Har du opplevd en personlig tragedie?

[Gjest Badabing]

Din smerte er den verste smerte, for deg.

Du er den viktigste personen i ditt eget liv, og det finnes ikke noe rett eller galt når det kommer til personlige tragedier.

Jeg har vært relativt uheldig i livet, men jeg har kommet fint ut av det. Jeg tror jeg er mer resilient enn andre jeg kjenner. Jeg har også gått på mine smeller og nådd kjelleren, men begge deler er HELT GREIT!

Jeg ble seksuelt misbrukt av pappa da jeg var liten, og har aldri hatt vansker med å snakke om det.

Da venninnene mine opplevde å bli skuffet eller irritert på sine fedre opp gjennom barndommen, sa de alltid "jeg skal ikke si noe. Mitt problem er ingenting. Din far er verre enn min!", og jeg skjønte forsåvidt hva de mente - incest er verre enn grensesetting i tidlige tenår, MEN! Det irriterte meg alltid! De hadde da lik rett som meg til å bli lei seg og skuffet.

Jeg tror man skal være forsiktig med å bagatellisere andres problemer og tragedier. Alle er ulike!

Jeg skjønner forøvrig godt at du nådde kjelleren! Du må ha følt deg hjelpesløs og liten.

Det er så godt at man ikke trenger å være alene, uansett størresle eller omfang av tragedie.

<3

Dette var et så godt innlegg at jeg ikke bare kunne gi det en like alene. Tommel opp!

[malucca]

Dette var et så godt innlegg at jeg ikke bare kunne gi det en like alene. Tommel opp!

Takk! Så hyggelig! Nå ble jeg glad

Fint å kunne bidra med noe positivt når man først har dette i bagasjen...

[AnonymBruker]

Dette var et så godt innlegg at jeg ikke bare kunne gi det en like alene. Tommel opp!

Enig. Du virker som en skikkelig fin person (utfra dette innlegget hvertfall )

Anonymous poster hash: 549b2...a6a

[Chia]

Jeg vet ikke om jeg vil si jeg har vært igjennom en personlig tragedie men jeg har vært igjennom utrolig tøffe perioder med tunge depresjoner.

Hun venninnen din høres ikke ut som en god venn

[malucca]

Det viktigste er at du står i deg selv, og vet at du har møtt bunnen med full rett.

Det er alltid kjipt å møte motbakker, og det høres ut som om din tragedie krevde sitt!

Du har helt sikkert tatt lærdom av dette og vært et godt forbilde for den lille!

Hun veninnen din kan ta seg en bolle. Det er ikke greit å holde på sånn.

Bare behold integriteten din, så ordner det seg

[Novemberellie]

Jeg har vært suicidal, men forsøket mitt var mislykket.

Nå i ettertid ser jeg at jeg har vokst på hendelsen, og lært utrolig mye om meg selv og hvordan jeg vil leve livet mitt. Jeg VET hva som betyr noe!

Jeg kom mye sterkere ut av "tragedien", og nå er jeg nesten takknemmelig for det!

[AnonymBruker]

bikkja mi daua etter 14 år. en kompis tok livet sitt uka etter. to uker etter der tok min bror livet sitt. og en mnd etter der var det nok en kompis som døde. 3 dager etter det flytta jeg fra samboeren min og mista jobben pga nedskjæringer. alt dette på 4 mnd.

men jeg sitter nå her da og lever videre på et merkelig vis:=)

Anonymous poster hash: 2aa19...7ce

[AnonymBruker]

Jeg tror barnedødsfall er noe av det verste som kan skje! Sykdom på barn også.

Å miste sin kjæreste/ektefelle i døden.

Miste andre familiemedlemmer eller nære venner. Spesielt hvis man har noe uoppgjort.

Selv har jeg opplevd en voldtekt. Innebærer å bli lurt på nett, møte en person - men så viste det seg at han var 15 år eldre enn jeg trodde. Og bli låst inn i huset hans, slått og voldtatt. Det er det verste jeg har opplevd. Syns det var min største tragedie i livet.

Nå 5 år senere så strir jeg fortsatt mye. Men døden er så endelig, så føler at sånt er verre å oppleve.

Anonymous poster hash: 44660...299

[Birdo]

Sleit mye med mobbing på barneskolen i tillegg til å ha to søsken med alvorlig sykdom, søsteren min døde når jeg gikk i 7 klasse da hun kun var 19 å hadde et barn på 2 1/2 år.. Mobbingen fortsatte for fult etter det også, begynte tilslutt å skade meg selv og teste div stoffer, var veldig nær selvmord et par ganger. Var rett og slett i en veldig dyp depresjon fra 7 klasse til jeg ble 19-20 år, sitter litt igjen enda engang i blant også.:/

Syns du skal be hun venninnen din om å holde munn rett og slett, for det en person syns er en bagatell kan være det som knekker en annen. Alle takler ting forskjellig, så om du tar dette hardt burde hun vre en god venninne å støtte deg istede for å tråkke på følelsene dine!

