hva "angrer" du på?

[AnonymBruker]

at jeg ikke var mere bestemt, og latet som ingenting på barneskolen når jeg hadde det fælt. Jeg var ganske sjenert men jeg sa ifra et par ganger, men var nok ikke bestemt nok på at det var så ille. Skulle ha sluttet å gå på skolen til jeg fikk byttet skole, men var for redd for kjeft.

At jeg ikke gjorde noe med livet tidligere. Halve ungdomstiden min satt jeg på rommet mitt og var redd for å være med folk.

Anonymous poster hash: e4fba...da2

[Krysstina]

at jeg ble sammen med min ex når jeg var bare 15 og at vi var sammen i over 2 1/2 år. Kunne ønske jeg ikke gikk inn i ett forhold så tidlig og at vi var sammen så lenge..

Endret 23. oktober 2014 av Krysstina

[AnonymBruker]

- Jeg angrer på at jeg ikke tok realfag på VGS. Dette er fordi jeg nå er nødt til å ta dem opp ved siden av studiene jeg går på nå for å bli det jeg virkelig ønsker.

- Jeg angrer på 95% av de jeg har hatt sex med. Det hadde holdt med han ene, og kanskje han andre. Men resten er jeg ikke stolt av.

- Jeg angrer på at jeg ikke jobbet hardere med karakterene mine på VGS. Jeg festet mye. Jeg hadde likevel et godt snitt, men skulle gjerne ønske det var enda sterkere.

- Jeg angrer på at jeg sluttet med musikk og dans. Det er ikke for sent å begynne igjen, bare litt mer utfordrende og i min økonomiske situasjon som student, har jeg ikke råd til timer/undervisning.

- Jeg angrer på at jeg ikke turte å ta kontakt med ungdomsskoleforelskelsen min. Jeg tenker faktisk på det enda når vi møtes av og til. Jeg visste han var forelsket i meg, men siden jeg aldri gjorde noe med det, fant han seg til slutt en annen.

Anonymous poster hash: 89d8f...539

[Gjest Booker]

At jeg har ofret meg for mye for familien.

[AnonymBruker]

Jeg angrer bittert på at jeg gav meg da fastlegen, fysioterapeut, noen spesialister og "alle andre" sa at ingenting feilte meg. Selv om jeg kjente at noe var galt, at det hadde vært det lenge, og ble stadig verre, så trodde jeg på de jeg møtte i helsevesenet, siden jeg mangler kompetanse, og ikke ønsket å være skikkelig vanskelig... Jeg opplevde derfor å bli systematisk psykologisert på grunn av symptomene mine, jeg isolerte meg etterhvert, og mistet all tro på egen mestring og verdi. Det ballet skikkelig på seg, jeg holdt nesten på å falle helt utenfor på alle områder, studiene måtte jeg avbryte til slutt, blant annet fordi jeg fysisk ikke klarte å dra på skolen.

Ved en tilfeldighet kom det frem gjennom en blodprøve jeg tok rutinemessig, noe som indikerte at jeg var syk. Da ble jeg endelig tatt på alvor, noe som ledet til utredning og en diagnose som forklarer ALT. Da jeg leste sykdomsbeskrivelsen så var det som å lese om seg selv. Alle de årene jeg kastet bort i troen på at jeg var pinglete, at jeg overdrev, at jeg ikke orket, at det bare var noe med innstillingen min... Når alle forteller at det er problemet, så tror man på det til slutt. Jeg klarer ikke å gi slipp på tanken om at den veldig mørke hengemyra jeg havnet i kanskje kunne vært unngått om jeg bare var litt vanskeligere. Jeg kunne fått en diagnose - en knagg å henge opplevelsene mine på, en forklaring, hjelp, tilpassing- mye tidligere. Man hører alltid om pasienter som er vanskelige å samarbeide med og som ikke stoler på hjelpen de får, og jeg ville heller unngå å være en sånn en enn å stå på mitt. Det angrer jeg på, så dypt og inderlig.

Det går bra med meg nå, til tross for at jeg må leve med denne helsetilstanden, men jeg ønsker faktisk ikke min verste fiende å være så maktesløs, hjelpesløs og så langt nede i dritten som jeg var i mange år.

Dette er ikke ment som en svartmaling av helsevesenet vårt, for jeg har møtt mange flotte, hjelpsomme folk også. Da jeg først ble tatt alvorlig, og frem til nå, har jeg opplevd veldig god oppfølging.

