Hun sliter - vet ikke hva jeg skal gjøre

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Kjæresten min sliter, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, er der for henne og gjør mitt beste. Hun har aldri vært den smarteste jenta i klassen, men ble akkurat ferdig med vg3 studiespesialisering (på den beste og vanskeligste skolen i denne delen av landet) hvor hun har jobbet og slitt så mye at flere kvelder ligger hun å gråter fordi hun er så utslitt. Hun har hatt en veldig turbulent oppvekst (mobbing, voldtekt, selvmordsforsøk etc.) min kjære bestod dessverre ikke på eksamen og hun er helt utslitt. Hun har gode og dårlige perioder, men merker veldig godt at hun ikke har det så bra, selvom man merker at hun prøver å skjule det. Ekstreme mareritt og søvnløse netter er noe av det som gjør at jeg skjønner at noe er galt.

Jeg skjønner at det er mye som foregår hos henne og jeg gjør så godt jeg kan å hjelpe henne. Har prøvd å få henne til å gå tilbake til psykolog, og har tilbudt meg å bli med henne, sitte på utsiden eller bli med, men pga tidligere psykolog så begynte hun å gråte bare jeg nevnte det. (Tidligere psykolog fikk henne til å tro at det var hennes feil at faren døde (av kreft)

Hva jeg prøver å si er at jeg trenger hjelp til hva jeg burde gjøre. Jeg elsker henne, og jeg kommer ikke til å la henne gå gjennom alt dette alene, men trenger bare noen tips til hva jeg kan gjøre.

Takk på forhånd

Anonymous poster hash: d1181...5c2

[Sannerlig]

Ser ut som du har blitt hennes personlige gråtepute.

 

Du får ta det opp med henne en gang til dette med psykolog, og stille det som krav, si du kan følge henne til lege for henvisning, og kanskje gå til en kontaktperson i hennes nærhet for råd. 

Og at noen psykolog har gitt henne tro at hun er skyld i noe som helst er enten en villfarelse, eller en sleip løgn.

 

Slik som dette kan det jo ikke fortsette. Selv for hvor aldri så glad du er i henne. 

[AnonymBruker]

Ser ut som du har blitt hennes personlige gråtepute.

Du får ta det opp med henne en gang til dette med psykolog, og stille det som krav, si du kan følge henne til lege for henvisning, og kanskje gå til en kontaktperson i hennes nærhet for råd.

Og at noen psykolog har gitt henne tro at hun er skyld i noe som helst er enten en villfarelse, eller en sleip løgn.

Slik som dette kan det jo ikke fortsette. Selv for hvor aldri så glad du er i henne.

Personlige gråtepute? Ville nå ikke si det, hun gjør alt hun kan for at jeg ikke skal se det, men hører godt på stemmen hennes hvis jeg ringer eller hvis jeg kommer innom en tur.

Har selv vært til forskjellige psykologer, og har opplevd en del som er så utrolig uprofesjonelt at de ikke burde hatt den jobben, og hun ville aldri løyet om noe sånt.

Selvfølgelig kan det ikke fortsette slik, vet at hun gjør sitt beste og jeg prøver å hjelpe henne så godt jeg kan

Anonymous poster hash: d1181...5c2

[AnonymBruker]

Slik jeg ser det har hun to valg:

1) Gå til lege og psykolog

2) Fortsette som nå, og få det verre og verre. Og verre. Og ikke minst dra deg med i fallet.

Anonymous poster hash: 80d38...8de

[AnonymBruker]

Dere er altså rundt 18 år? Dette ansvaret skal du ikke bære alene. Kontakt helsesøster eller kjæresten din sine foresatte. Du må også forsøke å sette foten ned for henne og si at hun er NØDT til å gjøre noe selv. Hjelp henne å bestille time hos lege.

