Jeg vil bare reise bort fra alle og være alene etter at barnet har kommet.

[AnonymBruker]

Ting ble ikke som jeg tenkte, barnefaren viste seg å ha et forhold ( og en familie!) fra før av. Nå er jeg hun slemme som ødela ekteskapet deres ( ingen tror på at jeg ikke visste om hun andre). Føler alle hater meg. Moren min takler denne situasjonen med å være utrolig nærværende og komme med uønskede råd, tips og hjelp hele tiden. Nå lurer jeg på om jeg bare skal reise bort. Dra til Spania eller noe når barnet kommer, slippe unna alt og alle og samle tankene litt. Jeg har romslig økonomi så drt hadde latt seg gjøre. Jeg kan jo også leie ut leiligheten min hvis jeg trenger det.

Er drt noen som har gjort dette? Noen erfaringer?

Anonymous poster hash: 96b50...ca8

[umwar]

Din mor ønsker deg nok bare alt godt, og vil hjelpe deg. At hun er nærværende ser jeg på som utelukket positivt, da du muligens er i en tøff posisjon der barnefar ikke kommer til å stille opp for deg. Si i fra når råd går over grensen, det er ikke alltid like lett å se at en oppfattes som belærende når en kun ønsker å gi gode råd.

Ellers har jeg ingen gode råd ang det å flytte. Vil tro et nettverk er utrolig viktig nå som du blir alenemor, og det er ikke like lett å få i Spania.

[Kittykat]

Du tenker sikkert sånn nå pga at ting ikke ble som forventet og ting er litt vanskelig akkurat nå. At din mor er nærværende er jo alt annet enn negativt. Og når barnet kommer, så er jo dette bare veldig positivt. Da er du ikke helt alene om barnet. Et nettverk er viktig, uansett om man er aleneforelder eller ikke. Å flytte utenlands er et ganske så stort steg å ta, særlig med tanke på barnet. Jeg vil tro at ting går bedre enn du forventer

[AnonymBruker]

Din mor ønsker deg nok bare alt godt, og vil hjelpe deg. At hun er nærværende ser jeg på som utelukket positivt, da du muligens er i en tøff posisjon der barnefar ikke kommer til å stille opp for deg. Si i fra når råd går over grensen, det er ikke alltid like lett å se at en oppfattes som belærende når en kun ønsker å gi gode råd.

Ellers har jeg ingen gode råd ang det å flytte. Vil tro et nettverk er utrolig viktig nå som du blir alenemor, og det er ikke like lett å få i Spania.

Ja min mor mener selvsagt alt godt, men hun har fått beskjed på beskjed at dette blir for mye, og greier ikke innrette seg. Hun begynte å hulkegråte da jeg fortalte henne at jeg ikke vil at hun skal være med på fødselen, skjønner du? Hun har så mye følelser og er så mye akkurat nå. Denne type oppførsel hjelper meg 0, og jeg har mer enn nok med å håndtere mine egne følelser nå og far ikke kapasitet til å skulle håndtere henne hele tiden. Men du har selvsagt helt rett, hun mener drt bare godt.

Dette nettverket mitt er litt det jeg ønsker å slippe unna. Jeg ønsker å vise for meg selv og alle andre at jeg kan takle dette på egenhånd. Ja vel så gikk ikke ting som jeg hadde tenkt, men jeg er ikke blitt en hjelpeløs person som trenger venner og families konstante støtte for det. Jeg tenkte også at det kunne være en fin og rolig tid å bare bli kjent med min datter på egenhånd på, uten å måtte takle min mor, (barnefar kanskje) og andre.

Anonymous poster hash: 96b50...ca8

[AnonymBruker]

Du tenker sikkert sånn nå pga at ting ikke ble som forventet og ting er litt vanskelig akkurat nå. At din mor er nærværende er jo alt annet enn negativt. Og når barnet kommer, så er jo dette bare veldig positivt. Da er du ikke helt alene om barnet. Et nettverk er viktig, uansett om man er aleneforelder eller ikke. Å flytte utenlands er et ganske så stort steg å ta, særlig med tanke på barnet. Jeg vil tro at ting går bedre enn du forventer

Jeg vil jo ikke permanent flytte utenlands, delvis bare være for noen mnd/ et halvår... Min mor nærvær er alt annet enn en støtte akkurat nå, hun er litt for mye for meg å takle. Jeg skal ikke ta noen endelig beslutning før etter at barnet er kommet, men akkurat nå er det dette jeg fantaserer om...

