Dere med forpliktelsesangst,høres dette kjent ut?

[AnonymBruker]

TS

Vondt å høre, da har du jaggu opplevd nok til at det er forståelig at du har litt tilknyttingsproblemer.

Er virkelig ikke lett når man som barn må ta grep og være en liten voksen. Du er et sterkt menneske!

Jeg har selv alltid hatt den tanken at jeg kun stoler på meg selv, prøver å ikke være så "lukket" men det går ikke helt.

Den eneste typen menneske som kommer virkelig gjennom hos meg er barn, fordi jeg nettop vet hvor ufattelig sårbar man er som barn, og hvor mye voksen trygghet betyr.

Det er jo en måte å overleve på det her, en selvforsvars-mekanisme. Det er bare så ufattelig vanskelig å skru den av. Det strider jo mot all fornuft man har bygget seg opp i løpet av åra.

Tusen takk, det varmer Jeg prøver å fristille meg fra dette, men det skjer ofte ganske ubevisst når jeg møter nye menn. Det er nok som du skriver, en selvforsvarsmekanisme ja..Men tror vi begge kan klare oss bra siden vi er bevisste på dette og mulige årsaker til at det er blitt sånn

ts

Anonymous poster hash: 074d4...8eb

[-Missi-]

Tusen takk, det varmer Jeg prøver å fristille meg fra dette, men det skjer ofte ganske ubevisst når jeg møter nye menn. Det er nok som du skriver, en selvforsvarsmekanisme ja..Men tror vi begge kan klare oss bra siden vi er bevisste på dette og mulige årsaker til at det er blitt sånn

ts

Anonymous poster hash: 074d4...8eb

Bare hyggelig

Ja det er jo absolutt et skritt i riktig retning

Er nok noen som klarer å bryte i gjennom den muren til slutt, om man bare selv er sterk nok til å la dem få lov

[addict]

Kjenner meg igjen, ja. Jeg blir ALDRI forelsket i noen som kan finne på å avvise meg. Og om jeg merker at jeg kan risikere å bli avvist, så avviser jeg først.

Jeg har hatt mange kjærester, men alle har jeg vært sikker på har likt meg først, og alle forhold har jeg klart å sabotere til slutt

[AnonymBruker]

Lykke til uansett hva du gjør Gøy med en oppdatering når du har snakket med han da (hvis du gjør det) :D

Hadde håpet på en bedre oppdatering enn dette. Har snakket med han, og det er ikke noe håp lenger, gitt... Han vil være fri. Gjøre hva han vil når han vil. Med (sannsynligvis) forpliktelsesangst i tillegg, så er det håpløst. Hadde jeg vært en annen, den rette for han, hadde det kanskje vært annerledes. Kanskje han hadde satset da. Er redd jeg kommer til å håpe på at han skal endre mening, men det kommer han nok ikke til å gjøre. Det gjør utrolig vondt akkurat nå

Anonymous poster hash: 3fbc2...427

[gjest 321]

Hadde håpet på en bedre oppdatering enn dette. Har snakket med han, og det er ikke noe håp lenger, gitt... Han vil være fri. Gjøre hva han vil når han vil. Med (sannsynligvis) forpliktelsesangst i tillegg, så er det håpløst. Hadde jeg vært en annen, den rette for han, hadde det kanskje vært annerledes. Kanskje han hadde satset da. Er redd jeg kommer til å håpe på at han skal endre mening, men det kommer han nok ikke til å gjøre. Det gjør utrolig vondt akkurat nå

Anonymous poster hash: 3fbc2...427

Veldig dumt at samtalen gikk som den gikk, men da har du i alle fall fått ting klart. I stedet for å vente enda lenger.

Skjønner at du har det vondt akkurat nå, men det kommer til å gå bedre etterhvert (hjelper kanskje ikke så mye å si dette nå..)

I tillegg er kanskje den viktigste egenskapen en person kan ha: at han nettopp vil være sammen med Deg, og når dette ikke er tilfelle. Så er han ikke rett for deg uansett.

