Gå til innhold

Ble ufrivillig presset inn i utenlandsk miljø - jeg er norsk!


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg er ei jente i 20-årene nå, opplevd en situasjon for ikke så lenge siden som har føltes ubehagelig. Jeg har ikke opplevd lignende siden jeg var barn, og det har igrunn aldri vært viet så mye som en tanke til det. Frem til nå.

Jeg har nylig måttet si opp jobben min, fordi jeg hele tiden følte at det var noe feil med arbeidsplassen min.

Da jeg startet tenkte jeg ikke noe over etnisiteten til kollegene mine, men det var helt klart en skille mellom "de norske" og de "utenlandske"(gjerne muslimer, typisk arabere). Ved pauser, når vi var på jobb, og ved sosiale aktiviteter i forbindelse med jobb kunne man se skillet mellom hvem som holdt seg med hvem: nordmenn med nordmenn og utenlandske med utenlandske.

Jeg, som er en norsk-asiatisk jente, født og oppvokst i Norge og har hele livet følt meg norsk omgitt av etnisk norske venner og etnisk norsk kjæreste, opplevde for første gang siden barndommen å bli "generalisert" og satt i bås utifra hudfargen min.

Nordmenn på jobb ville ikke akseptere meg. Alle hadde en overfladisk høflig tone med hverandre men man kunne tydelig merke noe mer underliggende der, og noen av dem var mer direkte ufyselige enn andre.
Araberne var mer enn åpenhjertige og tok meg imot med åpne armer, så sånn sett fikk jeg jo "fri adgang" til miljøet deres. Fordi jeg er "utlending".

Jeg mener ikke å si at jeg er rasist , men jeg følte hele tiden dette ubehaget av å bli presset inn i et miljø jeg ikke ville være i. Jeg er vel en av de som føler litt fremmedfrykt når jeg ser høylytte utenlandske gjenger på gata, og jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle havne et miljø hvor det var skille på raser.

Det var spesielt ubehagelig fordi jeg merket at de hadde helt andre meninger enn meg, veldig konservative på en hel rekke ting, som sex og alkohol osv, mens jeg som tenker som en nordmann var jo den eneste som skilte seg ut.

Det endte med at jeg etter kort tid trakk meg ut, men da hadde jeg jo ikke tilhørighet hos noen.

Når jeg ser tilbake til dette er det veldig sårt. Tenk at du som nordmann ikke ble møtt av andre nordmenn men heller presset inn blant de utenlandske. Jeg ble det fordi jeg har et utenlandsk utseende. Det er sårt,

jeg har ikke opplevd noe form for rasisme(?) siden barneskolen, og jeg kan ikke forstå og begripe meg på at jeg måtte gå gjennom noe lignende i en voksen alder? Jeg synes ikke det var en rettferdig måte å bli behandlet på i det hele tatt.

Hva tenker dere om dette? Er det noen andre der ute som har opplevd noe lignende som meg?


Anonymous poster hash: c1f85...f11



Anonymous poster hash: 34901...f2b
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Ingen som har noe formeninger om dette? Eller skal jeg ikke bry meg om det som skjedde...



Anonymous poster hash: 34901...f2b
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ingen som har noe formeninger om dette? Eller skal jeg ikke bry meg om det som skjedde...

Anonymous poster hash: 34901...f2b

Fra mitt ståsted som abeidsgiver (der vi har veldig blandet med nasjonalitet), er dette noe vi aktivt jobber med. Denne typen splittelse er drepen, ikke bare for arbeidsmiljøet, men også for lojaliteten til selskapets fellesskap og teamet.

Jeg kan ikke gi deg mye råd til ditt stådsted, jeg er blendahvit og må i min posisjon smile og være personlig og hyggelig ovenfor de største rasshøl, helt i konflikt med mine personlige ønsker.

Men jeg har sympati til ditt problem, og håper du kan få deg en stilling ved en arbeidsplass som er bedre til å sikre de ansattes trivsel.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fra mitt ståsted som abeidsgiver (der vi har veldig blandet med nasjonalitet), er dette noe vi aktivt jobber med. Denne typen splittelse er drepen, ikke bare for arbeidsmiljøet, men også for lojaliteten til selskapets fellesskap og teamet.

Jeg kan ikke gi deg mye råd til ditt stådsted, jeg er blendahvit og må i min posisjon smile og være personlig og hyggelig ovenfor de største rasshøl, helt i konflikt med mine personlige ønsker.

Men jeg har sympati til ditt problem, og håper du kan få deg en stilling ved en arbeidsplass som er bedre til å sikre de ansattes trivsel.

Takk for ditt svar,

jeg føler jeg angrer litt på at jeg ikke sa ifra om dette? Jeg kom med en helt annen unnskyldning for hvorfor jeg sa opp, jeg antar jeg bare var redd...

