Hvordan reagerte dine venninner på graviditeten?

[AnonymBruker]

Jeg er gravid, uke 20 nå. Og lurer rett og slett på hvordan deres venninner og venninner reagerte på deres graviditet? Engasjerte de seg mye?

 

For å ta min egen situasjon. Jeg er i slutten av 20-åra. I vennegjengen min er de fleste veldig opptatt av karriere og utdannelse. De fleste har såvidt begynt å etablere seg med leiliget og samboere, men såvidt jeg vet er det ingen som har planer om å få barn på flere år. Samboern og jeg har vært sammen i ganske mange år. Vi hadde heller ingen planer om å få barn med det første, men så skjedde det plutselig og nå gleder vi oss begge to. Vi er først ute i begges vennegjenger.

Graviditeten har hittil gått veldig bra, men jeg er selvfølgelig litt ekstra sliten og går med mye tanker i hodet.

 

Venninnegjengen er ganske stor, og av alle sammen er det tre stk som gratulerte meg når de fikk vite det. Etter det har jeg ikke hørt noe fra noen som helst. Har ikke helt hatt energien til å være like ofte sosial som tidligere, så kan vel like godt være min skyld. Sikkert barnslig, men merker det er litt sårt. Så for meg at folk ville spørre om navnevalg og formen min og sånne ting i det minste, men har som sagt ikke hørt noe. Forventer ikke noen spesiell støtte, bare så for meg at de kom til å bry seg litt mer.

 

Har en annen venninne som ikke tilhører den gjengen, som innimellom sender sms eller kommer innom og spør hvordan jeg har det, og jeg setter så utrolig høy pris på henne nå. Hun var den ene venninnen jeg var redd kom til å trekke seg unna, men så ble hun den ene som stiller opp.

Kompisgjengen til kjæresten har også vært helt motsatt av min vennegjeng. Hele gjengen hans er gira og gleder seg kjempemye, så det hjelper jo på.

 

Men ja, vet ikke helt hvor jeg ville med dette. Bare høre andres erfaringer tror jeg

Anonymous poster hash: 20312...b98

[AnonymBruker]

Folk har lett for å tenke at de mister deg som venn når du blir gravid. På sett OMG vis har de også rett, vennskapet kommer ikke så høyt på prioriteringslisten lenger.

Det er helt vanlig å gå igjennom det du gjør nå.

Anonymous poster hash: a52a8...8f3

[AnonymBruker]

Snodig, og sikkert sårende for deg også? Men godt mulig de nå tenker at du ikke kan være med på alt osv? Dere er på en annen plass i livet nå.

 

Nyt graviditeten og om du ønsker så ville jeg tatt opp med dem hva du føler.

Anonymous poster hash: 04d11...fb6

[Beccy87]

Jeg er den første i min venninne-gjeng som har fått barn og jeg kjenner meg litt igjen der...

 

Det er vanskelig for venninnene dine å sette seg inn i din situasjon, bare tenk over hvor mye du sikker har lært siden du fant ut at du var gravid. Jeg viste for eksempel at det å gå gravid og få barn ikke nødvendigvis var en lek, jeg har gang på gang blitt overasket over hvor omfattende det hele er. 

Bare det å sette seg inn i hva man kan spise og ikke, alle kontrollene hos lege og jordmor, bekymringene, og for ikke å snakke om alle hormonene, fødsel og amming! 

 

Mine venner kan overhode ikke relatere til dette nye livet jeg har skaffet meg og det merkes. Allikevel synes jeg det er viktig at jeg fortsatt tar initiativ til å treffe dem og får pratet om noe annet enn baby når jeg har overskudd eller en god dag. Det er enklest for meg å invitere dem når det passer meg, og jeg vil anbefale deg å gjøre det samme.

[AnonymBruker]

Med nr.1 synes jeg folk var veldig engasjerte. Kan nok skyldes at vi hadde vært åpne om at vi hadde prøvd i mange år å få barn og vi var godt voksne da det endelig skjedde (35 år). Vi fikk ekstremt masse gaver og besøk og hadde virkelig følelsen av at folk var kjempeglad på vår vegne. Da jeg ble gravid for andre gang, vare deg betraktelig mindre oppmerksomhet og nå med nr.3 er det egentlig enda mindre. Tror folk har så nok med sitt at det er begrenset hvor mye de klarer å engasjere seg. Mi beste barndomsvenninne har jeg faktisk ikke hørt fra på et par mnd, og hun har ikke spurt så mye om den kommende babyen igrunnen...

