Gå til innhold

Hvordan komme over tap av kjæledyr?


Stella84

Anbefalte innlegg

Min nydelige, umistelige, vakre, fantastiske katt ble påkjørt og drept for snart 4 uker siden. Sorgen er like sterk enda, og jeg savner henne så forferdelig mye </3. Ville gjort alt for å få henne tilbake til meg. Klarer ikke å se bilder / film av henne uten å gråte. Føler meg så inderlig lei meg, har så lyst å skru tiden tilbake, og sliter med å akseptere at det ikke er noe jeg kan gjøre med dette.

For meg var hun så mye mer enn "bare en katt". Hun var så full av liv, personlighet, kjærlighet og glede. Hun var så flink til å vise meg hvor glad hun var i meg. Hver gang jeg kom inn døra i leiligheten kom hun løpende mot meg med en glad klirrende godlyd før hun rullet seg mangemange ganger, før jeg til slutt løftet henne opp. Hun var gjerne i fanget mitt hele tiden, hvis hun ikke fulgte etter meg rundt omkring i leiligheten. Hun var så spesiell, og aldri vil noe annet dyr kunne fylle tomrommet etter henne.

Mange rundt meg anbefaler meg å skaffe et nytt dyr, og en del av meg ønsker det, siden leiligheten føles så tom. Men samtidig så føler jeg også på det at jeg

1) ikke vil erstatte henne med noen andre,

og 2) ikke vil kunne elske et nytt dyr like høyt, og det er urettferdig overfor det nye dyret.

Uff, tårene vil ikke slutte. Hvordan komme over dette tapet?

Endret av Stella84
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Du får ta den tiden du trenger. Finnes ingen fasitsvar på hvordan man skal sørge.

Jeg har mistet noen dyr. Og ett veldig spesielt og umistelig dyr. Jeg ble rett og slett fysisk syk av det. Og "erstattet" dette dyret med et lignende. Det ble ganske feil - dessverre. Så for min del fungerte det ikke å fylle inn tomrommet. Et annet umistelig dyr erstattet jeg med dyr av annen art. Det fungerte veldig greit.



Anonymous poster hash: 5b945...bc2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Først og fremst en god :klem: til deg! Som AB over meg sier, så tror jeg det er lettere å fylle tomrommet med et dyr du ikke forventer at skal erstatte/være likt det du mistet. Du kommer aldri til å få en helt lik katt, men du kommer til å få en katt du blir like glad i selv om det tar tid å sørge! :klem:



Anonymous poster hash: 44968...79f
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det viktigste er at du tar deg tid til å sørge, du kan sørge så lenge du vil mens livet går videre, du følger med det, men du sørger det du trenger hver dag.

Jeg mistet et dyr som var alt for meg, virkelig ikke bare et dyr, men med verdens største personlighet og alt. Det er nå 4 år siden, og jeg kjenner savnet stikker når jeg ser bilder av oss, men jeg kjenner også glede over den tiden jeg fikk ha dyret, alle våre gode minner, jeg kan fortelle venner om minner uten å gråte, men å le, uten å tenke over det.

Selvsagt savner jeg henne i dag også, men jeg gråter ikke lenger hver dag, jeg er ikke helt totalt ødelagt av det.

Jeg tok meg tid til å gråte, sørge, forsiktig minnes kjæledyret og ta gråtebygene som de kom.

Det er en klisje, men dag for dag, time for time, blir det bittelitt enklere.

Du har all min forståelse og medfølelse, jeg vet så godt hva du føler og går gjennom, det er så vondt at det knapt kan beskrives. Du har ikke mistet bare et dyr, du har mistet din bestevenn, den som forstod deg, elsket deg, som du elsket og som du forstod fullt ut. En stor sjel i en liten kropp..

Stor klem fra meg.



Anonymous poster hash: fca0a...6a8
  • Liker 4
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ps, ikke skaff deg nytt dyr før du er klar for det, klar for å starte på nytt med et annet dyr. Du skal ikke erstatte henne, du skal gå videre og ha henne i minnene dine. Ikke få deg nytt dyr nå..



Anonymous poster hash: fca0a...6a8
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjæledyr kan være familiemedlemmer og bestevenner like verdifulle for deg som mennesker, så ta den tiden du trenger! Du har LOV å sørge!

En ny katt vil ikke erstatte den du har mistet, men kanskje hjelpe likevel. Dette har ikke noe hast, dog. Det tar du når du er klar.

:hug::hug::hug:

Håper du får gode klemmer nå!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Blomst83

Jeg har ikke noe fasitsvar til deg,men jeg vet hvordan du har det.Vi måtte avlive vår 19 år gamle pusfrøken i mai,og jeg sliter fremdels med sorgen. Er dyr er så mye mer enn bare et dyr,og det er en sorgprosses vi må gjennom når de forsvinner. Jeg tror rett og slett bare vi må ta den tiden det trengs,og ikke ha forventninger til oss selv om at det nå er på tide å gi slipp på sorgen.

:hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Lille-pus

Tid. Dessverre er tid påkrevet. Tiden det tar til du plutselig en dag oppdager at 'ja, du savner din kjæreste pus like mye fremdeles, - men sjelen din er på en måte klar til å åpne et rom for en annen stor personlighet i en liten kropp'.

Og da er det ikke vondt på samme måte lenger, du vil ikke enten se etter noen som likner mest eller som likner minst.

Ikke kast tingene hennes, legg dem pent bort. Fordi den dagen det en gang til er 4 små poter som tripper over parketten, den dagen vil du (om du er som meg) savne matskålene og teppene hennes/hans.

Det høres koko ut, men tingene skaper på en surrealistisk måte en bro mellom de to. Å sove dypt på det samme teppet som din første elskede sov, - det gir en ro, en slags undelig følelse av at de ville likt hverandre de to.

Det er vondt. Det er vanskelig, helt til den dagen du kjenner at hele deg er klar igjen.

Du glemmer ikke den som ikke lenger ruller rundt på gulvet, men det vil være ulikhetene mellom de to som facinerer mest, og tankene stryker 'den som ikke lenger er' mykt over ryggen. Ørene hører den dype malingen. Det er godt, og mellom hendene dine sitter en liten røver og ser på deg med store øyne og med tillit i blikket.

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk, kjære dere <3. Så mange vakre og fine ord. Godt at noen forstår, for selv om jeg har utrolig mange fantastiske mennesker rundt meg, så synes de at sorgen min tar litt overhånd. Fint å vite at jeg ikke er alene.

Stor klem til dere alle <3.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette var som å lese om meg selv de første ukene etter at hunden min døde. Jeg lover: Det blir bedre, sakte men sikkert. Etterhvert klarer du å tenke på de gode stundene. Jeg har ikke skaffet meg ny hund, vil evt. vente en god stund.

Anonymous poster hash: 72de8...61c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff, nå begynte tårene å trille her.

Vi mistet en av våre i mai i år. Hun var ung og måten det skjedde på gjorde at det var vanskligere å akseptere.

Som flere her sier, det tar tid.

Jeg har mistet mange gjennom årene. De er alle og enhver like umistelig. Det blir aldri lettere. Det gjør like vondt hver gang.

Mitt råd er ta den tiden du trenger, gråt så mye du trenger.

Jeg skriver av og til det jeg tenker på og føler ned, viser det aldri til noen men det gjør godt å få det ut.

Lage fotoalbum har jeg også gjort.

Ingen annen katt vil erstatte den du mistet, men jeg skjønner at du føler det. Tror også det er samvittigheten vår som kommer inn der, at noen skal "ta" plassen til den vi mistet.

Få deg en ny katt når du føler for det, vi er alle forskjellige på når vi er klare for det.

Jeg har alltid hatt mer enn 1 katt, og ingen av dem er her for å erstatte noen andre. Vanskelig å forklare, men jeg fungerer liksom ikke uten katter jeg.

Den vi mistet, hun hadde en pusevenn som ikke hadde noe hjem. Han gikk rundt der vi bodde lenge. Da hun gikk bort, ble jeg veldig bestemt på at vennen hennes skulle jeg ta vare på for henne.

Så nå er han en del av vår familie. Det gjør faktisk godt.

Savnet etter henne er like stort og vondt. Jeg har nok fremdeles ikke helt akseptert det enda, hun mangler fortsatt.

Dette ble knotete, men håper du får noe utav det.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

uff jeg veit nøyaktig hvordan du har det :hug: den eneste trøsten jeg kan komme med er at det faktisk vil gå over! med meg tok det mange mange uker før jeg klarte å se på bilder av min pus. men nå ser jeg på bildene og klarer å tenke på alle fine minner jeg fikk med han <3 det er trist, men nå kan jeg leve med det :klem1:



Anonymous poster hash: 722f2...a1a
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For mitt vedkommende kan jeg bare si: Det går aldri over.

Selvsagt går det litt i bølger, der det er bedre enkelte dager, men alt i alt ser det ut til at det aldri forsvinner. Savnet etter hunden vår er så ekstremt stort at det går ikke å forklare.



Anonymous poster hash: 8f488...9c0
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

For mitt vedkommende kan jeg bare si: Det går aldri over.

Selvsagt går det litt i bølger, der det er bedre enkelte dager, men alt i alt ser det ut til at det aldri forsvinner. Savnet etter hunden vår er så ekstremt stort at det går ikke å forklare.

