Gå til innhold

Fødeliste terminklubb november-desember 2011


Redlady

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Fødselshistorie min!

Ca. klokken 11:30 den 15 november kjente jeg et slags rart dunk i magen. Jeg tenkte med en gang vannavgang, men det var ikke det kneppet alle snakker om, så jeg tenkte at det gikk ikke an. Et par minutter senere kjente jeg at jeg lekte litt. Forstod da at vannet hadde gått.

Kom meg akkurat ned på do før det begynte å fosse for fullt. Herregud så mye vann som kom. Satt på do i nesten en time mens det regelmessig rant. Gikk greit da, for jeg var så full av adrenalin og jeg hadde mobilen min, så fikk sendt melding/ringt de som skulle meldes/ringes.

Etter ca. en time kom første ri, de ble fort regelmessig. Klokken to var de såpass vonde at jeg lå og vurdere for og i mot om vi skulle dra innover til sykehuset. Men var litt usikker siden jeg ikke hadde lyst til å bli sendt hjem. Klokken halv tre var det ingen tvil lenger. Var da 4-5 min mellom hver rie, og de var blitt såpass vonde at jeg måtte stoppe opp og ikke orket å høre på sambo hvis han pratet til meg. Så da hoppet vi i bilen.

Det var vaktskifte da vi kom, så måtte vente en halv time på sjekk. I løpet av den tiden kom riene med tre minutters mellomrom, og de var så vonde at jeg ikke klarte å sitte i ro.

Sjekken viste beskjedne en cm åpning, men jordmor sa at siden vannet hadde gått og jeg hadde så vondt allerede så slapp vi å dra hjem.

Samboeren min var veldig flink (og masete ) til å få meg til å drikke, og maste konstant om at jeg måtte spise. Hadde jo bare spist to boller den dagen. Men jeg hadde ikke matlyst. Det gjorde så vondt! Klokken halv seks, to timer etter første sjekk, hadde jeg så vondt at jeg klynket skikkelig og viste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, men pga. dårlig hjerterytme så måtte jeg ligge i sengen.

Fikk da en til sjekk, og var da 3-4 cm. Hadde altså åpnet meg dobbelt så fort som "normalen". Endelig! Det betydde at jeg kunne få epidural. Hadde prøvd lystgass, men det var ekkelt. Tok dessverre i alle fall en time før anestesilegen kom. Så jeg rakk å bli nesten 5 cm innen den ble satt.

Samboeren min besvimte nesten Han hadde helt glemt av å spise og drikke selv den dagen, kun fokusert på meg. Så han fikk fort en stol av jordmor, et glass vann og beskjed om å spise litt han og.

Etter en stund virket epiduralen. Det var HIMMEL! var som et nytt menneske. Sulten kikket også inn, så samboer bestilte pizza fra peppes Vi spiste nesten hele pizzaen

Etter hvert begynte epiduralen å miste virkningen. Til tross for at den gradvis var blitt skrudd på max pga. den hele tiden mistet litt virkning. Da klokken var sånn rundt ni-ti så hadde jeg igjen sterke smerter, skrek og vridde meg i smerte. Lå og grudde meg til hver ri i pausene, som forøvrig var veldig korte. Det ble snakk om spinalbedøvelse, men jordmødrene klarte å overtale meg til å gi lystgassen en sjanse til.

Fikk fantastisk virkning! Riene gjorde jo enda såpass vondt at jeg klep meg i låret, men jeg var ikke hysterisk lengre, klarte å puste veldig bra, og i riepausene så var jeg full! Kjæresten har filmet meg en del etter en dose lystgass..Blitt noen lattere av det ja.. Hadde forresten 9 cm åpning på det tidspunktet, så alle trodde jo at nå var det snart over.

Etter litt tid måtte epiduralen skrus helt av fordi at riene rett og slett mistet effekten. Hadde ikke vondt under riene. Lystgassen hadde jo litt av skylda da, men riene skal gjøre vondt selv om man har lystgass. Sååå da tok smertene seg opp. Den siste centimeteren tok laaang tid, og den var veldig vond, i tillegg var jeg sliten og hadde feber.

Tre jordmødre og en fødselslege hadde undersøkt meg veldig mye, fordi de merket han roterte seg feil, så her var det vist stjernekikkerfødsel på gang. Jippi..Men til vår store lettelse så klarte han å snu seg riktig etter hvert.

