Hvordan hjelpe datter på nesten 2 år som har sinneproblemer?

[athon]

Hei. Jeg trur dattera mi må ha problemer med temperamentet. Hver eneste gang hun ikke får det AKKURAT som hun vil MED EN GANG, hyler hun og griner og blir skikkelig sinna. Det kan være en aktivitet hun vil gjøre, mat hun ikke får med en gang, eller en aktivitet som må bli avbrutt av naturlige grunner.

 

Et eksempel: i morges klikka det for henne fordi hun ikke fikk se ferdig en video på mobilen som gikk tom for strøm.

 

Hun setter i å hyle veldig høyt, gjerne med grining, og slår.

 

Uansett hva jeg gjør, hjelper det ikke.

 

Nå skal det nevnes at hun bor 5 dager i uka hos mor, og 2 hos meg.

 

Mor har til og med problemer med å legge henne - jeg tror hun gir etter altfor mye. Jeg gjør ikke det... Og har ikke problemer med legginga i det minste. Det andre er et problem hos meg også.

 

Tips?

 

Hvilke profesjonelle instanser spørre?

Endret 25. juli 2015 av athon

[AnonymBruker]

Stakkaren er vel forvirra over å bli sendt fram og tilbake. Ergo, sint og frustrert.

Anonymous poster hash: fbfaf...c8a

[Gjest Castielz]

Ahh, den nye norske kjernefamilien =)

[athon]

 

Stakkaren er vel forvirra over å bli sendt fram og tilbake. Ergo, sint og frustrert.

Anonymous poster hash: fbfaf...c8a

 

 

 

Ahh, den nye norske kjernefamilien =)

 

Fint med konstruktive svar på situasjonen, folkens... Det var nok verre for henne da vi bodde sammen, for å si det sånn.

[AnonymBruker]

Fint med konstruktive svar på situasjonen, folkens... Det var nok verre for henne da vi bodde sammen, for å si det sånn.

Du klarte da å sette unge på dama, kan jo ikke ha vært så ille da.

Anonymous poster hash: b9ab4...56c

[spektralkatt]

Det er helt normalt for et så lite barn.

De har lite utviklede hjerner, og klikker som du sier , griner og raser for alt mulig.

Det er en del av prosessen med å vokse opp.

Hun begynner å forstå hun er et eget individ med egen vilje.

Du må nok forvente slike utbrudd i mange år framover om du har en normal unge.

Og så er det selvsagt opp til deg å deale med det som en voksen, om du klarer det blir det nok bedre om noen år. 😊👍

Endret 25. juli 2015 av spektralkatt

[AnonymBruker]

Du kan ta kontakt med lege og bli henvist til barnepsykolog eller andre som kan gi råd og veiledning? 

Anonymous poster hash: b8ed6...7ac

[spektralkatt]

Ps, av profesjonelle instanser kan det være greit å snakke med helsesøster, i første omgang, så kan hun evt hjelpe dere videre om det er behov for å snakke med andre.

[AnonymBruker]

Det er vanlig barnetrass. Noen har det verre enn andre. I deres tilfelle er det nok forskjellig oppdragelse som gjelder hos mor og far.

Prøv med å samtale med mor om felles grenser. Ikke trøst ved sinnautbrudd. La ungen stå å hyle ferdig og ikke se på barnet mens det pågår. Gjør noe annet, les avisa o.l. Da går det fortere over! Slike utbrudd er bare gøy så lenge omgivelsene gir oppmerksomhet.

Gi masse ros i situasjoner hvor barnet gjør gode og riktige ting.

Alt handler om å bli sett i den alderen, på godt og vondt.

Anonymous poster hash: 98f51...c72

[Christina82]

Spør helsesøster og gå begge to dit og få veiledning. Har hun begynt i bhg? 

[Gjest Castielz]

Fint med konstruktive svar på situasjonen, folkens... Det var nok verre for henne da vi bodde sammen, for å si det sånn.

Så flott at du er selektiv på partnere når det gjelder reproduksjon da!

Fremdeles, ny norsk kjernefamilie, ukritisk får barn med hvem som helst.

Barn som lider er resultatet.

[AnonymBruker]

Det er vanlig barnetrass. Noen har det verre enn andre. I deres tilfelle er det nok forskjellig oppdragelse som gjelder hos mor og far.

