Gå til innhold

Hvorfor er du kristen? -fortell din historie!


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Som en motpol til alle "kristendom er idiotisk og ulogisk" trådene her inne,

vil jeg starte denne.

Alle er velkommen til å stille spørsmål og diskutere så lenge det vises respekt.

Jeg vil åpne med å stille dette spørsmålet;

Hvordan fant du troen din?

(Vokste du opp i et kristent hjem, eller fant du den selv?

Har du trodd hele tiden eller hatt perioder hvor du ikke har trodd?

Har du opplevd troen på kropoen/ fått et kall?

Har du tvil/ noe du synes er vanskelig? I såfall hva?)

Håper dere vil dele historiene deres her :)

Anonymous poster hash: daa72...9dd

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Får begynne selv da ;)

Jeg vokste ikke opp i et kristent hjem, enda både meg og mine søsken er døpt.

Selv om vi ikke ble lært spesielt mye om kristendom eller alle relgioner hjemme,

har jeg vært heldig og hatt foreldre som har vært veldig åpen for at vi kan tro på det vi vil,

og vi har alltid kunne snakke om relgion og alternative ting.

Troen min begynte vel egentlig som en facinasjon for kristendommen.

Min farmor er relgiøs og når vi var på sommerferie hos henne spurte hun alltid om vi ville be aftenbønn før vi la oss.

Ingen av mine søsken ville det da de alltid har vært ateister og siden humanetikere.

Jeg elsket når vi ba sammen.

Det var en slik høytidelighet og trygghet i det.

Da jeg ble litt større var jeg også veldig fasinert av kirker, gudstjenester og denslags.

Så når vi var på ferietur pleide mamma å ta meg med i kirker.

Gjerne da stavkirker og slike attraksjoner siden hun er interessert i historie.

Følelsen jeg fikk i kirken, var en følelse av å være en del av noe mye større enn det man kan se og ta på.

Akkurat samme følelsen får jeg den dag i dag når jeg er i Guds hus.

Det føles som å komme hjem og alt stress og store og små problemer blir liksom uviktige der inne, vet ikke..

-det bare gir mening.

Jeg har alltid følt meg nærme Gud spesiellt når jeg er på fjellet også.

Så lenge jeg kan huske har han dukket opp i tankene mine og jeg får en utrolig trygghetsfølelse i meg når jeg er der.

Jeg er den eneste av mine søskenbarn på begge sider av familien som har valgt kristlig konfirmasjon.

Jeg har aldri vanket i noen kristne miljøer med venner ol. Så det var ingen selvfølge at det skulle bli slik.

Før holdt jeg troen mer for meg selv og synes nok av og til det var flaut å si jeg trodde på Gud.

Men nå er jeg egentlig veldig stolt av at jeg valgte å tro på tross av dette.

Selvfølgelig har den vært sterk i perioder og svak i perioder og det har ikke alltid vært enkelt å tro, når vonde og urettferdige hendelser skjer med meg selv og andre mennesker.

Men jeg tenker at tro og tvil går hånd i hånd, og min tro hadde ikke vært så sterk om jeg ikke hadde tillatt meg å tvile.

Anonymous poster hash: daa72...9dd

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenk om jeg ikke har funnet troen, men har lyst til å diskutere det likevel?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det lov å dele historier som går motsatt vei, såfremt det gjøres i en saklig tone? Jeg tar sjansen.

Jeg gikk på en kristen privatskole de første ti årene av skolegangen. Jeg vil vel si at jeg var troende det meste av den tiden, selv om mine foreldre var ganske sekulære og valgte skolen mer av akademiske enn religiøse årsaker. Fra barnsben av trodde jeg ikke, men på skolen forandret det seg. På ett tidspunkt, fra midten til slutten av barneskolen, meldte jeg meg frivillig til enkelte religiøse plikter på skolen og vurderte å engasjere meg noe mer. Jeg tror det handlet mer om tilhørighet enn om genuin tro. Jeg var alltid litt utenfor og følte at jeg kanskje kunne finne noe meningsfylt der. Jeg pratet derfor med en i menigheten om disse mulighetene, og hun rådet meg (i ettertid vil jeg si "heldigvis") til å holde igjen litt og se an om dette var noe jeg faktisk ønsket.

