Jeg er uføretrygdet, men MÅ ut i jobb!

[Majott]

Ikke fordi NAV krever det, men fordi jeg ellers kommer til å gå under.

Depresjonen lurer, og det har den gjort lenge. Jeg våkner om morgenen, og lurer på hva jeg kan fylle dagen med. Husarbeid...ja! Men det har liksom ingen mening å fylle dag etter dag med det. Så dagene blir nokså innholdsløse, og jeg merker at om jeg ikke skal gå under som menneske, må jeg gjøre noe. Jeg må gjøre noe nyttig, og komme meg ut blandt folk.

Jeg har en stor nakkeskade, og det fører jo til endel dager med smerter osv. Men jeg er mer stabil nå, vet mer hva jeg kan gjøre for å unngå å ligge rett ut med smerter. Så kanskje jeg kunne prøvd meg på 50% stilling?

Har vært ufør siden 2011, sluttet å jobbe (ble sykemeldt) i 2009.

Er det noen erfaringer hos dere på slike ting? Det å gå ut i jobb etter å ha blitt 100% ufør? Jeg vet jo ikke enda hvordan jeg vil fungere i jobb, og da jeg ble 100% ufør, var det absolutt nødvendig. Men nå er jeg bedre, og dagene hjemme, uten annet å gjøre enn husarbeid, gjør meg litt deprimert.

[Demether]

Jeg har vært arbeidsufør siden 2000 pga psykiske plager. Jeg har en alvorlig sinnslidelse. Jeg fikk avslag på uføretrygd fordi jeg ikke hadde vært på arbeidsavklaring. (Har ikke vært frisk nok til det.) I slutten av 2012 gikk jeg til NAV og ba om å få bli med på arbeidsavklaring. De satte meg motvillig opp. (De var redde for at jeg skulle bli dårlig). Våren 2013 fikk jeg plass på Fossum i Oslo. Det var kjempebra! Der prøvde de ut stillingsprosent, forskjellige tiltak for å lette arbeidsdagen og forskjellige typer arbeid. Jeg anbefaler arbeidsavklaring på det varmeste. Da får du en viss føling med hva og hvor mye du kan klare før du søker jobb.

[AnonymBruker]

Er det ikke sånn at selv om du er ufør så har du lov til å tjene litt penger? Mamma gjør det. Hun er ufør, men hun jobber litt i tillegg for å fylle dagene. Og så lenge hun ikke går over en viss pengesum så går det bra.

Start med noe "enkelt" som ikke krever masse tunge løft og lange dager. Hva med sånn som f.eks Tupperware? Der er du på mange måter din egen sjef, du tar demoer når du føler for det, du møter mange nye mennesker, og du får noe å holde på med. Det er riktig nok litt tunge løft hvis du har med deg flere fulle bagger, men det er da alltids mulig å finne løsning på det også.

Anonymous poster hash: 78c93...753

[Gjest LadyAntebellum]

Hvis det ikke er økonomiske ting inne i bildet her- hva med og jobbe som frivillig for mennesker som ikke har det så bra? Det måtte være veldig givende og et sted hvor man kan møte mennesker!

Endret 9. september 2013 av LadyAntebellum

[AnonymBruker]

Det får du jo gode muligheter til nå!

Anonymous poster hash: 4278b...aeb

[Majott]

Er det ikke sånn at selv om du er ufør så har du lov til å tjene litt penger? Mamma gjør det. Hun er ufør, men hun jobber litt i tillegg for å fylle dagene. Og så lenge hun ikke går over en viss pengesum så går det bra.

Start med noe "enkelt" som ikke krever masse tunge løft og lange dager. Hva med sånn som f.eks Tupperware? Der er du på mange måter din egen sjef, du tar demoer når du føler for det, du møter mange nye mennesker, og du får noe å holde på med. Det er riktig nok litt tunge løft hvis du har med deg flere fulle bagger, men det er da alltids mulig å finne løsning på det også.

Anonymous poster hash: 78c93...753

Tusen takk for svar

Tror ikke Tupperware er noe for meg. Skal jeg begynne å jobbe igjen, vil jeg jo gjerne jobbe med noe som har med utdanningen min å gjøre. Jeg har 6 års høyere utdanning, og har jobbet innenfor det i 20 år. Skal jeg jobbe igjen, vil jeg gjerne bruke kreftene mine der.

