Rett til å sørge?

[Femella]

Mannen min og jeg er velsignet med to herlige gutter. Da vi bestemte oss for å prøve å få barn nr tre var vi forventningsfulle. Måneder ble til år, etter 4 år som prøvere, gikk vi til legen. Budskapet var nedslående. det er ikke stor sjanse for at vi vil få et barn til.....

Etter å ha lengtet etter å bli gravid i fire år, må jeg venne meg til tanken om at jeg hverken skal få oppleve å gå gravid eller å amme igjen... For meg er dette tungt... Men fra venner får jeg høre at jeg er utakknemlig, og at jeg burde glede meg over det jeg har heller enn å sørge over det jeg ikke kan få.... Jeg er veldig glad i guttene mine, men jeg føler alikevell at familien vår ikke er komplett... Har jeg ikke lov til å sørge???

[Gjest Petter]

Det er klart du har lov til det! Kanskje de vennene er sjalu på det du har fått til.

[Sylvari]

Jeg må være ærlig og si at jeg syns det er rart når du har flere barn fra før.

[AnonymBruker]

Ingen andre bestemmer hva du skal føle angående dette. Det er en sorg for deg å ikke kunne få flere barn. Du har lov til å kjenne på og bearbeide følelsene rundt dette.

Men jeg vil også si at det skader ikke å ha litt perspektiv rundt dette. Du har fått to barn.

Du har ikke opplevd å ha et barn som du har mistet. Du har ikke opplevd å aldri kunne få barn.

Jeg ville bearbeidet sorgen over å ikke få flere barn, forsont meg med at "sånn er det", og fokusert på de barna jeg allerede har. Det vil være det beste for både deg, mannen din og ikke minst barn dine.

Anonymous poster hash: 365ea...80a

[estrella]

To like tråder om samme tema er flettet sammen.

Estrella, mod.

[AnonymBruker]

Ingen kan bestemme, men hvis du setter i litt perspektiv så kanskje det hjelper litt.

-noen kan ikke få barn

-andre har mistet barn i magen, andre barn som har levd

-du bor i et godt land

Anonymous poster hash: 63434...fc0

[AnonymBruker]

Jeg har det litt sånn som deg. Vi ønsker oss et barn til, men pga sykdommen min går det ikke. Lite støtte fra venner da de mener jeg skal være fornøyd med de vi har. Er jo trist å ikke kunne få et barn til når vi så gjerne ønsker oss det. Familien føles ikke komplett. Og nå er stadig flere av våre venner begynt å få barn (vi var tidligere ute enn dem). Føler det er litt vanskelig å se venninner gå gravide, amme osv. Det er ikke enkelt. Sender en stor klem til deg! Du er ikke alene om å ha det sånn

Anonymous poster hash: 4ce48...091

Anonymous poster hash: 4ce48...091

[AnonymBruker]

Men hva skulle vennene ha sagt og gjort for at du skulle føle du har "rett til å sørge"? De fleste av dem forstår deg sikkert ikke, de mener oppriktig at du er utakknemlig. Noen vil sikkert bare trøste " vær takknemlig for de du har", noen har aldri følt på ønsket om barn, eller ville aldri i verden hatt tre, to er jo gjerne det "perfekte" antall for mange. Hvis du sørger slik at alle vennene deres vet det, er det kanskje litt overdrevent (utad)? For deg selv har du jo "rett til å sørge" så mye og lenge du vil, men er det hensiktsmessig? Hvis vennene dine bryr seg om deg, ønsker de sikkert det beste for deg, og det tenker de naturlig nok er at du kommer over det så fort som mulig, og gleder deg over alt du har, istedetfor stor sorg over det du ikke kan få.

At det er en skuffelse og et slags tap (av fremtidsdrømmen) skjønner jeg, men sorg er et sterkt ord, og jeg(og mange) vil nok ikke forstå. Jeg trodde selv jeg aldri skulle få barn, det tok 6år med endeløs ivf-behandling, men jeg sørget ikke, bare begynte så smått å dyrke en adopsjonsdrøm.

Anonymous poster hash: 2377f...f6c

[Gjest Ive Lina]

Mannen min og jeg er velsignet med to herlige gutter. Da vi bestemte oss for å prøve å få barn nr tre var vi forventningsfulle. Måneder ble til år, etter 4 år som prøvere, gikk vi til legen. Budskapet var nedslående. det er ikke stor sjanse for at vi vil få et barn til.....

