Gå til innhold

For oss hormontroll - historier å dele?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Nå som sambo har lagt seg, sitter jeg her og funderer over hvor mye disse hormonene eeegentlig har tatt over meg de siste ukene. Kan først si at jeg fant ikke ut at jeg var gravid før jeg var i uke 20 (ja, er det mulig... TRE tester negative før den rette poppa opp) men for samboeren min tror jeg gleden over babyen var like stor som det faktum at nå hadde vi en forklaring på hvorfor jeg hadde vært så himla ustabil de siste ukene, knis... Trodde en stund jeg hadde tørna heeelt.

Har nå lest mange historier her inne, og ler så jeg gråter av mange, kjenner meg så igjen 😂 Er så glad det kan forklares! Kan jo dele noen selv først.

Det verste tilfellet tror jeg må være dagen før sambo satte foten ned, og ville ta meg til legen og ta en graviditetstest der - for nå hadde jeg blitt som svigermor mente han, haha, huff å huff...

Jeg skulle sette på pizzaen, og hadde laget i stand til en ordentlig filmkveld. Der ble han tilkallet på jobben (ambulanse personell) og måtte dra i hui og hast. DET var plutselig ikke akseptabelt fra min side. Nå skulle han på fest, han. I mine øyner, vel å merke. Han har aldri gjort noe som skulle få meg til å mistenke det engang, så hvor jeg kom opp med akkurat den, det må da gudene vite. Så kom tårene, og jeg på gulvet foran matbordet og tutet som bare det. "HVORFOR svikter du meg" uff får så dårlig samvittighet nå på nattestid når jeg tenker over det 😳 Ikke klarte jeg å stoppe heller. Så kom skammen, og da var det "bare for meg å flytte ut, nå har jeg klikka helt kompis" 😂 for en episode! Gud som jeg skjemmes!

Har endelig begynt å roe seg nå, men har hatt en del av de periodene hvor jeg har virka helt totalt ustabil, der alle er ute etter og ta meg- og alle hater meg, meg og meg. Fikk høre fra jordmor at siden jeg har stoffskifte problemer, så er hormonene ekstra ute av kontroll. Hurra... Nei, gjett om sambo skal få tidenes bursdagspresang nå neste uke, som har holdt ut med meg gjennom alt 😅

Jo, og gjett hvem som tutet på sitt verste da katten forsynte seg av potetegullen tidligere... "alle er ute etter å såre meg..."

Noen andre som har møtt hormonene med storm...? Trenger å se jeg ikke er helt i ørska her 😇

Anonymous poster hash: 496d3...4bf

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Hahaha! Jeg har desverre ikke noen spesifikke episoder, men jeg som ALDRI gråter på grunn av at jeg er rørt gjør det hele tiden nå.. Til samboers store fornøyelse :P

Stakkar deg dom har vært hormontroll uten å vite at du er gravid! Herregud! Det må jo være litt skremmende!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tegner... og begynte å tegne igjen under siste graviditet. Skulle finne mine gamle tegne saker og da jeg ikke fant de igjen fikk jeg skikkelig sorg og gråt mine tårer! Det var som å miste noe veldig nært. Har aldri vært så trist i mitt liv. Å sørge over mistet tegne saker.... ufff :-D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er jo rimelig lett bevegelig fra før, men nå har det jo bare tatt helt av. Sitter og griner for alt mulig rart, og det verste med det er jo at jeg ser jo det absurde i det selv. Og det gjør det jo bare enda verre. Hehe

Har blitt et par samtaler som går litt som dette:

Samboer: Neimen hva er det for noe jenta mi, har det skjedd noe? Er det noe fryktelig fryktelig galt?

Jeg: Nei, det var bare *hikst^ han lille gutten på reklamen. *hulk^ han ble så glad når han fikk en is...

Samboer: ...knis... og det var...litt trist?

Jeg: Jeg er ikke trist! Slutt å plage meg!

Samboer: Jeg synes du er søt jeg.

Jeg: Aaaaaw! <3 Selv om jeg har blitt tjukk?

Samboer: mhm, veldig søt.

Det er jo en helt fjern samtale men sånn blir det da når hjernen min ligger og marinerer i hormoner hele dagen. Men som dere skjønner har jeg heldigvis verdens skjønneste mann, og det hjelper jo litt. :)

Når jeg var rundt 12 uker ble jeg plutselig blodig fornærma over at ingen ville sitte på i bilen min. Det var jo ingen big deal i utgangspunktet, men nå var det plutselig ensbetydende med at jeg var en dårlig sjåfør med en bedriten bil og alle hatet meg. En venninne kom da og sa: du tror ikke det er best om vi kjører den bilen det er plass til alle i da, isteden for toseteren din..? Kunne jo ikke akkurat krangle på det, og så ble jeg litt flau, men ingen sa noe mer så da gikk det over :)

Anonymous poster hash: 352f8...3d9

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har bare hatt en litt stor episode egentlig. I uke 7'ish hadde jeg en kjempe fin drøm om knut risan etterfulgt av 3 veldig triste og sørgende dager over at han ikke er blant oss mer. Ellers er det mye innvendig humørsvingninger, har lavt stoffskifte så det er jeg egentlig vandt til :-P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ååå så gøy å lese! 

