vel egentlig ikke redd for å si heller - jeg er overhysterisk! Men tenkte det kunne være greit å vite hva andre gjør med sånt. Jeg føler meg alltid litt freshere med neglelakk, så det gleder jeg meg til å bruke igjen! :fnise:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må si at jeg syns det er veldig morsomt når klær jeg brukte før svangerskapet, passer bedre nå etter jeg har født! Jeg gikk opp ca 10 kg, mulig det ble 11 kg da jeg ikke ble veid på den siste kontrollen. Men nå har jeg gått ned ca 14-15 kg. Det må sies at jeg hadde litt for mange kg før svangerskapet, og da har "litt" vekt å gå ned nå. Skulle ønske jeg kunne trene allerede nå, men jeg tør ikke før barseltiden offisielt er over. Er litt redd for at jeg går ned for fort, og at jeg da vil ha unødvendig løs hud på magen. Jeg må nok bli litt flinkere til å få i meg mat da jeg tror jeg fortsatt får i meg akkurat litt for lite hver dag. Så vekten stangerer nok så fort jeg får en ordentlig rutine på dette! Det er nok uansett ammingen sin fortjeneste og, hun skal ha ganske mye mat i løpet av en dag så.

Speaking of, jeg føler jeg får begynnende brystspreng bare hun sover en time! Au! Eller så reagerer de med en gang hun lager en lyd, kan være det og. Når hun er våken spiser hun ganske mye, og jeg mistenker at hun også bruker meg litt som smokk, og derfor også får i seg akkurat litt for mye noen ganger. Hun er ingen stor gulper, men i går kom det en monstergulp! Har forsøkt å gi hun smokk for å roe seg før hun skal sove (tror det bare er da hun bruker meg som smokk), men hun brekker seg og ser på oss som om vi er helt idioter som forsøker å putte noe sånt i munnen hennes! Jeg håper jeg finner en løsning etterhvert hvor hun kan roe seg for seg selv i senga uten å sovne ved brystet hele tiden. Akkurat nå gjør hun ikke det. Men hun er fortsatt ganske liten, så jeg stresser ikke med det - hun bestemmer hvordan det skal være! Men jeg skulle virkelig ønske hun hadde tatt smokken nå da, jeg tror det hadde hjulpet masse på det lille problemet der...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Jeg har brukt neglelakk hele veien - det skal gå bra :)

Fin fødselshistorie, kjenner meg mye igjen i den. Fødte også naturlig :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har brukt neglelakk hele veien - det skal gå bra :)

Fin fødselshistorie, kjenner meg mye igjen i den. Fødte også naturlig :)

Å, så flott! :) Så fort jeg får tid skal jeg få tatt på neglelakk!

Jeg har i grunn glemt hvor vond fødselen virkelig var jeg. Bortsett fra pressriene. Jeg husker godt panikken jeg følte da de satt i gang! Hjelpes!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Endelig har jeg litt tid til å skrive her! Litt tid har jeg jo hatt innimellom, men da blir det til at jeg sitter og stirrer i tven, forsøker å rydde litt, eller surfer på mobilen.

Setter opp noen ting i stikkordsform som har opptatt hverdagen min i det siste.

- Jenta vår har blitt 5 uker, og jeg kjenner at jeg stortrives med at hun blir større. Jeg føler meg helt forferdelig når jeg sier dette, men noen dager er sånn at jeg bare venter på at de skal gå for at hun skal bli en dag eldre og jeg lærer henne å kjenne enda bedre. Jeg syns spedbarnstiden er litt tøff, og alt er så nytt. Og dette syns jeg enda hun ikke er en spesielt vanskelig baby! Er vel en usikkerhet jeg går med som gjør det litt vanskelig tenker jeg. Jeg klarer jo alltid å roe hun ned, og jeg har kun hatt en dag som var skikkelig pyton på disse 5 ukene (må ha vært økedøgn, eller starten på utviklingsspranguka som hun er i nå i følge en app jeg har lastet ned :P), så jeg føler ikke jeg kan klage. Men jeg sliter nok mest med å ha så lite tid til meg selv, og at det er derfor denne tiden har kjentes litt tøffere enn jeg kanskje forutså selv. MEN! Hun begynner å bli større og smiler litt hver dag, og jeg kjenner at jeg storkoser meg med responsen jeg får! Jeg gleder meg virkelig til månedene fremover, og jeg merker at det er lettere for hver dag nå som jeg har innstilt meg på at dette kun er en kort tid av livet mitt, og at jeg virkelig må nyte denne tiden og.

