Gå til innhold

Ex.u.. eller SA flere som tar det utrolig tungt i ettertid?


-luring-

Anbefalte innlegg

Jeg opplevde ex.u nå rett før jul. De måtte fjerne venstre eggleder, da den hadde sprukket. Jeg hadde over 1 liter blod i magen som de også måtte fjerne, og jeg fikk blodoverføring. Fikk også beskjed om at den høyre eggleder ikke var helt 100%.
Dette er første gang jeg har vert gravid.
Nå har det gått ca. en mnd og jeg er så klart på bedringens vei, men sliter fortsatt litt med formen og tanken på at jeg har mistet babyen min.
Sliter mye med å sove, da jeg drømmer mye om fødsler som går galt (da er det jeg som føder), babyer og at jeg ikke klarer å passe på barnet mitt. Tenker mye på hvordan det skal bli å bli gravid neste gang, om det blir naturlig eller om vi får prøverørs.
Har det veldig vondt inni meg hele tiden pga dette. Utrolig vondt å miste noe så vakkert.
Syns også jeg er grusom, som ikke klarer å glede meg like mye over mine venners graviditeter, som jeg skulle ha gjort. Jeg er jo selvfølgelig glad på deres vegne, men er så utrolig lei meg for at jeg måtte miste mitt barn.
Jeg har jo selvsagt snakket mye med min samboer om dette. Men nå har han klart å lagt det meste bak seg, så jeg vil ikke rippe opp i det som har skjedd da han også tok det veldig tungt.

Er det flere av dere som har det veldig tungt etter noe slikt? som kanskje kan dele litt tanker og følelser med meg? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Fortsetter under...

Jeg har mistet tre ganger. Jeg var ødelagt. En fantastisk mann, gode venner, en jordmor og en psykolog fikk meg til slutt på "rett kjøl" igjen. Har nå fått et barn, men gikk hele svangerskapet og bare ventet på at det skulle glippe, og hun skulle dø fra oss. Nå er jeg glad og uendelig lykkelig. Om jeg våger å få flere barn, neppe..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Hei!
Jeg opplevde selv ex.u. julen 2013, med påfølgende operasjon med fjerning av venstre eggleder. Min samboer og jeg hadde allerede vært igjennom et rimelig tøft år, og da vi endelig ble gravide, var det ubeskrivelig herlig.

Etter exuen ble jeg overveldet av en sorg som jeg har båret med meg det siste året. I begynnelsen var jeg helt apatisk, visste at det var ingenting jeg kunne gjøre fra eller til. Men etter hvert så begynte jeg å analysere og prøve å finne årsaker - jeg drev meg selv til vanvidd. Jeg isolerte meg selv fra familie og venner, selv min samboer, som etter beste forsøk forsøkte å få meg til å fortsette å kjempe (de ga meg stort rom til å sørge). Jeg ble tidvis ufordragelig, jeg klarte ikke å håndtere sorgen. Da jeg samtidig fikk vite at begge mine søstre var gravide, ble det trippel sorg. Jeg klarte virkelig ikke å unne dem det - å se dem få oppleve den gleden vi hadde som brått ble tatt fra oss. Vi forsøkte igjen i et år med å bli gravide, til tross for at flere oppfordret oss til å vente, og heller takle sorgen sammen. Men jeg visste at dette var en sorg jeg ville bære med meg. Nå, et år senere, er vi endelig gravid igjen (jeg gleder meg til å dele nyheten med verden, og jeg har bestemt meg for å ikke å tenke på at det vil gå galt igjen). Jeg er fortsatt bitter, sint og sorgtung, men ikke i nærheten av hva jeg har vært. Familie, venner, samboer, kollegaer og psykolog har hjulpet meg igjennom dette. Jeg har valgt å være åpen om dette fra dag en med god støtte fra samboer - å være åpen om sorgen har hjulpet meg godt, ved å sette ord på følelsene mine og akseptere hva som har skjedd. Det har også gitt rom for samtaler med andre som har vært igjennom det samme - gode råd og gode ord.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei!

Jeg opplevde selv ex.u. julen 2013, med påfølgende operasjon med fjerning av venstre eggleder. Min samboer og jeg hadde allerede vært igjennom et rimelig tøft år, og da vi endelig ble gravide, var det ubeskrivelig herlig.

Etter exuen ble jeg overveldet av en sorg som jeg har båret med meg det siste året. I begynnelsen var jeg helt apatisk, visste at det var ingenting jeg kunne gjøre fra eller til. Men etter hvert så begynte jeg å analysere og prøve å finne årsaker - jeg drev meg selv til vanvidd. Jeg isolerte meg selv fra familie og venner, selv min samboer, som etter beste forsøk forsøkte å få meg til å fortsette å kjempe (de ga meg stort rom til å sørge). Jeg ble tidvis ufordragelig, jeg klarte ikke å håndtere sorgen. Da jeg samtidig fikk vite at begge mine søstre var gravide, ble det trippel sorg. Jeg klarte virkelig ikke å unne dem det - å se dem få oppleve den gleden vi hadde som brått ble tatt fra oss. Vi forsøkte igjen i et år med å bli gravide, til tross for at flere oppfordret oss til å vente, og heller takle sorgen sammen. Men jeg visste at dette var en sorg jeg ville bære med meg. Nå, et år senere, er vi endelig gravid igjen (jeg gleder meg til å dele nyheten med verden, og jeg har bestemt meg for å ikke å tenke på at det vil gå galt igjen). Jeg er fortsatt bitter, sint og sorgtung, men ikke i nærheten av hva jeg har vært. Familie, venner, samboer, kollegaer og psykolog har hjulpet meg igjennom dette. Jeg har valgt å være åpen om dette fra dag en med god støtte fra samboer - å være åpen om sorgen har hjulpet meg godt, ved å sette ord på følelsene mine og akseptere hva som har skjedd. Det har også gitt rom for samtaler med andre som har vært igjennom det samme - gode råd og gode ord.

Glemte å tilføye at jeg hadde også godt av å begynne å trene, bli glad i kroppen min og meg selv igjen - jeg lagde matplaner og spiste mye sunn, god mat. Jeg var åpen med mine venner og familie, slik at jeg kunne få rom og tid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...