Her er en fra meg: 

 

 

Jeg og mannen sto å lagde middag sammen og tøyser og ler før dette utspiller seg:

 

 

Meg: Haha. Du er så teit (i en ertende og flørtende tone)

 

Han: Haha. Nei DU er teit (i samme ertende og flørtende tone)

 

Meg: Nei, jeg er ikke teit, nå er du bare slem. Buhuhuhuhu.  

Og så setter jeg i gang å hikst-gråter. 

 

Ble så satt ut, og redd for mitt egen humør, så jeg klarte ikke slutte å gråte heller på over en halvtime etterpå heller.  :fnise:

Mannen ble jo helt vettskremt og kunne ikke fatte hva han hadde gjort galt, men NOE det forstod han jo at det var. Jo mer han prøvde å spørre hva som var galt, og hva han kunne gjøre, jo mer gråt jeg fordi jeg synes jeg var så slem mot ham som tok sånn på vei. 

 

 

Hahaha. Det var det første utbruddet jeg hadde, har bare hatt et par av den typen i løpet av svangerskapet og godt er det. Og mannen har nå lært at han bare skal la meg gråte for da går det fortere over.  :laugh:

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Grastusta

Haha, elsker denne tråden allerede!

Tror min verste hormonepisode var da jeg hadde syklet hjem fra jobb og absolutt alle i trafikken oppførte seg som idioter. Kom hjem, tok inn posten og rev i stykker alt sammen i drittsinne...!

Da mannen kom hjem og jeg skulle forklare, ble jeg bare sittende og le og grine om hverandre. Det rare er jo at man innser hvor teit man er der og da, uten at man klarer å gjøre noe med det :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ble kjempe irritert på mannen fordi han stablet feil i oppvaskmaskinen...

....underveis tenkte/forstod jeg at det var skikkelig irrasjonelt å reagere sånn, men klarte ikke å la være... Sendte han bort slik at jeg kunne stable "riktig" selv...

- Endte med at jeg gråt fordi jeg hadde vært så slem mot han. Snille mannen trøstet så godt han kunne.....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Heh heh heh, jeg fikk tårer I øynene og klump I halsen bare av å lese gjennom tråden her, og jeg er ikke gravid engang! :fnise:  :sjokkert:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest MissPennyfeather

Har allerede delt noen av mine, men jeg deler gjerne på nytt, for jeg flirer rått av meg selv innimellom.

Vi hadde ikke planlagt å få barn, og jeg ble gravid mens jeg brukte prevensjon. Jeg var nok litt mer dramatisk enn vanlig før vi fant det ut også(var blant annet overbevist om at jeg var i ferd med å dø v kreft, fordi jeg var så uggen), men mitt første ordentlige utbrudd kom når vi gikk inn i en barnebutikk for å se på ting, for å liksom venne oss til tanken. Plutselig fikk jeg helt noia for alt. Pastellfarger og matrosdresser var plutselig verdens største onde, og jeg syns alt av utstyret i butikken var "megadust". Tror jeg tilbrakte 3 dager i hysteri fordi vi ble nødt til å "bære en klissnaken unge over alt, for pastellfarger er pyton og alle vognene har dustete navn". Jeg sendte også ut en advarsel til alle slektninger om at de som ga oss noe i pastell, eller en matrosdress, ville vi kutte kontakten med omgående XD

Hadde også en episode hvor jeg kastet en løk fra kjøkkenet og inn i stua, hvor gubben satt, fordi den var råtten og han hadde glemt å kjøpe nye. Og i går faktisk, så gråt jeg i en halvtime fordi jeg boka mi datt i gulvet, og jeg mistet siden hvor jeg var.

Heldigvis har jeg en fantastisk mann, som har kjøpt inn sorte onsies fra eBay, og som la seg på gulvet sammen med meg når bokkatastrofen inntraff.

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ingen spesifikke episoder og har heller ikke vært så hormonell som jeg (vi) ventet, men samboeren kan IKKE tulle/erte på samme måte som før.

