Er ALLE deprimerte?

[AnonymBruker]

Jeg selv kan ha dager hvor jeg ikke vil ut av sengen/på jobb/skole osv, synes alt er dritt og blir forbanna på samboer. Dette kan også gå over flere dager, og da spesielt hvis jeg har vært lat, dårlig kosthold, ikke vært på skolen/jobb på en stund osv. Men jeg er ikke deprimert selv om. Når jeg har travle perioder med både skole og jobb, drar hjemmefra klokken 7 og kommer hjem halv 10, DA har jeg det best.

Jeg er selvsagt dausliten, men sliten og fornøyd.

Når man leser her inne, så virker det som om alle er deprimerte og/eller har angst? Jeg prøver ikke å tråkke noen på tærne, men er det virkelig mulig at det er så mange som sliter psykisk? Jeg leste litt inne på tråden "Mannen drar fra meg om jeg ikke finner meg jobb", der flere folk oppfordret henne til å finne seg en jobb, og komme seg ut av "hullet".

Jeg er fullstendig klar over at depresjon er en svært alvorlig, psykisk tilstand, da jeg selv kjenner mennesker med denne sykdommen, men jeg føler folk nesten tar for "lett" på å kalle seg deprimert? Omtrent hvert innlegg her inne har jo en setning med "jeg sliter med depresjon/angst".

Er det virkelig så mange i Norge som gjør dette, eller er det bare slik at alle samler seg opp inne på KG?

Ja, jeg får helt sikkert masse hets for dette innlegget..

Anonymous poster hash: 3e0e2...178

[Tabris]

Jeg mistenker at begrepet "depresjon" blir misbrukt, og at det for enkelte blir en unnskyldning for ikke å ta tak i egne dårlige rutiner og latskap.

Nei, det betyr ikke at jeg mener alle som sier de har depresjon bare kan "ta seg sammen". Men noen har ikke den diagnosen, og bruker det som en unnskyldning. Andre HAR diagnosen, og bruker det fortsatt som unnskyldning.

Andre igjen har diagnosen, sliter, har dårlige og gode perioder, men jobber seg sakte men sikkert gjennom det. Siste gruppen har jeg stor respekt for.

[AnonymBruker]

Jeg tror kriteriene for depresjon kan samles i et eneste ord: Håp.

Er man deprimert har man svært lite av det.

Jada, jeg vet der er komplisert og det fins tester +++, men akkurat den tingen der, det tror jeg sier en del om kjernen i problemet. Gi folk håpet tilbake, da letner også depresjonen. Men så er det hvordan man skal få til det da.

Anonymous poster hash: dbf0e...60e

[Crobern]

Folkehelseinstituttet sier at mellom 6 og 12 prosent har depresjon hele tiden. Mange flere rammes en eller annen gang i løpet av livet.

[strawberry]

Depresjon deles jo inn i mild, moderat og dyp. Det er nok mange flere som har perioder med mild depresjon enn hva som kommer frem på undersøkelser osv.

[AnonymBruker]

Jeg HAR angst og depresjoner. Står svart på hvitt i journalen og på medisinpakkene mine. Om de her inne tror på det eller ikke, bryr jeg meg ikke om.

Anonymous poster hash: bcd50...2d8

[magicpie]

Er det virkelig så mange i Norge som gjør dette, eller er det bare slik at alle samler seg opp inne på KG?

Anonymous poster hash: 3e0e2...178

Jeg tror det er noe i dette. Lykkelige folk er opptatt av å leve livet, de har ikke tid til å sitte på et forum. (Satt på spissen)

[AnonymBruker]

Tror nok mange sier de er deprimert når de egentlig bare er sliten, lei, stressa osv., uten at det har en faktisk diagnose. Har gått litt inflasjon i ordet. Men det finnes jo typer depresjon som kommer og går i episoder.