Anonymous poster hash: 42e7d...940

[QueenOfTheSidewalk]

Jeg angrer bittert på at jeg gav meg da fastlegen, fysioterapeut, noen spesialister og "alle andre" sa at ingenting feilte meg. Selv om jeg kjente at noe var galt, at det hadde vært det lenge, og ble stadig verre, så trodde jeg på de jeg møtte i helsevesenet, siden jeg mangler kompetanse, og ikke ønsket å være skikkelig vanskelig... Jeg opplevde derfor å bli systematisk psykologisert på grunn av symptomene mine, jeg isolerte meg etterhvert, og mistet all tro på egen mestring og verdi. Det ballet skikkelig på seg, jeg holdt nesten på å falle helt utenfor på alle områder, studiene måtte jeg avbryte til slutt, blant annet fordi jeg fysisk ikke klarte å dra på skolen.

Ved en tilfeldighet kom det frem gjennom en blodprøve jeg tok rutinemessig, noe som indikerte at jeg var syk. Da ble jeg endelig tatt på alvor, noe som ledet til utredning og en diagnose som forklarer ALT. Da jeg leste sykdomsbeskrivelsen så var det som å lese om seg selv. Alle de årene jeg kastet bort i troen på at jeg var pinglete, at jeg overdrev, at jeg ikke orket, at det bare var noe med innstillingen min... Når alle forteller at det er problemet, så tror man på det til slutt. Jeg klarer ikke å gi slipp på tanken om at den veldig mørke hengemyra jeg havnet i kanskje kunne vært unngått om jeg bare var litt vanskeligere. Jeg kunne fått en diagnose - en knagg å henge opplevelsene mine på, en forklaring, hjelp, tilpassing- mye tidligere. Man hører alltid om pasienter som er vanskelige å samarbeide med og som ikke stoler på hjelpen de får, og jeg ville heller unngå å være en sånn en enn å stå på mitt. Det angrer jeg på, så dypt og inderlig.

Det går bra med meg nå, til tross for at jeg må leve med denne helsetilstanden, men jeg ønsker faktisk ikke min verste fiende å være så maktesløs, hjelpesløs og så langt nede i dritten som jeg var i mange år.

Dette er ikke ment som en svartmaling av helsevesenet vårt, for jeg har møtt mange flotte, hjelpsomme folk også. Da jeg først ble tatt alvorlig, og frem til nå, har jeg opplevd veldig god oppfølging.

Anonymous poster hash: 42e7d...940

[QueenOfTheSidewalk]

Jeg angrer på utrolig mye, men jeg vil ikke tenke på det lenger, for jeg blir forbanna av det. Forbanna på meg selv først og fremst.

[Sommee]

Hun første jeg hadde sex med var feil dame å debutere med. Jeg var veldig ung, hun veldig ivrig. JEG ble sjekket opp og pult, av henne.

Og da er det jo lett å tro da, for en 17 åring, at sånn er det. liker dem meg og har lyst på sex,så sier dem ifra.. Ingen overraskelse at de neste årene førte til ikke annet enn enorme mengder frustrasjons-onani

Hadde jeg hatt kompetansen jeg har i dag, hadde jeg kunnet gjort HVA JEG VILLE med damene..

[Gjest Elseby13]

Jeg angrer på at jeg ikke snudde meg og gikk en annen vei første gang jeg så exen.

Jeg angrer på at jeg var så jævla "emo" da jeg var ung. Hvis jeg kunne gå tilbake, hadde jeg smilt, ledd og vært sorgløs!!

Dere som er unge: vær glade og nyt denne tiden!

[skruf]

Jeg angrer på at jeg ikke besøkte farmora mi mere de siste årene før hun døde. Besøkte henne forsåvidt flere ganger i året, men kunne vært der mere. Heldigvis så var jeg der den helga hun døde, og jeg var også med på å stelle henne og legge henne over i kisten.

Angrer på at jeg ikke var tydeligere på at jeg ville bo med pappa etter skilsmissen mellom foreldrene mine, men jeg var bare 10 år og lojal mot moren min som jeg syntes synd på pga pappas utroskap. Ville fått en helt annen oppvekst og barndom hadde jeg bodd med han. Dog er jeg usikker på hvor mye et barns ønsker om hvor det ville bo ville blitt tatt hensyn til ved barnefordeling på slutten av 80-tallet.

