Gå til innhold

Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse


Gjest Gjest_gjest_*

Anbefalte innlegg

Det jeg derimot skrev noe om- va den "påstanden" du hadde om at "Det ser heller ikke ut som dette er noe som brenner ut.."

Hehe - jeg kom ikke med noen påstand, jeg ANTOK ut fra hva fagfolk hadde skrevet på nettet.

Men, vi er da enige om at jeg har friheten til å velge hvem jeg vil ha i mitt liv og jeg er ikke kompetent til å ha pf-folk inne i mitt liv.

Sånn, da er jeg ferdig med denne tråden.

:-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...

Fortsetter under...

Gjest petrus
Hehe - jeg kom ikke med noen påstand, jeg ANTOK ut fra hva fagfolk hadde skrevet på nettet.

Men, vi er da enige om at jeg har friheten til å velge hvem jeg vil ha i mitt liv og jeg er ikke kompetent til å ha pf-folk inne i mitt liv.

Sånn, da er jeg ferdig med denne tråden.

:-)

kremt, tror ikke man kan bestemme selv hvilken sykdommer en selv eller partneren kan få i livet. Hadde livet vært så enkelt at en kunne sikre seg mot det, ja da hadde vi vel alle sikret oss så godt vi kunne. Tror det er viktig at en tar vare på hverandre uansett sykdommer som dukker opp i livet.

Jeg har hatt noen sammenstøt med et kvinnemenneske som jeg antar lider av det grusomme ordet man kaller for psykopat. Jada vet at det er feil og bruke det ordet, men jeg kaller en spade for en spade her. Kjenner godt til kriteriene som må oppfylles før vedkommende kan betegnes slik, og det gjør dette kvinnemenneske med glans. Skremmende faktisk! Har lest enormt mye både på nett og i bøker ang dette, og kom over det at kvinnelige psykopater ofte kan ha en kryssning av emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse og antisosial personlighetsforstyrrelse. Ser det står svært lite om det på norske internett sider, men har funnet en del om det på amerikanske sider. Er det noen her som kan tilføye mer info ang dette emnet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Purple Haze

Jeg har vært i et forhold til en mann med alvorlig psykisk lidelse, og det skjer aldri igjen! Ikke en snøballs sjans i helvete at jeg skal inn i noe sånn igjen. Det ødela meg nesten.

Ære være de som klarer det, og fortsatt klarer å ta vare på seg selv oppe i det hele.

Så får hvem som helst si at jeg er kynisk eller hard - what ever. For meg er det så svart-hvitt etter det jeg var igjennom.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen her som er sammen med eller samboer med personer med denne lidelsen eller andre alvorlige psykiske sykdommer? (tenker ikke på manisk depressiv)

Hvordan takler du hverdagen ?

Takknemmelig for alle svar .

hei:)

jeg har ikke lest alle andres svar her..

men jeg har selv en diagnose som dette ..

jeg vil ikke skrive så mye her, men du kan lese i den første bloggen min hvordan hverdagen til en med denne diagnosen kan være..

jeg håper livet forblir som det er i dag. god, trygt og lykkelig.,. ikke som det livet jeg skriver om i bloggen min. om du vil , kan du sende meg en pm , så kan jeg svare deg så godt jeg kan,

hilsen angie

edit: jeg er i dag 110%symptomfri. og dette kan vare resten av livet. det som utløste dette i mitt tilfelle var et 8 år langt forhold med en psykisk og fysisk voldelig person, som om og om igjen fikk meg til å frykte for mitt eget liv, og til slutt fikk meg til å tro at jeg ikke var verdt noenting

Endret av NoAngel
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei.

Aldri vært sammen med noen med denne lidelsen eller andre alvorlige psyk sykd., men vet såpass at personlighets forstyrrelse er en lidelse som ikke er helbredelig. Herunder kommer bl a det vi før kalte "psykopater".

Det er med sikkerhet jeg kan si at dette er krevende forhold, som kommer til å slite ut den "friske" partneren. ¨

Disse personene er pga sin sykdom manipulerende, "ondskapsfulle" og mangler i varierende grad empati. De kan true med selvmord, skade seg selv osv for å få oppmerksomhet.

De vil som nevnt, ALDRI bli friske- det er en sykdom som omgriper hele personligheten.

Dette er slitsomme, energi-krevende mennesker, som vet å trykke på de rette knappene for å få deg til å like dem og elske dem. Man vet derimot aldri om de VIRKELIG elsker deg tilbake.

Mitt råd: for din egen skyld- hold deg unna!!!!!! Selv om de er aldri så syke, og det er aldri så synd på de...

jeg vet ikke helt hva jeg skal si.. leste bare dette svaret, og skal IKKE lese noen andre svar i denne tråden.

svaret ditt er både krenkende og sårende!! jeg er IKKE som du skriver her :

anipulerende, "ondskapsfulle" og mangler i varierende grad empati. De kan true med selvmord, skade seg selv osv for å få oppmerksomhet.

grusomt å lese at noen virkelig tror dette er virkeligheten til en som har fått denne diagnosen!

jeg håper virkelig at folk har vett til å styre unna slike som deg..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...