Anonymous poster hash: 2593a...888

[AnonymBruker]

Din livmor er ikke spennende for andre enn deg og din gynekolog.

Anonymous poster hash: 98935...5dc

[AnonymBruker]

Vennene dine er jo på en helt annen planet enn deg, og det kan være vanskelig å involvere seg.

Husker det selv fra den gang barn var helt fjernt for meg.

Nå er jeg i 30-åra og venter vårt tredje barn. Omtrent alle venninnene mine er i samme fase og er "normalt " interessert. Mindre nå enn med førstemann dog, da var det litt "større" for omgivelsene.

Anonymous poster hash: 70e32...941

[AnonymBruker]

Er i midten av 30-åra og to venninner reagerte med å si de er gravide de også er plutselig i den alderen. I 20- åra var det helt fjernt å tenke på graviditet, kanskje sånn venninnene til TS også tenker.

Anonymous poster hash: 28f02...5e3

[AnonymBruker]

Jeg var også først ute i vår gjeng. Det var veldig entusiasme i det nyheten ble sluppet, men etter det var det så og si ingenting. Ikke når barnet ble født en gang. Føltes mest sårt etter fødsel når liksom ingen var interessert i hvordan fødselen hadde gått, noe om barnet eller noen ting.. Etter et par år fikk en til i gjengen, det hjalp. Nå er jeg ferdig og har fått tre barn, mens halvparten enda ikke har begynt. Regner med de får innen ett til to år de fleste som er igjen. Så det gjevner seg ut. Men du og du så glad jeg er nå for at jeg var litt tidligere ute og fikk det "unnagjort" relativt ung. Nå begynner vi å få veldig romslig økonomi, har stort hus og det meste vi ønsker oss og føler vi kan leve og nyte familien vår. Jeg og mannen min kan straks ta oss små turer alene igjen også. Vi er veldig tilfreds med hvordan alt ble for oss, og selv om det var litt tunge år i starten så er alt veldig fint nå

Anonymous poster hash: d2872...c1a

[AnonymBruker]

Jeg ble uplanlagt,men gledelig gravid.Bestevenninnen min ble veldig paff.Hun svarte "Skal jeg graulere?" 

Etterpå sa hun ja du skal vel ta abort?Og sa hun kunne følge meg dit hvis jeg skulle.

 

Dette var veldig sårt for meg,siden jeg var 3 mnd.på vei og i et stabilt forhold som hadde vart i mange år.Jeg visste hun hadde hatt lyst på barn i mange år,kanskje mer lyst enn det jeg har hatt,men mannen hennes hadde sagt nei.

Anonymous poster hash: b7def...250

[AnonymBruker]

Din livmor er ikke spennende for andre enn deg og din gynekolog.

Anonymous poster hash: 98935...5dc

Hehe, nei. Det er jeg selvfølgelig helt enig i. Er heller ikke typen til å snakke noe særlig om de fysiske sidene ved graviditet eller babygreier i det hele tatt. Syntes det bare var litt sårt at de fleste har droppet all kontakt etter nyheten. Forventer ikke at alle skal være interessert i graviditeten min, men hadde jo satt pris på om de fortsatte å vise normal, vennlig interesse for livet mitt. Er det ikke det venner skal gjøre?

 

 

Jeg ble uplanlagt,men gledelig gravid.Bestevenninnen min ble veldig paff.Hun svarte "Skal jeg graulere?" 

Etterpå sa hun ja du skal vel ta abort?Og sa hun kunne følge meg dit hvis jeg skulle.

 

Dette var veldig sårt for meg,siden jeg var 3 mnd.på vei og i et stabilt forhold som hadde vart i mange år.Jeg visste hun hadde hatt lyst på barn i mange år,kanskje mer lyst enn det jeg har hatt,men mannen hennes hadde sagt nei.

Anonymous poster hash: b7def...250

 

Huff, det er jo mye verre enn det jeg har opplevd føler jeg Jeg har i det minste ikke fått noen negative kommentarer. Men hun var vel ganske naturlig sjalu når hun var i den situasjonen der.

 

 

Takk for innspill alle. Hjelper på en måte å høre at flere har opplevd det samme!