[malucca]

Sleit mye med mobbing på barneskolen i tillegg til å ha to søsken med alvorlig sykdom, søsteren min døde når jeg gikk i 7 klasse da hun kun var 19 å hadde et barn på 2 1/2 år.. Mobbingen fortsatte for fult etter det også, begynte tilslutt å skade meg selv og teste div stoffer, var veldig nær selvmord et par ganger. Var rett og slett i en veldig dyp depresjon fra 7 klasse til jeg ble 19-20 år, sitter litt igjen enda engang i blant også.:/

Syns du skal be hun venninnen din om å holde munn rett og slett, for det en person syns er en bagatell kan være det som knekker en annen. Alle takler ting forskjellig, så om du tar dette hardt burde hun vre en god venninne å støtte deg istede for å tråkke på følelsene dine!

[Birdo]

Tusen takk!

[AnonymBruker]

Nei barns dødsfall burde vel strengt tatt ligget øverst på lista. Det er i allefall det psykologer regnes som den verste sorgen man kan oppleve.

Anonymous poster hash: 1ac56...310

Uten å være "streng", så er det en sannhet med modifikasjoner.

Å miste et barn og graden av sorg/hvordan man takler det kommer naturligvis an på hvor gammelt barnet var også. Jeg har venner som har mistet barn til krybbedød og ulykker i spedbarnsalder, de har i ettertid fått flere barn og de har klart seg veldig bra. Andre har mistet voksne barn til selvmord og ulykker, og der har det medført at flere har blitt uføretrygdet og falt totalt ut av alt som heter jobb og vanlig liv.

Som alt annet så kommer det litt an på.

Vi må også huske på at barnedød ikke er helt unormalt sett fra et evolusjonsmessig synspunkt, i andre land er det ingen selvfølgelighet å overleve fødsel engang.

Anonymous poster hash: e9496...ab4

[Anoia]

Din smerte er den verste smerte, for deg.

Du er den viktigste personen i ditt eget liv, og det finnes ikke noe rett eller galt når det kommer til personlige tragedier.

Jeg har vært relativt uheldig i livet, men jeg har kommet fint ut av det. Jeg tror jeg er mer resilient enn andre jeg kjenner. Jeg har også gått på mine smeller og nådd kjelleren, men begge deler er HELT GREIT!

Jeg ble seksuelt misbrukt av pappa da jeg var liten, og har aldri hatt vansker med å snakke om det.

Da venninnene mine opplevde å bli skuffet eller irritert på sine fedre opp gjennom barndommen, sa de alltid "jeg skal ikke si noe. Mitt problem er ingenting. Din far er verre enn min!", og jeg skjønte forsåvidt hva de mente - incest er verre enn grensesetting i tidlige tenår, MEN! Det irriterte meg alltid! De hadde da lik rett som meg til å bli lei seg og skuffet.

Jeg tror man skal være forsiktig med å bagatellisere andres problemer og tragedier. Alle er ulike!

Jeg skjønner forøvrig godt at du nådde kjelleren! Du må ha følt deg hjelpesløs og liten.

Det er så godt at man ikke trenger å være alene, uansett størresle eller omfang av tragedie.

<3

[Smaragd]

Rusmisbruk innenfor familien og alt som fulgte med på lasset satte meg ut av spill.

Sorg, redsel, depresjon, maktesløshet og sinne var noe av det jeg følte på.

[Zinesa]

Jeg mistet min far som 17 åring. Det er det vondeste jeg tror og håper jeg noen gang får oppleve.

Bruddet med eksen var også veldig vondt. Kjærlighetssorg er så uffattelig vondt når den intreffer, og vil si at det nesten var like vondt som å miste min far. Forskjellen i sorgene er at min fars dødsfall er en evig sorgprossess, mens kjærlighetssorgen heldigvis går over!

[Gjest Tris]

Jeg har opplevd mye vondt og trist, syns jeg, men jeg vil ikke kalle det tragedier for det.

[AnonymBruker]

Jeg har hatt traume som jeg måtte få hjelp til, ble medisinert,sykemeldt i lang tid.

I dag undrer jeg meg over hva folk syter for. Noen får dagen ødelagt av å gå i regnet å få vått hår.

Anonymous poster hash: d1be0...6bf

Jeg synes nettopp dette viser hva venninnen til TS sannsynligvis mener å snakke om når hun "sammenligner tragedier".

Jeg har opplevd vold, dødsfall i nær familie, selvmord blant venner, overfallsvoldtekt, livstruende sykdom hos meg selv og seksuelle overgrep i familien. Dette har medført at jeg ikke lar meg affisere av småting som at det regner, baksmell på skatten, at en kollega ikke liker meg, at en eksamen går dårlig, at bilen ikke blir godkjent i EU-kontroll osv. osv. Men, jeg ser at mange svært oppegående mennesker i rundt meg tar på vei av slike ting, og lar seg trykke ned av det.

Jeg ser ikke på dem som svakere på grunn av det. Jeg bare tenker at proposjonene er annerledes i deres historie, og de grunnstøtene de har hatt i sitt liv.

At jeg ikke lar meg affisere av temmelig store ting i livet (fordi noe har "vært verre før") ser jeg heller ikke på som utelukkende positivt. Kanskje hadde jeg vært sunnere hvis jeg reagerte mer på de tøffe tingene.

Uansett, til TS: det du opplevde trenger ikke å kategoriseres. Men at det var veldig tøft, det har jeg stor forståelse for. Ulykken til din venninne var muligens svært tøff for henne, selv om den nok for meg enda klarer ligger utenfor begrepet "personlig tragedie".

Anonymous poster hash: 7651f...a1f