Anonymous poster hash: 53ede...658

[AnonymBruker]

Du er i alle fall en god kjæreste som stiller opp, det skal du ha:) Men som noen som har vært gjennom mye av det samme så er det ikke sikkert hun en gang selv vet hva du kan gjøre for henne. Hun trenger å komme i kontakt med helsepersonell. Om den forrige psykologen hennes fikk henne til å tro at farens død var hennes feil burde hun tatt kontakt med pasientombudet, han har jo ingenting å gjøre i et slikt yrke. Be henne om å få ny henvisning, selv om det er tøft. Hun kan jo i alle fall ikke fortsette slik det er nå.

Anonymous poster hash: 1fe52...6e0

[Vill]

Eg har sett på denne tråden sidan den kom, men aner ikkje kva eg skal svare. Vil så gjerne hjelpe. Kanskje du kan snakke med foreldra hennar? Kanskje de kan lage ein plan saman? Spør kjæresten din kva du kan gjere for ho. Ho veit nok ikkje heilt sjølv. 
Kanskje du kan snakke med fastlegen din, og sjølv få ein psykolog. Om du går til psykolog og får gode råd, så kanskje ho ser at det ikkje er så farleg lenger? Eg trur ho virkelig treng profesjonell hjelp, og om ho har foreldre som kan støtte dere og skaffe ho hjelp, så ta imot den hjelpen Det er vanskeleg å gi noko fasitsvar på psykisk sjukdom. Eg er ikkje fagpersonell. Men kanskje legen din og ein psykolog kan hjelpe deg? Klarer du å få ho med til fastlegen hennar? Kanskje ho der kan få noko hjelp, evt medisiner og henvisninger om det trengs?

 

Du virker som ein kjempegod kjæreste! Ho er heldig som har deg! Klem! 

[Sannerlig]

Personlige gråtepute? Ville nå ikke si det, hun gjør alt hun kan for at jeg ikke skal se det, men hører godt på stemmen hennes hvis jeg ringer eller hvis jeg kommer innom en tur.

Har selv vært til forskjellige psykologer, og har opplevd en del som er så utrolig uprofesjonelt at de ikke burde hatt den jobben, og hun ville aldri løyet om noe sånt.

Selvfølgelig kan det ikke fortsette slik, vet at hun gjør sitt beste og jeg prøver å hjelpe henne så godt jeg kan

Anonymous poster hash: d1181...5c2

Åjoda, dette gamet kan hun kanskje kanskje bedre enn du aner.

 

Og du, bare det at du selv har vert gjennom noe tull med dine psykologer, er vel nettopp at hun kan få deg til å gå på den historien om at psykologen hennes beskylte henne for at faren døde av kreft. Den må hun lenger utpå landet med.

 

Men som sagt, det kan være en villfarelse, men var jeg deg ville jeg rimelig raskt ta kontakt med helsesøster her. Først alene for råd. 

[Vill]

Åjoda, dette gamet kan hun kanskje kanskje bedre enn du aner.

 

Og du, bare det at du selv har vert gjennom noe tull med dine psykologer, er vel nettopp at hun kan få deg til å gå på den historien om at psykologen hennes beskylte henne for at faren døde av kreft. Den må hun lenger utpå landet med.

 

Men som sagt, det kan være en villfarelse, men var jeg deg ville jeg rimelig raskt ta kontakt med helsesøster her. Først alene for råd. 

 

Ja, eg klarar heller ikkje tru at psykologen har meint eller sagt noko slikt. At ho kan ha oppfatta det slik, er vel kanskje noko anna. Det kan jo vere, og viser jo virkelig kor sårt ho treng hjelp? 

[Chizue]

vet ikke hvorfor, men tenkte med en gang posttraumatisk stress.. :/ Kanskje siden hun har hatt en tøff periode tidligere med voldtekt, mobbing..Og det at hun er utslitt.Stresser/jobber for hardt med skolearbeid..

Bør uansett finne en god psykolog
Er ikke alle man kommer overens med, klikker man ikke med psykologen, så finner man en annen, en som tar deg (henne) seriøst.