Anonymous poster hash: 20312...b98

[Søgni]

Din livmor er ikke spennende for andre enn deg og din gynekolog.

Anonymous poster hash: 98935...5dc

 

Jeg har ingen barn selv, derfor er det begrensa hvor mye jeg både bryr meg om og vet om livmor i graviditeten og det som verre er, men jeg kan ikke forstå at det skal være så vanskelig å engasjere seg litt i det som foregår i nære venners liv? Når noen man står nær opplever noe spennende og stort, så synes jeg det er normalt å vise et minimum av interesse, selv om det ikke umiddelbart er noe man interesserer seg for selv.

 

Det samme gjelder jo forsåvidt mye annet enn graviditet også. Jeg kan f.eks. forsikre deg om at det ikke er ut fra en brennende generell interesse for husbygging, førstegangstjeneste eller hest, at jeg spør venninna mi, fetteren min eller nabojenta hvordan det går med husbyggingen, førstegangstjenesten, og den nye hesten. Alle setter vel pris på å få snakke litt om det som er viktig, aktuelt og stort i livene deres?

[AnonymBruker]

Jeg tror det er veldig vanlig for den som er først ut. Hadde det sånn selv, alle ble supergira da jeg fortalte det, men så var det stopp. MEN føler jeg fikk tilbake vennene mine en etter en, ettersom de selv fikk barn. Det er en myte at det er den gravide som kutter ut venner uten barn, det er motsatt. Ellers er det gull å prøve å få nye venner i samme situasjon som deg, kom deg inn i en barselgruppe etter hvert:) og prøv å hold på de gamle venninnene, selv om du kanskje føler at de ser litt anderledes på deg. Om noen år er dere i samme situasjon igjen.

Anonymous poster hash: 75a03...ed5

[AnonymBruker]

Føler det veldig likt som deg. Alle kompisene til samboer er veldig gira å engasjert, men mine venninner er litt care. Tilogmed min kusine og bestevenninne virker det som bryr seg svært lite. Føler meg veldig alene egentlig.

Jeg har blandt annet veldig god kontakt med den ene tanten min, vi snakker mye sammen og er ofte på besøk, men hun har ikke tatt kontakt siden hun fikk vite om graviditeten for 2 måneder siden.. skjønner at det kan være sårt for henne siden hun selv er ufrivillig barnløs, men jeg syns det er vondt at hun har kuttet meg helt ut.

Merker at flere av mine "ikke-så-nære-venninner" er mer engasjert enn de jeg ser på som bestevenninner.

Anonymous poster hash: 2cdae...81e

[AnonymBruker]

Min venninnegjeng har stort sett vært veldig støttende. Vi er rundt 30 år alle sammen og en har barn fra før av, men mange er prøvere eller i det minste begynner å tenke i de baner. Det er nok litt forskjell på det. Når de selv er i "samme situasjon" så engasjerer de seg etc...

Anonymous poster hash: 1e5a2...f8a

[AnonymBruker]

Føler det veldig likt som deg. Alle kompisene til samboer er veldig gira å engasjert, men mine venninner er litt care. Tilogmed min kusine og bestevenninne virker det som bryr seg svært lite. Føler meg veldig alene egentlig.

Jeg har blandt annet veldig god kontakt med den ene tanten min, vi snakker mye sammen og er ofte på besøk, men hun har ikke tatt kontakt siden hun fikk vite om graviditeten for 2 måneder siden.. skjønner at det kan være sårt for henne siden hun selv er ufrivillig barnløs, men jeg syns det er vondt at hun har kuttet meg helt ut.

Merker at flere av mine "ikke-så-nære-venninner" er mer engasjert enn de jeg ser på som bestevenninner.

Anonymous poster hash: 2cdae...81e

Veldig merkelig det der altså. At jentene liksom dropper ut. Har opplevd det der med at venninner jeg ikke har hatt kontakt med på årevis plutselig har tatt kontakt nå for å gratulere og si at de syns det er  superkoslig etter å ha hørt ryktene Det setter jeg veldig pris på!

 

Mamma fortalte her om dagen at hun opplevde det samme. Hun var veldig mye dårlig, og mistet kontakt med alle venninner. Men pappa sine kompiser var veldig gira, så jeg hadde mange "onkler" for å si det sånn.