Fra ungdomsskolen og utover ble troen gradvis svakere, og da jeg gikk ut i tiendeklasse var den så godt som borte. Jeg begynte å tvile, og valgte å lese gjennom hele Bibelen for eventuelt å fornye troen. Selv om mye der er gode rettesnorer for et godt liv var det også en hel del som virkelig ikke harmonerer med mine verdier. Å "ete sine sønner og døtres kjøtt" (Jeremias 19.9) har jeg vanskelig for å tolke kun metaforisk. Det samme er det å bifalle slaveri (Peters første brev 2.18) og at homoseksuelle handlinger er en vederstyggelighet (tredje mosebok 18.22), for eksempel. Derfra var veien kort til å spørre meg selv om hvorvidt en allmektig og god gud ville gitt oss en bok som har så mange elementer med forstyrrende innhold. Man kan alltids velge å tolke det på en annen måte (selv om det er enkelte vers jeg synes det er vanskelig å tolke til noe akseptabelt), men da har jeg også lurt på hvorfor det er nødvendig å gi en bok som er så åpen for tolkning, med alle de grusomme skjebner det har ført til.

Så troen visnet etter hvert. Det var vel da jeg til slutt leste gjennom Bibelen at det hele ramlet sammen for min del. Jeg tenker fortsatt tilbake på den trøsten og det velværet det ga meg å tro, men har slått meg til ro med å ikke tro nå. Nå som jeg er voksen har jeg også funnet andre ting jeg ikke klarer å forsvare, som hvorfor mange milliarder mennesker i verden som lever gode og moralske liv uten å være religiøse skal være dømt til evig pine fordi deres kultur ikke innebærer at de blir penset inn på et kristent spor fra fødsel av. Fri vilje-argumentet fungerer ikke godt nok: Vel kan enhver "finne Gud", men det er vanskelig for meg å forstå hvorfor en allmektig gud ikke er fullt ut ansvarlig for hvem som gjør det og ikke, og fri vilje-argumentet forutsetter for meg også full opplysning om alternativene.

Jeg begynte som ikke-troende, ble tviler, ble religiøs, ble tviler igjen i første halvdel av tenårene og er nå ikke-troende igjen. Jeg er ikke lenger i noen som helst tvil, selv om jeg var det en god stund. Opp gjennom har jeg møtt mange gode mennesker i tilknytning til skolen og menigheten, slik at jeg behandler de troende kristne jeg møter pent og hyggelig, men det forandrer ikke på mitt fravær av gudstro. Når man må være svært selektiv i de rettesnorene den hellige boken gir for at troen skal være forenlig med det vi i dag anser som grunnleggende menneskelighet, da er det for meg helt utelukket å tro på det hele.



Anonymous poster hash: ee249...aa7
  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan svare så godt det lar seg gjøre :)

Er oppdratt av en kraktiserende Katolikk mor og ikke troende far. Sa deg dermed ikke selv at jeg skulle fortsette, men anyways jeg har fortsatt med min tro. Min mor tok meg med til Messe hver Søndag. Når jeg kom til tenårene så var jeg veldig usikker og trakk meg unna. Tror det var pga at vi hørte til en trosretning innenfor Kristendommen som ble ansett for å være fy fy her i Luterske Norge.

Jeg kom tilbake til Kirken igjen i en alder av 18 år og der har jeg blitt værende. Jeg deltar på messer hver søndag og mine to barn er døpt, fått 1 kommunion og deltar også i messene med meg.

Alle som kjenner meg vet om min Katolske tro, men det er ikken oe jeg presser nedover hodet på folk. De aller fleste av mine venner er ateister (ja tro det eller ei, men det går an at Kristne og Ateister er venner) og det har aldri bydd på noen problemer.

Ikke det beste svaret, men men :)




Anonymous poster hash: 7bac2...896
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenk om jeg ikke har funnet troen, men har lyst til å diskutere det likevel?

Da skal du versågod få lov til det :)

Formålet med tråden er at alle skal få lov å diskutere, stille spørsmål og dele historier, så lenge det vises respekt og aksept for hverandre.

Så om folk vil klage og kritisere er ikke dette tråden for det,

dersom man derimot vil diskutere og lære mer om andres syn på kristendom er dette plassen.

