Destruktiv adferd

[AnonymBruker]

Er så frustrert av meg selv.

Det er som om jeg ubevisst går inn for å ødelegge for meg selv med en gang det faktisk begynner å fungere med en fyr.

Blir helt ufordragelig for å skremme han bort. Mister alt av antenner, og er så langt ifra meg selv som det går ann å få blitt.Rett og slett litt lei av meg selv.

Dette er vel bare en utblåsning, over hvor idiotisk man kan bli til tider.

Anonymous poster hash: fc541...d43

[AnonymBruker]

Du er ikke alene kjære. Jeg gjør det samme og jeg er mann. Det er enklere å leve med viten om at man var forferdelig å være rundt, og at det var derfor det gikk dårlig, enn at man prøver og ser at det går til helvete. Ihvertfall slik jeg tenker

Anonymous poster hash: 1fe1f...3a8

[fullførsetningen]

Jeg har gjort noe lignende, og grunnen var vel (kanskje) en kombinasjon av at jeg ikke trodde det var noe håp, at jeg følte meg underlegen den andre personen, at vedkommende hadde makt over meg, og jeg ville ha en følelse av likevekt eller noe slikt. Jeg ville være den som stod for avvisningen, ikke motsatt.

Forpliktelsesangst og det at man takler dårlig å bli avvist og såret er nok svaret i mitt tilfelle. Dårlig selvtillit er veldig kjipt.

[AnonymBruker]

Du er ikke alene kjære. Jeg gjør det samme og jeg er mann. Det er enklere å leve med viten om at man var forferdelig å være rundt, og at det var derfor det gikk dårlig, enn at man prøver og ser at det går til helvete. Ihvertfall slik jeg tenker

Anonymous poster hash: 1fe1f...3a8

Jeg må innrømme at det er litt deilig at andre også holder på sånn.

Tror du har mye rett i det du skriver. Er lettere å bli avvist når man ikke "er seg selv". Dessuten har jeg vel et behov for å føle at jeg har kontroll. Og eneste måten å gjøre det i en eventuell datingsituasjon er enten å drive den andre personen bort med vilje, eller å avvise selv før han rekker å avvise meg.

Uansett så taper jeg bare på denne oppførselen, det kan umulig være så katastrofalt å bli avvist.. Er vel bedre å ta sjansen enn å surre det til på dette viset her.

Har du gjort noe for å forbedre det?

Anonymous poster hash: fc541...d43

[AnonymBruker]

Jeg har gjort noe lignende, og grunnen var vel (kanskje) en kombinasjon av at jeg ikke trodde det var noe håp, at jeg følte meg underlegen den andre personen, at vedkommende hadde makt over meg, og jeg ville ha en følelse av likevekt eller noe slikt. Jeg ville være den som stod for avvisningen, ikke motsatt.

Forpliktelsesangst og det at man takler dårlig å bli avvist og såret er nok svaret i mitt tilfelle. Dårlig selvtillit er veldig kjipt.

Har du gjort noe for å endre det da? Så du ikke ødelegger for deg selv.

Jeg er nok redd for å bli avvist ja. Så det er tryggere å beholde kontrollen ved å enten bli helt idiotisk så de blir lei. Eventuelt å bare avvise personen før de rekker å avvise meg.

Har bare ikke lyst til å gjøre det samme nå. Har endelig funnet noe som ser ut til å fungere bra, men nå begynner den latterlige oppførselen min å slå til, så da kommer jeg nok til å drive han bort eller å avslutte det fordi jeg er redd for å satse.

TS

Anonymous poster hash: fc541...d43

[AnonymBruker]

Jeg må innrømme at det er litt deilig at andre også holder på sånn.

Tror du har mye rett i det du skriver. Er lettere å bli avvist når man ikke "er seg selv". Dessuten har jeg vel et behov for å føle at jeg har kontroll. Og eneste måten å gjøre det i en eventuell datingsituasjon er enten å drive den andre personen bort med vilje, eller å avvise selv før han rekker å avvise meg.

Uansett så taper jeg bare på denne oppførselen, det kan umulig være så katastrofalt å bli avvist.. Er vel bedre å ta sjansen enn å surre det til på dette viset her.

Har du gjort noe for å forbedre det?