Jeg vet ikke nok om personlihetsforstyrrelser men lever sammen med en som som regel svarer på en småjævlig måte. feks, selvom det er harmløst (men gjør at man ikke vet om man orker å snakke med vedkommende). Snakker om bil og han forteller at alle andre biler en Mercedes er skikkelig dårlige biler. Uten å tenke meg om ber jeg han å begrunne det (hørtes bare litt rart at 95 % av folket var så uvitende at de valgte feil bil). Dermed er vi i gang! Huffda! Jeg måtte ikke tro at han ikke visste hva han snakket om. Ja folk var dumme, eller fattige, eller uvitende ja. Prøver så godt jeg kan å si at jeg mente jo ikke å tvile på han, men var bare generelt interessert i hvordan det kunne ha seg sånn. Siden jeg visste bedre enn han så kunne jeg være rådgiver for mora hans som skulle kjøpe bil. (I fullt sinne...auda). Veldig vanskelig å komme ut av situasjonen...unger holder med papsefar..og mor er så DUM! Gjett om jeg river meg i håret så å si hver dag. Sånn er det med omtrent alle samtaler. Spør jeg han hva han leter etter (siden han roter i skuffene mine), slutter han å lete, ruller med øynene og spør om jeg har noe hemmeligheter i skuffen siden han ikke får lov til å lete der. Og jeg som bare spurte i tilfelle jeg kunne hjelpe han ( og for at han ikke skulle endevende sakene mine). Etterpå en skyllebøtte om hvor håpløs jeg var som mistet alle tingene hans mens jeg rydda. Jadda! Skjønner? Hva slags personlighetsforstyrrelse er det der da? Når tenåringsdatteren vår flipper ut sier jeg i fra til henne at oppførselen er en smule utrettferdig eksploderer HAN og setter i gang kverulering og bebreidelser og det som verre er. Og tenåringsdattera vår smiler triumferende. Der fikk du DUMME mamma! Det er så ubehagelig at jeg vet ikke min arme råd. Det er jo fullstendig umulig å åpne munnen i huset. Det ender med at både far, datter og sønn roper til meg hvor forferdelig JEG er. SÅ blir jeg virkelig forbanna og forklarer at jeg må da ha lov å veilede, fortelle hva som er rett og galt til barna. Forsvinn, du kan bare dø, sier dattra mi. Du er urettferdig og slem osv. Huff, jeg blir helt skjelven. Med hånden på hjertet, jeg går virkelig ikke rundt og prøver å irritere folk, tvertimot. Jeg har lyst å gi opp, men hvis noen har "medisin" mot det der så tar jeg det mer enn gjerne i mot. Også rådene om at jeg selv må forandre meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Annonse

Gjest Forfatter32
Jeg kunne aldri vært sammen med en person som hadde en alvorlig psykisk sykdom.

Har vært gjennom depresjon og spiseforstyrrelse selv. Jeg vet hvor jævlig det er. Kall meg kynisk, men jeg unner ikke meg selv noen tunge stunder eller noe dritt resten av livet mitt. Det skal jeg unngå så langt det lar seg gjøre. Og, for å være helt ærlig, så hadde jeg bare sett på en kjæreste med en (alvorlig) psykisk sykdom som et hinder i min vei.

Jeg må si jeg blir overrasket over den trakasseringen emosjonelt syke får her inne. Om hvor unyansert den er. Emosjonelt ustabile er noe helt, helt annet enn Anti-sosiale (tidligere kalt psykopater). Jeg har selv emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, og har aldri vært stygg mot noen, manipulerende, utmattende o.l. Å ha en personlighetsforstyrrelse er ikke synonymt med å være ondskapsfull, den måten enkelte her inne snakker om psykisk syke på, DET er ondskapsfullt.

Faktisk er mitt inntrykk heller at emosjonelt forstyrrede lar seg bruke, er andres søplekasser o.l. At man lar seg trakassere fremfor Å TRAKASSERE. Nettopp fordi denne personlighetsforstyrrelsen, som nevnt, kommer av manglende GODE rollemodeller i barndommen. Man har blitt "lært opp til" å la seg krenke, om man har ingen tillatelse i seg selv til å sette grenser, eller kreve mer.

Nå finnes riktignok de personene du nevner da. De som er personlighetsforstyrret og er et HELVETE å leve med, men her må du ikke se på diagnose, heller personlighet. Når jeg har mine dårligste dager kan jeg bli rasende på ting folk sier og gjør (typisk for emosjonelle forstyrrede), likevel har jeg såpass innsikt og bevissthet om hva som kan såre eller utmatte, at jeg holder det for meg selv hvis raseriet ikke er rettferdig (les: hvis jeg blir trigget, og det jeg føler egentlig dreier seg om noe som skjedde for LENGE siden). Kunne det ha falt deg inn at folk som reagerer negativt på deg, og det du kaller utmattende eller å bli brent ut, kanskje kan dreie seg om de fordommene du møter andre med. For du har en utrolig nedlatende og aggressiv måte å snakke om andre mennesker på. Mest sannsynlig har du selv hatt negative erfaringer med psykisk syke, og drar da alle over en kam. Jeg hadde selv en mor som var SYK, men ute av stand til å ta ansvar for følelsene sine, noe som gjorde at hun projiserte alt over på meg. Slike mennesker er fryktelige å leve med, men igjen: IKKE alle personlighetsforstyrrede er slik. LANGT fra alle.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 uker senere...