TS

Anonymous poster hash: 34901...f2b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men du ER jo ikke etnisk norsk. Du er født og oppvokst her, så kulturellt sett er du det, men det er jo ikke rart de båssetter deg (forutsatt at de allerede har ganske lett for å gjøre det - i en annen setting ville det kanskje vært mye verre) utifra utseende når du ikke ser norsk ut. (For å lette på denne setningen, så kan jeg også avsløre at jeg selv ikke er etnisk norsk, selv om jeg har lite med mitt opprinnelsesland å gjøre. Som førøvrig er et annet sted i Europa).

Altså, jeg forstår at det er sårt, men jeg syns ikke du virker så sympatisk overfor den andre gruppen heller. "Isj, utlendinger" liksom. Prøvde du i det hele tatt å bli kjent med dem uten å ha fordommer ("De har andre synspunkter" osv.)? Tok du imot gjestfriheten deres, eller så du på dem som underlegne deg, og derfor heller ble fornærmet av at de ville ha deg der?



Anonymous poster hash: 26755...374
  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men du ER jo ikke etnisk norsk. Du er født og oppvokst her, så kulturellt sett er du det, men det er jo ikke rart de båssetter deg (forutsatt at de allerede har ganske lett for å gjøre det - i en annen setting ville det kanskje vært mye verre) utifra utseende når du ikke ser norsk ut. (For å lette på denne setningen, så kan jeg også avsløre at jeg selv ikke er etnisk norsk, selv om jeg har lite med mitt opprinnelsesland å gjøre. Som førøvrig er et annet sted i Europa).

Altså, jeg forstår at det er sårt, men jeg syns ikke du virker så sympatisk overfor den andre gruppen heller. "Isj, utlendinger" liksom. Prøvde du i det hele tatt å bli kjent med dem uten å ha fordommer ("De har andre synspunkter" osv.)? Tok du imot gjestfriheten deres, eller så du på dem som underlegne deg, og derfor heller ble fornærmet av at de ville ha deg der?

Nei jeg er ikke etnisk norsk, jeg er utenlandsk på utsiden og norsk på innsiden. Jeg beklager så mye, men jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne være ærlig med mine følelser om dette uten at det skal høres rasistisk ut. Det føles så håpløst.
Kan du prøve å forstå det fra mitt ståsted? Jeg har gjennom hele livet vært omringet med nordmenn, jeg har prøvd å henge med "min egen" folkegruppe etc, men jeg fant ut at det ikke funket helt for meg. Det er etniske nordmenn jeg som regel kommer overens med. Jeg har dog et par nære utenlandske venner, så jeg prøver absolutt ikke å generalisere noen.

Igjen så beklager jeg hvis jeg tråkker noen på tærne, men dette er mine reelle følelser om situasjonen, menneskene i det utenlandske miljøet var hyggelige de, men meninger og uttalelser appellerte ikke til meg, og noen ganger var de så bastante at det skremte meg litt. Jeg innrømmer glatt at jeg har litt fremmedfrykt, men det føler jeg ikke før en situasjon er direkte ubehagelig. Håper ikke jeg dømmes utifra hva jeg føler, men det er alltid rom for forbedringer, det vet jeg.



Anonymous poster hash: 34901...f2b
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Takk for ditt svar,

jeg føler jeg angrer litt på at jeg ikke sa ifra om dette? Jeg kom med en helt annen unnskyldning for hvorfor jeg sa opp, jeg antar jeg bare var redd...

TS

Anonymous poster hash: 34901...f2b

For å si det slik, hadde du en overordnet du hadde tillit til, skader det ingenting å skrive ett brev og fortelle det. Det er jo ingenting som kan ødelegge ditt arbeidsmiljø, hverken i forhold til kollegaer eller overordnet og det kan hjelpe ledelsen å få vite om problemer de kan gjøre noe med.

Jeg opplever med ujevne mellomrom at sluttintervjuet avslører problemer ledelsen typsik ikke har vist om eller verdsatt nok. Dette regnes i 99% av tilfellene som positivt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei jeg er ikke etnisk norsk, jeg er utenlandsk på utsiden og norsk på innsiden. Jeg beklager så mye, men jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne være ærlig med mine følelser om dette uten at det skal høres rasistisk ut. Det føles så håpløst.

Kan du prøve å forstå det fra mitt ståsted? Jeg har gjennom hele livet vært omringet med nordmenn, jeg har prøvd å henge med "min egen" folkegruppe etc, men jeg fant ut at det ikke funket helt for meg. Det er etniske nordmenn jeg som regel kommer overens med. Jeg har dog et par nære utenlandske venner, så jeg prøver absolutt ikke å generalisere noen.