Ta den tiden du trenger, det er lov å ha det litt vondt av og til. Og deretter får du se framover! Fokusere på deg selv, så finner du nok en bra kar etterhvert

[AnonymBruker]

Veldig dumt at samtalen gikk som den gikk, men da har du i alle fall fått ting klart. I stedet for å vente enda lenger.

Skjønner at du har det vondt akkurat nå, men det kommer til å gå bedre etterhvert (hjelper kanskje ikke så mye å si dette nå..)

I tillegg er kanskje den viktigste egenskapen en person kan ha: at han nettopp vil være sammen med Deg, og når dette ikke er tilfelle. Så er han ikke rett for deg uansett.

Ta den tiden du trenger, det er lov å ha det litt vondt av og til. Og deretter får du se framover! Fokusere på deg selv, så finner du nok en bra kar etterhvert

Takk for fint svar! Det går forhåpentligvis bedre etterhvert, selv om det gjør vondt nå. Heldigvis har jeg fantastiske venner som støtter meg

Anonymous poster hash: 3fbc2...427

[AnonymBruker]

TS her.Takk for mange interessante svar.

Var på date med en ny mann for ikke lenge siden. Jeg vet at mange er nervøse før slike treff og redde for å bli avvist.

Jeg på min side er nesten mer redd for å møte noen som ikke avviser meg,og at de skal like meg så godt at de vil møte meg igjen og igjen...

Dette skjedde denne gangen også.

Han gjentok flere ganger hvor hyggelig han hatt det sammen med meg og foreslo å møtes igjen.

Nå spør han igjen om vi kan møtes neste uke.

Jeg vil ikke si det er noe galt med ham, men jeg orker ikke tanken på forpliktelse og å gå rett inn i noe forhold.På den andre side vil jeg,men orker ikke alt stresset som følger med....

I går var jeg i fryktelig humør pga dette.Da han spurte om nytt treff etter helgen dro jeg en hvit løgn om at jeg kanskje måtte jobbe ekstra neste uke.Han godtok det og temaet ble lagt dødt for denne gang.

Etterpå følte jeg meg mye bedre. Jeg hadde fått dette mennesket på avstand og gjenoppretttet full kontroll igjen.

Er det noen her som kan kjenne seg igjen i dette?

Det skjer nesten hver gang jeg møter noen,selv om jeg ikke har noe negativt å si om personen.

Anonymous poster hash: 074d4...8eb

[AnonymBruker]

TS her.Takk for mange interessante svar.

Var på date med en ny mann for ikke lenge siden. Jeg vet at mange er nervøse før slike treff og redde for å bli avvist.

Jeg på min side er nesten mer redd for å møte noen som ikke avviser meg,og at de skal like meg så godt at de vil møte meg igjen og igjen...

Dette skjedde denne gangen også.

Han gjentok flere ganger hvor hyggelig han hatt det sammen med meg og foreslo å møtes igjen.

Nå spør han igjen om vi kan møtes neste uke.

Jeg vil ikke si det er noe galt med ham, men jeg orker ikke tanken på forpliktelse og å gå rett inn i noe forhold.På den andre side vil jeg,men orker ikke alt stresset som følger med....

I går var jeg i fryktelig humør pga dette.Da han spurte om nytt treff etter helgen dro jeg en hvit løgn om at jeg kanskje måtte jobbe ekstra neste uke.Han godtok det og temaet ble lagt dødt for denne gang.

Etterpå følte jeg meg mye bedre. Jeg hadde fått dette mennesket på avstand og gjenoppretttet full kontroll igjen.

Er det noen her som kan kjenne seg igjen i dette?

Det skjer nesten hver gang jeg møter noen,selv om jeg ikke har noe negativt å si om personen.

Anonymous poster hash: 074d4...8eb

Ingen som har følt det som dette? :/

Anonymous poster hash: 074d4...8eb