Jeg fikk lyst å skrive noen ord i denne tråden. Tilbake i juni 2009 ble jeg kjent med en jente på nettet. Vi fant tonen veldig fort, og hun var tidlig åpen med at hun hadde diagnosen emosjonell ustabilt personlighetsforstyrrelse (borderline). Jeg begynte å lese om diagnosen for å sette meg inn i det, slik at jeg kunne forstå henne best mulig. Etterhvert møttes vi, og har vært en del sammen i sommer, på tross av stor geografisk avstand. Vi har hatt det helt fantastisk sammen. Jeg har aldri vært så lykkelig med en jente før. Hun sier hun aldri har hatt så stor ro som når hun har vært med meg, og at jeg er alt hun har drømt om i en mann. Jeg føler det samme om henne. Hun er en drømmejente.

Jeg er fullt klar over at hennes diagnose er en utfordring, men jeg er voksen nok, og har livserfaring bl.a. fra et tidligere forhold med en jente som "sleit" og som jeg lærte mye av (en fantastisk jente det også og min beste venn i dag), til at jeg vet jeg kan takle dette. Hun er verdt all motgang. Jeg er en del år eldre enn henne, og er selv veldig psykisk stabil, rolig, drikker ikke, har hus, god jobb og en stabil og kjærlig familie rundt meg.

Hennes bakgrunn er veldig traumatisk, men hun er ekstremt flink til å være positiv og har stor selvinnsikt. Frem til for ca 2,5 år siden drev hun med selvskading og mye selvdestruktiv oppførsel, men etter god behandling tok hun seg sammen. (Hun har vært på skoler i regi av Mental Helse og fortalt om sin livshistorie, og hun ønsker å jobbe innen et slikt fagfelt med barn og unge.) Hun ble deretter gravid og fikk en datter for et år siden, noe som også gjorde at hun endret kurs og fikk i stor grad orden på livet sitt. Hun ble "voksen". Dessverre har hun en ganske håpløs familie rundt seg som stadig trekker henne ned i søla når hun prøver å komme seg videre i livet. Hun har også hatt noen uheldige forhold med egoistiske, voldelige og dårlige menn, som fortsatt kan skape litt problemer.

Det var litt om bakgrunnen hennes. Hun har vært på bedringens vei i 2,5 år, og var på nippet til å bli erklært "frisk". Har ikke tatt medisiner eller fått noe intensiv psykologisk behandling de siste par år. Men så skjedde noen uheldige episoder i sommer, og hun har vært på vei inn i en fast "høstdepresjon" som toppet seg da hun etter en fyllekule med venner på byen "klikket" og stakk av gårde med en kniv forrige helg. Hun ble funnet et par timer senere full av risp i armer og ansikt, og det bar til legevakt, deretter akuttpsykiatri osv. Nå er hun altså i en depressiv fase, har begynt med medisiner igjen (Cipralex og Lamictal) og skal ha mer intensiv psykologisk oppfølging. Hun trenger å få ryddet opp i en del ting i fra fortiden for å komme seg videre.

Så over til mitt dilemma. Jeg er så ufattelig glad i henne, og hun i meg. Vi har virkelig funnet enannen, og har ufattelig mye å gi til hverandre. Jeg vil ikke miste henne for alt i verden. Men så sier psykologen hennes at hun må vurdere hardt om hun vil holde på meg, fordi psykologen mener hun har nok med seg selv og at en partner i livet bare vil gi henne ekstra belastning. Jeg forstår selvsagt tankegangen, men jeg klarer ikke å akseptere det. I tillegg er det en del i familien hennes som vil reagere veldig negativt om de finner ut om meg, fordi de er skeptiske til aldersforskjellen og naturlig nok er redde for at jeg har noen skumle hensikter eller ikke er bra for henne. Og hun orker ikke masse styr omkring det akkurat nå, så derfor må jeg holde meg litt i bakgrunnen... det gjør at jeg føler meg enda mer hjelpesløs når jeg bare vil være der for henne, men sånn er det nå.

Jeg er virkelig ikke som de andre mennene i hennes fortid, og psykologen og familien hennes kjenner meg ikke. Jeg er villig til å vise henne at jeg er glad i henne mens hun er "nede", samt gi henne rom og ro, mens hun kommer seg til hektene igjen. Jeg vil alltid være der for henne og gi henne masse kjærlighet, men også være en som kan sette grenser og stille krav til henne når det trengs. Jeg er sterk nok til å tåle perioder hvor hun er "kald" og nedfor, så lenge jeg forstår årsaken, og jeg vet hun vil gi dobbelt tilbake når hun føler seg bra. Jeg forstår i det store og hele hennes psyke, og mener jeg kan håndtere den og sette mine egne behov til side for at hun skal ha det best mulig i de fasene hun virkelig trenger det, slik som nå.