Anonymous poster hash: 8f488...9c0

Trist å høre :-(. Når mistet du hunden din? <3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Usj, jeg skjønner hvordan du har det. Jeg mistet mine to burmeserpuser til FIP i sommer. Etter flere uker med til og fra dyrlegen, medisiner og telefoner havner jeg skikkelig på tutern om jeg hører Ben E King med Stand by me:) Får tårer i øynene bare ved å tenke på det:) Det er jo ikke bare katter for oss som eier dem (eller for oss som blir eid av dem), de er jo familiemedlemmer, personligheter og sjelevenner. Og slike er det traumatisk å miste. Derfor er det bare sunt å kjenne på sorgen tenker jeg, det betyr jo at katten var elsket.

Jeg har også slitt med at tanker om å erstatte dyrene, ikke kunne elske det like høyt og så videre. Men de tankene har gått over nå. Vi har begynt å se etter en ny katt som kan fylle hjemmet vårt med glede og rampestreker. Det vil jo ikke bli en erstatning, men et nytt familiemedlem, en ny mulighet til å få seg en pelskledd sjelevenn som holder på hemmeligheter og vil ligge under pleddet med meg. Kattene ville nok også satt pris på at en ny katt kom og holdt meg i tøylene:) Så jeg ser på bilder av de som døde, ser på bilder av potensielle katter, mimrer, ler og gråter samtidig.

Du (og jeg) skal nok igjennom alle de sorgfasene som kommer ved menneskedød, så den akutte sorgen vil blekne, men savnet vil nok være der av og på i mange år. Fasene med sinne, aksept og vantro vil komme. Jeg savner fremdeles katten jeg vokste opp med, selv om jeg alltid har vist at jeg ville overleve henne.

Sender deg en god digital KG-klem jeg:)



Anonymous poster hash: 0b46f...fe9
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet hvordan du har det. Måtte avlive den ene katten min i februar grunnet mulig påkjørsel eller slag eller fall.

Det blir bedre med tiden ts men savnet vil aldri forsvinne helt. For meg har det hjulpet veldig mye å fokusere på at katten hadde et godt liv så lenge han levde og at han var veldig glad i meg. Alle de gode minnene vi har sammen. Tenker på at han er på et mye bedre sted nå og at vi engang skal møtes igjen. Det hender jeg fortsatt gråter engang i blandt men det går lenger og lenger perioder uten at jeg gjør det. Det vil derimot ikke si at jeg ikke savner han fordi det gjør jeg hver dag. Selv om jeg har tre andre katter så er tomrommet etter den som døde borte. Du må rett og slett lære deg å leve uten katten din på en måte. Ta et skritt av gangen. Det er noe med utrykket at livet går videre selv om man ikke vil. Livet går videre fordi man må. Og det blir lettere ettervært. Husk at katten alltid er med deg uansett.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Veldig enig med tussi84.

Jeg har tatt meg selv i å tenke mye på "det skulle vært mer, mer, mer, mer" siden vi mistet vår i mai.

Det skulle vært mer kos, klapp, suss og lek. Mer kos og soving i fanget. Bare få se henne igjen, ta på henne igjen osv osv osv.

Det er veldig naturlig å tenke sånn, men jeg må minne meg selv på at hun hadde det fint hos oss. Vi gav henne et hjem, vi passet på henne da hun var syk. Vi elsket henne og det visste hun.

Jeg skulle gjerne hatt mer, men slik ble det ikke.

Når jeg skriver dette kjenner jeg at jeg er fremdeles sinna. Sinna på hvordan det skjedde og at vi ikke helt vet hva som gjorde at det skjedde. Sinna for at vi ikke visste, at vi ikke kunne redde henne. Sinna fordi jeg slapp henne ut den kvelden osv osv.

Jeg er ikke ferdig med det, det vil ta lang lang tid, men jeg vet det blir bedre som tiden går. Det er rett og slett bare å gråte når en må og vente.

Og jeg må si at jeg er så glad for at vi er to, at jeg slapp og slipper å gå gjennom akkurat dette tapet alene. Det var og er fremdeles veldig surrealistisk og helt jævlig.

Burde virkelig vært støttegrupper for oss som har mistet umistelige pelskledde barn.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skal gi deg det beste svaret du noen gang kommer til å få; kjøp deg en ny...

Anonymous poster hash: 69220...0ce

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Burde virkelig vært støttegrupper for oss som har mistet umistelige pelskledde barn.

Det finnes digitale støttegrupper da, altså støttegrupper på facebook, yahoo groups og så videre. Jeg, som mistet mine to til sykdom, har faktisk hatt god støtte i det å melde meg inn i en gruppe hvor det er andre i samme situasjon. De fleste er nok på engelsk, men det burde jo gå bra for de fleste i disse dager. Har møtt forståelsesfulle og hyggelig mennesker gjennom det.

Anonymous poster hash: 0b46f...fe9

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

I dag skal jeg prøve noe helt nytt, nemlig snakke med en dyretolk. Vet ikke hva jeg tror om det, men er uansett veldig spent. Kanskje det kan lindre noe av sorgen min, og også gi svar på en del spørsmål. I og med at hun ble påkjørt og forlatt, så er det mye jeg ikke vet...

Wish me luck! <3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...