Alle relgiøse og ikke relgiøse er velkommen :takke:

Anonymous poster hash: daa72...9dd

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Er det lov å dele historier som går motsatt vei, såfremt det gjøres i en saklig tone? Jeg tar sjansen.

Jeg gikk på en kristen privatskole de første ti årene av skolegangen. Jeg vil vel si at jeg var troende det meste av den tiden, selv om mine foreldre var ganske sekulære og valgte skolen mer av akademiske enn religiøse årsaker. Fra barnsben av trodde jeg ikke, men på skolen forandret det seg. På ett tidspunkt, fra midten til slutten av barneskolen, meldte jeg meg frivillig til enkelte religiøse plikter på skolen og vurderte å engasjere meg noe mer. Jeg tror det handlet mer om tilhørighet enn om genuin tro. Jeg var alltid litt utenfor og følte at jeg kanskje kunne finne noe meningsfylt der. Jeg pratet derfor med en i menigheten om disse mulighetene, og hun rådet meg (i ettertid vil jeg si "heldigvis") til å holde igjen litt og se an om dette var noe jeg faktisk ønsket.

Fra ungdomsskolen og utover ble troen gradvis svakere, og da jeg gikk ut i tiendeklasse var den så godt som borte. Jeg begynte å tvile, og valgte å lese gjennom hele Bibelen for eventuelt å fornye troen. Selv om mye der er gode rettesnorer for et godt liv var det også en hel del som virkelig ikke harmonerer med mine verdier. Å "ete sine sønner og døtres kjøtt" (Jeremias 19.9) har jeg vanskelig for å tolke kun metaforisk. Det samme er det å bifalle slaveri (Peters første brev 2.18) og at homoseksuelle handlinger er en vederstyggelighet (tredje mosebok 18.22), for eksempel. Derfra var veien kort til å spørre meg selv om hvorvidt en allmektig og god gud ville gitt oss en bok som har så mange elementer med forstyrrende innhold. Man kan alltids velge å tolke det på en annen måte (selv om det er enkelte vers jeg synes det er vanskelig å tolke til noe akseptabelt), men da har jeg også lurt på hvorfor det er nødvendig å gi en bok som er så åpen for tolkning, med alle de grusomme skjebner det har ført til.

Så troen visnet etter hvert. Det var vel da jeg til slutt leste gjennom Bibelen at det hele ramlet sammen for min del. Jeg tenker fortsatt tilbake på den trøsten og det velværet det ga meg å tro, men har slått meg til ro med å ikke tro nå. Nå som jeg er voksen har jeg også funnet andre ting jeg ikke klarer å forsvare, som hvorfor mange milliarder mennesker i verden som lever gode og moralske liv uten å være religiøse skal være dømt til evig pine fordi deres kultur ikke innebærer at de blir penset inn på et kristent spor fra fødsel av. Fri vilje-argumentet fungerer ikke godt nok: Vel kan enhver "finne Gud", men det er vanskelig for meg å forstå hvorfor en allmektig gud ikke er fullt ut ansvarlig for hvem som gjør det og ikke, og fri vilje-argumentet forutsetter for meg også full opplysning om alternativene.

Jeg begynte som ikke-troende, ble tviler, ble religiøs, ble tviler igjen i første halvdel av tenårene og er nå ikke-troende igjen. Jeg er ikke lenger i noen som helst tvil, selv om jeg var det en god stund. Opp gjennom har jeg møtt mange gode mennesker i tilknytning til skolen og menigheten, slik at jeg behandler de troende kristne jeg møter pent og hyggelig, men det forandrer ikke på mitt fravær av gudstro. Når man må være svært selektiv i de rettesnorene den hellige boken gir for at troen skal være forenlig med det vi i dag anser som grunnleggende menneskelighet, da er det for meg helt utelukket å tro på det hele.

Anonymous poster hash: ee249...aa7

Flott at du deler din historie her inne :)

Jeg som ikke er vokst opp i et kristent miljø forstår veldig godt tankene og tvilen du har rundt tro.

Og jeg blir egentlig forundret når jeg hører om mennesker som aldri har vært i tvil og ikke har stilt disse spørsmålene.

Selv har jeg gått mange runder med meg selv i forhold til motstridende ting i bibelen, og jeg tror aldri jeg blir ferdig med å utfordre det.

Jeg tenker at bibelen er skrevet for veldig lenge siden, og prøver å ta dette i betraktning.