Det jeg da lurer på er hva andre tenker om dette? Fortrinnsvis andre med samme diagnose? Vil en kjæreste være problematisk for henne uansett? Er jeg egoistisk som vil holde på henne når jeg kanskje burde gitt slipp på henne til "hennes eget beste"? Jeg innbiller meg at jeg kan være bra for henne - at hun faktisk har godt av å ha meg i livet sitt. Tar jeg feil? Jeg synes det er litt vanskelig å snakke med henne om dette, fordi hvis jeg forteller henne hvor glad jeg er i henne og hvor grusomt det blir for meg om jeg skulle miste henne, så føler jeg at jeg bare gir henne en ekstra belastning som hun ikke trenger akkurat nå. Samtidig har jeg et behov for å vise henne hvor mye hun betyr for meg, og at jeg virkelig ikke orker tanken på å miste henne. Jeg slites mellom å formidle en enorm "kjærlighet" til henne, uten at det gjør livet hennes mer problematisk i denne depresjonsfasen. Så jeg prøver å finne en balanse mellom å minne henne på hvor glad jeg er i henne hele tiden, samtidig som jeg ikke maser eller krever mye oppmerksomhet.

Hva bør jeg gjøre? Noen som vil dele sine tanker med meg om dette?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, du er egoistisk. Alle mennesker er egoistiske. Det er ikke noe galt i å være egoistisk. Ikke spill det spillet, jeg får ikke lov til å være egoistisk-leken. Har dama hatt oftere episoder med deg enn med andre menn? Nei? Har dama hatt oftere episoder med deg, enn hun har hatt alene? Nei? Der har du svaret på hva som er best for henne.

Psykologer er ikke alltid enige. Psykologer har ikke alltid rett. Psykologer vet at folk handler etter mønstre, og mistenker at du er en mann etter samme mønster. Har psykologen møtt deg? Har dama di snakket mye om deg med psykologen?

Jeg ville ikke hatt noe med dama di å gjøre, da jeg syns borderline-mennesker generelt er noen usympatiske rasshøl. Men når du har funnet tonen med henne, så er jo alt bra? Go for it, og ikke la psykologen overkjøre deg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg har mine dårligste dager kan jeg bli rasende på ting folk sier og gjør (typisk for emosjonelle forstyrrede), likevel har jeg såpass innsikt og bevissthet om hva som kan såre eller utmatte, at jeg holder det for meg selv hvis raseriet ikke er rettferdig (les: hvis jeg blir trigget, og det jeg føler egentlig dreier seg om noe som skjedde for LENGE siden).

Uff, du hørtes jævlig slitsom ut å ha med å gjøre. Å snakke om rettferdig raseri er bare bullshit, ettersom det ikke fins urettferdig raseri. Når vi alle kun er dominobrikker, så fins det ikke rettferdighet. Det er bare sånn verden er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt tid er gått. Hun har virket bedre de siste dagene, og jeg har vært glad for at vi har fått mer kontakt igjen. Ting har vært litt mer som før. Men så hadde hun ny psykologtime i går, og psyokologen er fortsatt opptatt av at hun ikke bør ha noen mann i livet. Som en del av hennes mestringsterapi trenger hun å være alene. En del av den diagnosen hun har gjør at hun veldig lett knytter seg til mennesker. Selv de som ikke er bra for henne, f.eks. voldelige ekser. Så hun har alltid hatt noen. Men psykologen mener hun trenger å kjenne på det å være alene. Klare seg selv. For å komme videre.

Ingen av oss vet hva vi skal gjøre. Hun ønsker å bli bedre og vil vel helst lytte til sin psykolog. Det er ikke vanskelig å forstå. Men vi er så ufattelig glade i hverandre. Hun er det beste som har skjedd meg. Alt jeg har drømt om. Og nå mister jeg henne pga noe slikt. Ikke fordi det er noe galt med forholdet i seg selv, men fordi hun må klare seg uten meg for å bli bedre.

Jeg er fortsatt usikker på om det er riktig. Jeg forstår hva psykologen prøver å si, men klarer ikke helt å se at jeg er en slik forstyrrende faktor i dette, tvert i mot. Jeg er villig til å gi henne både frihet, rom og tid. Men jeg vil ikke miste henne.

Men løpet er kanskje kjørt. Faen. :-(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt tid er gått. Hun har virket bedre de siste dagene, og jeg har vært glad for at vi har fått mer kontakt igjen. Ting har vært litt mer som før. Men så hadde hun ny psykologtime i går, og psyokologen er fortsatt opptatt av at hun ikke bør ha noen mann i livet. Som en del av hennes mestringsterapi trenger hun å være alene. En del av den diagnosen hun har gjør at hun veldig lett knytter seg til mennesker. Selv de som ikke er bra for henne, f.eks. voldelige ekser. Så hun har alltid hatt noen. Men psykologen mener hun trenger å kjenne på det å være alene. Klare seg selv. For å komme videre.

Ingen av oss vet hva vi skal gjøre. Hun ønsker å bli bedre og vil vel helst lytte til sin psykolog. Det er ikke vanskelig å forstå. Men vi er så ufattelig glade i hverandre. Hun er det beste som har skjedd meg. Alt jeg har drømt om. Og nå mister jeg henne pga noe slikt. Ikke fordi det er noe galt med forholdet i seg selv, men fordi hun må klare seg uten meg for å bli bedre.

