Hjelp til å velge riktig når det gjelder hunden min.

[AnonymBruker]

For to år siden så fikk jeg verdens nydeligste hund, bestevenn og sønn i ett og samme vesen. Han er mitt alt, og jeg har elsket han fra første sekund jeg så han. Men jeg har valgt veldig feil. Jeg ønsket å blir student igjen, og kom inn på drømmestudiet i høst. Men ikke i byen jeg bodde i, men i en by 350 km unna.

Jeg bodde i en leilighet sammen med hunden min, mine foreldre bodde ikke så langt unna meg. Og hadde nøkkel til min leilighet sånn at de kunne lufte han, og besøke han da de var på jobb. Dette var noe de selv ville gjøre. Jeg tenkte at hunden min får selskap, og får gått tur. Så det var jo positivt, og jeg er fortsatt takknemlig.

Da jeg skulle flytte i høst, så skulle hunden bo hos mine foreldre til jeg fant et sted der det var tillatt med hund. Da jeg skulle hente han i oktober, så virket han så lykkelig hos mine foreldre. De har stort hus, og en enda større hage som han kunne leke i. Min mor hadde kjøpt masse nye ting til han, og han virket veldig lykkelig. Min mor er hjemmeværende, og har da hele dagen å være med han på. Min far elsker han og, nesten som om han elsker hunden min mer enn meg. Min hund elsker å kjøre bil, så av og til før han skulle på jobb, kunne han kjøre en tur med hunden min før han dro avgårde på jobb.

Jeg tenkte det ville være egoistisk av meg å ta han med meg til en liten hybel, og i tillegg la han være alene mens jeg var på forelesninger. Når han kunne være med min mor som er hjemmeværende. De ville også ha han, og overtalte meg litt. Og jeg har på en måte tenkt at det er det beste for han. Men savnet er helt forferdelig, jeg gråter mye, og angrer på at jeg ikke tok han med meg da jeg flyttet. Jeg ser på bilder av han hele tiden, og noen netter får jeg ikke sove pga. savnet. Jeg vurderer nå å hente han, men er jeg da et foreferdelig menneske som henter han? Jeg tenker jeg er egoistisk som tenker på å ta han vekk fra foreldrene mine, det store huset, hagen og alle lekene.

Jeg føler meg råtten, og at jeg har sviktet som mamma. Vet ikke hva jeg skal gjøre.

Anonymous poster hash: b0c70...b11

[AnonymBruker]

Nå kan jo ikke jeg si hva du skal gjøre, men hva jeg selv ville gjort.

Jeg har også en hund som jeg er veldig glad i og om jeg kunne velge at han kunne være hos min familie hvor en er hjemmeværende enn som nå hvor han er hjemme alene i mange timer når vi er på jobb, ville jeg valgt det første for hunden sin del.

Du kan jo besøke han i ferier o.l. og da slipper du i tillegg den dårlige samvittigheten du kanskje har når du sitter på forelesning eller skal møte skolekamerater etter skoletid.

Anonymous poster hash: 8eb2b...ebb

[AnonymBruker]

Nei, du har nok rett. Jeg vet jo at det beste for han er jo egentlig å bli igjen hos mine foreldre. Men jeg selv lider pga. det. Men så er det jo egoistisk å hente han for at jeg skal bli lykkelig. Jeg har besøkt han en gang i måneden siden jeg flyttet, og var hjemme i nesten en måned i desember. Men det er liksom ikke det samme. I tillegg så ser jeg jo at han har blitt veldig glad i foreldrene mine og. Så av og til ville han ikke sove med meg, han valgte heller å sove med dem.

Anonymous poster hash: b0c70...b11

[Gjest HappyWaffle]

Nå har jeg ikke dyr lenger, men jeg hadde katter som var vandt til all friheten bygda kan gi. Når jeg flyttet til Oslo hadde jeg så klart muligheten til å finne en leilighet hvor dyr var tillat, men ikke pokker om jeg hadde sluppet de en meter utenfor her når de ikke var spesielt vandt til biler eller mye folk. Så de lever nå det gode liv på en gård ikke langt fra der jeg bodde. Det er dager hvor det river i sjelen av å vite at jeg ikke får de tilbake, men samtidig gjør det godt å vite at de er sammen og har det helt fantastisk bra! Jeg satte meg selv til siden, å jeg tror faktisk jeg ville angret mer på å ta de med meg hit.

[AnonymBruker]

Er i veldig lik situasjon som deg, mine foreldre har min hund mens jeg studerer.. Kunne hatt han med meg, men da ville han vært mye alene. Det beste for han er å være hos mine foreldre, men det beste for meg hadde naturligvis vært å ha han hos meg. Men jeg kan ikke være egoistisk.. Må tenke på han først og fremst. Jeg ser han så ofte jeg kan, i ferier og en helg nå og da. Han har det utrolig bra med de, får masse oppmerksomhet, turer og lek. Ser at han er lykkelig.. Men jeg savner han inderlig hver eneste dag uansett… Forstår hvordan du har det :-(

Anonymous poster hash: 34701...cef

[Blod]

Hva med å ta med han på besøk for en tid? Så ser du hvordan han trives. Jeg tror faktisk ikke at størrelsen på hage og hus betyr så mye for en hund som det betyr for mennesker, men er det stor forskjell har det nok noe å si. Men jeg synes du burde prøve. Hvis han ikke trives hos deg så ser du det, og det kan sikkert hjelpe på savnet om du tar han med tilbake til foreldrene dine.

[AnonymBruker]

Tusen takk til alle som har svart meg her i tråden. Setter pris på at dere har tatt dere tid til det.

Han kommer på besøk på lørdag, da sammen med min mor. Jeg gleder meg masse til å se han igjen, så får jeg se hva han synes om å være her. Det er veldig stor forskjell på huset til foreldrene mine, og min lille hybel. Tenker jo å skaffe meg leilighet om han skal bo her sammen med meg. Han er aktiv hund, som liker å leke og gå litt rundt for seg selv. Men det er veldig vanskelig å bestemme at det ikke skal være meg han skal bo med lengre. Jeg gråter mye, og jeg har veldig dårlig samvittighet. Men jeg vet at han har det godt hos mine foreldre. Men det er liksom barnet mitt.

Blir moro å se han igjen. Selvfølgelig blir det moro å se min mor igjen og. Men mor får jeg liksom kommunisert med på telefon, går jo ikke å kommunisere med hunder på telefon.

Anonymous poster hash: b0c70...b11