Lei av å forsørge samboeren min!

[Vill]

 

Kjære deg, TS. Samboeren din er en forb*nna egoist, jeg er helt sjokkert! Og du sier at han er snill og omtenksom?! Han er jo det motsatte(nå begynner jeg faktisk å mistenke trolling)! Han har fått flere jobbtilbud, men takker nei. Jeg blir faktisk så provosert at det er spesielt siden jeg strengt tatt ikke kjenner fyren. Men ærlig talt, vær så snill og still et ultimatum for denne snylteren: Skaff deg jobb, eller flytt ut. Jeg er veldig hard nå, men dette er et veldig usunt forhold hvor han du elsker dessverre utnytter deg. Jeg forstår ikke hvordan han får sove om natten. Jeg håper du stiller dette kravet til han i dag, du fortjener bedre.

 

Anonymous poster hash: 14d8e...7d4

 

JA! Dette! Du fortjener så mykje betre! Ta vare på deg sjølv! Han må ha eit skikkelig spark bak! Snakk med han no! Med ein gong! Ikkje godta dårlege unnskyldningar! Han har jobbtilbod, men GIDDER ikkje! Ser han ikkje korleis det går utover deg? 

[Ladycat]

Voksne mennesker har ansvaret for å forsørge seg selv. Det er irrelevant om han ikke "har lyst" til å jobbe på eldrehjem eller i barnehage, dersom det er det eneste som er ledig så må han selvfølgelig takke ja til en slik jobb, mens han fortsetter å søke på noe relevant. 

 

TS: i en periode synes jeg det er helt i orden at man forsørger hverandre, men vet du - du blir utnyttet. Jeg ville tenkt meg om to ganger før jeg satset på en fremtid sammen med en mann som ikke har skrupler med å se sin kjæreste jobbe så mye ekstra, og slite seg ut, fordi han selv ikke kan nedverdige seg til å ta en annen jobb enn den han har lyst på. Noen ganger må man la hodet bestemme og ikke hjertet, om man skal bevare sin egen helse. Hva om du går på en smell til slutt fordi du er så sliten? Hva skal dere leve av da?

 

Det beste du kan gjøre er å gi han beskjed om å finne seg en jobb (uansett jobb) i løpet av året, eller så flytter du. Gjør du ikke det så vil månedene og årene fortsette å gå , uten at han får jobb. For det er klart han faller igjennom arbeidsmarkedet når han ikke engang gidder å skaffe seg arbeidserfaring - selv om den ikke er direkte relevant. 

 

Noen ganger hjelper det ikke å være glad i noen, dersom de ikke er glade nok i deg tilbake. Og dessverre, det virker ikke som om han bryr seg nok når han lar deg slite dag ut og dag inn , mens han går hjemme og koser seg. 

[Gjest Marsvinet]

Han vil ikke jobbe med barn/eldre/ syke. Ønsker seg en jobb tilknyttet masteren sin, noe som er vanskelig å få.

Anonymous poster hash: 33e34...d65

Han vil ikke jobbe, med andre ord.

[teknosilje]

Blir så utrolig provosert! Han får rett og slett kastet 3, TRE jobber etter seg!!! Men han er for bra til å jobbe med barnehage-barn?? Wtf? Han er ikke verdt søpla jeg kaster engang. Barna er det viktigste vi har i samfunnet vårt!

Han høres bare ekkel og uspiselig ut, ikke snill og omtenksom.

[AnonymBruker]

Han har fått tilbud om å jobbe på aldershjem, der mor jobber, på barnehage like i nærheten av her vi bor, der naboen vår er ped. Leder. Nå nylig fikk han også tilbud om jobb på en dagligvarebutikk, min fetter som er butikksjef sa at han kunne ansette han som ekstrahjelp.

Jeg har så langt det har latt seg gjøre brukt nettverket mitt flittig, for å skaffe samboer jobbtilbud. Men det hjelper lite når han nekter å ta i mot jobbtilbud som ikke er rettet mot masteren hans.