Jeg er fortsatt usikker på om det er riktig. Jeg forstår hva psykologen prøver å si, men klarer ikke helt å se at jeg er en slik forstyrrende faktor i dette, tvert i mot. Jeg er villig til å gi henne både frihet, rom og tid. Men jeg vil ikke miste henne.

Men løpet er kanskje kjørt. Faen. :-(

En psykolog skal virkelig ikke komme med slike uttaleser- dessuten så virker du en smule naiv, for å si det slik så hadde jeg løpt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Samboeren min lider av emosjonelt ustabil pf og unnvikende pf. Angst å litt sånn i tillegg da, bare for å toppe kaka liksom. Før jeg fikk vite at hun hadde disse pf (hun har nettopp fått diagnosene) skal jeg innrømme at jeg til tider var møkklei, sliten, og på randen til å gi opp. Så fikk jeg vite at hun hadde dette da, og det ga jo svar på en hel del om ikke annet. Det ble lettere for meg å forstå atferden hennes. Ja det er tungt, slitsomt, krevende å alt det der. Men vi har da mange fantastiske stunder også. det er de man må holde fast ved!

Jeg blir rett og slett lei meg av å se holdningene til enkelte her inne. Og ikke minst var det sårt for samboeren min å lese dette. Hun tipset meg om tråden.

Jeg antar at hun nå sitter med en følelse av at jeg bør få slippe å ha henne som byrde i livet mitt, (for sånne ting kan hun få for seg, kun av å lese sånt som enkelte her skriver, og det er jo supertrist) kun av noe av de tingene som har stått her. Som alle andre blir hun såret.. Og hun tar kritikk HARDT innover seg. Jeg vil for h****** ikke risikere at hun synker til bunnen fordi noen der ute ikke kan passe kjeften litt.

Det skrives at de er manipulerende, egoistiske og alt det der. men jeg tviler ikke et sekund på at hun kan finne på å gå fra meg, bare for at hun føler hun må skåne meg, og gjøre livet mitt så godt som mulig. er hun da egoistisk? ondskapsfull? Da snakker vi vel heller om en person som sliter massivt, men som i tillegg til disse lidelsene klarer å tenke på de rundt.

Man kan jo tenke seg hvor små de med disse lidelsene føler seg når de leser gjennom dette da..

Så til trådstarter da: Ja det er slitsomt, krevende å sånt. Men du verden, samboeren min er da stort sett fantastisk og ALT jeg kunne drømme om i en person! Jeg takler ikke krangling og sånne ting da, grunnet egne traumer. og er det noe som er kraftig hos henne, så er det sinnet og temperamentet. Men vi får det til å fungere på et vis :D Alt ordner seg som regel hvis man legger godviljen til :D

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Det er jo ikke sånn at enten så har du en personlighetsforstyllelse eller så har du det ikke. De kommer i alle slags grader og varianter (overlapper hverandre). Mange "normale" mennesker har trekk fra forskjellige personlighetsforstyllelser. Feks er Unnvikende personlighetsforstyrrelse noe mange mennesker i norge har trekk av.

Mange vokser av seg personlighetsforstyrrelsen. Feks en personlig som er utpreget nervøs, engstelig og sliter sosialt lære seg å takle dette etterhvert som personen blir eldre.

Anti-sosial personlighetsforstyrrelse (psykopati) er regnet som veldig vanskelig å behandle, men det er heller ikke umulig. Personen kan ha andre problemer som h*n søker hjelp for, og gjennom terapien bli bedre av personlighetsforstyrrelsen.

Må innrømme at jeg hadde blitt skeptisk om en jeg var forelsket i fortalte at han hadde en personlighetsforstyrrelse. Men det kommer jo helt an på hva han sliter med, om han jobber med seg selv og tar i mot den hjelpen han kan få... Han kunne jo ha veldig mange flotte personlighetstrekk også, og jeg måtte jo på en måte veid de opp mot hverandre...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig med Ethereal.

Forhold er krevende og vanskelige nok som de er. Uten å måtte i tillegg ha komplikasjoner, i form av en partner som lider av emosjonelle problemer av noe slag.

Nei, det er jo bare dem som er perfekte som har livets rett..hvis flere begynner å tenke sånn, kommer vi til å få et kaldt samfunn etterhvert og det bekymrer meg.. En med psykisk sykdom kan ha mange fine sider som en oppegående partner kan se.. feks om partneren får en knekk så vil en som har vært igjennom psykisk sykdom ha mye kunnskap som kan hjelpe partneren.Dessuten pleier mennekser med psykisk sykdom ofte være mer følsomme og dermed en mer omtenksom livspartner.