- Rutinene er ikke på plass! Eller, det vil si at hun styrer rutinene, og dette er vel tredje gangen hun har endret på de. I begynnelsen var jo søvnen så som så. Så plutselig begynte hun å sovne alt fra 21 - 23, og våknet to ganger om natten. Den ene gangen var ofte på to timer (gjeeeesp! Slitsomt!). Vel, etter helvetesdagen sist onsdag hvor hun kun sov i en halvtime om dagen, og diet resten av tiden (jeg ble nesten gal), så ble oppvåkning nr 2 kuttet fra to timer til 10-15 minutter! HIMMEL! Da sov hun også kjempemasse på dagen, det har hun i grunn gjort lenge nå. Det er ikke alltid jeg har lagt hun for seg selv når hun har sovnet på meg, så derfor føles det som at jeg ikke får tid for meg selv. Er jo bare min feil det. I denne tiden ble hun også overtrøtt på kvelden, og hun slappet IKKE av i stua. Hun begynte bare å gråte ved amming og alt, så da tok jeg de siste våkentidene på rommet. Så i en liten periode la jeg meg på rommet kl. 20... Det var jo koselig, og hun lå og fikk mat og pludret litt ved siden av meg fram til vi begge sovnet. Omtrent samtidig. Hehe. Men NÅ! I går var jeg på barseltreff, og hun sov ikke så mye som hun pleier å gjøre. Den litt vanskelige, urolige tiden hvor verken jeg eller hun vet hva hun vil kom også tidligere på kvelden. Så hun halvsov fra kl. 18 -19, og sovnet ordentlig mellom 19 - 20. I stua faktisk! Hun fikk vel litt mat etter en time eller noe sånt, før hun sloknet igjen og sov til kl. 23. Våknet, fikk mat og skift, og sov videre. Og etter det har jeg ikke oversikt over hvor lenge hun sov og når hun fikk mat. Tror jeg ammet hun i halvsøvne, men det ble vel to eller tre ganger før hun våknet ordentlig kl. 7.30. Jeg stod i hvert fall opp da, men det tok ikke lange tiden før hun duppet av igjen så jeg kunne nok egentlig ha blitt i sengen litt til. I dag også sov hun mindre på dagen og sloknet mellom 19 - 19.30, og fikk mat igjen kl. 20.30. Nå sover hun fortsatt, og jeg er spent på hvordan resten av natten blir. Det er jo egentlig supert om det fortsetter sånn og kan forbli sånn, for det er jo en super rutine egentlig! Om søvnen på natten blir lengere etterhvert og blir jeg kjempeglad!

Det er i grunn helt utrolig hvor opptatt man blir av søvn når man får barn... Jeg var litt for stresset av dette en stund, og jeg tenkte allerede på neste natt rett etter jeg hadde våknet. Om den blir litt forutsigbar fremover, vil det lette mye egentlig, og jeg kanskje finner den balansen jeg leter litt etter. Jeg føler ikke jeg har funnet en balanse mellom baby, hund, mann, hus og egentid. Forhåpentligvis kommer den etterhvert nå! (Men jeg tør ikke tro på at rutinen forblir sånn den har vært de to siste dagene.)

- Er det andre som har kjent litt irritasjon på mannen i denne tiden, eller har de virkelig vært en bedre halvdel? Jeg har sittet med litt irritasjon for til tider føler jeg at jeg er alene om å ha baby, og jeg har vel vært litt bitter for at livet mitt har blitt fullstendig snudd på hodet, mens han har fortsatt så fryktelig mye egentid. På den annen side tror jeg han kan føle seg utelatt fordi hun er så avhengig av meg siden jeg har maten, og fordi han ikke helt vet hva han kan gjøre når hun er så liten. Jeg vet ikke helt hvordan jeg kan ta det opp uten å være bitterbitch. Han har jo måtte ta mye av huset sånn sett, men jeg føler fortsatt ikke at fordelingen har vært jevn. Ugh... Hvordan har fordelingen hos dere andre nybakte mødre vært? Jeg har i grunn mye jeg kunne skrevet om akkurat dette punktet, men jeg har ikke så lyst til å utlevere så mye.