Men det er ikke mange halvstillinger der, så jeg må nok evt søke litt lenger innen det.

[AnonymBruker]

Jeg er 100% uføretrygdet pga en kronisk sykdom, som går litt i bølger. Er tilkallingsvikar i mitt gamle yrke, noe som fungerer veldig bra siden jeg kan si nei på dårlige dager og takke ja når jeg har gode perioder.

Passer dog på å ikke jobbe for mer enn 1 G pr år.

Anonymous poster hash: c6009...7db

[Yesterday]

Jeg ville jobbet litt ja om jeg var deg, kanskje som tilkallingsvikar for da kan du si nei, som anonym over nevner. Ellers er det noe frivillig du kan gjøre der du bor? Høre med Frivillighetssentralen, Røde Kors eller noen andre som driver med frivillighetsarbeid. Du tjener selvsagt ikke noe på det men har da noe å fylle dagene med, og kan bestemme selv hva du vil gjøre av det de foreslår.

[Nysjerriggutt]

Meld deg inn i røde kors og bli besøksvenn eller lignende! Forutsetter at du er glad i mennesker og hyggelig da! Eller på sykehuset der jeg er student er det hvertfall frivillige som går rundt med kaffe og kake til de som venter på drosje hjem og sånt! Kanskje det hadde vært noe?

Og må si jeg er veldig stolt av deg når du tar steget ut i arbeidslivet. Er alt for mange som ikke gidder å gjøre det! Ja, jeg vet om fler som også har innrømmet at de ikke gidder når de tjener bedre på å sitte hjemme!

[AnonymBruker]

Se etter en stilling på 50% eller under, som du evt kan kombinere med fysioterapaut, akupunktur eller lignende slik du har tid til å hvile innimellom. Skjønner godt du vil jobbe igjen, og ønsker deg masse lykke til TS

Mener på at NAV skal kunne gi deg gode råd her også om du møter en hyggelig og hjelpsom person, slik de kan gi deg litt veiledning evt hjelpe deg å finne noe som passer akkurat deg.

Anonymous poster hash: b3adf...2a4

[Majott]

Tusen takk for gode svar!

Mange gode forslag her, og jeg skal ta med dem videre. Å være tilkallingsvikar innen helse og omsorg kan være en mulighet og en start. (Jeg er sykepleier, men har 3 år med annen høyskoleutdanning også, som jeg har jobbet innenfor i mange år.)

Men jeg kan ikke jobbe innen pleie/omsorg lenge. Det tåler nok ikke nakkeskaden min, i og med at det kan være fysisk tungt. Jeg kan ikke risikere å bli dårligere, og dermed gå tilbake til det stadiet hvor jeg knapt kom meg gjennom dagene.

Likevel er det en "enkel" måte å komme inn i arbeidslivet igjen, og når en først ER i jobb, er det vel lettere å kunne få en annen jobb som jeg tåler bedre.

Tenker på å jobbe innenfor helse, men evt på ungdomshjem, krisesenter, med flyktninger eller psykiatri. Har kompetanse innenfor dette, så det skulle være mulig Men det spørs om noen tør å ta sjansen på meg som er ufør, og ikke har vært i jobb på flere år!

Uff ja, jeg må si at jeg tjener bra på å gå hjemme, jeg har en veldig god uførepensjon, mye fordi jeg tjente godt da jeg var i jobb. Men også fordi jeg hadde en god forsikring som gir utbetaling hver mnd.

Men dette med å gå hjemme, er ikke noen luksus egentlig.

Det har ikke noen verdi å kunne sove til en våkner hver dag, når en lurer på hva en skal fylle timene og livet med. Da jeg var dårligere, hadde jeg mer enn nok med det, da var jeg glad for hver time uten smerter, og hvor kroppen var i god nok form til å kunne fungere normalt. Men nå, når dette er mer sjeldent, savner jeg å jobbe.

Det å bli ufør er egentlig en sorg for mange. En mister så mye....Det å ha en jobb, betyr at man har kolleger, et sosialt fellesskap, utfordringer i hverdagen, en føler seg nyttig, en har rutiner. En har forskjell på hverdag og helg. Alt dette har større betydning enn mange tror.