Det jeg mener med dette er at dere som skriver at dere vil holde dere langt vekke fra en psykisk syk person, ikke forstår at mennesker med psykiske lidelser har mange fine sider også, man er ikke bare en diagnose liksom, men et helt menneske..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest_pasta_*
Samboeren min lider av emosjonelt ustabil pf og unnvikende pf. Angst å litt sånn i tillegg da, bare for å toppe kaka liksom. Før jeg fikk vite at hun hadde disse pf (hun har nettopp fått diagnosene) skal jeg innrømme at jeg til tider var møkklei, sliten, og på randen til å gi opp. Så fikk jeg vite at hun hadde dette da, og det ga jo svar på en hel del om ikke annet. Det ble lettere for meg å forstå atferden hennes. Ja det er tungt, slitsomt, krevende å alt det der. Men vi har da mange fantastiske stunder også. det er de man må holde fast ved!

Jeg blir rett og slett lei meg av å se holdningene til enkelte her inne. Og ikke minst var det sårt for samboeren min å lese dette. Hun tipset meg om tråden.

Jeg antar at hun nå sitter med en følelse av at jeg bør få slippe å ha henne som byrde i livet mitt, (for sånne ting kan hun få for seg, kun av å lese sånt som enkelte her skriver, og det er jo supertrist) kun av noe av de tingene som har stått her. Som alle andre blir hun såret.. Og hun tar kritikk HARDT innover seg. Jeg vil for h****** ikke risikere at hun synker til bunnen fordi noen der ute ikke kan passe kjeften litt.

Det skrives at de er manipulerende, egoistiske og alt det der. men jeg tviler ikke et sekund på at hun kan finne på å gå fra meg, bare for at hun føler hun må skåne meg, og gjøre livet mitt så godt som mulig. er hun da egoistisk? ondskapsfull? Da snakker vi vel heller om en person som sliter massivt, men som i tillegg til disse lidelsene klarer å tenke på de rundt.

Man kan jo tenke seg hvor små de med disse lidelsene føler seg når de leser gjennom dette da..

Så til trådstarter da: Ja det er slitsomt, krevende å sånt. Men du verden, samboeren min er da stort sett fantastisk og ALT jeg kunne drømme om i en person! Jeg takler ikke krangling og sånne ting da, grunnet egne traumer. og er det noe som er kraftig hos henne, så er det sinnet og temperamentet. Men vi får det til å fungere på et vis :D Alt ordner seg som regel hvis man legger godviljen til :D

Hei du!

Jeg mener ikke i utgangspunktet å betvile de pf'-diagnosene samboeren din har fått, men e.ustabil og unnvikende er vel en svært uvanlig kombinasjon? De står på mange områder i et motsetningsforhold, selv om det selvfølgelig kan være mulig uten at jeg er klar over dette! Måten du beskriver henne på videre, strider også svært imot unnvikende pf,- er det en mulighet for at du husker feil? :)

Lykke til,- til dere begge 2! Du høres ut som en god kjæreste :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Gjest Gjest_Jinx_*

Det er jo ikke sånn at enten så har du en personlighetsforstyllelse eller så har du det ikke. De kommer i alle slags grader og varianter (overlapper hverandre). Mange "normale" mennesker har trekk fra forskjellige personlighetsforstyllelser. Feks er Unnvikende personlighetsforstyrrelse noe mange mennesker i norge har trekk av.

Det finnes selvfølgelig variasjoner i hvor stor grad dine personlighetstrekk ikke er hensiktsmessig for personen selv, men for å få diagnostisert en PF må du score så så mye på en skala for å kunne ha denne diagnosen. Det er også litt merkelig å si at "mange normale mennesker har trekk fra noen personlighetsforstyrrelser."

Det er heller slik at alle, både såkalte normale og syke, har ulike personlighetstrekk, men felles hos de som har en PF er at summen av personlighetstrekkene ikke tilsammen er hensiktsmessige for personen selv.

De fleste har litt av de fleste personlighetstrekk/egenskaper som finnes tilsammen i alle PF'er, det er bare vanlige personlighetstrekk selv om det kalles en "forstyrrelse" hos dem som har noen i så sterk grad og i en slik kombinasjon at det går ut over mange områder i livet.

Mange vokser av seg personlighetsforstyrrelsen. Feks en personlig som er utpreget nervøs, engstelig og sliter sosialt lære seg å takle dette etterhvert som personen blir eldre.

Det stemmer at mange PF'er har en tendens til å "flate" ut med alderen, rundt 30 + om jeg ikke husker helt feil :)

Det kan vel være av mange grunner, men muligens bl.a være fordi de fleste får en roligere livssituasjon/etablerer seg, eller at man har lært seg å leve/takle det,- de fleste "normale" endrer seg vel også til å være mer moden, fornuftig og reflektert etter tenåringstiden/med alderen.. ;)

Anti-sosial personlighetsforstyrrelse (psykopati) er regnet som veldig vanskelig å behandle, men det er heller ikke umulig. Personen kan ha andre problemer som h*n søker hjelp for, og gjennom terapien bli bedre av personlighetsforstyrrelsen.

Uten å ha dokumentasjon her og nå for å begrunne mine påstander vil jeg likevel påstå at en antisosial PF ikke er mulig å behandle på en måte som vil endre personen til å føle empati og samvittighet på lik linje som de fleste av oss andre i samfunnet. Og, nei,- en "psykopat" som det het før, søker ikke hjelp for psykiske problemer av noen art ihvertfall, fordi det i deres øyne ikke feiler dem noe. De eneste, ihvertfall 99% av gangene mennesker med antisosial PF kommer til behandling for personlighetsproblematikken sin, er når de er tvunget til det,- som regel for å oppnå noe annet. F.eks med mulighet for permisjon/prøveløslatelse under et fengselsopphold der behandling kan gi dette.