Anonymous poster hash: fc541...d43

Jeg har tenkt litt på det. Faller mye på å senke forventingene og den følelsesmessige i investeringen i jenta. Istedet har jeg heller lyst å bli tryggere på meg selv slik at jeg kan unngå å bli destruktiv. Også tror jeg det er en smule frykt inn i bildet også, frykten for det ukjente. At jeg er redd for å ikke strekke til. Har også en historikk med avvisninger og vært singel hele livet mitt, og da blir det ekstra vanskelig å akseptere at noen liker meg. Men jeg har trua

Anonymous poster hash: 1fe1f...3a8

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt litt på det. Faller mye på å senke forventingene og den følelsesmessige i investeringen i jenta. Istedet har jeg heller lyst å bli tryggere på meg selv slik at jeg kan unngå å bli destruktiv. Også tror jeg det er en smule frykt inn i bildet også, frykten for det ukjente. At jeg er redd for å ikke strekke til. Har også en historikk med avvisninger og vært singel hele livet mitt, og da blir det ekstra vanskelig å akseptere at noen liker meg. Men jeg har trua

Anonymous poster hash: 1fe1f...3a8

Er sikkert ikke dumt å "jekke" det hele ned litt, så man ikke setter personen på en pidestal.

Jeg jobber med meg selv jeg og, men det tar tid. Kan gå fra å ha ganske bra selvtillit og være vanvittig trygg på hele situasjonen og meg selv, til å bli usikker på alt over natten. Spesielt i en setting hvor man føler at ting går riktig vei i datingen - og man faktisk har noe å tape.

Har jo en forståelse for hvorfor du er redd avvisning hvis du har en historikk med mye av det, men det var jo ikke verdens undergang? Det virker jo som om du fremdeles har troa på at det kommer til å gå bra! Ikke verst bare det!

Personlig har jeg vel egentlig aldri blitt avvist.. Men det er mest fordi jeg er feig. Tror hele bakgrunnen for redselen min bunner i dårlig selvbilde, og relasjonsproblemer tidligere i livet. - At jeg er redd for at folk skal slutte å like meg når de blir ordentlig kjent med meg, at de gjennomskuer meg på et vis og ikke syntes at jeg er bra nok.

TS

Anonymous poster hash: fc541...d43

[AnonymBruker]

Kanskje en psykolog eller en terapaut kan hjelpe deg med selvbildet ditt ts? Eller en støttekontakt evt?

Anonymous poster hash: 0af18...3b4

[AnonymBruker]

Kanskje en psykolog eller en terapaut kan hjelpe deg med selvbildet ditt ts? Eller en støttekontakt evt?

Anonymous poster hash: 0af18...3b4

Jeg jobber som sagt med selvbildet, men det er ikke gjort over natten. Går i riktig retning - men samtidig som jeg jobber med meg selv så må jeg allikevel leve. Kan ikke sette datingen på vent av den grunn. En psykolog eller terapeut kan ikke trylle h*n heller.

Anonymous poster hash: fc541...d43

[AnonymBruker]

Jeg jobber som sagt med selvbildet, men det er ikke gjort over natten. Går i riktig retning - men samtidig som jeg jobber med meg selv så må jeg allikevel leve. Kan ikke sette datingen på vent av den grunn. En psykolog eller terapeut kan ikke trylle h*n heller. Anonymous poster hash: fc541...d43

Hva konkret gjør du da, for å forbedre sinnstilstanden og situasjonen din?

Anonymous poster hash: 0af18...3b4

[AnonymBruker]

Hva konkret gjør du da, for å forbedre sinnstilstanden og situasjonen din?

Anonymous poster hash: 0af18...3b4

Prøver å få andres perspektiv på situasjonen, så det ikke blir så veldig subjektivt. Prøver å forholde meg kun til fakta, uten å overtolke med følelser involvert.

Dessuten trener jeg en hel del, og har god selvtillit når det kommer til det kroppslige og prestasjoner på andre arenaer. Er for eksempel inneforstått med at jeg er smart, morsom og at jeg er en person som er gøy å være rundt. Har et bra sosialt nettverk og alt det der.

Er egentlig bare når det kommer til dating at selvtilliten svikter. Og her vet jeg ikke hva annet jeg kan gjøre enn å prøve å overbevise meg selv om at jeg er bra nok. Mye bunner i at min far stakk fra meg da jeg var liten. Og jeg har vært vitne til mye dårlige relasjoner - forholdsmessig. Dette gjør at jeg har en sterk avvisningsfrykt. Jeg er jo bevisst på alt dette. Og prøver å ikke dra det med meg inn i nye relasjoner, men det er ikke alltid like lett.

TS

Anonymous poster hash: fc541...d43

[AnonymBruker]

Prøver å få andres perspektiv på situasjonen, så det ikke blir så veldig subjektivt. Prøver å forholde meg kun til fakta, uten å overtolke med følelser involvert.Dessuten trener jeg en hel del, og har god selvtillit når det kommer til det kroppslige og prestasjoner på andre arenaer. Er for eksempel inneforstått med at jeg er smart, morsom og at jeg er en person som er gøy å være rundt. Har et bra sosialt nettverk og alt det der.Er egentlig bare når det kommer til dating at selvtilliten svikter. Og her vet jeg ikke hva annet jeg kan gjøre enn å prøve å overbevise meg selv om at jeg er bra nok. Mye bunner i at min far stakk fra meg da jeg var liten. Og jeg har vært vitne til mye dårlige relasjoner - forholdsmessig. Dette gjør at jeg har en sterk avvisningsfrykt. Jeg er jo bevisst på alt dette. Og prøver å ikke dra det med meg inn i nye relasjoner, men det er ikke alltid like lett.TS Anonymous poster hash: fc541...d43

Så hvordan jobber du da med selvbilde, ift hvor det svikter..?