Anonymous poster hash: 73ad4...7c2

[AnonymBruker]

Du har klinisk depresjon. Det er de som blir så langt nede at de blir innlagt.
Og hverdagsdepresjon, som jeg har erfart, og er nok den folk flest snakker om. Ja, det er tungt, men av erfaring, vet jeg og, at det verste man gjør er å bli liggende i senga og bli værende hjemme. Jeg får det fort om jeg går lenge uten å jobbe (jeg jobber deltid, noen perioder blir det hektisk, mens andre kan jeg ha fri fler dager og ser etter fler jobber). Når jeg har vært på jobb har jeg det mye bedre.

Anonymous poster hash: 98e46...d18

[Neeli00]

Helt enig med deg TS, men det er selvsagt et minefelt.

At psykisk sykdom er reellt, er det ingen tvil om. Du kan foreta en hjernescanning av en frisk person og en med alvorlig depresjon, og se forskjellen. Vi vet at enkelte psykiske sykdommer delvis ligger i genene. Og så videre.

Men det er ingen tvil om at det er gått inflasjon i psykisk sykdom. Mange nekter å differensiere, selv om leger ofte snakker om mild, moderat og dyp depresjon. Det er bevist at ting som sunt kosthold, mosjon og sosiale aktiviteter hjelper mot mild og moderat depresjon. Men dette ignoreres - noen gir seg selv merkelappen "deprimert" og ingen kan si noe som helst noensinne, de er redusert til et offer for omstendigheter utenfor seg selv og alt som ikke er en ren omfavnele blir et angrep.

Jeg har hatt dyp depresjon selv, der livet var et sort hull og jeg gråt fra morgen til kveld. Så ja, jeg vet hvordan det er. Men det er et problem at psykisk sykdom blir et tabu - og det er ikke samfunnet som skaper dette tabu, det er de syke selv. Fordi de nekter noen som helst debatt rundt tema.

Depresjon kommer i ulike grader og de ulike gradene har ulike behandlingsalternativer. Livssituasjoner, kriser, arbeidsledighet og annet kan sende en ut i depresjon - det betyr ikke at det er vedvarende eller noe man automatisk er disponert for. Det er endel av livet.

Man skal ikke normalisere sykdom, men man skal heller ikke sykeliggjøre normale, menneskelige livsfaser og kriser. Norge er det ypperste av i-land og våre problemer er av samme sort.

[Tabris]

Jeg har erfart at enkelte diagnoser kan bli mote. For mange år siden var jeg i en vennegjeng hvor plutselig det å være "bipolar" var tingen. Jeg tuller ikke når jeg sier at fem stk i min gjeng mente at de var bipolar. De fleste av dem mente også at de led av depresjon. Ingen av dem hadde noen gang vært hos en psykolog, men det ble en "ting". Det var litt kult å være bipolar, og det er en fin unnskyldning for å slippe å gjøre noe med eget liv fordi alle svakheter og latskap ble validert av de andre som "led" av det samme.

Jeg sier IKKE at disse lidelsene ikke eksisterer. Det er mange som har fått disse diagnosene som virkelig sliter. Det er ikke dem jeg prater om. Men det er liten tvil om at psykiske lidelser blir misbrukt av folk som diagnostiserer seg selv fordi det er bekvemt (og i enkelte gjenger: litt kult).

[AnonymBruker]

Tror mange misbruker ordet. Ja, mange her inne er syke, da det er "enklere" å komme i kontakt med folk og prate om problemene sine her inne enn i det virkelige liv.

Men: svært mange av trådene starter helt greit med normale problemer, før TS unnskylder problemene sine med å ha angst og/eller depresjoner. Sliter psykisk og så videre...

Anonymous poster hash: 3149d...fa4

[AnonymBruker]

Det er nok mange som misbruker ordet, men vi skal også være forsiktige med å tro anta at folk gjør det. De offisielle tallene for depresjoner er faktisk skummelt høye, og det finnes mørketall i tillegg.

Anonymous poster hash: ef441...292

[Gjest Eurodice]

Angst og depresjon er sekkebegreper og tilsløring av normale tilstander som nedstemthet fra tid til annen, som alle har av og til. Angst behøver slettikke være annet enn tilfeldig sjenanse i visse situasjoner. Jeg tror noen "spriter" opp disse ordene, for sannheten blir for triviell.