Anonymous poster hash: 20312...b98

[AnonymBruker]

 

Hehe, nei. Det er jeg selvfølgelig helt enig i. Er heller ikke typen til å snakke noe særlig om de fysiske sidene ved graviditet eller babygreier i det hele tatt. Syntes det bare var litt sårt at de fleste har droppet all kontakt etter nyheten. Forventer ikke at alle skal være interessert i graviditeten min, men hadde jo satt pris på om de fortsatte å vise normal, vennlig interesse for livet mitt. Er det ikke det venner skal gjøre?

 

 

 

Jeg er så enig med deg i dette! Synes ofte det kommer kommentarer her inne om at andre selvfølgelig ikke er interessert i ditt bryllup/ din baby/ ditt svangerskap etc., men jeg tenker at det tross alt er en del av det å være venner: Å bry seg litt om hverandres liv! Når jeg møter mine venner, spør jeg da om hvordan det går på jobben, om de er ferdige med å pusse opp stua, eller om hun har funnet brudekjolen! tenk hvis vi skulle møttes og ikke snakket om hverandres liv. det hadde da blitt rimelig stusselig. Ser selvfølgelig at noen kan ha en tendens til å f.eks kun fokusere på egen graviditet eller bli fullstendig bridezillas, og det er jo ikke noe hyggelig,men å forvente et minimum av interesse for det som er viktig for en selv, det synes jeg fint man kan gjøre!

Anonymous poster hash: 2593a...888

[AnonymBruker]

Jeg har nå ingen kontakt med min tidligere nærmeste venninne etter at hun fikk barn nummer 3. Når hun fikk sin første, var jeg singel og engasjerte meg mye i graviditet og det første året. Var ofte på besøk, dullet med den lille og hun satt pris på at vennskapet ikke ble mindre. Men så ble hun gravid med nummer to. Besøk ble vanskeligere på grunn av alt "støyet" rundt og det tok mer av meg for å besøke.

Snakket sammen titt og ofte, men det ble mindre og mindre av det. Nå som hun har nummer tre, har jeg ikke sett henne eller snakket med henne annet enn om vi tilfeldigvis møtes på butikk etc.

Det handler ikke om deg om det skulle skje, men om meg som venninne. Prioriteringene blir annerledes og om du ønsker å ta vare på vennskap: Ikke kun snakk om graviditeten og babyen når den kommer. Og verste spørsmål å stille: "Har ikke Du lyst på en liten en?" eller "Å, som babyen koser seg hos deg, merker du hvor koselig det er med en liten en?"

Anonymous poster hash: 217de...b68

[AnonymBruker]

Jeg er i kategorien hvor du plasserer vennene dine TS. Opptatt av karriere og utdannelse og barn er fremdeles helt fjernt for meg. MEN jeg har alikevel gangsyn nok til å i det minste late som om jeg bryr meg om venninners graviditet. To av mine venninner er gravide nå, og jeg spør ALLTID hvordan det går når vi snakker sammen. Sender også innimellom en sms uopfordret om jeg vet at de har vært hos jordmor eller lege eller lignende. Det skulle bare mangle syntes jeg, selv om det egentlig ikke er så spennende for meg.

 

Skjønner godt at du er skuffet. Det koster så lite å vise litt interesse.

Anonymous poster hash: 7f8ae...181

[AnonymBruker]

Jeg siterer meg selv med deler av et innlegg fra en annen tråd.

 

Jeg valgte å få mine barn i løpet av første halvdel av 20-åra, og da var det veldig mange av mine venner og bekjente som var veldig kritiske til mitt valg.
De skjønte ikke at jeg kunne sette barn til verden slik som verden så ut i dag, med overhengende fare for krig, med mye fattigdom og hungersnød i verden, verden var overbefolket nok som den var, narkotikaproblematikken, voldssamfunnet som var under utvikling... osv.
På det personlige plan ville de dessuten ikke utsette barn for det å bli skilsmissebarn med alt det medførte av usikkerhet og ustabilitet.
De skulle i alle fall ikke sette barn til verden, de var frivillig barnløse.

 

Som du ser var ikke mine (tidligere) venninner særlig støttende og involverte, de var ikke engang glade på mine vegne.

 

Det er trist, men det er dessverre slik at det er når din livssituasjon endrer seg at du ser hvem dine virkelige venner er.

Anonymous poster hash: e948e...877