Det vonde savnet

[AnonymBruker]

Så var det nok en gang kveld. Det er da det er verst, savnet. Når ting blir stille og roen legger seg har jeg tid. Tid til å tenke på deg. Tid til å savne deg. Tenke på de månedene som har gått.

Savne deg gjør jeg forresten stadig ellers også. Når jeg opplever noe så vil jeg enda dele det med deg. Det føles rart å ikke skulle det. Tanken er ikke lengre hvordan får jeg mest mulig ferie til å finne på fine ting med deg, men hvor mye ferie er lov å overføre til neste år? For det blir vel bedre til neste år? Neste år har jeg vel lyst til å leve livet mitt igjen?

Det er nå gått fire måneder siden du gjorde det slutt med meg. Det har vært fire grusomme måneder. Har hørt om folk som prøver å drukne sorgene, jeg har prøvd å jobbe de vekk. Skjønt på et tidspunkt tar jo også det slutt, og jeg får tid. Tid til å kjenne på smerten. Der er jeg nå.

Det hjelper ikke at den dagen du forlot meg forgodt så lot du noe stå igjen. Sånn i tillefellet. Tingen står der enda, og minst et par ganger om dagen ser jeg på den å håper du en dag vil være tilbake.

Det har gått lenge side vi sist snakket. Syntes egentlig det var ganske koselig møtet vi hadde, selv jeg spesielt etterpå kjente på følelsen av å miste deg. Du sa også at du ville ha meg i livet ditt. Nå har det gått tre uker siden sist jeg hørte fra deg, men jeg skriver ikke. Redd for å dytte deg lengre bort.

Så nå sitter jeg her. Smerten som jeg håpet var kommet litt på avstand er tilbake. På jobben eksisterer jeg bare, det kan ikke gå bra i lengden.

Men nå legger jeg meg, i sengen vår. Deler av meg venter enda på at du skal komme inn døren for så å snike til deg varmen min. Venter på at du skal legge deg tett inntill meg mens jeg stryker deg. Kjenne på tryggheten ved å ha deg hos meg.

Jeg savner deg jenten min, selv om du ikke lengre vil ha meg.

Anonymous poster hash: 2f200...621

[AnonymBruker]

Så fint skrevet og så trist. Jeg kunne sagt det samme bare at min eks er en mann. Jeg har bestemt meg for å kutte kontakten helt nå og gå videre. Blir helt ødelagt av å gå rundt og håpe på at han skal ombestemme seg,

Anonymous poster hash: be574...5d6

[AnonymBruker]

Aaah, skulle ønSke kjæresten min elsket meg som du elsker henne. Du virker bra! Gråt, tørk tårene og gå videre ❤️

Hva skjedde forresten?

Anonymous poster hash: e88c1...226

[AnonymBruker]

Og må bare legge til at jeg også har vært der du er.. Og det er en smerte det ikje går an å beskrive! Selv mister jeg alle behovene mine (søvn, hvile og mat).. Ønsker deg lykke til videre med livet, det ordner seg til slutt, det lover jeg

Anonymous poster hash: e88c1...226

[AnonymBruker]

Nå fikk jeg vondt.. Det er noe av det verste man kan oppleve.. Håper det blir bedre for deg!:-)

Anonymous poster hash: 7f67d...593

[AnonymBruker]

Der skrev du ned nøyaktig det jeg føler. Her er det gått ett år men det er enda knalltøft... Den smerten er helt grusom. Håper du kommer deg videre for du virker som en veldig god mann

Anonymous poster hash: 8306a...441

[AnonymBruker]

Wow, det der kunne vært mine egne ord! Er i nøyaktig samme situasjon, sånn tidsmessig også. Forferdelig vondt å se den man elsker forsvinne og man sitter igjen maktesløs Jeg og holder meg opptatt med jobb, er livredd for å kjenne på følelsene og sorgen... Men man kommer ikke helt unna!

Får trøste oss med at tiden ordner opp, selv om det krever mye tid.

Anonymous poster hash: 23d74...223

[RavN]

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=852180#entry15183442

Les nedover

[AnonymBruker]

Aaah, skulle ønSke kjæresten min elsket meg som du elsker henne. Du virker bra! Gråt, tørk tårene og gå videre ❤️

Hva skjedde forresten?

Anonymous poster hash: e88c1...226

Hva som skjedde? Godt spørsmål i grunn. Daglig tenker jeg på det. Hvor jeg gikk feil, hvordan jeg klarte å skyve henne vekk. For det var vel det som skjedde? Jeg vet ikke lengre, men hun sa det. Dagen hun gav oss opp.

Så nå leter jeg etter meg selv. Prøver å finne restene, altså det som er igjen av meg. Prøver å finne styrke, styrke til å klare hverdagen. Til nå har jeg lurt meg selv ved å si at det blir gradvis bedre, men denne uken har vært et stort tilbakesteg. Gråter daglig, fungerer ikke på jobb. Eneste jeg får til er å trene. Når jeg løper føler jeg meg fri.

Verste er uvissheten. Burde jeg kontakte henne? Hun snakket jo selv om at om ting kom litt på avstand så kunne ting bli som de var igjen. Skjønt dette sa hun vel for å trøste meg. Men uansett, burde jeg? Vise en gang til at jeg er her, at jeg ikke er sint, at hun er den jeg vil ha. Tankene gjør meg gal.

Det som er verst er vel at jeg ikke kommer meg videre. Lengter og ønsker, mens tanken på en ny jente virker fjern. Planer, ønsker, tanker, alt virker fjernt å dele med noe andre.

Nå venter den tomme sengen. Sengen der jeg har tenkt så uendelig mye på hva som gikk feil. Så mange spørsmål… Hva gjorde jeg feil? Hvorfor var jeg ikke god nok? Uansett, sovner i kveld til sangen “Om du lämade mig nu”. Fin, men trist.

Anonymous poster hash: 2f200...621

[AnonymBruker]

Uff, så trist. Føler du er eksen min som jeg gikk fra. Selv om det ikke han sammenlignes, er det forferdelig trist å være den som går når du fortsatt ønsker den andre parten alt godt også.. Klem.

Anonymous poster hash: 3c76b...e99