Det er vaskleig, for det kan være skummelt om alle skal tolke bibelen på den måten som passer dem best.

Men jeg prøver å tenke at det som står der skal ha et positivt budskap.

Og det jeg ikke klarer å gjøre helt rede for, er en gåte for meg.

Hovedgrunnen til min tro er nok tiltrekningen jeg alltid har følt til den, om dette kan forklares med at det er vanlig facinasjon vet jeg ikke. Men det jeg vet er at jeg har en følelse av Guds nærvær, og bedre kan jeg egentlig ikke forklare det.

Når det kommer til vonde ting i verden, hvorfor er vi født i dette lille trygge hjørnet av verden og andre i utrygge omgivelser så er det noe jeg tror vi aldri må akseptere at er Guds vilje.

Gud har gitt mennesket fri vilje, og vi er alle resultater av Guds storhet.

Altså er vi alle unike og kan utrette store ting. Og vi må ikke "hvile" på at Gud skaper alle situasjoner oss mennesker i mellom, men vi må være med å gjøre en forskjell selv.

For min del tenker jeg at det starter med å være et godt menneske mot andre selv, enten de er homofile, mørke, lyse muslimer eller hva det måtte være.

Vise toleranse og respekt oven for mennesker som ikke skader andre eller gjør andre vondt.

Det er ikke min jobb å dømme andre.

Heldigvis har vi et lovverk som tar seg av resten..

Naturkatastrofer som ikke er menneskeskapt er verre å forsvare, og det har jeg egentlig ikke noe godt svar på heller.

Mange synes nok jeg er hyklersk som bare velger "det beste" i troen, og det får de bare mene, men jeg tenker at selv om foreksempel du har mistet troen din, så er du et godt menneske og det er faktisk det viktigste uansett hva du måtte tro på.

Vi kan bare gjøre så godt vi kan, og det er godt nok :)

Anonymous poster hash: daa72...9dd

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan svare så godt det lar seg gjøre :)

Er oppdratt av en kraktiserende Katolikk mor og ikke troende far. Sa deg dermed ikke selv at jeg skulle fortsette, men anyways jeg har fortsatt med min tro. Min mor tok meg med til Messe hver Søndag. Når jeg kom til tenårene så var jeg veldig usikker og trakk meg unna. Tror det var pga at vi hørte til en trosretning innenfor Kristendommen som ble ansett for å være fy fy her i Luterske Norge.

Jeg kom tilbake til Kirken igjen i en alder av 18 år og der har jeg blitt værende. Jeg deltar på messer hver søndag og mine to barn er døpt, fått 1 kommunion og deltar også i messene med meg.

Alle som kjenner meg vet om min Katolske tro, men det er ikken oe jeg presser nedover hodet på folk. De aller fleste av mine venner er ateister (ja tro det eller ei, men det går an at Kristne og Ateister er venner) og det har aldri bydd på noen problemer.

Ikke det beste svaret, men men :)

Anonymous poster hash: 7bac2...896

Kan jeg spørre om noe jeg har lurt mye på, men ikke finner helt ut av? :)

Hva vil du si er den mest merkbare forskjellen på den luthersk kirken og den katolske?

Jeg vet at i den katolske er paven kirkens overhode.

Men hva er de rent praktiske forskjellene i tro og holdninger?

Står katolikker for noe som ikke andre kristne praktiserer foreksempel?

Kan du som katolikk delta på gudstjenester i den lutherske krike, være med å be osv (og omvendt)? :)

Anonymous poster hash: daa72...9dd

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan jeg spørre om noe jeg har lurt mye på, men ikke finner helt ut av? :)

Hva vil du si er den mest merkbare forskjellen på den luthersk kirken og den katolske?

Jeg vet at i den katolske er paven kirkens overhode.

Men hva er de rent praktiske forskjellene i tro og holdninger?

Står katolikker for noe som ikke andre kristne praktiserer foreksempel?

Kan du som katolikk delta på gudstjenester i den lutherske krike, være med å be osv (og omvendt)? :)

Anonymous poster hash: daa72...9dd

Selvfølgelig kan du spørre. Det er jo alltid et vanskelig tema hva som er så forskjellig, men utad er det nok ritualene, bønnelivet som er de største forskjellene.