Anonymous poster hash: 96b50...ca8

[Kittykat]

Jeg vil jo ikke permanent flytte utenlands, delvis bare være for noen mnd/ et halvår... Min mor nærvær er alt annet enn en støtte akkurat nå, hun er litt for mye for meg å takle. Jeg skal ikke ta noen endelig beslutning før etter at barnet er kommet, men akkurat nå er det dette jeg fantaserer om...

Anonymous poster hash: 96b50...ca8

Jeg kan forstå det. Du må nok forklare din mor at du vil være litt i fred og finne ut ting på egenhånd. Men det kan jo være vanskelig, sånn som jeg leste i ditt innlegg til Talbot. Jeg vil tro at du vil klare deg helt fint. Jeg er ikke alenemor selv, men har inntrykk av at det er ikke så lett, men som oftest så går ting bedre enn man forventer.

Kanskje din mor tar sånn på vei, fordi du blir alenemor? Kanskje hun er bekymret for deg og barnet og vil gjøre alt hun kan for å hjelpe dere? En mors kjærlighet kjenner ingen grenser, men av og til kan det bli litt i overkant.

[AnonymBruker]

For en periode synes jeg dette er helt greit. Du trenger å få ting på avstand.

Moren din fikk jo like mye sjokk som du da nyheten om din manns forhold og alt kom frem. Selvsagt handler ikke dette mest om henne, men hun vil jo også bearbeide dette at hun ikke likevel har en svigersønn å forholde seg til og at datteren nå er alenemor.

Jeg ville sagt på en pen måte at du trenger en pause akkurat nå. Du kutter henne ikke ut og det vil ikke vare evig, du trenger bare noe alenetid for å bearbeide situasjonen.

Anonymous poster hash: a1b23...167

[AnonymBruker]

Jeg kan forstå det. Du må nok forklare din mor at du vil være litt i fred og finne ut ting på egenhånd. Men det kan jo være vanskelig, sånn som jeg leste i ditt innlegg til Talbot. Jeg vil tro at du vil klare deg helt fint. Jeg er ikke alenemor selv, men har inntrykk av at det er ikke så lett, men som oftest så går ting bedre enn man forventer.

Kanskje din mor tar sånn på vei, fordi du blir alenemor? Kanskje hun er bekymret for deg og barnet og vil gjøre alt hun kan for å hjelpe dere? En mors kjærlighet kjenner ingen grenser, men av og til kan det bli litt i overkant.

Jeg skriver på iPad så får ikke uthevet men der traff du spikeren på hodet " ingen grenser" det er som om damen har gått tilbake tre stadier og vil tilbake i en slags symbiose med meg. Hun føler alt for meg og med meg. Hun er kjempebekymret for at jeg skal være alenemor og hvordan det skal gå med meg og barnet. Dette sier hun hele tiden som et mantra, er det rart jeg blir sprø? Hvordan skal det gå bra med meg som har en mor som henger over meg å sier " hvordan skal det gå med deg og den lille?". Hun mener det så utrolig godt og vil så gjerne hjelpe, men har ingen grenser for seg selv. Ser ikke at dette er mitt liv og ikke hennes. Jo mer hun presser på jo mer trekker jeg meg selvsagt unna og jo mer jeg trekker meg unna jo mer presser hun på, ogsånn går no dagan

hadde jeg " vært meg selv" så hadde jeg taklet dette mye bedre, men jeg er 7 mnd på vei og proppfull av hormoner selv, og har akkurat fått livet mitt snudd på hode, og da har jeg vansker for å være " overbærende med min gamle mor"

Anonymous poster hash: 96b50...ca8

[umwar]

Ja min mor mener selvsagt alt godt, men hun har fått beskjed på beskjed at dette blir for mye, og greier ikke innrette seg. Hun begynte å hulkegråte da jeg fortalte henne at jeg ikke vil at hun skal være med på fødselen, skjønner du? Hun har så mye følelser og er så mye akkurat nå. Denne type oppførsel hjelper meg 0, og jeg har mer enn nok med å håndtere mine egne følelser nå og far ikke kapasitet til å skulle håndtere henne hele tiden. Men du har selvsagt helt rett, hun mener drt bare godt.

Dette nettverket mitt er litt det jeg ønsker å slippe unna. Jeg ønsker å vise for meg selv og alle andre at jeg kan takle dette på egenhånd. Ja vel så gikk ikke ting som jeg hadde tenkt, men jeg er ikke blitt en hjelpeløs person som trenger venner og families konstante støtte for det. Jeg tenkte også at det kunne være en fin og rolig tid å bare bli kjent med min datter på egenhånd på, uten å måtte takle min mor, (barnefar kanskje) og andre.