Etter å ha lengtet etter å bli gravid i fire år, må jeg venne meg til tanken om at jeg hverken skal få oppleve å gå gravid eller å amme igjen... For meg er dette tungt... Men fra venner får jeg høre at jeg er utakknemlig, og at jeg burde glede meg over det jeg har heller enn å sørge over det jeg ikke kan få.... Jeg er veldig glad i guttene mine, men jeg føler alikevell at familien vår ikke er komplett... Har jeg ikke lov til å sørge???

Det er jo en mulighet å adoptere? Har dere ikke overveid det?

Synes det er trist for de barna dere faktisk har fått om du/dere går rundt og sørger fordi dere ikke kan få flere egne barn. Enten hadde jeg satt igang adopsjonsprosessen eller så hadde jeg søkt profesjonell hjelp slik at jeg kunne forsonet meg med situasjonen.

[Gjest Winza]

Bare et ondt menneske ville nektet deg å sørge i en slik stund /:

Endret 7. november 2014 av Big Jim Rennie

[AnonymBruker]

Jeg er ikke i din situasjon, men jeg fikk nettopp vite at jeg må benytte meg av ivf for å få barn. Selv om jeg muligens kan få barn ved hjelp synes jeg likevel at det er sårt å være "skadet" og ikke få det til på egenhånd.

Ja du har barn, men du ønsker fler. Hvorfor skal ikke du kunne få sørge over det? Det er lov å føle seg trist og lei seg når ting ikke går som man ønsket. Du har forsøkt i 4 år. Det er lang tid. Det ville vært rart om du ikke følte noe etter en slik beskjed.

Anonymous poster hash: feed5...26a

[AnonymBruker]

Er det en mulighet for dere å være fosterforeldre? På den måten får dere gitt av dere selv til barn som virkelig trenger det.

Ellers er sorgen du opplever veldig reell for deg. Så hva andre måtte mene er ett fett. Hvis du derimot fortsetter å dyrke sorgen i uvanlig lang tid, kan det være du trenger profesjonell hjelp til å bearbeide denne på en "bedre" måte.

Anonymous poster hash: 1f30b...100

[AnonymBruker]

Jeg skulle så ønske jeg hadde to barn. Jeg skulle ønske at jeg kunne sørge over å ikke få ett tredje, istede så sørger jeg over å ikke kunne få noen. Jeg vil aldri kunne oppleve å gå gravid.

Jeg synes du burde være takknemlig for de to du allerede har, du er så utrolig, utrolig, utrolig heldig. Jeg skulle ønske jeg var i dine sko.

Anonymous poster hash: 4220a...18a

[AnonymBruker]

Jeg skulle så ønske jeg hadde to barn. Jeg skulle ønske at jeg kunne sørge over å ikke få ett tredje, istede så sørger jeg over å ikke kunne få noen. Jeg vil aldri kunne oppleve å gå gravid.

Jeg synes du burde være takknemlig for de to du allerede har, du er så utrolig, utrolig, utrolig heldig. Jeg skulle ønske jeg var i dine sko.

Anonymous poster hash: 4220a...18a

Du kan adoptere da

Anonymous poster hash: 50743...740

[Gjest Guanin]

Jeg kjenner til problematikken. Mitt første barn fikk jeg relativt tidlig. Vi måtte vente ganske lenge før vi var praktisk klar for nr to. I mellomtiden lengtet jeg etter å få bli gravid igjen. Og jeg var ikke sikker på om jeg kunne bli gravid igjen heller -av diverse årsaker. Etter hvert som årene gikk, så ble det ulidelig å stå på sidelinjen og se "alle andre" bli gravide og det poppet ut barn i alle retninger.

Jo, jeg gledet meg over det barnet jeg allerede hadde. Men jeg var rett og slett misunnelig på alle andre som ble gravide eller satt med nyfødte babyer. Det var vanskelig for meg å føle glede på andres vegne, det ble vanskelig å gratulere med entusiasme, vanskelig å se nedi vogna eller å ta initiativ til å holde nyfødte babyer. Og jeg ble satt ut når mødre formelig plasserte babyer i fanget mitt uten å spørre.

Misunnelse er ikke flatterende. Jeg måtte svelge mange kameler i over 10 år før jeg endelig ble gravid.

Etter det løsnet det jo. Men jeg sitter igjen med en litt ekkel følelse over at det ikke "er lov til å sørge" over barn man ikke kan få. -Fordi man allerede har barn. Lengselen er der jo like fullt. Jeg kjenner til følelsen av å ikke være komplett familie. Jeg ønsker meg et barn til, men synes det er lettere å forsone seg med at det blir bare to nå, enn når jeg hadde "bare" ett barn.

Følelser er subjektivt og bare ens eget, og jeg synes ingen skal fortelle deg at du ikke har en legitim grunn til å "sørge" (hvis det er det du faktisk mener).

Endret 17. november 2014 av Guanin