Dette plager meg, og det tærer på kreftene mine. Jeg har siden jeg ble ferdig med masteren min i desember 2014 hatt et ønske om å si opp deltidsjobben, og kun jobbe 100%, men dette går som sagt ikke rundt økonomisk. Jeg har også lyst til å ha et liv, ha fri i helgene som folk flest, men må gi opp dette da jeg må forsørge samboer.

TS

Anonymous poster hash: 33e34...d65

Seriøst TS. Greit at kjærlighet gjør blind, men dette er ikke en person det er verdt å samle på. Han burde heller bo for seg selv og få en "reality check" angående det å forsørge seg selv! Da måtte han ha tatt en jobb, selv om den skulle vært "uverdig" for ham. Kanskje hadde han fått litt gangsyn og ryggrad på denne måten også.

Synes du er at for naiv. Han er verken snill eller omtenksom når han lar deg jobbe deg ihjel og betale alt for ham, bare fordi han ikke "har lyst" til å gjøre noe han kanskje ikke synes er det morsomste i verden. Hvorfor liker du dette mennesket i det hele tatt? Han er jo direkte ondskapsfull.

Anonymous poster hash: ebea6...930

[Gjest Wanda Maximoff]

Herregud, for en latsabb du er sammen med

[AnonymBruker]

Har han mailet alle de han kjenner via studiet sitt da? Kanskje noen trenger en vit.ass., hjelp til å få unnagjort noe laboratoriearbeid før en artikkel kan publiseres eller lignende? Innen for forsking er det ofte prosjekter som har "litt" penger. Kanskje lønn til en måned eller tre.

Det var slik jeg fikk drømmejobben min. Og den typen jobb er det ikke mange av og de har mange søkere. Jeg jobbet en stund med irrelevante ting for å tjene penger til å leve (selvfølgelig). Da dukket det opp et prosjekt som trengte litt hjelp. En måned ble til et år. Etter det kom kollegaene med fler småprosjekter og på det tidspunktet var jeg veldig attraktiv. Jeg hadde da fått meg et godt rykte og kunne starte i hvilket som helst av prosjektene uten opplæring. Jeg var jo allerede kjent med rutiner osv. Etter 5 år med midlertighet dukket opp den første faste stillingen der. Den fikk jeg pga erfaring og gode referanser og den hadde mange flinke søkere. Mitt felt er veldig nært beslektet med hans.

Men det spørs om han får tilbud om noe som helst til å begynne med hvis han ikke kan vise til at han er arbeidsom i det hele tatt... I "vår" bransje må langt de fleste starte i det små.

Anonymous poster hash: 3612b...e34

[AnonymBruker]

TS her

Jeg har tenkt mye på forholdet vårt, og denne tråden har virkelig vært en tankevekker. I går var jeg hos legen grunnet søvnmangel og vedvarende hodepine. Etter å ha snakket med fastlegen min skjønte jeg at noe må gjøres raskt. I følge fastlegen er jeg i ferd med å bli utbrent, fikk streng beskjed om å kutte ut deltidsjobben og jobbe 100%.

På vei hjem fra legen tenkte jeg mye på hva folk har skrevet i denne tråden. Det gikk opp for meg at dette forholdet ikke er sunt i lengden. Når det fører til at jeg må ta sovepiller og jobbe 120% er det kanskje ikke verdt det.

Jeg har etter å ha tenkt lenge på dette, snakket med min samboer. Jeg sa klart og tydelig at jeg sier opp deltidsjobben min nå, og dermed må han bidra med ca. 8000 kr i måneden for at det skal gå rundt. Jeg var såpass fæl at jeg sa at hvis han ikke kunne bidra med dette fra og med neste måned må han flytte ut fra leiligheten min. Da begynte tårene å renne, jeg sa at dette er vanskelig for meg, jeg skulle gjerne ha forsørget han, men jeg har ikke krefter og helse til dette. Sa at nå er jeg i ferd med å bli syk av all den jobbingen, og nå må jeg ta vare på meg selv.

Samboer har ikke pratet med meg siden jeg tok den samtalen med han.

Nå lurer jeg på om dette er slutten på forholdet vårt.