Anonymous poster hash: 96b50...ca8

Såpass ja. Jeg skjønner at det kanskje blir litt for mye med en slik mor.

Jeg skjønner og behovet for å vise at du klarer deg selv. Men for min del hadde det vært greit å hatt et lite nettverk i det minste. Du vet aldri hvordan barseltid blir, eller om barnet ditt har noen ekstra behov. Da hadde det vært greit å ha en venninne/søsken eller norsk hjelpeapparat rundt det. Men du vet jo best selv hvordan du takler situasjoner

[AnonymBruker]

Såpass ja. Jeg skjønner at det kanskje blir litt for mye med en slik mor.

Jeg skjønner og behovet for å vise at du klarer deg selv. Men for min del hadde det vært greit å hatt et lite nettverk i det minste. Du vet aldri hvordan barseltid blir, eller om barnet ditt har noen ekstra behov. Da hadde det vært greit å ha en venninne/søsken eller norsk hjelpeapparat rundt det. Men du vet jo best selv hvordan du takler situasjoner

Hehe, jeg føler litt jeg har blitt litt sånn ms. Independent over natten. Nå skal folk få se at jeg ikke knekker sammen, men takler dette fint selv. Jeg aner jo selvsagt ikke hvordan livet med ett barn blir, men jeg tenker jo også at savner jeg nettverket så går det daglige flygninger fra Spania, men jeg vet jo ikke så mye om helsevesenet der nede. Jeg snakker spansk så språket blir ikke noe problem... Jeg har ikke bestemt meg for noe, og er åpen for at livet, igjen, ikke blir som jeg har planlagt...

Anonymous poster hash: 96b50...ca8

[umwar]

Hehe, jeg føler litt jeg har blitt litt sånn ms. Independent over natten. Nå skal folk få se at jeg ikke knekker sammen, men takler dette fint selv. Jeg aner jo selvsagt ikke hvordan livet med ett barn blir, men jeg tenker jo også at savner jeg nettverket så går det daglige flygninger fra Spania, men jeg vet jo ikke så mye om helsevesenet der nede. Jeg snakker spansk så språket blir ikke noe problem... Jeg har ikke bestemt meg for noe, og er åpen for at livet, igjen, ikke blir som jeg har planlagt...

Anonymous poster hash: 96b50...ca8

Hehe, du skal bli mor. Plutselig forandrer en seg over natten, og føler på det utrolige ansvaret som kommer med et barn.

Livet blir sjelden som planlagt, det viktigste er rett og slett hvordan en tar de utfordringene som kommer. Det virker som du har hodet på rett sted, og at du ikke har tenkt å la deg knekke av dette, så det er jo en stor fordel. Er nok greit å ha litt peiling på hvordan helsevesenet der nede fungerer, forsikringer og hva som skjer om du må på sykehus. Oppfølging er jo veldig viktig det første barneåret, så det er jo greit å vite hvordan det er der nede. Da tenker jeg på helsestasjon slik vi har i Norge, der en får fysisk og psykisk oppfølging.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er litt forskjell om du er tjueto eller trettito... Hvor gammel er du? Har du ryggrad, erfaring og guts nok til å håndtere hverdagen med et spedbarn i et land hvor du ikke kjenner kultur, folk og språk, og kanskje vil slite med å få etablert gode hverdagsrutiner for deg selv og et lite barn? Husk at det første året kan være temmelig slitsomt...

Anonymous poster hash: 05f3f...beb

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er litt forskjell om du er tjueto eller trettito... Hvor gammel er du? Har du ryggrad, erfaring og guts nok til å håndtere hverdagen med et spedbarn i et land hvor du ikke kjenner kultur, folk og språk, og kanskje vil slite med å få etablert gode hverdagsrutiner for deg selv og et lite barn? Husk at det første året kan være temmelig slitsomt...

Anonymous poster hash: 05f3f...beb

Jeg er 28,så jeg er vel helt på gjennomsnittet for førstegangsfødende. Ryggrad og guts har jeg plutselig fått men jeg må nok bruke litt tid på å sette meg inn i helsevesenet der nede. Kontroller ol. Tenker jeg vi tar i Norge uansett, men det er jo greit å vite...

Anonymous poster hash: 96b50...ca8