Sakte, men sikkert fikk jeg pressrier, men de var svake, så jeg sleit med å vite helt når jeg skulle presse. Ble satt på drypp, men tok en stund før de ble skikkelige. Dessuten så gjorde riene inn i h***** vondt, og det sprengte og var utrolig smertefullt mellom hver rie, som forøvrig ikke kom ofte nok. Mistet totalt kontrollen over meg selv, ropte at de skulle skjære han ut osv. Men klarte heldigvis å holde pusten og presse når jeg hadde pressrier, så selv om det ikke kjentes sånn ut, så kom han gradvis lenger og lenger ned. Begge jordmødre og samboeren min roste meg og sa jeg var så flink og gjorde alt de kunne for å motivere meg videre, for nå var jeg utrolig utmattet.

Det var helt ubeskrivelig vondt å presse gutten ut, og det var helt jævelig da hodet stod i åpningen og jeg måtte vente på en ny ri. Kjentes ut som en evighet før den kom. Plopp sa det, så var hode ute, deretter måtte vi vente på en ny ri for å få ut resten. Et enda større plopp og et lettelses brøl fra meg og gutten var ute!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Annonse

Her er mi fødselshistorie :) Skikkeleg lang, eg hadde visst mykje på hjertet :fnise:

:babygutt:Fødselshistorie:babygutt:

Onsdag 23. november 2011 reiste vil til sjukehuset for 2. overtidskontroll. Då hadde vi allereie vore der på måndag 21., men då måtte vi reise heim. Kl halv 11 fekk vi kome inn og ta ctg i ca ein halvtime. Då sat eg i ein stressless og drakk kaldevatn medan målaren registrerte babyen og evt. rieaktivitet. Så var det endå litt venting før vi fekk kome inn til ein lege, som tok ultralyd av babyen og tok diverse mål av både babyen, fostervatnet og morkaka. Alt såg bra ut der, babyen hadde det veldig fint og eg hadde godt med vatn. Han tok også underlivsundersøkelse, og røska litt i livmorshalsen, for den var ikkje spesielt mykje meir modent enn mandagen. Han kunne så vidt få inn to fingrar.

Legen meinte at vi helst burde kome tilbake på fredag, det var vi ikkje overbegeistra for. Han ringte overlegen på føden og snakka litt med ho, og dei vart einige om at eg skulle induserast den dagen, litt pga overvekt og fordi det var god plass på føden den dagen. (På mandagen var det stappfullt der, ein av grunnane til at eg ikkje vart satt i gang då). Legen på måndag estimerte babyen til vere rundt 4000 gram, og i alle fall ikkje meir enn 4500 gram, så eg var ikkje så veldig nervøs for kjempestor baby.

Mannen min og eg gjekk ned til føden, og vi fekk ei fødestue vi fekk slå oss ned i. Kl 14 fekk eg første dose med modningspillar, Misoprostol. Då måtte eg ligge flatt i to timar for at dei skulle virke godt nok. Så då var vi berre på rommet og prata og sånn. Etter to timar fekk eg stå opp, så då gjekk vi i kantina og åt middag. Etter det gjekk vi ein tur på butikken og handla litt mat og godterier, sidan det mest sannsynleg kunne ta si tid. Vi fekk beskjed om at det slett ikkje var uvanleg å bruke 3-4 døgn på fødselen etter å ha blitt satt i gang, fordi modninga kunne ta lang tid.

Kl 20 fekk eg neste dose med modningspillar, og måtte ligge i to timar til. Så då spelte mannen min og eg Trivial Pursuit for å få tida til å gå :) Han vann første gongen, andre gongen avslutta vi medan det var uavgjort :) Då nattskiftet kom på i 22-tida var det ei hyggjeleg jordmor som var der, som sa at det var heilt greitt at mannen min overnatta. Eg hadde fått ei vanleg seng inn på fødestova, og mannen min kunne få sove i fødesenga. Det syns eg var veldig fint, for det var godt å ha han der.