Prøv med å samtale med mor om felles grenser. Ikke trøst ved sinnautbrudd. La ungen stå å hyle ferdig og ikke se på barnet mens det pågår. Gjør noe annet, les avisa o.l. Da går det fortere over! Slike utbrudd er bare gøy så lenge omgivelsene gir oppmerksomhet.

Gi masse ros i situasjoner hvor barnet gjør gode og riktige ting.

Alt handler om å bli sett i den alderen, på godt og vondt.

Anonymous poster hash: 98f51...c72

Jeg håper du tuller med dette som gjelder trøst... Selvsagt skal jenta ha trøst når hun gråter og er frustrert, og ikke bare bli ignorert. Hadde du likt det om du var veldig lei deg at en av dine nærmeste overså deg og fortvilelsen din, og bare fortsatte med sitt? Det er ikke galt å være frustrert og sinna...

Anonymous poster hash: 94cd6...0ec

[AnonymBruker]

Det er vanlig barnetrass. Noen har det verre enn andre. I deres tilfelle er det nok forskjellig oppdragelse som gjelder hos mor og far.

Prøv med å samtale med mor om felles grenser. Ikke trøst ved sinnautbrudd. La ungen stå å hyle ferdig og ikke se på barnet mens det pågår. Gjør noe annet, les avisa o.l. Da går det fortere over! Slike utbrudd er bare gøy så lenge omgivelsene gir oppmerksomhet.

Gi masse ros i situasjoner hvor barnet gjør gode og riktige ting.

Alt handler om å bli sett i den alderen, på godt og vondt.

Anonymous poster hash: 98f51...c72

 

Det er det verste jeg har lest! Ikke ta dette rådet HI! Man kan da ikke stå og overse et barn på TO år som hyler, ærlig talt. Alt handler om å bli sett i den alderen? Også gir du samtidig råd om at man skal overse?

Nei, dette fungerer kanskje på mye større barn, men IKKE på ei som bare er TO år. Da erkjenner man ikke barnets følelser og lærer ikke barnet å håndtere det. 

 

HI, ikke ha så store forventninger til lille jenta di! Hun er bare to år og klarer ikke kontrollere og beherske seg som en voksen. Det er jo slik det er å være barn. Du som foreldre skal hjelpe henne å lære og kontrollere dette. I den alderen er det avledning og/eller trøst og snakk som hjelper. Hun er så liten at hun skjønner ikke at hun må vente eller avbryte, hun har ikke den tidshorisonten og klarer heller ikke se det for seg. Det du må gjøre er å snakke snakke snakke snakke snakke snakke. 

"Jeg skjønner at du vil se på den filmen nå, men nå må vi legge vekk telefonen på grunn av..".

"Ja, jeg skjønner at det ikke er morsomt å måtte legge det fra seg nå, men det går bra, du kan se på telefonen en annen dag"

"Ja, jeg vet du er sulten jenta mi, du skal få mat ganske snart, jeg holder på å ordne til deg! Skal du gjøre *ditt eller datt i mens du venter? Skal du dekke på kanskje? (gi henne et glass hun kan sette på bordet). 

 

Forståelse, kommunikasjon og avledning. 

 

Det kan virke som man "er for snill" eller lar ungen dominere, men det gjør man ikke. Et så lite barn skal ikke oppleve annet enn at foreldrene er forståelsesfull. Du må fortelle henne at man reagerer ikke slik selv om telefonen er fri for strøm, men du kan liksom ikke si det direkte sant. Man må vise, fortelle og lære barnet det. Det handler ikke om at hun skal teste noe for deg eller skal vise hvem som bestemmer, det hansler om at hun vil se film men telefonen funker ikke! Tenk deg DEN frustrasjonen i hodet på ei lita jenta hvor den filmen akkurat der og da er hele verden hennes. Derfor må man snakke og avlede. 