Gir meg her jeg... Dette er langt nok, lille L lager lyder (hun kan være fryktelig bråkete når hun sover), og jeg vil prøve å sove etterhvert. Er trøøøøtt!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ååå, trøtt! Enkelte morgener tenker jeg bare "nei, ikke våkn opp. Sov!" Og i dag tenkte jeg også på at jeg MÅ få pumpet meg så mannen kan stå opp med henne snart, så jeg kan sove litt lenger. Det tar på med disse oppvåkningene merker jeg!

Ellers er hun så nydelig, så jeg sitter med litt dårlig samvittighet når jeg forbanner hele verden i sovetåka mi! Speaking of, jeg har en tendens til å nettshoppe nå når jeg har fått dårlig søvn, så dette kan bli en dyr mammapermisjon...

Og! Hun har hatt litt vondt i magen stakkar, plaget med mye luft. Hun hylgråter ikke (er faktisk veldig sjelden hun gjør det - takk og lov), men hun har vært utilpass og jeg mistenker det er derfor hun lager så mye lyder i søvne andre halvdel av natten. Hun sovner gjerne under mating, så da blir det ikke til at jeg raper henne eller noe sånt, noe som hun tydeligvis egentlig har behov for. Jeg får se litt på hva jeg skal gjøre med det... Jeg spiste også potetgull i går, og ja... salt potetgull er tydeligvis ikke bare salt. Det var også løkpulver i det! Så det forklarer også endel.

I morgen skal vi prøve oss på en tur til Sverige... Hjelp. Håper det blir søvn i bilen, og ikke tusen stopp for amming :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sverigeturen gikk veldig bra! Ble noen amminger på senteret (hun dier visst litt i intervaller hun her...), men vi fikk handlet det vi skulle. Hun sov hele veien til og hele veien tilbake, og det er jeg veldig glad for! Hun sov også da vi kom hjem, så jeg fikk sett hele sesongavslutningen til Grey's Anatomy før hun våknet! Yay! :danse:

Jeg burde vel strengt tatt brukt den tiden til å sove, for jeg er så sinnsykt trøtt! Hun sov i 4 timer i strekk på begynnelsen av natten, og etter en mating på natten våknet hun oftere samtidig som hun lå fryktelig og bar seg. Jeg forsøkte å ta hun til skulderen og rape henne, men hun sov bare... Jeg så etter miniform på apoteket i Sverige, men fant ikke. Tenker det kan være verdt et forsøk, men det er absolutt ikke noe jeg vil bruke fast. Er vel i grunn ikke noe man skal heller.

Nå ligger hun ved siden av meg i babynestet og har hatt nok en eksplosiv bleiebombe, så må skiftes. Deretter håper jeg hun sover en liten dupp til så jeg kan få pumpet litt. Jeg MÅ få mannen til å stå opp med henne på morran i morgen eller søndag (eller begge dagene) så jeg kan få sove litt. Jeg er faktisk ikke psykotisk eller har dårlig lunte, så jeg tror jeg takler søvnmangelen litt bedre nå. Men jeg er veldig sliten, og har bare lyst på litt ekstra energi. Jeg har også planer om å få pumpet så mannen kan ta med henne på besøk til besteforeldrene, og jeg kan bli igjen for å ta en skikkelig vårvask av leiligheten, så det bare blir forebygging som må til etterpå. Er det rart at jeg gleder meg til noen få timer med alenevask? :fnise:

Nei, nå må bleia skiftes! Krysser fingrene for en dupp etter det!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

I dag har jeg endelig fått ryddet! Masse! Mannen tok med seg lille til foreldrene sine, og jeg ble hjemme for å få ordnet litt. Jeg tok meg vel 10 - 15 min for å spise sjokolade og drikke litt pepsi max (hun tåler at jeg drikker i hvert fall en boks, men er litt redd for at hun blir våken av koffeinet... Hvor mye er det egentlig i en boks?), men så var det rett på'n. De var borte i 2,5 time, og jeg er egentlig ikke helt ferdig her. Jeg prioriterte ting som ikke er så lett å få til når de er hjemme, som å totalt rydde bort enkelte ting og sette ut i boden og sånt. Sånt som mannen egentlig kan gjøre, men jeg visste akkurat hvordan jeg ville ha det, så da ville jeg ta det selv! :P Uansett, ryddingen har gitt meg ny energi kjenner jeg, og det er litt koseligere å være hjemme nå. Og det er vel derfor jeg syns det var viktig å få unna - jeg er såpass mye hjemme at jeg vil at det skal være koselig rundt meg. Så i morgen skal jeg kjøpe nye gardiner til stua. Jeg har også tatt vekk masse pynteting, så det skal være lettere å holde ryddig. Mye av det var støvsamlere uansett. Jeg er storfornøyd!