Må innrømme at jeg hadde blitt skeptisk om en jeg var forelsket i fortalte at han hadde en personlighetsforstyrrelse. Men det kommer jo helt an på hva han sliter med, om han jobber med seg selv og tar i mot den hjelpen han kan få... Han kunne jo ha veldig mange flotte personlighetstrekk også, og jeg måtte jo på en måte veid de opp mot hverandre...

Jeg har full forståelse for at de fleste, eller ihvertfall mange blir skeptisk til ulike psykiske lidelser, og det er selvfølgelig en del mennesker med psykiske lidelser som er direkte farlige og/eller umulige å leve med, men det er et vidt spekter mellom å ha en "mild, kortvarig depresjon", som rammer mange i løpet av livet, til det andre ytterpunkter der man finner mennesker som er så sprø at tvangstrøye er nødvendig, for å sette det på spissen. Som du sier lenger opp, er det grader av dette, som av alt annet.

En spiseforstyrrelse, som er et helvete for den som har det, (og iblant omgivelsene), er vel noe som er ansett som tragisk, men ikke kvalifiserer den rammede personen til opphold på galehuset, vil jeg tro? Årsaken til at en slik lidelse ikke skremmer omgivelsene i like stor grad som andre lidelser kan være at det finnes mye informasjon, litteratur/filmer som omhandler temaet, og at en del kjente/profilerte mennesker har stått åpent frem med å ha en slik sykdom, samtidig som vi ser at personen er som alle andre. Det ukjente er ofte skremmende, men det vi vet mye om og som møter oss i det daglige fra bl.a media, fremstår ikke som noe skummelt lenger.

Slik kan det være med mange andre psykiske lidelser også. Vi tror det er farlig/verre en det er fordi vi vet så lite om det, rett og slett fremmedfrykt. I tillegg hjelper det ikke alltid at det i media trekkes frem diagnoser i hytt og pine som en skremselspropaganda selv om det ikke stemmer/er uvesentlig o.s.v

(Til en banal sammenligning kunne man tro, hvis man antok at alt som ble sagt i media,- at alle som stemmer Frp er rasister. Generaliseringer og det å sette folk i bås er ikke uvanlig.)

Jeg håper at om en av dere som skremmes, kanskje helt unødvendig, av mennesker som har en eller annen diagnostisert psykisk lidelse, møter/blir kjent med et menneske som skulle vise seg å ha en psykisk sykdom,- gjør deres beste for ikke å anta at personen kun er sin sykdom, og se bort fra diagnosen i det daglige, og ikke plassere alle feil/uvaner i boksen for ting som kan relateres til sykdommen. De fleste som blir kjent med en person med en psykisk lidelse vet jo ikke om det før personen forteller det selv, noe de fleste ikke gjør helt i begynnelsen av bli-kjent-fasen, så om du liker mennesket før "innrømmelsen" er det vel ingen grunn til å mislike ham/hun etterpå? Det kan jo være på samme måte som at man ikke alltid vet at en man kjenner har allergi/diabetes/utlagt tarm/fotprotese før man får det fortalt. Om du ønsker å forstå din venn eller venninne som har fått en diagnose, psykisk eller fysisk, er det jo lettvint tilgang på informasjon om de fleste sykdommer på nett bl.a, så lenge man er litt selektiv i vl av klde og tar høyde for at ikke alt gjelder for alle.

Til slutt må jeg si at jeg har møtt mange bedritne mennesker med dårlig oppførsel o.l, som ikke nødvendigvis har en diagnose å forklare adferden med, så en psykisk lidelse vil ikke automatisk si at man er dårligere/verre enn de mange rundt oss som er såkalt normale, men likevel lyver, stjeler, bedrar ++

Det er vel ingen som påstår at alle som har dårlig oppførsel burde hatt en diagnose, og da kan det gi mening omvendt også; det at man har en diagnose er ikke ensbetydende med at man har en problematisk adferd for omgivelsene, det er nok verst for dem selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det gjelder hun jeg har hatt et forhold til, så er saken den at mye av det som gjør henne tiltrekkende for meg er symptomer av hennes EUPF. Hun viser en hengivenhet, kjærlighet, glede, sorg osv som er ganske mye sterkere enn andre mennesker, og det synes jeg er utrolig flott.

På den ene side vet jeg at hun trenger behandling for å få det bedre "inni hodet sitt", altså mestre livet bedre slik at hun selv blir mer lykkelig. På den annen side er det veldig synd om det også "normaliserer" henne, fordi det er ikke det normale som er tiltrekkende.