I 24-tida fekk eg ein Sobril og to Pinex Forte for å få sove skikkeleg. Men eg vakna i halv tre-tida av tak i ryggen som kom og gjekk med jevne mellomrom. Jordmora hadde aldri opplevd at nokon hadde vakna av den dosa, så eg fekk ikkje meir Sobril, men eg fekk to nye Pinex Forte. Dei hjalp forøvrig ikkje, og ryggsmertene fortsatte utover natta og morgonen, så eg sov ikkje meir den natta. Men eg lot mannen min sove mest mogeleg, sjølv om eg av og til vekte han for å klage litt :)

På morgonkvisten gjekk eg og dusja, saman med mannen min. Då hadde eg jevne tak i ryggen og magen som gjorde litt vondt. Det var godt å få dusje, varmevatnet var lindrande. Men eg var også litt kvalm, så i dusjen spydde eg under ei av kontraksjonane.

I 7-tida var det nytt vaktskifte og då fekk eg den jordmora som følgte meg under resten av fødselen. Ho var veldig hyggjeleg og vi fann tonen godt. Ho undersøkte meg då ho kom inn første gong, og då var åpninga 3 cm og livmorshalsen var heilt avflata, så modningspillane hadde gjort susen. Då vart eg også tilkopla diverse apparat (rundt magen og låret) som skulle måle aktivitet. Babyen fekk også ei elektrode i hovudet. I 9-tida var den blitt 4 cm, og kl 9.40 tok ho vatnet mitt. Etter det vart riene myyyykje sterkare, og det tok berre eit par rier før eg måtte spy igjen. Det var ein litt bisarr situasjon, for då følte eg det spruta ut i alle endar – spy frå munnen og fostervatn frå underlivet! Det meste av spyet havna heldigvis i ein beholder, for eg klarte å seie frå til mannen min, men litt kom på golvet, så eg unnskyldte meg til jordmora. Men ho hadde sett det meste frå før, sa ho ;)

Så kom det til eit punkt like etter vannavgang at smertene var heilt grisevonde, og eg ana ikkje kvar eg skulle gjere av meg! Mannen min var superflink og holdt meg i handa og sa fine ting om kor flink eg var. Han var gull verdt! Men då var det altså så vondt at eg ba om epidural. Eg hadde allereie fått akupunktur av jordmora, i ryggen, magen og i panna, men så vondt har eg aldri hatt det før, så eg ville ha sterkere saker! Jordmora sa at eg kunne få det viss eg ville, ho måtte ringe anestesilege og skulle berre ordne litt før ho gjorde det. Eg ville jo i utgangspunktet prøve utan epidural, spesielt sidan eg har lest så masse skummelt om epidural, men akkurat då var det skikkeleg vondt.

Etter at jordmora hadde ordna det ho skulle, men før ho ringte etter anestesilegen, undersøkte ho meg igjen. Og då hadde opninga plutseleg blitt 7 cm! Det hadde gått kjempefort! Og då anbefalte ho meg å ikkje ta epidural, for då kunne det hende at den gode framgangen slakka ned. Og eg var einig. Hadde eg kome meg så langt utan, så kunne eg jo klare dei siste 3 cm utan bedøvelse. Eg hadde kome inn i ei veldig god rytme med korte, overfladiske pust under sjølve ria. Jordmora sa eg var veldig flink, og det virka ut som om eg hadde forberedt meg godt til fødselen. Ho fortsatte å sjekke opninga med jevne mellomrom, og det tok ikkje lange tida før det vart 8 cm, 9 cm og til slutt full opning. Etter kvart fekk eg også veldig trykketrang, eg trudde eg skulle drite på meg, rett og slett :) Og jordmora sa at eg måtte berre presse litt på, viss eg følte for det.

Ca 13.40 gjekk vi aktivt inn for å starte pressinga, og det var mykje betre enn åpningsriene. Åpningsriene var klart vondare enn pressriene, og det var ikkje så gale å kjenne babyen komme lenger og lenger ned. Jordmora skrudde også opp dryppet litt mot slutten, for riene dabba litt av. Og på slutten dala fosterlyden litt, så då klipte ho meg litt. Eg hadde sagt frå at eg var redd for å revne, så ho gjorde nok sitt beste for å unngå det, men litt vart det. Eg kjende ikkje noko til sjølve revninga, men klippet gjorde vondt. Så var det berre å presse for harde livet. Mannen min var redd eg skulle sprenge hovudet mitt, eg tok sånn i ;) Klarte 3-4 press pr. rie, og kl 14.08 kom verdas mest perfekte skapning til verda! Han slo augene opp og satte i eit skrik, og var altså så nydeleg, sjølv med masse blod og gørr på seg :) Eg fekk han på brystet og dei tørka han litt og vi fekk klappe han og snakke med han. Pappaen fekk klippe navlestrengen og vi var berre heilt overlukkelege.