 

Når det er sagt så skjønner jeg jo godt frustrasjonen. Man blir oppgitt og litt lei iblant, men du kan jo glede deg til hun blir større og får enda mer vilje. Har en på snart fem som er en helt utrolig kvervulant som ikke godtar nei for et nei for å si det sånn. Her skal alt diskuteres og pappa sine regler er helt uuutrooolig teite. Kan forøvrig nevne at min taktikk har hele tiden vært å tulle og tøyse så mye som mulig. Han elsker det da, men det har også vært den perfekte avledningsmanøveren. Man kan ikke tulle bort alt for det er viktig at barnet lærer å håndtere følelsene sine, men som regel hjelper alltid litt trylling og morsomheter etter man har vært sint og sur for noe. 

 

Anonymous poster hash: 31159...434

[AnonymBruker]

Dette er trass, vanlig trass. Ikke noe du trenger gå bananas over.

Anonymous poster hash: 82e4f...33d

[AnonymBruker]

Det er det verste jeg har lest! Ikke ta dette rådet HI! Man kan da ikke stå og overse et barn på TO år som hyler, ærlig talt. Alt handler om å bli sett i den alderen? Også gir du samtidig råd om at man skal overse?

Nei, dette fungerer kanskje på mye større barn, men IKKE på ei som bare er TO år. Da erkjenner man ikke barnets følelser og lærer ikke barnet å håndtere det.

HI, ikke ha så store forventninger til lille jenta di! Hun er bare to år og klarer ikke kontrollere og beherske seg som en voksen. Det er jo slik det er å være barn. Du som foreldre skal hjelpe henne å lære og kontrollere dette. I den alderen er det avledning og/eller trøst og snakk som hjelper. Hun er så liten at hun skjønner ikke at hun må vente eller avbryte, hun har ikke den tidshorisonten og klarer heller ikke se det for seg. Det du må gjøre er å snakke snakke snakke snakke snakke snakke.

"Jeg skjønner at du vil se på den filmen nå, men nå må vi legge vekk telefonen på grunn av..".

"Ja, jeg skjønner at det ikke er morsomt å måtte legge det fra seg nå, men det går bra, du kan se på telefonen en annen dag"

"Ja, jeg vet du er sulten jenta mi, du skal få mat ganske snart, jeg holder på å ordne til deg! Skal du gjøre *ditt eller datt i mens du venter? Skal du dekke på kanskje? (gi henne et glass hun kan sette på bordet).

Forståelse, kommunikasjon og avledning.

Det kan virke som man "er for snill" eller lar ungen dominere, men det gjør man ikke. Et så lite barn skal ikke oppleve annet enn at foreldrene er forståelsesfull. Du må fortelle henne at man reagerer ikke slik selv om telefonen er fri for strøm, men du kan liksom ikke si det direkte sant. Man må vise, fortelle og lære barnet det. Det handler ikke om at hun skal teste noe for deg eller skal vise hvem som bestemmer, det hansler om at hun vil se film men telefonen funker ikke! Tenk deg DEN frustrasjonen i hodet på ei lita jenta hvor den filmen akkurat der og da er hele verden hennes. Derfor må man snakke og avlede.

Når det er sagt så skjønner jeg jo godt frustrasjonen. Man blir oppgitt og litt lei iblant, men du kan jo glede deg til hun blir større og får enda mer vilje. Har en på snart fem som er en helt utrolig kvervulant som ikke godtar nei for et nei for å si det sånn. Her skal alt diskuteres og pappa sine regler er helt uuutrooolig teite. Kan forøvrig nevne at min taktikk har hele tiden vært å tulle og tøyse så mye som mulig. Han elsker det da, men det har også vært den perfekte avledningsmanøveren. Man kan ikke tulle bort alt for det er viktig at barnet lærer å håndtere følelsene sine, men som regel hjelper alltid litt trylling og morsomheter etter man har vært sint og sur for noe.

Anonymous poster hash: 31159...434

For å si det sånn...jeg forstår hvorfor du har oppdratt en kverulant. Barnet får jo ingen grenser! Barn trenger grenser for å være trygge, ikke å ture frem som de vil. Noen ganger er faktisk ett enkelt "nei" veldig mye bedre enn en forståsegpåoppånedimente monolog

Anonymous poster hash: e609e...390

[AnonymBruker]

