Gå til innhold

Hur viktig är konfirmation för er?


Anbefalte innlegg

Mannen och jag funderar kring närvaro på konfirmationer, och jag har lite funderingar och frågor.

Varken han eller jag är kristna, och konfirmationen är för oss bara en tradition som andra genomgår (troende eller icke troende) och inget som betyder något för oss.

Min man har familj i Norge, en bit för oss att resa.

Vi har varit på ett syskons barns konfirmation, men inte på en annan då det inte gick pga skola och ekonomi. Nu diskuterar vi vad det egentligen betyder. Helt allmänt utan att försöka tabba oss ut, utan att försöka dömma kring andras val med mera.

Vi kommer bli inbjudna till fler konfirmationer, det vet vi.

Vi vet också att det tar tid och pengar att resa, samt att det inte alltid går för oss med tanke på jobb och skola för våra barn.

Min man är fadder till något barn, en uppgift han över huvudtaget inte övervägt vad den betytt tidigare.

Vad betyder det egentligen att inte dyka upp?

Är man skyldig att dyka upp som fadder även om det bara varit en titel och aldrig ett ansvar?

Om det råkar passa på ett syskons barns konfirmationer men inte ett annat syskons, verkar det konstigt?
Eller om det bara råkar passa på tex. pojkarnas konfirmationer men inte flickornas (eller tvärt om)?

Vi förväntar oss inte att någon kommer resa till oss när våra barn är i den åldern, då vi inte tror (men kan naturligtvis inte veta) att de inte kommer konfirmera sig. Här är det inte lika stor press på det, och barnen är inte heller kristna. Om de genomgår någon annan cermoni, eller tar examen från en skola (något som uppmärksammas mer än konfirmation här) tror jag inte vi kommer få besök av den anledningen.

Hjälp mig förstå så våra funderingar underlättas.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Vad betyder det egentligen att inte dyka upp?

I deres tilfelle bor dere langt unna og har deres families tidsskjema/økonomi å forholde dere til. Syns det er en helt akseptabel grunn for å ikke dukke opp.

For min egen del betyr ikke konfirmasjon noen ting. Det er en tradisjon som en del mennesker velger å holde fast på, de gjør som alle de andre gjør "fordi det er det man skal".

Jeg går heller ikke i konfirmasjoner om jeg blir innbudt. Hvis det er en av de nærmeste ungene i familien, gir jeg en pengegave. Å konfirmeres har ingenting med mitt livssyn å gjøre. Jeg velger å gjøre det som min fornuft og mitt hjerte forteller meg er rett for meg, så får de det gjelder bli så irriterte på meg som de vil. Jeg er ærlig.

Håper at dere finner en løsning som er bra for dere. :) Anonymous poster hash: 3e2d6...bb4

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest avocadoen

For meg var konfirmasjonstiden veldig fin. Jeg konfirmerte meg på grunn av at jeg tror på Gud. I konfirmasjonstiden lærte jeg også veldig mye mer enn det jeg allerede visste om Gud og Jesus. Det vi lærte på skolen var veldig generelt, mens i konfirmasjonsundervisningen fikk jeg lære mye mer spesifikke ting om Jesus og Maria osv, og vi diskuterte mye hva vi trodde man mente med tekstene.

Det var og veldig fint den dagen jeg konfirmerte meg. Ikke ofte hele familien er samlet på begge sider :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vad betyder det egentligen att inte dyka upp?

Är man skyldig att dyka upp som fadder även om det bara varit en titel och aldrig ett ansvar?

Om det råkar passa på ett syskons barns konfirmationer men inte ett annat syskons, verkar det konstigt?

Jeg syns ikke det at man er fadder er en ekstra grunn for å måtte gå i konfirmasjonen, for det har ingen praktisk betydning for de aller fleste. Dåp og konfirmasjon er bare en tradisjon for de fleste.

Man går hvis den som skal konfirmeres, er i nær slekt og man har praktisk anledning til å komme. Har man lang reise er det en god grunn for å ikke komme.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Mrs. Random Nick

Mannen och jag funderar kring närvaro på konfirmationer, och jag har lite funderingar och frågor.

Varken han eller jag är kristna, och konfirmationen är för oss bara en tradition som andra genomgår (troende eller icke troende) och inget som betyder något för oss.

Min man har familj i Norge, en bit för oss att resa.

Vi har varit på ett syskons barns konfirmation, men inte på en annan då det inte gick pga skola och ekonomi. Nu diskuterar vi vad det egentligen betyder. Helt allmänt utan att försöka tabba oss ut, utan att försöka dömma kring andras val med mera.

Vi kommer bli inbjudna till fler konfirmationer, det vet vi.

Vi vet också att det tar tid och pengar att resa, samt att det inte alltid går för oss med tanke på jobb och skola för våra barn.

Min man är fadder till något barn, en uppgift han över huvudtaget inte övervägt vad den betytt tidigare.

Vad betyder det egentligen att inte dyka upp?