Etter nokre minutt begynte jordmora å spørje om eg hadde etterrier, noko eg ikkje hadde. Eg fekk ei sprøyte, og eg måtte presse. Og eg pressa (men det var ikkje lett altså! Ikkje etter å ha pressa så mykje og lenge.), og dei masserte magen min. Ein lege kom inn, for ho skulle sy meg, men det rakk ho aldri. (Eg revna i grad 2, så det var til å leve med). Og dei masserte magen min endå litt meir. Og jordmora drog i navlestrengen. Og eg pressa litt til. Og overlegen kom inn. Masserte litt til. Eg byrja å blø litt. Dei begynte å stikke meg med nåler for å få inn veneflon. Eg starta å riste og skjelve noko voldsomt, for eg fraus sånn. Endå nokre leger og jordmødre kom inn. Pappaen fekk beskjed om å sette seg på ein stol og halde babyen. Dei masserte endå litt til, og drog litt til i navlesnora. Eg pressa endå meir. Og plutseleg var der 10 stk inne på rommet, og eg sa til mannen min at ”no blør eg i hel”, for eg visste jo at om morkaka ikkje kjem ut så er det fare for å blø i hel. (Men det var jo kanskje LITT overdriving frå mi side da, hehe). Etter ca 20 minutt vart eg skyssa ut av rommet, mannen min sat igjen på rommet – vi rakk å seie ”eg elsker deg” – og inn i heisa, der dei fortsatte å massere og trykke på magen min. Eg begynte visst å blø endå meir i heisa og låg berre og rista av kulde. Så var det å haste inn på operasjonsstue 7, der det var endå meir folk, og dei stakk meg med nåler der også. Blodårene mine var ikkje så lette å finne, pga blodtap og kulde, så eg følte meg som ei nålepute.. Så fekk eg full narkose og sovna. Då var klokka ca 14.30 og eg vakna ikkje før på oppvåkninga ca kl 18. Operasjonen gjekk bra, dei fekk henta ut heile morkaka og fekk sydd meg saman, og eg fekk ein pose blod. I alt mista eg ca 2 liter blod.

Klokka 19 fekk eg kome oppatt på rommet (eg var så heldig og fekk eit 3-mannsrom åleine) og der sat mannen min med sonen vår :) Dei hadde fått mykje god pappatid saman, men han var litt redd då dei hadde dratt avgårde med meg. Så det var godt å få kome trygt oppatt. Då ringte vi også besteforeldre og fortalte at guten var fødd. Mannen min hadde ikkje ringt nokon tidlegare, for han ville vite at alt var bra med meg før vi sa ifrå om noko.

Alt i alt så sit eg igjen med ei verdifull erfaring. Fødselen kan eg lett seie var det vondaste eg nokon gong har gjort, men samtidig så gjekk sjølve fødselen veldig bra. Det tok ikkje lang tid, ca 4,5 time frå vatnet vart tatt til ungen var fødd, og eg følte eg meistra smertene godt. Eg hadde fantastisk støtte i den herlege mannen min, og jordmora var også dyktig og motiverande. Under samtalen med ho dagen etter skraut ho mykje av meg og kalte meg ei fødedame. Ho hadde sett på meg at dette var ei som kom til å føde fort. Så vi fekk beskjed om å dra raskt til sjukehuset neste gong, viss fødselen startar spontant då. For mest sannsynleg kjem det til å gå fort. Det vart såklart vel dramatisk etter fødselen, men eg er i god form, og eg er ikkje skremt frå å føde fleire gongar. Eg syns teamet gjorde ein god jobb, og eg følte meg aldri i livsfare eller noko sånt. Dei var også flinke å kome inn etter operasjonen og forklare, og dei hadde også vore oppe hos mannen min og snakka med han etter operasjonen.