Innad så er det jo sakramentene.

Luterske har 3 (tror jeg)

Katolsk 7 (Dåp, Eukaresti, Fermin, Ekteskap, Skriftemål, Ordinasjon, sykesalving)

Mange som tror vi tilber helgener også, det gjør vi altså ikke. Vi sier våre forbønner gjennom en helgen, men tilber dem ikke.

Jeg har deltatt på gudstjenester i Lutersk Kirke, men jeg kan ikke motta nattverden og omvendt.

Som sagt det er veldig komplex og ikke så lett å forklare.

Anonymous poster hash: 7bac2...896

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Personlig synes jeg Hindusimen virker mer fornuftig en kristendommen.



Anonymous poster hash: ff150...f51
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mange synes nok jeg er hyklersk som bare velger "det beste" i troen, og det får de bare mene, men jeg tenker at selv om foreksempel du har mistet troen din, så er du et godt menneske og det er faktisk det viktigste uansett hva du måtte tro på.

Vi kan bare gjøre så godt vi kan, og det er godt nok :)

Anonymous poster hash: daa72...9dd

Det er en logisk tankefeil å tro at Bibelen blir mer riktig av å følge den til punkt å prikke. "Hvis Bibelen er sann, så må du følge alt som står i Bibelen, du kan ikke bare velge bort."

For det første, så er det et selvstendig spørsmål hvorvidt Bibelen representerer beskrivelser av sannhet eller er jug. Hvordan skal det påvirkes av din holdning til Bibelen? Eneste måten det kunne skjedd på, er hvis hele verden var en innbilning, og din hjerne var alt som eksisterte, du skapte sannhet ut ifra hva du tenkte.

For det andre, så kan man da godt tenke at noe av Bibelen har en sann kjerne, og andre deler er manipulert av mennesker som skulle høste en politisk gevinst. Hvorfor sa Jesus at man skulle se bort ifra GT?

For det tredje, så er Bibelen selvmotsigende. Så du kommer uansett ikke utenom cherry-picking.

Jeg respekterer mennesker med overgjennomsnittlig selvinnsikt som går på tvers av hva som er sosialt akseptabelt. Mennesker som sier de tror på noe fordi de har behov for det, uten å være redde for at det skal være et slags bevis for at det de tror på er galt. Å like den høytidelige atmosfæren det gir å be til Gud, å like å være prektig, bedre enn andre, god, osv - litt sånn ala fantasy-spill, flokktilhørighet osv, det er en streit sak. Jeg kan ikke se at jeg har noen som helst holdepunkter for å kreve at du skal utopisk etterstrebe å bli et slags vitenskapelig, ufeilbarlig måleinstrument for hvordan verden virkelig er.

Det holder allikevel ikke til at jeg vil ha med noen å gjøre, om det du tror på er lite fordelaktig eller veldig negativt for generell kollektiv velvære, som å være homohater, nekte for blodoverføring, eller bedrive psykisk terror mot unga sine, skjære om jentungene dine, begrave voldtatte jenter levende osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig fin tråd :)
Jeg vil gjerne si litt om hvorfor jeg tror, eller hvorfor jeg er kristen. Det er kanskje vanskelig å si helt klart og tydelig hva som er "den avgjørende" faktoren, da det, hvertfall for meg, er mange ting som spiller inn samtidig. Er enig med ts. at tro og tvil på mange måter hører sammen, og at det ofte kan gå periodevis hvor sterkt man føler tro, og når man kan kjenne på tvil.

Jeg har vokst opp i et kristent hjem, og jeg kan ærlig si at det har påvirket meg mye. Likevel har jeg også hatt et behov for å finne "min egen veg". Jeg har hatt lengre perioder hvor jeg har kjent at jeg egentlig ikke trodde at Gud fantes, og en tomhet fra at noe jeg trodde så sterkt på nok bare var innbildning, og kristne som opp igjennom "lurte hverandre" til å tro. Dette var en mørk periode for meg. Men den følelsen av at det hele var tull forsvant da jeg kom meg på en kristen konferanse og fra jeg gikk inn i rommet og følte meg sett av Gud. Det er vanskelig å forklare, og jeg klarte ikke å få med meg så mye av innholdet, men det var som om den inntørkede personen jeg hadde blitt "våknet" og jeg satt bare å grein kontinuerlig gjennom hele konferansen. Så her har vi følelsesaspeket... Det andre aspektet er refleksjonene og de svarene man kan og ikke kan godta til de store spørsmålene.