Kan kanskje si at jeg angrer på mitt første forhold som ikke var sunt eller heldig for meg, men samtidig så ville jeg ikke hatt datteren min da, og hun ville jeg ikke vært foruten, så angrer på en måte ikke likevel.

Angrer også på overtrening jeg har bedrevet tidligere, siden det er den direkte årsaken til ryggproblemene/slitasjen jeg sliter med idag.

[Gjest The damned]

-jeg angrer på at jeg ikke oppsøkte hjelp før. Var ingen som fanget det opp da jeg var liten, men var vel ikke så vanlig på den tiden. Men jeg skulle ønske at jeg ikke hadde ventet så lenge og fornektet det at jeg hadde det fælt og trengte hjelp.

-at jeg begynte på utdannelse uten å tenke på jobbmuligheter.

-at jeg ikke gjorde det slutt tidligere med eksen min.

Men jeg kan jo ikke gjøre noe med alt nå. Bare ta med meg det jeg lærte av alle opplevelsene.

Endret 24. oktober 2014 av The damned

[AnonymBruker]

Angrer på at jeg begynte å røyke.

Ellers lever jeg etter at det er bedre å angre på ting man har gjort, enn ting man ikke gjorde!

Jeg burde nok gått fra et par ekser før, han første fatter jeg ikke nå hva jeg så i - men vi har alle vært ung og dum

Anonymous poster hash: 2b68f...d30

[AnonymBruker]

Angrer på at jeg ble en stille, selvutslettende grå mus da moren min begynte å manipulere. Jeg skulle avslørt de selvforherligende løgnene hennes når hun skrøt seg selv opp i skyene, og så skulle jeg gått til barnevernet og fortalt både det ene og det andre som mine foreldre ikke vil skal komme ut.

Skolen skulle jeg skulket da de ikke la to pinner i kors for å få slutt på mobbing og utfrysning.

Anonymous poster hash: 4f66a...ff8

[anniewal]

At jeg ikke søkte på den lederstillingen i hjembyen! Fikk vite i ettertid at de andre søkerne var mindre kvalifiserte enn meg.

[AnonymBruker]

Angrer veldig på att jeg var så dum å tro att eksen var en god mann.

Angrer på att jeg har funnet meg i å bli behandlet som DRITT gang på gang.

Angrer på att jeg ikke sto opp for meg selv og krevde respekt

Anonymous poster hash: b23a6...0d2

[Anders42]

Kan jeg angre på at jeg ikke greier det overfladiske ? Hadde jeg klart det så hadde jeg nok hatt flere venner i dag . Men trenger jeg egentlig så mange ?

[AnonymBruker]

jeg angrer på at jeg ikke fikk barn tidligere, så hadde jeg sluppet alt det slitet nå. alle exene mine, bortsett fra en. jeg angrer på at jeg ikke vedlikeholdt hobbyene mine og lærte meg nye tingmens jeg kunne. jeg kunne spart mye mere penger og hatt god råd nå. jeg kunne gjort mere for foreldrene mine. listen er endeløs følerjeg selv.

Anonymous poster hash: b116d...ccf

[AnonymBruker]

Angrer på at jeg gikk inn et langvarig forhold i ung alder, som jeg fortsatt er i, og som alle rundt meg forventer skal være slik.

Angrer på at jeg ikke har tatt ett oppgjør med min far, angående at han var utro mot min mor, og etter noen år giftet seg på nytt uten å fortelle det til min bror og meg.

Angrer på at jeg først utdannet meg arbeidsløs, og nå er på rett spor. Kunne ha jobbet i 4 år nå. Istedenfor har jeg halve studiet igjen, men bedre sent enn aldri.

Anonymous poster hash: 50f4e...d9c

[Gjest Nosoul]

Jeg angrer på at jeg har kastet bort over 6 år av mitt liv på to egoister. Den ene større enn den andre.
Men man lærer av sine feil og nå er det muligheter for at nye eventyr oppstår!

Angrer også på at jeg valgte å hoppe rett ut i læretid etter Vg2, slik at jeg må ta opp Vg3 nå/senere.

[Gjest Bruker1000]

At jeg i store deler av ungdomstiden ikke klarte å se på meg selv som pen og slet mye med selvfølelse som et resultat av dette. At jeg skulket så mye på vgs. Angrer på at jeg ikke valgte Helse og Sosial istedenfor allmenn!