Igjen så beklager jeg hvis jeg tråkker noen på tærne, men dette er mine reelle følelser om situasjonen, menneskene i det utenlandske miljøet var hyggelige de, men meninger og uttalelser appellerte ikke til meg, og noen ganger var de så bastante at det skremte meg litt. Jeg innrømmer glatt at jeg har litt fremmedfrykt, men det føler jeg ikke før en situasjon er direkte ubehagelig. Håper ikke jeg dømmes utifra hva jeg føler, men det er alltid rom for forbedringer, det vet jeg.

Anonymous poster hash: 34901...f2b

Okei, her er realiteten, kald og kynisk som den er: for en som ikke kjenner deg, er du asiater. På samme måte som jeg ser italiensk ut med min olivenfargde hud, mørke krøllete hår og brune øyne. For de som ikke kjenner deg, ser du utenlandsk ut. Miljøet på jobben var delt mellom utlendinger og nordmenn - aka du ble plassert i førstnevnte gruppe.

Dine følelser om dette er smålig rasistiske, i det at du ikke ser folk for folk, men for nasjonaliteter. Du viser avsky for de som ikke har samme kultur som som deg, og det er sånn det er. Og det er jo egentlig ikke noe galt i det, dersom du faktisk hadde gitt dem en sjanse, og ikke sagt at "jeg liker ikke hva de sier fordi de er utlendinger", men "jeg liker ikke Alejandro sitt syn på blabla". For alt du vet kan de ved det "norske bordet" ha vært sure pappagutter som teller penger og ikke bryr seg om noen andre enn seg selv - applerer de til deg fordi de er norske?

Still deg selv spørsmålet, nå; hadde du følt deg bra dersom du faktisk hadde fått innpass ved det bordet etter å ha måttet jobbe deg dit? Hadde du trivdes ved tanken på at de "slapp deg inn" etter at du hadde måttet søke hardt om deres oppmerksomhet, fremfor at de hadde ønsket deg velkommen med åpne amer?

Jeg hadde følt meg ukomfortabel i en gruppe hvor jeg visste at synet på meg var negativt, at de egentlig ikke ønsket meg der. Nordmenn eller ei.

Anonymous poster hash: 26755...374

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men setter du ikke de i en bås og generaliserer over at du blir sett på som en av "de utlenningene?" Da er du jo like fordomsfull som dine hvite norske kollegaer?



Anonymous poster hash: 40c52...f82
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror dessverre du gjorde det rette for deg da du sa opp. Hvis du hadde klaget ville det neppe endret miljøet grunnleggende i noen av leirene, og alle ville skjønt at det var deg.



Anonymous poster hash: 1d371...4f8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har vel det samme problemet som deg. Er 100% etnisk norsk men ikke særlig venn med noen av de etnisk norske/svenske på jobben min. De jeg henger mest med er folk fra Japan,vietnam,colombia,polen,marokko og pakistan.

Men jeg havner der av andre grunner enn deg da, ikke pga hudfarve, men pga at jeg ikke føler at samtaleemnene til de etnisk norske er så veldig givende.

Har fått tilnavnet "pommes frites"( hvis ingen skjønner:mange utlendinger kaller nordmenn for potet,men jeg er da pommes frites, ikke helt potet,ikke helt utenlandsk)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ei jente i 20-årene nå, opplevd en situasjon for ikke så lenge siden som har føltes ubehagelig. Jeg har ikke opplevd lignende siden jeg var barn, og det har igrunn aldri vært viet så mye som en tanke til det. Frem til nå.

Jeg har nylig måttet si opp jobben min, fordi jeg hele tiden følte at det var noe feil med arbeidsplassen min.

Da jeg startet tenkte jeg ikke noe over etnisiteten til kollegene mine, men det var helt klart en skille mellom "de norske" og de "utenlandske"(gjerne muslimer, typisk arabere). Ved pauser, når vi var på jobb, og ved sosiale aktiviteter i forbindelse med jobb kunne man se skillet mellom hvem som holdt seg med hvem: nordmenn med nordmenn og utenlandske med utenlandske.

Jeg, som er en norsk-asiatisk jente, født og oppvokst i Norge og har hele livet følt meg norsk omgitt av etnisk norske venner og etnisk norsk kjæreste, opplevde for første gang siden barndommen å bli "generalisert" og satt i bås utifra hudfargen min.

Nordmenn på jobb ville ikke akseptere meg. Alle hadde en overfladisk høflig tone med hverandre men man kunne tydelig merke noe mer underliggende der, og noen av dem var mer direkte ufyselige enn andre.

Araberne var mer enn åpenhjertige og tok meg imot med åpne armer, så sånn sett fikk jeg jo "fri adgang" til miljøet deres. Fordi jeg er "utlending".

Jeg mener ikke å si at jeg er rasist , men jeg følte hele tiden dette ubehaget av å bli presset inn i et miljø jeg ikke ville være i. Jeg er vel en av de som føler litt fremmedfrykt når jeg ser høylytte utenlandske gjenger på gata, og jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle havne et miljø hvor det var skille på raser.