Anonymous poster hash: 33e34...d65

[Gjest]

Flink jente!

 

Om det var slutten på forholdet, så var det samtidig begynnelsen på noe nytt for deg.
Selv om det er tøft nå.

Kanskje var det også det sparket i baken han trengte. 

 

Bra du sto opp for deg selv! 

[Gjest Wanda Maximoff]

Flink jente! Vil ikke den latsabben bidra så bli kvitt han 😀 du kan ikke bli syk (og til og med utbrent) bare fordi at han skal være kresen på jobber og vente til drømmejobben ramler i fanget! Nei, vet du hva? Du fortjener så mye bedre enn det!

Endret 5. september 2015 av Steve Rogers

[Gjest solavskjerming]

jeg identifiserte meg veldig med innlegget ditt. vi har hatt det på samme måte. han ble ferdig utdannet, men fikk ikke jobb. hadde ikke hatt noe annet enn sommerjobber, så penger fra nav var det lite av, etter mange måneder fikk han sosialstøtte til husleige. Han søkte på mange jobber, men aldri type eldrehjem/sykehjem/barnehage osv (men han har ingen erfaring med dette, og jeg forstår godt at det er vanskelig for enkelte menn å søke på slike yrker, når de føler de har 10 000 tommeltotter)..

før dette gikk han 2 år uten stipend på skolen, fordi han strøk på en eksamen.... og levde på penger fra sommerjobben... i mai fikk han endelig jobb på en fabrikk, men dog 5 timer unna. så nå har vi penger men får ikke vært sammen.

både han og jeg har vært i dype depresjoner i perioden uten penger. men værst må det ha vært for han.

tips: jeg tror han prøver så godt han kan, hvis du elsker han, så støtt han. men det er ikke enkelt, og det finnes grenser på hva man må gi opp.

Anonymous poster hash: 72805...241

Hvis han hadde prøvd så godt han kunne hadde han søkt på også lavterskel jobbene. Det blir ikke lettere å få jobb av å gå arbeidsledig over en lengre periode.

[TrickyCicci]

Hvis det var slutten på forholdet har du bare fått bevist det som er nevnt i denne tråden, han vil heller at du skal jobbe deg helt i stykker snarere enn å ta en ikke-drømmejobb. Og hvis det er sant, så skal du virkelig bare være glad til, selv om det helt sikkert kommer til å være kjipt i begynnelsen.

 

Lykke til!

[Maleficenta]

Enig med de over. Bra gjort av deg ts. Og sisen han tydeligvis reagerer med å bli sur og ikke vil snakke med deg pga dette, så vet du hvor du har han og da er det faktisk en bra ting om du blir kvitt han.

[Vill]

Så bra for deg! Godt du begynner å ta hensyn til deg sjølv, og ikkje finn deg i oppførselen hans lenger! Det er viktig å ta tak FØR ein blir utbrent. Slapp godt av på kveldstid, stell deg litt ekstra. Drikk ein god kopp te eller kakao, kos deg med favorittfilmen, og virkelig ro ned. Så bra du sluttar i deltidsjobben.  

Kanskje skjerper han seg... Viss ikkje, så fortjener du betre uansett. Då kan du bruke energien din på nokon som fortjener det! 

Klem!  

[AnonymBruker]

TS her

Jeg har tenkt mye på forholdet vårt, og denne tråden har virkelig vært en tankevekker. I går var jeg hos legen grunnet søvnmangel og vedvarende hodepine. Etter å ha snakket med fastlegen min skjønte jeg at noe må gjøres raskt. I følge fastlegen er jeg i ferd med å bli utbrent, fikk streng beskjed om å kutte ut deltidsjobben og jobbe 100%.

På vei hjem fra legen tenkte jeg mye på hva folk har skrevet i denne tråden. Det gikk opp for meg at dette forholdet ikke er sunt i lengden. Når det fører til at jeg må ta sovepiller og jobbe 120% er det kanskje ikke verdt det.