Et annet aspekt ved denne diagnosen som jeg tiltrekkes av, er at man på mange måter har noe konkret å forholde seg til. Oppførselen er på mange måter ganske oppskriftsmessig, så hvis man leser og lærer og forstår diagnosen, er disse menneskene ikke så vanskelige å forholde seg til. Ja, jeg vil faktisk hevde det kan være lettere enn med "normale" mennesker, fordi der kan jo alt skje og man vet kanskje ikke hva som ligger bak når de blir stille/sinte osv. Folk med en diagnose/depresjon kan være enklere å forstå, fordi man kan tenke mer "hjernekjemi" og forholde seg mer rasjonelt til deres humørsvingninger osv.

Og som en annen skrev, det er ikke slik at man enten er frisk eller så har man en diagnose. Det er glidende overganger, og vi har alle "symptomer" på ulike ting som en partner må forholde seg til. Jeg vil heller ha min kjæreste med EUPF og alle hennes fantastisk gode sider, enn en normal person som har sine negative sider. Dårlig formulert, men men...

Uansett, slutten på min historie er at hun nå har bestemt seg for å kutte meg ut en periode, fordi hun trenger tid til å mestre sitt liv alene, slik psykologen anbefalte henne. Det gjør ufattelig vondt, fordi jeg er så sykt glad i henne og vil bare ha henne, men jeg har gitt klar beskjed om at jeg respekterer hennes valg og det viktigste alltid vil være hennes helse. Jeg er her for henne hvis hun trenger meg, men kommer ikke til å kontakte henne før hun kontakter meg, fordi jeg vil ikke skape forventningspress/stress for henne nå som hun trenger å fokusere på seg selv. Så får vi se hva fremtiden bringer når hun er "oppe" igjen og klar for et forhold...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei du!

Jeg mener ikke i utgangspunktet å betvile de pf'-diagnosene samboeren din har fått, men e.ustabil og unnvikende er vel en svært uvanlig kombinasjon? De står på mange områder i et motsetningsforhold, selv om det selvfølgelig kan være mulig uten at jeg er klar over dette! Måten du beskriver henne på videre, strider også svært imot unnvikende pf,- er det en mulighet for at du husker feil? :)

Lykke til,- til dere begge 2! Du høres ut som en god kjæreste :)

Hei :) Skjønner du reagerer. Vi stusser litt på det vi også. Men det er det hun har fått beskjed om. Men som du sier, det er en uvanlig kombinasjon. Kanskje har psykologene tatt feil, sagt feil. Vet ikke jeg altså. Det er vel sikkert mulig, men at en er mest fremtredende kanskje? Kan også hende hun husker feil for alt jeg vet. Men det er garantert Emosjonelt ustabil pf og en til da, som hun er rimelig sikker på er unnvikende. men hun ble jo usikker nå som jeg spurte om det kunne være at hun husker feil. hehe.

Takker for det! :) Prøver så godt jeg kan å være en god kjæreste hvertfall :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest_Jente18_*

Hei du!

Jeg har ikke fått en klar diagnose enda,men det jeg har fått høre fra leger og psykologer er at jeg antagelig har emosjonell ustabil pf eller lider av depresjon. Dette er noe jeg har slitt med i flere år, og noe jeg nå prøver å akseptere som en del av meg. Siden jeg ikke har blitt diagnosert enda,har jeg ikke fått noen behandling utover samtaleterapi(og er ikke engang sikker på at jeg vil prøve medisiner om jeg får tilbud om det). Derfor er hverdagen ganske vanskelig for meg grunnet enorme humørsvingninger og vonde følelser som trenger seg på. Jeg vet at kjæresten min også lider under mine humørsvingninger og problemer, og jeg synes dette er utrolig vondt. Han vet at jeg har slitt med disse problemene lenge, og jeg prøver å forklare alt så godt jeg kan for ham, men det er rett og slett vanskelig. Det er vanskelig for han å forstå,og det er vanskelig for meg å forklare.

Problemene jeg har gjør at jeg kan være veldig vanskelig å leve med(i et sekund føler jeg meg sikker på ham, og tror på ham når han sier han elsker meg, og i det neste føles det som om han ikke bryr seg om meg i det hele tatt, og han er fullstendig kald mot meg). Kjæresten min er verdens beste kjæreste, så utrolig tålmodig og snill og forståelsesfull! Men iblant, hvis jeg har en dårlig periode, stenger jeg ham fullstendig ute(jeg har det så dårlig at jeg ikke kan snakke med noen, isolerer meg fullstendig og ligger bare under dyna i senga i flere dager) og jeg vet at det er utrolig vondt for ham. og det får meg til å føle meg enda verre, fordi jeg føler at jeg oppfører meg så dårlig mot ham, når han virkelig er en fantastisk kjæreste som støtter meg på alle mulige måter som han kan, og som alltid har behandlet meg kjempebra. Jeg føler at jeg er en byrde for ham, at jeg er for vanskelig å leve med(og at han etterhvert kommer til å gi opp forholdet fordi jeg er så vanskelig)at han vil være lykkeligere uten meg...

Det er rett og slett veldig vanskelig, men samtidig vet jeg at han er fryktelig glad i meg og at jeg føler det samme mot ham. Alltid når jeg snakker med ham om det, sier han at jeg absolutt ikke er en byrde, at han er utrolig glad i meg og at det eneste han vil er å hjelpe meg som best han kan...Så selv om det er vanskelig, så fungerer det på et vis...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...