For meg har det vesentlige vært å stille meg spørsmålene; tror jeg det finnes en Gud? I tilfelle hvem er han? er han en del av noen av religionene vi har eller er religionene menneskeskapt? Eller er en eventuell Gud simpelten utenfor de religionene vi har i dag? Jeg fant etterhvert ut at for meg ble det for utrolig å tro at vi ble til av en tilfeldig eksplosjon, og at sex tilfeldigvis "skaper" nye mennesker og bevistheter. At sjelen bare skulle oppstå blir for stort for mitt hode, og at jorden skulle ha en akkurat passe avstand fra solen til at vi ikke blir brent opp eller at vi fryser i hjel ble for utrolig for meg å tro at var rent tilfeldig.

Videre når jeg kom til at jeg tror at verden er skapt, har jeg lest en del om de religionene vi allerede har, og jeg for min del, tror kristendommen er sann. Selv om mange svært intelligente og reflektererte mennesker konkluderer på helt andre måter enn meg. Det er i det hele mange svært intelligente i mange ulike trosretninger, men fra mine refleksjoner er det dette jeg har landet på. Jeg har lest om en del av det historiske opphavet til NT skriftene og jeg finner det svært troverdig fra det jeg har lest om skriftene som historiske kilder.

Så min tro baseres på følelser, og på å se etter hva jeg personlig finner mest troverdig.

En siste bemerkning, er at det er mange store spørsmål om rettferdighet som dere har nevnt før meg her. Jeg synes disse er helt utrolig vanskelige spørsmål. Men det redder ihvertfall meg litt å vite at hvis den kristne Gud er Gud, som jeg tror, så er det en Gud som er opptatt av at man skal elske våre nester, og som ville nedverdige seg selv, og dø på et kors som en handling i kjærlighet. Jeg klarer ikke å forstå alt, men hvis Gud er Gud, så kan man vell ikke forvente å forstå alt heller.

Kunne skrevet utrolig mye mer, men ser at dette begynte å bli rimelig langt, så jeg tror dette var mer enn nok...
:)


Endret av Faulkner
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har deltatt på gudstjenester i Lutersk Kirke, men jeg kan ikke motta nattverden og omvendt.

Hehe. Har du prøvd? Har litt vanskelig for å se for meg eldre, grå, mistenksomme nervøse mus ta dobbelt rundspark på deg, for å ha nasket litt brød og saft uten å være rettmessig medlem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Veldig fin tråd :)

Jeg vil gjerne si litt om hvorfor jeg tror, eller hvorfor jeg er kristen. (...)

Kosegud-troende? Minner meg litt om Albert Åberg sin "Skybert." Alle skulle hatt en Skybert :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig fin tråd :)

Jeg vil gjerne si litt om hvorfor jeg tror, eller hvorfor jeg er kristen. Det er kanskje vanskelig å si helt klart og tydelig hva som er "den avgjørende" faktoren, da det, hvertfall for meg, er mange ting som spiller inn samtidig. Er enig med ts. at tro og tvil på mange måter hører sammen, og at det ofte kan gå periodevis hvor sterkt man føler tro, og når man kan kjenne på tvil.

Jeg har vokst opp i et kristent hjem, og jeg kan ærlig si at det har påvirket meg mye. Likevel har jeg også hatt et behov for å finne "min egen veg". Jeg har hatt lengre perioder hvor jeg har kjent at jeg egentlig ikke trodde at Gud fantes, og en tomhet fra at noe jeg trodde så sterkt på nok bare var innbildning, og kristne som opp igjennom "lurte hverandre" til å tro. Dette var en mørk periode for meg. Men den følelsen av at det hele var tull forsvant da jeg kom meg på en kristen konferanse og fra jeg gikk inn i rommet og følte meg sett av Gud. Det er vanskelig å forklare, og jeg klarte ikke å få med meg så mye av innholdet, men det var som om den inntørkede personen jeg hadde blitt "våknet" og jeg satt bare å grein kontinuerlig gjennom hele konferansen. Så her har vi følelsesaspeket... Det andre aspektet er refleksjonene og de svarene man kan og ikke kan godta til de store spørsmålene.