Og lille M er jo heilt fantastisk! Han vog 3710 gram og var 51 cm då han vart fødd, og var heilt nydeleg frå første sekund. Kjærleik ved første blikk! No skjøner eg kvifor kvinner går igjennom dette fleire gonger :) Smertene var borte med éin gong han var ute (då var det ”au, du stikk meg med nåla”) og det var så godt å få han i armane mine. Uansett kor vondt det var då det stod på, så var M verdt det! For han er det mest verdifulle (saman med mannen min) eg har i livet mitt no. Gode, fine guten min. :rodmer:

Endret av silverdoe
Lenke til kommentar
Del på andre sider

:grine::trist::cry3: Fantastisk historie :rodmer: en smule rørt her jeg sitter ja.. Endret av Knøtteliten
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjempefin fødselshistorie! :)

Blir helt imponert av at så mange sier at pressingen gikk så fint og at smertene der ikke kunne måle seg med resten av fødselen. For meg var utdrivningsfasen den desidert tøffeste og vondeste delen av fødselen! :gjeiper:

Kos dere masse i dagene som kommer! De vokser så fort. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjempefin fødselshistorie! :)

Blir helt imponert av at så mange sier at pressingen gikk så fint og at smertene der ikke kunne måle seg med resten av fødselen. For meg var utdrivningsfasen den desidert tøffeste og vondeste delen av fødselen! :gjeiper:

Kos dere masse i dagene som kommer! De vokser så fort. :)

enig! riene var til å leve med, men å presse ut ungen var langt verre! men det er kanskje litt individuelt hvordan folk opplever akkurat det...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

enig! riene var til å leve med, men å presse ut ungen var langt verre! men det er kanskje litt individuelt hvordan folk opplever akkurat det...

Riene var helt grusomme og kraftige de også, hehe. De to "periodene" hvor jeg hadde ingen eller dårlig smertelindring var ikke til å holde ut, klarte ikke å ligge i ro, klarte ikke å bevege meg og måtte bruke all min energi på å puste "riktig". Men ja, pressingen var uansett værst.

Det er nok veldig individuelt, ja. Noen har en så enkel og grei fødsel at de sier at de gjerne kan føde på nytt idet ungen er ute, mens andre må bruke noen måneder på å bearbeide opplevelsen før de føler at en fødsel er noe de er villig til å gjennomgå på nytt. Jeg er desidert i sistnevnte gruppe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Riene var helt grusomme og kraftige de også, hehe. De to "periodene" hvor jeg hadde ingen eller dårlig smertelindring var ikke til å holde ut, klarte ikke å ligge i ro, klarte ikke å bevege meg og måtte bruke all min energi på å puste "riktig". Men ja, pressingen var uansett værst.

Det er nok veldig individuelt, ja. Noen har en så enkel og grei fødsel at de sier at de gjerne kan føde på nytt idet ungen er ute, mens andre må bruke noen måneder på å bearbeide opplevelsen før de føler at en fødsel er noe de er villig til å gjennomgå på nytt. Jeg er desidert i sistnevnte gruppe.

Jeg og! :-) Nå skal det sies at jeg hadde en enkel og grei fødsel, uten komplikasjoner i etterkant.. men vondt - ja det var det! Haha.. det er som du sier, jeg også vred meg i smerte sånn at jeg strakk noe i ryggen! Jeg må jo bare le av det hele. Hadde aldri vondt i ryggen når jeg gikk gravid, men ut fra sykehuset gikk jeg som ei krøkke! Hehe :-) Men er helt fin igjen nå, altså...

PS; det er IKKE meningen å skremme dere som ikke har født. Selv om jeg ikke er helt klar for flere fødsler sånn på stående fot, så er det helt sant at ALL smerte er borte så fort ungen er ute. Beviset? Jeg var på facebook et kvarter etter at ungen var født. (ikke det at det er noe å skryte av, jeg bare kjedet meg sånn mens jeg lå og ble sydd... for det kjente jeg ingenting til, det var bare kjedelig å ligge sånn helt stille med beina i bøylene. Og da var ipaden god å ha. Ungen var jo hos barnepleieren og ble stelt, så ikke fikk jeg se noe til han heller! hehe...)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest frøken am

"Vi holdt på å dø. Men slapp av damer!!! Ikkeno å være redd for! :jepp:"

:fnise:

Alle fødsler er forskjellige. Jeg gleder meg enda til min, men det er vel mest fordi da får jeg presset ut den lille klumpen. Og sett h*n :rodmer:

Ellers er jeg griseredd for å revne. Det er det som virker verdt. Mtp det styret som kan oppstå etterpå :sjenert:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Her er min historie

Vannet gikk hjemme 3 dager før termin og kom noe overraskende på meg. Det var utrolig mye vann og det stoppet ikke renne. Ringte føden og fikk beskjed om å komme nedover. Har litt reisevei og siden hodet var festet så trengte jeg ikke ligge still. Riene begynte så smått på vei ned og ved hver ri kom mer og mer vann. Samboer var en smule nervøs for hvordan bilsete ville se ut;-)

Vi kom ned og fikk ctg og ble lagt inn. De tar ikke undersøkelse når vannet har gått, så viste ikke hvor mye åpning, men de trodde det enn var tidlig. Vi fikk et fint rom med tv og satt oss ned for å se idol. Jeg klarte ikke å verken ligge eller sitte for jeg begynte å få veldig vondt..Gikk i min egen boble og pustet. Ble skikkelig kvalm og kastet opp masse, men heldigvis i do.

Ringte på jordmor om å få noe smertestillende. Sa at jeg ønsket epidural , men hun trodde det var altfor tidlig. Etter en undersøkelse fant vi ut at jeg var 4 cm og kunne få. Alle ble overrasket over hvor fort det hadde gått og jeg hadde ikke laget noen lyder i følge samboer. Fikk etterhvert sprøyta og var da 5 cm. Fikk en cm åpning i timen fra til 7 cm. Da stoppet det litt opp og fikk drypp. De kunne tøye til 9 cm, men hver gang jeg fikk tier aa begynte hjertelyden å synke. Det kom flere leger og jordmødre inn og fulgte nøye med. Ettterhvert sank den så dramatisk at overlegen ble ringt til og ungen måtte ut.

Jeg ble kjørt ned for å ta keisersnitt og samboer ble sittende små redd igjen på rommet. Etter 30 min kom de opp med den nydelige sønnen vår til han. Etter en stund kom han og babyen ned på intensiven til meg og jeg fikk endelig holde han. Hadde sett han litt rett etter han ble forløst.

Var litt skummelt på slutten, men vite at alt kom til å gå bra. Han er utrolig fin og snill. Må vekke han for å gi han mat for han sover godt:-) var 3500 og 50 cm. Helt perfekt:-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:strix: Godt å høyre at alt gjekk bra til slutt :jepp:

For min del var pressriene betre enn åpningsriene, kanskje fordi då følte eg verkeleg at det gjekk framover?! Åpningsriene var såpass vonde at eg aller helst ville stikke av :fnise:

Men eg har ikkje akkurat lyst å føde igjen med det aller første :gjeiper: Kanskje om 2 år ;) Men jo, smertene er borte vekk i det ungen glir ut. Plutseleg blir det vondt med berre eit bittelite nålestikk.. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

"Vi holdt på å dø. Men slapp av damer!!! Ikkeno å være redd for! :jepp:"

:fnise:

Alle fødsler er forskjellige. Jeg gleder meg enda til min, men det er vel mest fordi da får jeg presset ut den lille klumpen. Og sett h*n :rodmer:

Ellers er jeg griseredd for å revne. Det er det som virker verdt. Mtp det styret som kan oppstå etterpå :sjenert:

Hehe... altså - det ER vondt! Men det fine er jo at man får så fin premie når man har gjennomført det hele!

Og ikke vær redd for revning. For de aller, aller fleste går det jo helt fint. Og alle vi som har født her inne har jo sydd (?) - og det går tilsynelatende veldig bra med alle sammen! Altså - jeg ble sydd (hadde ikke dype rifter, men...), og hadde jeg fått lov av legen, så følte jeg at jeg kunne dratt på trening den dagen vi dro hjem fra sykehuset. Så ikke vær redd :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Flott fødselshistorie Smørblomst, og så bra at alt endte så godt :) Jeg er bekymret for at noe skal skje med ungen under fødsel og det er nesten terapi å lese om at det ender så bra og udramatisk selv om det er tilløp til dramatikk underveis med ungen.. :sjenert: Det må jo bety at de virkelig vet hva de holder på med på sykehuset og at det faktisk, heldigvis, skal endel til for at ting går galt tenker jeg :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Flott fødselshistorie Smørblomst, og så bra at alt endte så godt :) Jeg er bekymret for at noe skal skje med ungen under fødsel og det er nesten terapi å lese om at det ender så bra og udramatisk selv om det er tilløp til dramatikk underveis med ungen.. :sjenert: Det må jo bety at de virkelig vet hva de holder på med på sykehuset og at det faktisk, heldigvis, skal endel til for at ting går galt tenker jeg :)