Det høres ut som du fokuserer på alt annet bare og håper på at resten bare ordner seg selv? Du unngår kanskje det meste innen dating også, siden du har en så stor avvisningsfrykt? Se en annen vei, ha minst mulig med det å gjøre, skjerme seg for samtlige risikoer også er man der en vakker dag..?

Om det stemmer, så er det vel mer slik at du tenker på å jobbe med deg selv, men lar det bare bli med tanken..?

Anonymous poster hash: 0af18...3b4

[AnonymBruker]

Så hvordan jobber du da med selvbilde, ift hvor det svikter..?

Det høres ut som du fokuserer på alt annet bare og håper på at resten bare ordner seg selv? Du unngår kanskje det meste innen dating også, siden du har en så stor avvisningsfrykt? Se en annen vei, ha minst mulig med det å gjøre, skjerme seg for samtlige risikoer også er man der en vakker dag..?

Om det stemmer, så er det vel mer slik at du tenker på å jobbe med deg selv, men lar det bare bli med tanken..?

Anonymous poster hash: 0af18...3b4

Jeg jobber med selvbildet ved å være rundt folk som får meg til å føle meg bra.

Ved å prøve å stoppe negative tankemønstre, og snu det over til noe positivt. Og prøver hele tiden å snakke fint om/til meg selv. (selv om jeg har en tendens til å slite litt der.)

Jeg holder meg ikke unna dating, jeg har datet ganske mye. Har hatt mange som har vært interessert i meg. Jeg har ikke vært interessert i så mange tilbake, så da har det jo ikke vært noe problem. Da har jeg full kontroll.

Problemet kommer først Nå - når jeg faktisk dater en person jeg liker og er betatt av (Blir svært sjeldent betatt, så det er uvandt for meg)

Da er selvbildet mitt svært styrt av reaksjonene til denne personen (dette vet jeg såklart er usunt), og jeg har en tendens til å overtolke ting. Eks: Han virker sur = Jeg tror automatisk at han ikke er interessert mer, og trekker meg unna - eller ødelegger.

Jeg er absolutt ikke klengete, heller det motsatte. Holder mye av disse tankene for meg selv, så han opplever meg nok som en ressurssterk og selvsikker person.

TS

Anonymous poster hash: fc541...d43

[AnonymBruker]

Jeg jobber med selvbildet ved å være rundt folk som får meg til å føle meg bra.

Ved å prøve å stoppe negative tankemønstre, og snu det over til noe positivt. Og prøver hele tiden å snakke fint om/til meg selv. (selv om jeg har en tendens til å slite litt der.)

Jeg holder meg ikke unna dating, jeg har datet ganske mye. Har hatt mange som har vært interessert i meg. Jeg har ikke vært interessert i så mange tilbake, så da har det jo ikke vært noe problem. Da har jeg full kontroll.

Problemet kommer først Nå - når jeg faktisk dater en person jeg liker og er betatt av (Blir svært sjeldent betatt, så det er uvandt for meg)

Da er selvbildet mitt svært styrt av reaksjonene til denne personen (dette vet jeg såklart er usunt), og jeg har en tendens til å overtolke ting. Eks: Han virker sur = Jeg tror automatisk at han ikke er interessert mer, og trekker meg unna - eller ødelegger.

Jeg er absolutt ikke klengete, heller det motsatte. Holder mye av disse tankene for meg selv, så han opplever meg nok som en ressurssterk og selvsikker person.

TS

Anonymous poster hash: fc541...d43

Mulig. Dere kjenner ikke hverandre noe særlig altså?

Anonymous poster hash: 0af18...3b4

[Nettinettet]

Jeg må bare inn å kommentere litt her..

TS, jeg synes du er kjempe flink jeg! De tingene du fokuserer på er så viktige og du skaper et godt grunnlag for deg selv ved å skifte fokus og prøve å se ting i annet lys og fra nye perspektiv!

Stå på, dette tror jeg kommer til å ordne seg! :D

[AnonymBruker]

Mulig. Dere kjenner ikke hverandre noe særlig altså?

Anonymous poster hash: 0af18...3b4

Skjønner ikke helt hvor du vil med spørsmålene dine lenger?

TS

Anonymous poster hash: fc541...d43

[AnonymBruker]

Jeg må bare inn å kommentere litt her..

