Først til ulykkesstedet

[AnonymBruker]

http://www.nrk.no/magasin/de-ukjente-trafikkofrene-1.11598187

Er det ikke litt betenkelig? Du er ifølge loven pliktig til å stoppe og hjelpe når du ankommer et skadested i trafikken. Du kan se maltrakterte mennesker og risikere å være den som ser den forulykkede trekke sitt siste åndedrag.

Men når nødetatene kommer og tar over så står du der. Takk for hjelpen og hade.

Mens feks militære som har vært i krigssone og sett døde mennesker automatisk får profesjonelt opplegg med debrifing.

Noen her som har vært førstemann på skadestedet?

Anonymous poster hash: 10a37...70a

[-Jiinxs-]

Nå skumleste jeg igjennom artikkelen.

Men det er jo tydelig at folk som kommer i en slik situasjon, ikke får den hjelper de trenger.

Jeg har aldri vært førstemann til et ulykkested og håper jeg aldri blir det.

[Missy1]

Syns det er helt forferdelig. Hun måtte sitte 4timer på legevakta å vente og da hun først kom inn ble hun spurt hvorfor hun egentlig var der. Det er jo helt sykt. Sier litt om dårlige prioriteringer hos (enkelte) legevakter, de burde tatt henne inn med en gang.

[Corvo]

Du er ikke pålagt å gjøre så veldig mye annet enn å stoppe og varsle om ulykken. Hvis du ikke er komfortabel eller trygg på hva som skal gjøres av førstehjelp kan du ikke straffes på noen måte for å ikke gjøre noen ting. Det blir jo feil det også, men det er ikke slik at loven pålegger deg å gjøre noe for så å overse deg helt i etterkant.

Det er ganske utrolig at man ikke har et system som kan hjelpe til med dette. Jeg vet derimot at mange firmaer har tilbud for sine ansatte hvis det skjer noe slikt med dem, både på jobb og i fritiden. Private slår staten nok en gang med å ta vare på sine egne.

[Wildberry]

Ja, jeg har vært en av de første til et ulykkessted, og den første til å gå bort til den ene bilen. Jeg husker jeg tenkte: "vær så snill å ikke vær blod, vær så snill og ikke vær død, vær så snill" mens jeg løp mot bilen, hodet fullt av skrekkbilder mens jeg prøvde å huske på det lille jeg kunne om førstehjelp.

Det er viktig at hjelperne får hjelp etter alvorlige ulykker hvor man ser og opplever ting man absolutt ikke er trenet til å håndtere. Det blir nok glemt litt for fort i sånne saker, og det kan selvfølgelig føre til alvorlige traumer. Likevel synes jeg det er viktig at det er lovpålagt å hjelpe, og det burde være enda større fokus på det.

Før jeg nådde frem til han jeg skulle hjelpe var det allerede en som sto med mobilen oppe og filmet. Jeg angrer på at jeg ikke sa noe til dem, men jeg hadde ikke tid. Biler i motsatt kjøreretning tutet fordi de ble lei av forsinkelsen ulykken medførte. Det var helt grusomt å høre lyden av noen som var irritert fordi de ikke kom seg hjem raskt nok mens jeg holdt hånda til en som var sterkt sjokkskadd, og som jeg prøvde å trøste og holde våken. Den dagen opplevde jeg det verste og det beste med menneskeheten.

[K.B.E]

Det var trist at hun ikke skulle få hjelpen hun trengte og de ikke fokuserer mer på å hjelpe folk som har vært ved ulykkessteder.

Jeg var en gang i bilen med pappa da vi så en mann, som hadde skadet albuen sin noe skikkelig, som gikk ved veien. Det så veldig vondt ut! Heldigvis fikk pappa ringt til ambulanse, også kom det folk for å hjelpe til.

[AnonymBruker]

når jeg var yngre, så var jeg og bror og mamma på biltur. hvor vi kommer som en av første bilene på stedet (baer pårørende var før oss). mamma går for å se om hun kunne gjøre noe. og det kom ambulanse og helikopter og det hele. jeg husker lillebror snakket masse om det etterpå. og fortsatt snakker om det mange år etterpå. selv om han ikke så noe annet enn bilen, og ambulansen og det. og jeg husker det så godt selv. og mamma får grøssninger fortsatt hver gang hun kjører forbi det stedet (som hun gjør ofte). hun hjalp til så godt hun kunne, også fikk hun beskjed om å dra. ikke noe hjelp i ettertid. selv om vedkommende var hardt skadet. men overlevde da. men vet ikke hvordan det direkte gikk med vedkommende.

slikt er skummelt. jeg er livredd for å være først på et sted. selv om jeg delvis er opplært til å vite hva jeg skal gjøre pga studier. om du ikke stopper og hjelper til, og er sykepleier, eller noe slikt. kan du miste din autoitet for å være innen det yrket. og er du vanlig, så kan du faktisk få bot om du blir oppdaget.

Anonymous poster hash: d3a6a...724

[Momseguri]

Da jeg tok trafikalt grunnkurs (5-6 år siden) hadde vi jo en time med førstehjelp og hva man skal gjøre som førstemann på stedet osv. Da fikk vi beskjed av de som holdt kurset (tror det var ambulansefolk?) at vi kunne ringe dem i ettertid hvis vi slet med minnene. De var veldig opptatt av at vi skulle få hjelp om vi følte behov for dette, og at det var noe som var vanlig å ha behov for også. De folka som var der virket ihvertfall veldig obs på at å være førstemann til et ulykkessted ikke er lett og at man bør få hjelp/muligheten til å snakke om det i etterkant

Endret 13. mai 2014 av Momseguri

[ekkoet]

Man har jo de mer ekstreme meningene:

http://www.nettavisen.no/nyheter/3633577.html

Vet ikke om han var med i innslaget i førsteposten, men kunne nesten tenkt meg det.

[jabx]

Man har jo de mer ekstreme meningene:

http://www.nettavisen.no/nyheter/3633577.html

Vet ikke om han var med i innslaget i førsteposten, men kunne nesten tenkt meg det.

Han trakk vel dette tilbake i ettertid. Sa han satte det på spissen. Det viser seg visst uansett at dette med problemer etterpå for hjelpere er et forsvinnende lite problem eller noe slikt, mener jeg å huske.

[lisske]

Har aldri vært først til et trafikkuhell, men var som 17.åring vitne til en mann som falt om på gata. Fikk helt sjokk da jeg så over 20 personer late som om de ikke så han og gikk forbi, dette så jeg mens jeg ventet på at det ble klart slik at jeg kunne komme meg over gata for å hjelpe han. En kvinne hadde stanset da jeg kom frem og fikk henne til å ringe 113, men angret raskt på at jeg ikke gjorde det selv. Hun klarte ikke å finne ut hvor hun var og ropte bare at de måtte skynde seg. Mannen hadde puls, men var bevisstløs. Det frådet fra munnen hans og han hadde spasmer. La han i stabilt sideleie og la hele skjerfet mitt og lua til typen under hodet hans, slik at han ikke skulle slå seg mer i hodet. Sørget for frie luftveier og begynte å lete etter et evt epelepsi-merke. Deretter stoppet et helt følge med brannbiler som var på vei tilbake til brannstasjonen, etter å vært med på en øvelse. De tok over og jeg og vennene mine dro på kino. Jeg følte jeg hadde gjort mitt og har gått ut i fra at det var et epeleptisk anfall som mannen mest sannsynlig overlevde.