For meg har det vesentlige vært å stille meg spørsmålene; tror jeg det finnes en Gud? I tilfelle hvem er han? er han en del av noen av religionene vi har eller er religionene menneskeskapt? Eller er en eventuell Gud simpelten utenfor de religionene vi har i dag? Jeg fant etterhvert ut at for meg ble det for utrolig å tro at vi ble til av en tilfeldig eksplosjon, og at sex tilfeldigvis "skaper" nye mennesker og bevistheter. At sjelen bare skulle oppstå blir for stort for mitt hode, og at jorden skulle ha en akkurat passe avstand fra solen til at vi ikke blir brent opp eller at vi fryser i hjel ble for utrolig for meg å tro at var rent tilfeldig.

Videre når jeg kom til at jeg tror at verden er skapt, har jeg lest en del om de religionene vi allerede har, og jeg for min del, tror kristendommen er sann. Selv om mange svært intelligente og reflektererte mennesker konkluderer på helt andre måter enn meg. Det er i det hele mange svært intelligente i mange ulike trosretninger, men fra mine refleksjoner er det dette jeg har landet på. Jeg har lest om en del av det historiske opphavet til NT skriftene og jeg finner det svært troverdig fra det jeg har lest om skriftene som historiske kilder.

Så min tro baseres på følelser, og på å se etter hva jeg personlig finner mest troverdig.

En siste bemerkning, er at det er mange store spørsmål om rettferdighet som dere har nevnt før meg her. Jeg synes disse er helt utrolig vanskelige spørsmål. Men det redder ihvertfall meg litt å vite at hvis den kristne Gud er Gud, som jeg tror, så er det en Gud som er opptatt av at man skal elske våre nester, og som ville nedverdige seg selv, og dø på et kors som en handling i kjærlighet. Jeg klarer ikke å forstå alt, men hvis Gud er Gud, så kan man vell ikke forvente å forstå alt heller.

Kunne skrevet utrolig mye mer, men ser at dette begynte å bli rimelig langt, så jeg tror dette var mer enn nok...

:)

Veldig fint å lese innlegget ditt! :)

De store spørsmålene står også for meg som vanskelige og "uløselige", men så tenker jeg at kanskje det er meningen?!

At det er spørsmål vi aldri må slutte å stille oss?

Mange av de er jo like aktuelle i dag som de var da bibelen ble skrevet.

Skal vi fordømme folk rundt oss, eller skal vi være åpne og vise nestekjærlighet?

Selvfølgelig må man ta tidsaspektet i betraktning, bibelen ble skrevet for så lenge siden og alt kan ikke "overføres" til nå-tid.

Men han naboen som har vært i fengsel etter å ha slått ned en mann..

Kanskje bruker han stoff, og har vært ufin med sin familie og venner.

Vel, skal vi hjelpe ham, det er synd på ham?

Holde oss unna og dømme ham, han er farlig?

Tilgi ham og gi ham en ny start, han har forandret seg?

Jeg tenker at spørsmålene i bibelen peker på disse valgene og handlingene vi foretar oss hver dag.

TS :)

Anonymous poster hash: daa72...9dd

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...
Gjest Egiett

Jeg liker denne tråden! Fint å lese andres historier :)

Jeg er oppvokst i en kristen familie, med en far som er pastor, og dette har naturlig nok hatt stor betydning for min tro. Fra jeg var liten har jeg vært vant med å gå i kirken på søndager og slike ting, og troen har alltid vært naturlig for meg. Mens jeg fortsatt gikk på søndagsskolen, fikk jeg en gang en opplevelse av at dette måtte jo være sant, og dette ville jeg tro på.

Siden har jeg vært mye med på kristne leirer, og vært aktiv i kirken. Først når jeg ble eldre ble det viktig for meg å stille kritiske spørsmål. Trodde jeg bare på grunn av mamma og pappa? Det ble viktig for meg å ta et eget standpunkt, og i en alder av 13 år bestemte jeg meg for å ta imot Jesus på en kristen leir. Det valget bekreftet jeg et år senere, da jeg valgte å døpes.