Tror mang en forelder har lurt på om noe var alvorlig feil med deres barn, og så handler det bare om trass, som er en normal ting i et barns utvikling. I mange år fremover, kommer du sannsynligvis til å oppleve at datteren din "klikker i vinkel" over stort og smått. Jeg hadde ingen anelse om dette før jeg selv fikk barn, men nå vet jeg at dette er helt normalt. Desto roligere du er under utbruddene hennes, desto raskere vil hun roe seg. Sier ikke at du skal overse henne og lese avise, eller noe i den dur, men du trenger heller ikke godsnakke med henne. Vær rolig og konsekvent, og la henne gråte på skulderen din hvis hun trenger det. For å si det slik; det hadde vært mer alvorlig hvis ditt barn ikke opplevde trassalderen. Hun er nok ei frisk lita jente, som forsøker å finne ut hvor mye innflytelse hun har på sine omgivelser, og som mest av alt trenger å se at mamma og pappa elsker henne UANSETT!

Anonymous poster hash: 2d3cc...6cf

[Vera Vinge]

Dette høres da ut som helt vanlig "trassalder". Du kan jo spørre om råd på helsestasjonen, om du vil, men det er ikke noe å oppsøke psykolog for, slik noen foreslår. Som en annen skriver, er barns hjerner umodne. Barn i den alderen lever i øyeblikket og kan bli svært overrasket over aktiviteter som blir avbrutt, selv om vi trodde de måtte skjønne det snart var slutt eller de fikk en god forklaring. Og særlig i tiden før språket løsner ordentlig, kan noen bli helt krakilske både fordi de ikke får andre til å forstå hva de mener (de forstår mye mer enn de kan uttrykke) og fordi de blir overveldet av følelser. Hos min eldste var slike utbrudd på topp rett før fylte to. Hos oss hjalp det å være forutsigbar, forberede på overganger ("nå skal vi snart dra" osv) og sørge best mulig for at han ikke var for trøtt eller sulten.

Sannsynligheten er stor for at dette er en fase som går over. Nå kan de jo være hun er ekstra følsom fordi hun har to hjem, men det høres også helt normalt ut for barn med samboende foreldre. Uansett ville jeg diskutert temaet med mor og sett om det var mulig med en felles slagplan, slik at ting ikke blir enda mer uforutsigbart og forvirrende enn det kanskje allerede er.

[AnonymBruker]

Mat, søvn, rutiner og verdens største tålmodighet må du sørge for. Det går over i fem-årsalderen. Eller har de masse bøker om barns utvikling, barneoppdragelse og "forstå ditt barn" på biblioteket. Jeg har fått trøst av å lese litt om hva som skjer og at det meste er normalt.

Det finnes ingen toåringer som ikke har "et sinneproblem" tror jeg.

Anonymous poster hash: 7bbe8...37a

[Gjest Mythic]

Toåringer har ofte ikke utviklet godt nok språk til å uttrykke hva de føler, og blir frustrerte når ting ikke blir som de hadde tenkt seg. Hvilke forventninger har du til 2-åringen din, TS? At hun skal ha reaksjoner og handlinger som en voksen? Et så lite barn har selvfølgelig ikke utviklet tålmodighet og forståelse for hvordan verden fungerer enda. Det trenger veiledning og en tålmodig voksen som kan vise og forklare hvordan ting fungerer. Snakk med barnet, sett ord på det som skjer, f.eks: "Jeg skjønner at du blir sint fordi du vil ha mat nå, men du må vente til den er ferdig". Da anerkjenner du barnets følelser, lærer barnet å sette ord på følelser, og gir det erfaringen om at det kommer mat bare man venter litt. 

[AnonymBruker]

For å si det sånn...jeg forstår hvorfor du har oppdratt en kverulant. Barnet får jo ingen grenser! Barn trenger grenser for å være trygge, ikke å ture frem som de vil. Noen ganger er faktisk ett enkelt "nei" veldig mye bedre enn en forståsegpåoppånedimente monolog

Anonymous poster hash: e609e...390

I alle dager... Dette er da helt normalt for en 5 åring - og flere andre aldre også. Så du mener at barn bare skal smile og være enig, uten å ville ta til motmæle? Hun har jo gitt barnet sitt en veldig viktig ting her, nemlig selvtillit. Mye, mye verre med de barna som alltid er enige med mor og far fordi de ikke tør å ta igjen. Hvordan skal de klare seg senere i livet da? Virker da vitterlig som om du også kverulerer..... Så hva er forskjellen?

Anonymous poster hash: 94cd6...0ec