Jeg har etter å ha tenkt lenge på dette, snakket med min samboer. Jeg sa klart og tydelig at jeg sier opp deltidsjobben min nå, og dermed må han bidra med ca. 8000 kr i måneden for at det skal gå rundt. Jeg var såpass fæl at jeg sa at hvis han ikke kunne bidra med dette fra og med neste måned må han flytte ut fra leiligheten min. Da begynte tårene å renne, jeg sa at dette er vanskelig for meg, jeg skulle gjerne ha forsørget han, men jeg har ikke krefter og helse til dette. Sa at nå er jeg i ferd med å bli syk av all den jobbingen, og nå må jeg ta vare på meg selv.

Samboer har ikke pratet med meg siden jeg tok den samtalen med han.

Nå lurer jeg på om dette er slutten på forholdet vårt.

Anonymous poster hash: 33e34...d65

 

Tøft gjort av deg! Forstår at situasjonen er veldig vanskelig. At han ikke prater med deg nå er et varselstegn. At han ikke greier å oppføre seg som et voksent menneske viser at han burde leve alene en stund for å se hvordan ting faktisk fungerer og at man må bidra i en husholdning dersom man bor med en partner. Du er ikke moren hans, og han er ikke 14 år.

Anonymous poster hash: ebea6...930

[AnonymBruker]

Sender deg en klem.

Enten så skjerper han seg og dere kan få en fin framtid sammen. Hvis ikke er det kanskje like greit å la han gå. Hvis han ikke skjønner det ikke er greit å drive rovdrift på sin kjæreste er han ikke noen du egentlig vil dele framtiden din med.

Anonymous poster hash: 3612b...e34

[AnonymBruker]

TS her

Han har enda ikke pratet med meg, men jeg fikk en telefon av moren hans i dag. Moren hans skjelte meg ut og fortalte meg at jeg var utrolig lite generøs og omsorgsfull, at jeg ikke eide et spor av medfølelse. Føler meg ordentlig uvel nå, og har fryktelig dårlig samvittighet. Men samtidig føler jeg meg snytt, jeg har aldri hørt så mye som et takk fra moren hans i alle månedene jeg har forsørget han og nå som jeg nekter, får jeg så hatten passer.

Jeg er ikke en som sparker en som ligger nede, men nå har jeg ikke ork til dette lenger. Jeg kan ikke holde på slik, 4 fredager i måneden er virkelig ikke et liv jeg ønsker å leve.

TS

Anonymous poster hash: 33e34...d65

[AnonymBruker]

Sender deg en klem.

Enten så skjerper han seg og dere kan få en fin framtid sammen. Hvis ikke er det kanskje like greit å la han gå. Hvis han ikke skjønner det ikke er greit å drive rovdrift på sin kjæreste er han ikke noen du egentlig vil dele framtiden din med.

Anonymous poster hash: 3612b...e34

Takk, jeg håper dette ordner seg, både for min del og hans, ikke minst.

Anonymous poster hash: 33e34...d65

[AnonymBruker]

Så bra for deg! Godt du begynner å ta hensyn til deg sjølv, og ikkje finn deg i oppførselen hans lenger! Det er viktig å ta tak FØR ein blir utbrent. Slapp godt av på kveldstid, stell deg litt ekstra. Drikk ein god kopp te eller kakao, kos deg med favorittfilmen, og virkelig ro ned. Så bra du sluttar i deltidsjobben.

Kanskje skjerper han seg... Viss ikkje, så fortjener du betre uansett. Då kan du bruke energien din på nokon som fortjener det!

Klem!

Takk for støtten! Jeg prøver å slappe av, men det er dessverre ikke lett når samboer er sur og nekter å prate med deg. Det var vondt å ta den praten med han, men det måtte gjøres.

Anonymous poster hash: 33e34...d65

[AnonymBruker]

Hvis det var slutten på forholdet har du bare fått bevist det som er nevnt i denne tråden, han vil heller at du skal jobbe deg helt i stykker snarere enn å ta en ikke-drømmejobb. Og hvis det er sant, så skal du virkelig bare være glad til, selv om det helt sikkert kommer til å være kjipt i begynnelsen.

Lykke til!

Takk!

Anonymous poster hash: 33e34...d65