[AnonymBruker]

Vil anbefale deg å begynne som frivillig. Røde Kors har mange tilbud, eller Frivillighetssentralen, Kirkens Bymisjon.

Jeg jobber et par steder som frivillig og trives kjempegodt. Man kommer ut og får gjort noe nyttig uten stress og press gjennom ordinært arbeid

Anonymous poster hash: 09ccb...b5e

[AnonymBruker]

Tilkallingsvikar på laboratoriet til et legekontor kunne vel ha gått med din utdanning ?

Anonymous poster hash: 66b42...6fb

[juliane]

Har du tenkt noe på om deltidsstudier kanskje kunne vært noe å begynne med? Kanskje det finnes noe etterutdanning du kan ta som etter hvert gjør deg i stand til å benytte deg av den utdannelsen du allerede har, men uten å slite deg ut? Har en uføretrygdet venninne som studerer 50%, passer hvertfall bra for henne siden hun kan styre dagene som hun vil, men fremdeles får et miljø rundt seg og følelsen av å gjøre noe fornuftig. Og i motsetning til en deltidsjobb går det ikke utover noen andre hvis hun plutselig har en dårlig periode og ikke orker så mye som hun trodde...

[Majott]

Har du tenkt noe på om deltidsstudier kanskje kunne vært noe å begynne med? Kanskje det finnes noe etterutdanning du kan ta som etter hvert gjør deg i stand til å benytte deg av den utdannelsen du allerede har, men uten å slite deg ut? Har en uføretrygdet venninne som studerer 50%, passer hvertfall bra for henne siden hun kan styre dagene som hun vil, men fremdeles får et miljø rundt seg og følelsen av å gjøre noe fornuftig. Og i motsetning til en deltidsjobb går det ikke utover noen andre hvis hun plutselig har en dårlig periode og ikke orker så mye som hun trodde...

Ja, det er akkurat det jeg bekymrer meg litt for....at jeg skal bli dårligere (periodevis), slik at det går utover andre, eller at jeg må slutte å jobbe. Ser også for meg at arbeidsgivere vil være skeptisk til å ansette en ufør person som vil "prøve seg" i jobb igjen.

Skulle gjerne utdannet meg videre, det er mange fag jeg har lyst til å studere. Men det er så langt til nærmeste universitet, at jeg tror det vil være umulig. Jeg trenger ikke mer utdanning for å kunne få en jobb, det hadde bare vært fint å lære mer om de emnene som interesserer meg. Nettstudier er det ikke mange av, og jeg får jo heller ikke noen sosial kontakt med andre gjennom det.

[AnonymBruker]

Det kan nok være lurt å sende en del åpne søknader hvor du forklarer situasjonen din istedet for å bare søke på utlyste stillinger. Kanskje noen er villig til å skreddersy en stilling til deg.

Anonymous poster hash: c3530...288

[Majott]

Fikk et tips i dag om noe som heter Tidsubestemt Lønnstilskudd. Dvs at "NAV kan gi tilskudd for inntil 2/3 av utgiftene til lønn og sosiale utgifter til stillingen, inntil maksimalt fem ganger folketrygdens grunnbeløp per år. I det første året kan NAV gi tilskudd for inntil 3/4 av lønn og sosiale utgifter."

Tidsbegrenset lønnstilskudd kan maksimalt utgjøre 50 prosent av lønnen i inntil ett år. For personer som har fått sin arbeidsevne nedsatt slik at vedkommende hindres i å skaffe seg eller beholde inntektsgivende arbeid kan det tidsbegrensede lønnstilskuddet maksimalt utgjøre 60 prosent av lønnen i inntil tre år.

Når man har fått innvilget varig ufør, får man ikke lenger oppfølging fra NAV. Hadde jeg fått det, hadde jeg sikkert vært klar over denne løsningen tidligere, og kanskje før kommet meg ut i jobb. Går det som jeg håper på, kan jeg begynne i en liten stilling (40-50%), og dersom helsa henger med, kan jeg kanskje jobbe mer etterhvert. Det er da mye bedre enn å gå hjemme! Så NAV burde også hatt oppfølging på oss som er 100% uføre. Situasjonen vår mht helse kan jo endre seg.

