Bedre å være hjemmeværende mor, enn å utsette seg for jobbpsykopater

[AnonymBruker]

Det er nå det jeg mener, etter å ha blitt utsatt for hersketeknikker, utfrysning og mobbing på de fleste steder på bygda.

Jeg er ikke hjemmeværende nå, men går og dagdrømmer om dette når jeg må utsette meg for ustabile kollegaer og sjefer..

Per dags dato jobber jeg 100%, og går egentlig å håper på at mobberne skal gi seg før jeg gjør det.

Hodet mitt holder jeg høyt hevet, og jeg har bare mindre og mindre med mine kollegaer på jobb å gjøre.

Jeg tenker at pengene er det eneste jeg bryr meg om, og at familien min og vennene er de jeg setter høyest i livet.

Det er en kamp for tilværelsen, da jeg daglig gjør hva jeg kan for ikke å begå noe de kan ta meg på på jobben (Dette er noe de ofte forsøker å gjøre)..

Flere som har kjipe og trasige kollegaer, og som vil dele sine tips ?

Anonymous poster hash: a58fe...02f

[AnonymBruker]

Har aldri hatt kjipe kolleger eller kjipe sjefer. Hva slags arbeidsplasser er dette? Kanskje de andre også opplever deg som kjip?

Anonymous poster hash: 9a4d9...590

[AnonymBruker]

Med den holdningen din, så tipper jeg det er DU som er problemet...

Anonymous poster hash: 165b8...027

[AnonymBruker]

Har opplevd en kjip arbeidsplass med en møkkakollega fra helvetes dypeste avgrunn samt drittsekk-sjefer.

Jeg byttet jobb. Arbeidsplassen hadde et råttent rykte og var langt fra veldrevet, den er nedlagt nå. Men jeg var ung, og jeg trengte pengene.

Har også opplevd det stikk motsatte. Hyggelige kolleger og hyggelige sjefer som hilser blidt og småprater litt når vi tilfeldigvis har møttes på handlesenteret.

Flytt fra bygda, start med blanke ark. På min tidligere arbeidsplass var det ei som hadde gjort nettopp det. Hun fikk høre ting om seg på bygda som hun overhodet ikke kjente seg igjen i.

Anonymous poster hash: 6f9e5...0d6

[AnonymBruker]

Hvis du har blitt utsatt for mobbing på flere arbeidsplasser, så bør du gjerne se på deg selv og vurdere om det egentlig er du og din fremtoning som er problemet.

Anonymous poster hash: 72b03...6be

[AnonymBruker]

Har opplevd en kjip arbeidsplass med en møkkakollega fra helvetes dypeste avgrunn samt drittsekk-sjefer. Jeg byttet jobb. Arbeidsplassen hadde et råttent rykte og var langt fra veldrevet, den er nedlagt nå. Men jeg var ung, og jeg trengte pengene. Har også opplevd det stikk motsatte. Hyggelige kolleger og hyggelige sjefer som hilser blidt og småprater litt når vi tilfeldigvis har møttes på handlesenteret. Flytt fra bygda, start med blanke ark. På min tidligere arbeidsplass var det ei som hadde gjort nettopp det. Hun fikk høre ting om seg på bygda som hun overhodet ikke kjente seg igjen i. Anonymous poster hash: 6f9e5...0d6

Arbeidsplassen min er beryktet, men kunne ikke si nei til en fast stilling..

Når det kommer til mine kollegaer og sjefen, så er det ikke råd å vite hvor du har dem hen.

Har heldigvis lært et og annet i livet, så jeg slipper dem ikke altfor innpå meg.

Heg forteller dem f.eks utrolig lite om meg selv, da jeg tidligere i andre jobber oppdaget hva åpenhet kunne føre til.

To av mine tidligere sjefer jobber ironisk nok ikke som sjefer i dag;)

Men h*n jeg har nå er ikke helt god heller..

Jeg får ikke vite noe om hvordan ferien til meg og mannen min blir i sommer, selv om barnehagen forlengst har krevd å få rede på dette.

En skikkelig drittsjef som ikke bryr seg om sine ansatte..

Baksnakke gjør hun og, sammen med NK og en annen vanskeligstilt kollega.

Før ga jeg jernet, men nå mister jeg bare mer og mer respekt.

Jeg har sluttet å stresse med oppgavene mine, og tar meg nå god tid

Tillitsvalgte på jobben har jo tidligere uttalt til meg om at "det er ikke verdt det"..

Derfor tror jeg det må være en drøm å være hjemmeværende.

Savner til og med barseltiden med barnet vårt..

Men forhåpentligvis blir det jo om noen år igjen

TS

Anonymous poster hash: a58fe...02f