Är man skyldig att dyka upp som fadder även om det bara varit en titel och aldrig ett ansvar?

Om det råkar passa på ett syskons barns konfirmationer men inte ett annat syskons, verkar det konstigt?

Eller om det bara råkar passa på tex. pojkarnas konfirmationer men inte flickornas (eller tvärt om)?

Vi förväntar oss inte att någon kommer resa till oss när våra barn är i den åldern, då vi inte tror (men kan naturligtvis inte veta) att de inte kommer konfirmera sig. Här är det inte lika stor press på det, och barnen är inte heller kristna. Om de genomgår någon annan cermoni, eller tar examen från en skola (något som uppmärksammas mer än konfirmation här) tror jag inte vi kommer få besök av den anledningen.

Hjälp mig förstå så våra funderingar underlättas.

Hei.

Det er noen gode spørsmål du har der.

Jeg forstår at du spør om dette da jeg har noen norsk-svenske søskenbarn bosatt i Sverige. Jeg har vært i deres konfirmasjoner, og en av disse tantene mine fortalte at mange av svenskene de er kjent med omtrent ikke forstod begrepet konfirmasjon.

Om man blir bedt i en konfirmasjon bør man gå i denne (så sant man ikke er totalt uenig i den handling som skal foregå). Unntakene er dersom man har lang reisevei eller trang økonomi mener jeg. Eventuelt dersom man ikke egentlig har kontakt med konfirmanten eller dets foreldre.

Siden din mann er fadder for noen kommende konfirmanter mener jeg at han bør reise i konfirmasjonene til hans fadderbarn. Selv om han ikke tenkte så mye på hva denne oppgaven innebar da han takket ja til den, så kan han gjøre det beste ut av den likevel både i nåtid og fremtid som et voksent menneske.

Om man som fadder i Norge ikke dukker opp betyr det gjerne at man ikke er interessert i konfirmanten. Så om man mot formodning skulle velge å ikke delta bør man være ærlig om årsaken til konfirmanten/dets foreldre, og samtidig helst sende en gave i posten (eventuelt overføre ett beløp til konfirmantens konto).

Bor dere i Sverige eller i Norge? Slik jeg forstår det er det absolutt slik at svenskene feirer at man er blitt Student (ferdig på vgs?) mer enn en eventuell konfirmasjon. Jeg er også inneforstått med at svensker gjerne kler seg i dongeribukse og Converse om man er gjest i en konfirmasjon, og at konfirmanten selv som er svensk ikke nødvendigvis har pensko på seg heller under kappen sin. Bare for å si det; dette er over hodet ikke rasistisk ment om noen skulle tro det. De svenskene som jeg har i min slekt er noen av de slektningene jeg har som jeg setter aller mest pris på. Det er bare ment for faktisk å utdype trådstarter sin bakgrunn litt mer, selv om hun ikke har bedt om det.

En tittel som fadder er jo også egentlig ett ansvar man har takket ja til selv om din mann ikke har utført det. (Forståelig nok siden han ikke er religiøs, men etter min mening burde han da takket nei til å bli fadder da han fikk spørsmålet for mange år siden).

Om det skulle være slik at deres økonomi er trang/deres barn har behov som kommer i veien for deltagelse i andres konfirmasjoner er det også en mulighet at bare din mann drar i konfirmasjonen.

For de fleste nordmenn er nok konfirmasjonen mest for tradisjon. For de av oss som er medlem av Den Norske Kirke/tror på Gud betyr det nok mer enn som så. Likevel er det jo også her i den siste kategorien forskjeller på konservative og liberale ift hvor mye det betyr.

Endret av Spirrevirrevipp
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tack för väldigt bra svar.

Jag tror i grunden inte att min man förstod att han tackade Ja att vara fadder, alternativt inte blev tillfrågad. Han var inte på dopet/dåpen.

Vi bor i Sverige idag, och jag har ingen tradition kring konfirmation.

Jag var i kyrkan och såg när mina klasskompisar konfirmerade sig, och var på baptistiskt dop och mottagning hos min bästa kompis (som var/är troende). Presentnivån är helt annorlunda och mycket lägre. Att ge ett enkelt silversmycke är en perfekt gåva i rätt prisnivå. Jag är själv inte konfirmerad.

I Sverige är studenten och studentmotagningen efter avklarat gymnasium (vidaregående) mycket större och något som familj, bekanta och vänner närvarar vid.

Jag vet inte hur vi kommer att göra nästa gång det är dags, hittills har vi varit på en konfirmation och tackat nej till en. Då vi tackade nej fick sonen inte ledigt från skolan på måndagen på nationella prov, och alternativen var; flyg hem kl 17 (knappt hinna vara med på mottagningen) och landa i Sthlm kl 22 eller kör hela natten (ca 14-15 timmars körning). Flyg skulle med de restiderna kosta familjen ca 10.000 SEK. Det tycker jag blir för mycket för en helg i Norge.

Vi har absolut inget emot att resa eller träffas i familjesällskap, utan önskar nog vi kunde vara med på fler genom åren.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...