De er veldig flinke til å følge opp dersom noe ser ut til å være galt. Her var det flere jordmødre innom, og en fødselslege da hjerterytmen sank for hver rie. Til tross for at den ikke sank like mye som Smørblomst sin unge.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Flott fødselshistorie Smørblomst, og så bra at alt endte så godt :) Jeg er bekymret for at noe skal skje med ungen under fødsel og det er nesten terapi å lese om at det ender så bra og udramatisk selv om det er tilløp til dramatikk underveis med ungen.. :sjenert: Det må jo bety at de virkelig vet hva de holder på med på sykehuset og at det faktisk, heldigvis, skal endel til for at ting går galt tenker jeg :)

De er veldig flinke og du trenger ikke bekymre deg så mye. Stort sett så går det alltid bra. Vi er jo laget for dette og det er flinke folk som jobber på fødende og sykehus:-)

Så slapp av og ikke tenke over hva som kan skje, bare tenk på premien som venter:-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Sakset fra min dagbok:

Vannet gikk rundt ni-tiden, vi bestilte taxi til klokken 11 (da fikk vi jo litt tid til å dusje, spise og bare roe nervene), og rundt halv elleve begynte riene. Og de kom som hagl! Når riene begynte så kom de faktisk 2-3-4 stk per tiende minutt, men de var ganske milde, som sterke menssmerter.

Litt over tolv tok de en gynekologisk sjekk på meg, men fortalte før sjekken at det var vanlig at ting tok lang tid med førstegangsfødende, og det kunne godt hende at jeg måtte hjem igjen for å vente noen timer. :overrasket: helt avflatet og tre cm sa jordmor!

Jeg ble flyttet på et venterom, og lå der litt. Nå begynte riene å bli såpass vonde at jeg måtte lage lyd for å komme meg igjennom de, det hjalp ikke bare å puste. Rundt tre kvarter etter min første sjekk så ble jeg sjekket en gang til : 4 cm, og i aktiv fødsel!

Jeg sa klart ifra med en gang: EPIDURAL! NÅ! Ja, det kunne de bestille. Jeg ble kjørt bort på en fødestue (i rullestol :lur: ) og ble plassert i en seng der. Ca en time senere så fortalte jeg at jeg hadde så vanvittig vondt i korsryggen, og det føltes ut som at jeg måtte bæsje. "Ja, vi får vel sjekke da....", sa jordmor, men jeg skjønte at hun var skeptisk. Jeg var jo førstegangsfødende.

"En halv cm", sa hun til en av kollegaene sine.

"hun har blitt en halv cm mer åpen?", spurte T.

"Nei, det er en halv cm igjen til full åpning!", ble svaret. Jeg begynte å gråte, mens jeg klynket "neeei".. Hvorfor nei, spurte jordmoren, "Du er jo snart ferdig!". Fordi jeg ikke fikk tid til epidural. :sukk:

Jeg begynte egentlig å presse med en gang, og hun var ute kl 15.11 :)

Jeg revnet jo litt, fikk beskjed om at jeg var et sted mellom ruptur 1 og 2, men ingenting farlig eller plagsomt. Har tisset uten problemer, og har vært uforskammet oppegående i hele dag. Fikk til og med kjeft fra barnepleieren fordi jeg hoppet ut av dusjen etter fødselen, og skulle ut på rommet for å kle på meg. Jeg måtte da ha hjelp, må skjønne!

Jeg vil påstå at jeg hadde en drømmefødsel (selv om den var farlig nær en styrtfødsel!). Det var helt grusomt med riene som kom hvert 2-3 minutt, men når hele greia varte så kort så gjorde det ikke så mye. Har blitt tatt godt imot her på sykehuset, og føler at alt er bra :) DEILIG!

PS: Ammedokka er her fortsatt, og ser fortsatt ut som en sexdukke. Jeg lover på tro og ære at jeg skal ta bilde og legge ut ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...