Gjennom livet har jeg hatt perioder hvor troen har vært sterk, men også perioder hvor det har vært tvilen som har rådet. Likevel har jeg opplevd ting som jeg ikke kan beskrive, jeg har fått bønnesvar, jeg har sett helbredelse og jeg har sett liv bli forandret i møte med Gud. Dette, sammen med at jeg ikke logisk kan forstå at verden ble til ved en tilfeldighet, og at det er godt å ha noen å vende seg til i alt, gjør at jeg tror den dag i dag :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Kan jeg spørre om noe jeg har lurt mye på, men ikke finner helt ut av? :)

Hva vil du si er den mest merkbare forskjellen på den luthersk kirken og den katolske?

Jeg vet at i den katolske er paven kirkens overhode.

Men hva er de rent praktiske forskjellene i tro og holdninger?

Står katolikker for noe som ikke andre kristne praktiserer foreksempel?

Kan du som katolikk delta på gudstjenester i den lutherske krike, være med å be osv (og omvendt)? :)

Anonymous poster hash: daa72...9dd

Hei :)

Det er mye man kan si om den katolske kirken, og jeg skal ikke nevne alt. Dette er heller ikke ment for å peke på noen eller henge ut noen som helst. Jeg skal prøve å gjøre dette så kort og konsist som mulig.

Tilbedelse av jomfru Maria

Denne tilbedelsen er noe som det ikke finnes noen som helst støtte på i bibelen. Maria har aldri vært hellig, det er ikke hun man skal be til slik at hun kan videreføre bønnene til Jesus.

Tilbedelse av Maria er avgudsdyrkelse, for man skal ikke ha andre guder enn Gud (2.Mos 20:3).

Tilgivelse av synd

Paven og prestene sier at de kan tilgi menneskes synder. "Presten tilgir helt og fullt syndene i kraft av den makten som er gitt ham av Kristus"(Joseph Deharbe, S.J. A Complete Catechism of the Catholig Religion (New York: Schwartz, Kirwin&Fauss), side. 279).

Den katolske kirken har aldri blitt gitt en slik makt. Å påstå noe slik er blasfemi. Det er kun gjennom Jesus at man kan få sine synder tilgitt (1.Joh 1:9).

De krever å være Gud

"Vi(pavene) innehar på denne jorden Gud den Allmektiges plass", og "Paven er ikke bare Jesu Kristi representant, men han er selveste Jesus Kristus, gjemt under et dekke av kjød"

(- Pope Leo XIII, Encyclical Letter "The Reunion of Christendom" (datert 20.juni, 1894) trans. in the Great Encyclical Letters of Pope Leo XIII (New York: Benziger, 1903), side 304.)

(- Catholic National, juli 1895).

De har endret helligdagen (sabbaten)

Den sanne helligdagen (sabbaten) er den sjuende dagen i uken - lørdagen. Men pavemakten har endret "tider og lov(bl.a De Ti Bud)" (Dan 7:25). Pavemakten endret helligdagen fra den syvende dagen i uken til søndagen. Kanskje du har lagt merke til at noen kalendere sier at søndagen er den første dag i uken? Det var slik det en gang var, men pavemakten står bak denne endringen. I tillegg begynner ikke en "ny dag" etter kl. 23.59 på kvelden, men fra solnedgang til solnedgang (1. Mos 1:14).

Dette er noen punkter. Bibelen forutsier at en makt skal påstå dette, og den katolske kirke passer til disse. I Bibelen står det også "Til loven og til vitnesbyrdet! Hvis ikke de taler som dette ordet (Guds Ord), får de aldri se morgenrøden"(Jes 8:20). Dermed kan man være ganske sikker på hvilke trossamfunn som ikke forkynner sannheten og motsatt. Jesus sier at på "fruktene [deres] skal dere kjenne dem" (Matt 7:16).

Nå har jeg sagt mye om den katolske kirken, så betyr det at den lutherske(protestantiske) er plettfri? Nei. Det finnes også en frafallen protestantisme, eks er det "mange" som har akseptert at søndag er helligdagen (for å nevne et eksempel).

Når alt dette er sagt, så skal det sies at det er mange gode mennesker i den katolske kirke som oppriktig tror de blir forkynt den sanne lære. Men Gud har sagt at Hans trofaste vil høre Hans røst, og så komme ut av Babylon. Så det er folk i den katolske kirke som er sanne Kristi etterfølgere :)

Endret av LevendeVann
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...