Med dette tilskuddet, kan jeg altså få en stilling der NAV betaler arbeidsgiver lønna mi, inntil 50% av full stilling! Det betyr jo at arbeidsgiver ikke trenger å se på budsjett og ledige stillinger som finnes, men kan ansette meg fordi det ikke koster noe! Jeg kan gjøre en god jobb, og arbeidsgiver trenger ikke stillinghjemler, eller penger for å ansette meg.

Dette betyr jo nye og gode muligheter for meg og andre i samme situasjon. Dette visste jeg ikke fra før!. Det kan altså bli lettere for meg å få en 50% stilling, i og med at NAV kan betale arbeidsgiver det det koster å ha meg i jobb. Da trenger ikke arbeidsgivere å bekymre seg for at jeg blir en utgift for dem, men de kan ansette meg "på toppen" av det de har budsjett for. Altså en vinn-vinn-situasjon for både meg og arbeidsgiver!

Endret 17. september 2013 av Majott

[AnonymBruker]

Når man har fått innvilget varig ufør, får man ikke lenger oppfølging fra NAV. Hadde jeg fått det, hadde jeg sikkert vært klar over denne løsningen tidligere, og kanskje før kommet meg ut i jobb. Går det som jeg håper på, kan jeg begynne i en liten stilling (40-50%), og dersom helsa henger med, kan jeg kanskje jobbe mer etterhvert. Det er da mye bedre enn å gå hjemme! Så NAV burde også hatt oppfølging på oss som er 100% uføre. Situasjonen vår mht helse kan jo endre seg.

Litt av forutsetningen for å få varig ufør er jo at man har kroniske helseplager. Om du ikke ønsker å være ufør og føler tilstanden din ikke lenger kvalifiserer til uføretrygd, så er det jo bare å si fra seg uføretrygden. Det er ingen livstidsdom.

Så kan du søke om lønnstilskudd og jobbe, slik du ønsker.

Anonymous poster hash: 308d6...3af

[Amarinda]

Jeg ville også sendt noen åpne søknader, kanskje servicetorget i kommunen kunne hatt behov for noen i praksis som kunne jobbet litt ved sykdom, på samme måte legekontorer, tannlegekontor osv. Ta kontakt med NAV og se om du kan få hjelp fra en saksbehandler. Treffer du på riktig person er jeg sikker på at de hvertfall kan gi noen gode svar.

[Majott]

Litt av forutsetningen for å få varig ufør er jo at man har kroniske helseplager. Om du ikke ønsker å være ufør og føler tilstanden din ikke lenger kvalifiserer til uføretrygd, så er det jo bare å si fra seg uføretrygden. Det er ingen livstidsdom.

Så kan du søke om lønnstilskudd og jobbe, slik du ønsker.

Anonymous poster hash: 308d6...3af

Det er ikke BARE å si fra seg uføretrygden, og begynne å jobbe fullt igjen. En er fortsatt syk, det var jo derfor en fikk uførestønad. Det er en VARIG tilstand, og det er utprøvd i det vide og det brede, FØR en fikk varig uførestønad.

Likevel kan det hende en blir bedre med tiden, men en vet ikke sikkert om det varer. For en er gjerne bedre i perioder, og dårligere i andre. Derfor er det fint at en har mulighet til å prøve seg i arbeid, uten at en trenger å si fra seg uførestønaden fullt ut. En kan jobbe, og hvis en tjener mer enn 1G, får en avkortet uførestønaden i forhold til hva en tjener.

Dette med tidsubestemt lønnstilskudd gjør det mer attraktivt for arbeidsgivere å gi oss en sjans i arbeidslivet igjen. Arbeidsgivere vil helst ansette noen som er friske, og ikke er ustabile i forhold til helse. Det er derfor det er vanskelig å komme inn i arbeidslivet igjen etter langvarig sykdom. Og med lønnstilskudd, kan arbeidsgiver ansette noen uten å måtte betale lønn selv i 50% stilling. Det går ikke utover budsjettet...så det er en vinn-vinn-situasjon for begge parter.

Jeg har fortsatt kroniske helseplager, som nedsetter arbeidsevnen min. Men jeg tror at jeg har bedre arbeidsevne nå enn da jeg ble ufør, og det er derfor jeg vil tilbake i jobb igjen.

Jeg er på god vei tilbake til arbeidslivet igjen! Og det er jeg så glad for! Så sure bemerkninger biter dessverre ikke på meg nå, selv om jeg må gjøre mitt for å rette opp i feilviten.