TS, jeg synes du er kjempe flink jeg! De tingene du fokuserer på er så viktige og du skaper et godt grunnlag for deg selv ved å skifte fokus og prøve å se ting i annet lys og fra nye perspektiv!

Stå på, dette tror jeg kommer til å ordne seg! :D

Takk Det var veldig oppmuntrende å høre. Skulle ønske det bare gikk litt fortere å endre tankegangen sin!

TS

Anonymous poster hash: fc541...d43

[Nettinettet]

Takk Det var veldig oppmuntrende å høre. Skulle ønske det bare gikk litt fortere å endre tankegangen sin!

TS

Anonymous poster hash: fc541...d43

Jo flinkere du er til å ha fokus på det, og rette deg selv når du tenker feil, jo raskere vil den nye tankegangen komme på automatikk. Vi reagerer og tenker som vi gjør (med automatikk) fordi vi fått kunnskap eller erfaringer som gjør at vi tenker og reagerer som vi gjør. Jo flere dårlige erfaringer, jo lengre tid krever det å tro at noe annet vil skje, f.eks.

De fleste av oss ser både til høyre og venstre og så til høyre før de går over veien, fordi det er noe vi har fått plantet inn i hjernen fra vi var små. Vi venter på grønt lys, fordi vi har fått beskjed om at det skal man gjøre. Når vi altså gir beskjed til oss selv om hvordan vi skal tenke, vil vi begynne å tenke på den måten med automatikk når vi har fått beskjeden nok ganger.

Det er også viktig å tenke på at mennesker som har en automatisk negativt tankegang, er mer motagelige for negativitet enn positivitet. Sier noen til en slik person at personen er flink til noe, vil det kreve at personen hører det mange ganger før personen tror på det. Mens en person som tenker positivt med automatikk vil ta det positive til seg med en gang..

For å endre den automatiske tankegangen må du bare stå på og fokusere på det positive som rett, mens det negative må sorteres ut gjennom konstruktiv kritikk eller pisspreik

[Becka]

Ville også bare fortelle her at jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver om deg selv TS. Overtolking, analysering og tilbaketrekking i frykt er typiske ting for meg selv. Jeg jobber med saken. Men det er vanskelig. Jeg har også møtt en type jeg liker uendelig godt, som det ikke går så bra med, og det er nok ikke alene pga min usikkerhet, men mye av "problemene " vi har hatt underveis, kunne muligens vært unngått, hvis jeg ikke hadde vært så fordømt redd. Redselen fører som sagt til tilbaketrekking og stolthet. Jeg innbiller meg at det er bedre. Men er det så? Jeg kan vel ikke si at jeg har det noe bedre iallefall.

Mitt tips. Er å jobbe med dette underveis nå som du har noe på gang med en du liker godt. For selv om det kanskje ikke vil fungere mellom meg og han av min til syvende og sist, så skal gudene vite at jeg har lært utrolig mye om meg selv. Jeg har lært at det funket dårlig for.eks med han her å bli passiv og tilbaketrukken. Da fikk jeg det rett tilbake i fleisen. For nå har jeg møtt på en som er veldig på at han ikke skal ta all initiativ. Det finnes nemlig de som også trekker seg tilbake fordi de ikke føler den andre er interessert nok. Så da sitter man der, på hver sin kant. Med stoltheten i behold, men hva hjelper det?

[AnonymBruker]

Ville også bare fortelle her at jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver om deg selv TS. Overtolking, analysering og tilbaketrekking i frykt er typiske ting for meg selv. Jeg jobber med saken. Men det er vanskelig. Jeg har også møtt en type jeg liker uendelig godt, som det ikke går så bra med, og det er nok ikke alene pga min usikkerhet, men mye av "problemene " vi har hatt underveis, kunne muligens vært unngått, hvis jeg ikke hadde vært så fordømt redd. Redselen fører som sagt til tilbaketrekking og stolthet. Jeg innbiller meg at det er bedre. Men er det så? Jeg kan vel ikke si at jeg har det noe bedre iallefall.

Mitt tips. Er å jobbe med dette underveis nå som du har noe på gang med en du liker godt. For selv om det kanskje ikke vil fungere mellom meg og han av min til syvende og sist, så skal gudene vite at jeg har lært utrolig mye om meg selv. Jeg har lært at det funket dårlig for.eks med han her å bli passiv og tilbaketrukken. Da fikk jeg det rett tilbake i fleisen. For nå har jeg møtt på en som er veldig på at han ikke skal ta all initiativ. Det finnes nemlig de som også trekker seg tilbake fordi de ikke føler den andre er interessert nok. Så da sitter man der, på hver sin kant. Med stoltheten i behold, men hva hjelper det?

Hvilke normalt menneske er det som liker å ta all initiativ, og hva er det du har lært om deg selv da? Og holder ikke stoltheten din deg varm om natten altså?

Anonymous poster hash: 0af18...3b4