Igjen, dette med søvn... Jeg skulle ønske jeg var litt mer go-with-the-flow der, altså. Jeg merker at søvnen er veldig viktig for meg, og det er et helvete hver gang jeg blir dratt ut av den. På dagen går det som oftest greit, med mindre jeg har fått ekstremt lite dagen før og hun i tillegg er urolig (sikkert fordi jeg er trøtt og litt grinete. Tror hun kjenner veldig på mine følelser). Da merker jeg at nervene blir tynnslitte ganske fort. La meg ta forrige innlegg som et eksempel. Jeg kunne vel strøket bort alt som var idyllisk der. Duppen jeg ville hun skulle ta? Didn't happen. Om jeg husker riktig, tok det tid før hun sovnet. Mannen måtte på banen for å roe henne, jeg var for sliten rett og slett. Tålmodigheten jeg skrøt av? Ikke-eksisterende! Jeg har bedre tålmodighet - OM jeg har fått nok søvn! Haha. Nei. Noen dager er litt tøffere enn andre.

Poenget mitt med søvnen da, er at jeg skulle gjerne ønske at jeg ikke var så opptatt av den. Lille sovnet på meg i halv 8 tiden, og sover fortsatt... Jeg trodde i grunn ikke at hun skulle ta "natten" så tidlig, men ser jo sånn ut da. Jeg pleier jo å legge meg samtidig som henne, så nå er jeg redd for at jeg går glipp av mange timer "nattesøvn". Hun har i hvert fall en 4-timers lang periode på natten før hun må ha bittelitt påfyll - eller det kan bare være et lite suttebehov, jeg må undersøke -før hun sovner igjen. Jeg er liiiitt redd for at den har kommet nå allerede. Huff... Må slutte å tenke på det. Får ikke gjort noe fra eller til uansett. Og en ting er sikkert: jeg vekker ikke en sovende baby. I hvert fall ikke med vilje!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å, så flott! :) Så fort jeg får tid skal jeg få tatt på neglelakk!

Jeg har i grunn glemt hvor vond fødselen virkelig var jeg. Bortsett fra pressriene. Jeg husker godt panikken jeg følte da de satt i gang! Hjelpes!

De fleste glemmer vel. Er vel derfor mange av oss får flere enn ett barn, stort sett? :ler:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har dere testet / startet med smokk? Gull verdt hos oss! Vi gikk fra 3 amminger på natta til en, maks 2, fordi hun får sutte på smokken. Så deilig å sove! Jeg blir også et skikkelig troll når jeg er sliten :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Gjest morhjertegod

Har ikke fulgt dagboken din, men Gratulerer så masse med jenta, nyt tiden og den lille.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har dere testet / startet med smokk? Gull verdt hos oss! Vi gikk fra 3 amminger på natta til en, maks 2, fordi hun får sutte på smokken. Så deilig å sove! Jeg blir også et skikkelig troll når jeg er sliten :P

Vi har forsøkt smokk innimellom. Hun har begynt å ta den litt, og kan sitte å sutte på den en liten stund før hun spytter den ut. Hun har sovnet med den i munnen en gang, men våknet fort igjen. Jeg har ikke testet godt nok ved legging, men tror jeg skal prøve det på dagtid først i morgen. Hun roer seg og sovner ofte ved amming, og da ikke fordi hun er sulten virker det som. Har merket veldig de siste dagene at hun bruker meg som smokk i lange tider etter hun har sovnet, så jeg må finne ut når jeg kan bytte ut meg med smokk. Jeg tror nok også vi kan få redusert antall amminger om hun får den, og det hadde vært fantastisk :)

Hehe, høres ut som jeg bare tenker på å sove for tiden :P Jeg gjør vel i grunn det og... Drømmer om 8 timer sammenhengende. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ikke fulgt dagboken din, men Gratulerer så masse med jenta, nyt tiden og den lille.

Tusen takk :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser når hun bruker meg som smokk også, da er øya igjen og hun ligger der og kaver og roter rundt. Neste gang hun slipper puppen så smyger jeg smokken inn, og det funker :ler:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...