Noe annet jeg har fundert på. Hvordan har disse som er halvt invalide på grunn av depresjon og angst og ikke våger seg ut av døren, fått seg kjæreste? De hadde ikke klart seg alene mange av dem, sier de.

[AnonymBruker]

Jeg har erfart at enkelte diagnoser kan bli mote. For mange år siden var jeg i en vennegjeng hvor plutselig det å være "bipolar" var tingen. Jeg tuller ikke når jeg sier at fem stk i min gjeng mente at de var bipolar. De fleste av dem mente også at de led av depresjon. Ingen av dem hadde noen gang vært hos en psykolog, men det ble en "ting". Det var litt kult å være bipolar, og det er en fin unnskyldning for å slippe å gjøre noe med eget liv fordi alle svakheter og latskap ble validert av de andre som "led" av det samme.

Jeg sier IKKE at disse lidelsene ikke eksisterer. Det er mange som har fått disse diagnosene som virkelig sliter. Det er ikke dem jeg prater om. Men det er liten tvil om at psykiske lidelser blir misbrukt av folk som diagnostiserer seg selv fordi det er bekvemt (og i enkelte gjenger: litt kult).

Dette er rett og slett skremmende! Det finnes INGENTING "kult" med å være bipolar, og å diagnostisere seg selv er respektløst ovenfor dem som faktisk sliter.

Ble selv rammet av depresjon for over et år siden, og jeg var vel den siste som innså at jeg var deprimert. Mye fordi jeg ikke visste hva depresjon var, og siden jeg ikke følte meg trist så trodde jeg ikke jeg var deprimert. Depresjon er IKKE å føle seg litt nedfor eller trist, det er å miste håpet fullstendig. Interesser, følelser, glede, tristhet, livskraft blir tatt fra deg.

Hver 4. opplever vel en depresjon i løpet av livet, men de fleste depresjoner går over av seg selv og personen trenger ikke nødvendigvis skjønne at han/hun har vært deprimert. Nå som jeg har mer kunnskap om sykdommen ser jeg at jeg nok har hatt depressive episoder tidligere som jeg har tolket som en del av livet. Og det mener jeg fremdeles at det var, fordi jeg til tross for episodene fungerte helt normalt i henhold til jobb og skole. Nå har jeg vært sykemeldt i over et år pga sykdommen og det kan ikke sammenlignes med tidligere episoder.

Jeg svarer ofte så godt jeg kan i tråder som omhandler psykisk helse, og det å skrive her på KG er befriende fordi man er anonym og trenger ikke legge lokk på seg. I perioder er jeg så dårlig at jeg ikke orker å prate, og da er det å skrive her en form for sosial kontakt. Vil tro terskelen for å stille spørsmål her som anonym/bak et nick er lavere enn å bestille legetime/prate med venner.

Anonymous poster hash: 9546f...ea4

[Tabris]

Dette er rett og slett skremmende! Det finnes INGENTING "kult" med å være bipolar, og å diagnostisere seg selv er respektløst ovenfor dem som faktisk sliter.

Ble selv rammet av depresjon for over et år siden, og jeg var vel den siste som innså at jeg var deprimert. Mye fordi jeg ikke visste hva depresjon var, og siden jeg ikke følte meg trist så trodde jeg ikke jeg var deprimert. Depresjon er IKKE å føle seg litt nedfor eller trist, det er å miste håpet fullstendig. Interesser, følelser, glede, tristhet, livskraft blir tatt fra deg.

Hver 4. opplever vel en depresjon i løpet av livet, men de fleste depresjoner går over av seg selv og personen trenger ikke nødvendigvis skjønne at han/hun har vært deprimert. Nå som jeg har mer kunnskap om sykdommen ser jeg at jeg nok har hatt depressive episoder tidligere som jeg har tolket som en del av livet. Og det mener jeg fremdeles at det var, fordi jeg til tross for episodene fungerte helt normalt i henhold til jobb og skole. Nå har jeg vært sykemeldt i over et år pga sykdommen og det kan ikke sammenlignes med tidligere episoder.