 

Om han erter meg for noe helt uskyldig så blir jeg så sint at det bobler inni meg og jeg ber han om å slutte. Når han da (selvsagt) fortsetter og jeg ber han slutte igjen og igjen så tar det ikke mange sekundene før jeg fråder av sinne og brøler til han + ev. slår han i armen eller noe. Så blir han snurt fordi jeg ble så sint for "ingenting" så begynner jeg å grine fordi jeg blir så lei meg for at jeg blir så sint på han og angrer på at jeg bokset han i kassa samtidig som jeg tenker at han fortjente det siden han ikke sluttet når jeg ba han slutte. 

 

Sånn utenom dette har vi ikke møtt på særlige problemer. Eller, da jeg var 10-12 uker på vei så ble jeg alltid sint og lei meg fordi han kjøpte noe på butikken som jeg ikke ville ha - selv om det ikke var til meg engang.  :sjenert:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde også en episode hvor jeg kastet en løk fra kjøkkenet og inn i stua, hvor gubben satt, fordi den var råtten og han hadde glemt å kjøpe nye.

Jeg tror du fikk litt pes for denne løk-kastingen i en annen tråd for ikke så lenge siden, men jeg synes det er helt fantastisk - kaste en løk på mannen fordi den var råtten! :hoho: 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har allerede delt noen av mine, men jeg deler gjerne på nytt, for jeg flirer rått av meg selv innimellom.

Vi hadde ikke planlagt å få barn, og jeg ble gravid mens jeg brukte prevensjon. Jeg var nok litt mer dramatisk enn vanlig før vi fant det ut også(var blant annet overbevist om at jeg var i ferd med å dø v kreft, fordi jeg var så uggen), men mitt første ordentlige utbrudd kom når vi gikk inn i en barnebutikk for å se på ting, for å liksom venne oss til tanken. Plutselig fikk jeg helt noia for alt. Pastellfarger og matrosdresser var plutselig verdens største onde, og jeg syns alt av utstyret i butikken var "megadust". Tror jeg tilbrakte 3 dager i hysteri fordi vi ble nødt til å "bære en klissnaken unge over alt, for pastellfarger er pyton og alle vognene har dustete navn". Jeg sendte også ut en advarsel til alle slektninger om at de som ga oss noe i pastell, eller en matrosdress, ville vi kutte kontakten med omgående XD

Hadde også en episode hvor jeg kastet en løk fra kjøkkenet og inn i stua, hvor gubben satt, fordi den var råtten og han hadde glemt å kjøpe nye. Og i går faktisk, så gråt jeg i en halvtime fordi jeg boka mi datt i gulvet, og jeg mistet siden hvor jeg var.

Heldigvis har jeg en fantastisk mann, som har kjøpt inn sorte onsies fra eBay, og som la seg på gulvet sammen med meg når bokkatastrofen inntraff.

 

:hoho:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Kom på en episode til, og det var før jeg visste at jeg var gravid, så både jeg og alle rundt meg syntes at jeg var i overkant hysterisk.

Jeg skulle endelig selge bilen min etter å ha kjørt den gamle traveren i mange år. Den hadde MANGE sjarmerende (og noen ikke fullt så sjarmerende) nykker og tekniske feil. Så dagen før jeg skulle selge den ble jeg brått grepet av melankoli og måtte stoppe på en busslomme. Der satt jeg og strigråt i en halv time mens jeg hørte på nitrist countrymusikk. Jeg ble ubegripelig nostalgisk ovenfor den gamle, rustne kjerra og klarte ikke å glede meg over den nye bilen jeg snart skulle kjøpe.

Ca 2 uker senere la jeg sammen denne hendelsen med en rekke andre mistenkelige symptomer, og nå går jeg bare og gleder meg til å bli mamma. I ny bil :)

Anonymous poster hash: 352f8...3d9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Trenger flere bidrag! :wow:



Anonymous poster hash: 0eece...c86
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg og samboeren skulle kjøre en lengere biltur, så vi hadde på musikk.

Plutselig kommer det en sang og han synger med. (Det var ikke en sånn typisk grinesang) og jeg begynner å hulke, for jeg syns det var så rørende at han sang.

PS: kan legge til at han absolutt ikke har sangstemme, så når han synger gjør han det ironisk.. Likevel vart jeg kjemperørt.

En annen gang satt jeg å hulka over "the big bang theory" på tv..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

På jobben min er synger vi en sang hver dag i lunsjen. Det er så rørende at jeg gråter hver gang, og det er ikke akkurat noen stille, diskret gråt...jeg hikster og både tårer og snørr renner!

En annen dag gikk jeg rundt og bare var sinnsykt flau. Brennende, røde kinn og HELT pinlig berørt, uten grunn! Veldig rar dag, og ekstremt ubehagelig 😂

Anonymous poster hash: a0654...f46

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...