Det var spesielt ubehagelig fordi jeg merket at de hadde helt andre meninger enn meg, veldig konservative på en hel rekke ting, som sex og alkohol osv, mens jeg som tenker som en nordmann var jo den eneste som skilte seg ut.

Det endte med at jeg etter kort tid trakk meg ut, men da hadde jeg jo ikke tilhørighet hos noen.

Når jeg ser tilbake til dette er det veldig sårt. Tenk at du som nordmann ikke ble møtt av andre nordmenn men heller presset inn blant de utenlandske. Jeg ble det fordi jeg har et utenlandsk utseende. Det er sårt,

jeg har ikke opplevd noe form for rasisme(?) siden barneskolen, og jeg kan ikke forstå og begripe meg på at jeg måtte gå gjennom noe lignende i en voksen alder? Jeg synes ikke det var en rettferdig måte å bli behandlet på i det hele tatt.

Hva tenker dere om dette? Er det noen andre der ute som har opplevd noe lignende som meg?

Anonymous poster hash: c1f85...f11

Anonymous poster hash: 34901...f2b

Har opplevd lignende, ja. Man ser det i lunsjen der jeg jobber. De som er vandret inn til landet setter seg sammen. De oppsøker ikke etniske nordmenn. De holder seg unna (av egen fri vilje) og bidrar til at de etnisk norske føler at de blir sett ned på... Man mistenker at innvandrerne ser skrått på de etnisk norske og baksnakker i negative vendinger.

Man hører også direkte rasistiske bemerkninger om etnisk norske som kalles for poteter.

De samme som gjør dette er raske til å skrike opp om diskriminering mot dem selv.

Sjefene ser på dette som utløst av at de har opplevd diskriminering, sånn at de er blitt fiendtlige.

Men det skal da vel ikke gå ut over kolleger som er helt ålreite?

Og jeg skjønner ikke logikken med å diskriminere og snakke i rasistiske vendinger om etniske nordmenn, når man selv ikke godtar rasisme og diskriminering når det går ut over en selv.

Men disse folkene (godt voksne menn) evner ikke å se seg selv.

Kjipt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har vel det samme problemet som deg. Er 100% etnisk norsk men ikke særlig venn med noen av de etnisk norske/svenske på jobben min. De jeg henger mest med er folk fra Japan,vietnam,colombia,polen,marokko og pakistan.

Men jeg havner der av andre grunner enn deg da, ikke pga hudfarve, men pga at jeg ikke føler at samtaleemnene til de etnisk norske er så veldig givende.

Har fått tilnavnet "pommes frites"( hvis ingen skjønner:mange utlendinger kaller nordmenn for potet,men jeg er da pommes frites, ikke helt potet,ikke helt utenlandsk)

:filer: Fatter ikke at du aksepterer å kalles stekt potet...

Det er som om du skulle gå omkring og kalle en utenlandsk av annen etnisitet for melkesjokolade. Tror du det hadde gått an?

Nei.

Endret av Tøytigern
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

:filer: Fatter ikke at du aksepterer å kalles stekt potet...

Det er som om du skulle gå omkring og kalle en utenlandsk av annen etnisitet for melkesjokolade. Tror du det hadde gått an?

Nei.

Faktisk. Samhold er kontaktsport; rasisme handler aldri om ord, men om mening. Mye av hva som går på gølvet er rasisme på byen.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det ville nok vært noe du kunne tatt opp på et personalmøte eller lignende. F.eks å foreslå noe teambuilding.

Er sikker på at alle også føler det sånn.. selv om det høres ut som det bøe ekstra sårt for deh da du følte at de hvite burde akseptert deg siden du er heelt annerledes enn utlendingene :P

Anonymous poster hash: bb732...240

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det ville nok vært noe du kunne tatt opp på et personalmøte eller lignende. F.eks å foreslå noe teambuilding.

Er sikker på at alle også føler det sånn.. selv om det høres ut som det bøe ekstra sårt for deh da du følte at de hvite burde akseptert deg siden du er heelt annerledes enn utlendingene :P

Anonymous poster hash: bb732...240

Dette er aldri enkelt og det er alltid ett ledelsesproblem; clustering vil alltid skje , det er jobben til ledelsen å skape team.

(Personlig kjepphest)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Det du har opplevd er vel egentlig integrering i miniatyrformat, dvs segrering etter etniske skillelinjer. Samme mønster ser man i storsamfunnet også, for eksempel i USA. Man holder seg med sine egne, jeg mer multikultur, jo mer oppsplittet. Nordmenn var ikke noe bedre enn noen annen gruppe da de emigrerte til USA. Anonymous poster hash: b9d87...7c2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...