Jeg svarer ofte så godt jeg kan i tråder som omhandler psykisk helse, og det å skrive her på KG er befriende fordi man er anonym og trenger ikke legge lokk på seg. I perioder er jeg så dårlig at jeg ikke orker å prate, og da er det å skrive her en form for sosial kontakt. Vil tro terskelen for å stille spørsmål her som anonym/bak et nick er lavere enn å bestille legetime/prate med venner.

Anonymous poster hash: 9546f...ea4

Og da er det selvsagt IKKE deg og likesinnede jeg snakker om. Jeg er helt enig med alt du skriver.

Det er f.eks helt normalt å miste all mening og glede med noe når man opplever kjærlighetssorg og når man opplever dødsfall hos noen nær (jeg har opplevd begge deler), men ingenting av dette kan sies å være depresjon. Det er naturlige sorgreaksjoner.

Jeg synes også det er respektløst å hive seg rundt med selverklærte diagnoser fordi man føler seg litt nedfor eller sliten i en periode.

[KaDust]

Nei, vi har jo også de som er maniske.

[AnonymBruker]

Man kan jo være deprimert en periode. Det har jeg vært, men er ikke deprimert nå mer. Og nei, var ikke selvdiagnostisert. Slet også med angst på den tiden. Hos meg var det fysiske årsaker som ga utslag psykisk (stoffskifte, lav blodprosent og D-vitaminmangel).

Anonymous poster hash: bc11e...ef8

[AnonymBruker]

Jeg synes man skal være forsiktig med å underminere andres plager. Kanskje er folk rundt deg deprimert, kanskje ikke, men det som er sikkert er at de sliter med noe, ikke sant? Det er en grunn til at de ikke får til det de vil. Mulig jeg er naiv, men jeg tviler på at veldig mange synes det er stas å sløse bort livet sitt på ingenting.

Jeg er en av de som er kronisk deprimert. Jeg har prøvd å ta mitt eget liv, og gått i flere år til terapi, både individuell og i gruppe. På papirene mine står det bipolar, en diagnose jeg aldri har kjent meg igjen i. Derimot har jeg i hele mitt liv hatt lite energi, lite livsglede, og lite tiltakslyst. Til tross for dette har jeg klart å ta utdannelse, og etter mye om og men er jeg også i 100% jobb (mot alle odds). Jeg har klamret meg fast til normalitet etter fingerneglene.

Når jeg sier at jeg er i 100% jobb, mot alle odds, så betyr det at jeg har måttet ta et valg. Jeg kan enten bli ufør (tilbud fra NAV), fungere nogenlunde greit hjemme, ha litt overskudd til barna, komme meg ut, kanskje være litt sosial, ELLER så kan jeg være i 100% jobb. Ikke ha noe overskudd, ikke få gjort husarbeid, ikke ha noe liv whatsoever. Det er valget jeg tok.

Det aller mest sårende jeg opplever nå, er å bli dømt for å ha et hus som ser bomba ut, og at jeg mister venner fordi jeg ikke har overskudd. Det er vondt å høre at jeg burde klare mer, og at jeg burde ta meg sammen. Jeg er tross alt i jobb, så jeg må jo være frisk, ikke sant?

Dette er mitt liv, men jeg har FULL forståelse for de som velger det andre alternativet. Jeg dømmer ingen. Så for å svare på spørsmålet ditt: spiller det egentlig noen rolle om de kaller det depresjon, angst eller latskap? Vær en venn.

Anonymous poster hash: bec81...ace

[Gjest Vevila]

Det er nok flere som tar litt lett på ordene "depresjon og angst", men det er nok absolutt veldig mange som sliter med det i en eller annen grad. Samtidig har vi nok en stor overvekt av dem her inne da man ofte søker andre gjennom nettet om man sliter.