Dere som ikke liker barn..

[Silfen]

realist

Alle skal få.

[Gjest Silverstream]

Jeg tror at grunnen min for at jeg ikke liker (små)barn er på grunn av at jeg har vokst opp med en lillebror som fikk/får viljen sin hele tiden bare han er sta nok og han visste utmerket godt å ta i bruk fordelen ved å ha min mor rundt lillefingeren. Det var alltid vi andre søsknene som måtte bøye oss i støvet for minstemann. Og det bare fordi at "da blir det stille i heimen".

Også har det vel synet mitt bare smittet over på andre småbarn i ca samme alder som min lillebror var. Fordi jeg ser at så mange er like uoppdragne, sta og ufyselige som han kunne være.

Men det skal sies at jeg vil ha unge selv, bare at jeg ikke kommer til å ta samme sti som min mor hva gjelder barneoppdragelse.

[AnonymBruker]

Barn er rett og slett slitsomme, De har et annet energinivå og oppmerksomhetsbehov enn de fleste voksne jeg kjenner (og voksne som oppfører seg på samme måte er like ille synes jeg). Når de er veldig små bare skriker og driter de, og barn opp til ca midt i barneskolealder skjønner jeg meg ikke på. Jeg får helt hetta av å høre en dle av samtalene foreldre har med barna sine (f.eks. overhørt på bussen), og tenker stakkars de som må ha slike samtaler hele dagen lang. Ett eksempel:

- Se, en bil!

- Ja det er en bil.

- Den bilen er blå! BLÅ! BLÅÅÅÅ! Beeeelååååå!

- Ja, og der kommer det en blå bil til!

- Men der er det en rød en og!

Og sånn fortsetter det resten av bussturen. Med ti tusen "hvorfor det". Å ha et utall slike samtaler hver eneste dag hadde gjort meg sprø. De fleste barn jeg har vært borti har et konstant oppmerksomhetsbehov, og jeg er ikke interessert i å leke slik som de gjør.

Når de begynner å bli store nok til å ha vanlige samtaler, har egne meninger og tanker, og hvor de ikke løper rundt overalt hele tiden kan de være Ok.

Skjønner at slike samtaler kan oppfattes irriterende. Men samtidig må jo små barn oppdage verden med sine egne øyne, og det kan jo være fascinerende? Jeg har akkurat fått meg en liten katt, som synes alt er ekstremt spennende. Trivielle ting som vasken, toalettet, støvkorn på gulvet, alt må utforskes. Og selv om slike ting er en selvfølgelighet i min verden, så er det jo interessant å følge med på dens oppdagelse av verden.

Kanskje ikke beste sammenligningen, men..

Anonymous poster hash: 0cd4b...822

[Duckie]

Skjønner at slike samtaler kan oppfattes irriterende. Men samtidig må jo små barn oppdage verden med sine egne øyne, og det kan jo være fascinerende? Jeg har akkurat fått meg en liten katt, som synes alt er ekstremt spennende. Trivielle ting som vasken, toalettet, støvkorn på gulvet, alt må utforskes. Og selv om slike ting er en selvfølgelighet i min verden, så er det jo interessant å følge med på dens oppdagelse av verden.

Kanskje ikke beste sammenligningen, men..

Anonymous poster hash: 0cd4b...822

En sånn katt kan jeg sitte i lange tider og fascineres over og. Katter er søte, myke og gode å klappe, de er stille, som regel rolige (med unntak av litt raptuser her og der), sover en god del iløpet av et døgn, og trenger ikke på langt nær den oppfølgingen et menneskebarn trenger. Jeg tror ikke jeg eier et snev av morsinstinkt, mulig det er derfor jeg overhodet ikke ser sjarmen i endeløse samtaler som den jeg skisserte over.

[Cata]

• De maser
• De sutrer ofte
• De klisser
• De fører lite givende samtaler (ref. ekemplet fra Duckie)
• De krever stadig oppmerksomhet.
• Er ofte syke (jada, jeg vet de gjerne ender med å smitte hverandre i barnehagen)
• De trasser

Når de kommer opp i 8-9 årsalder så begynner det å hjelpe. Da føler jeg det går an å føre en noenlunde fornuftig samtale med dem, siden de er kommet over "blååå biiiiil" stadiet, så da begynner jeg å se personligheten og mennesket. Men inntil da er de bare "barn" for meg.

For den som måtte lure så har jeg tatt konsekvensen av min oppfatning, og jeg er frivillig barnløs, til glede for både meg selv og det barnet jeg kanskje ellers kunne kommet til å få. Jeg skjønte nemlig at man får ikke barn ferdiglaget i 8-9 års alder, man må først slite seg gjennom de årene jeg ikke orket tanken på.

[Gjest Uhumskheter]

Jeg er generelt veldig negativ til alle mellom 0 og 19. Ikke mye klokt og oppdrive der. Og så går det over en stund, og når de blir mellom 60 og 98, så har jeg småproblemer med dem igjen. Over 98 så syns jeg de er imponerende.

[AnonymBruker]

Jeg liker ikke noen barn uavhengig av alder.

De oppfører seg instinktivt, uten hemninger, de griser, hyler, skriker, maser, er skitne, snørrete, krevende. De sikler og stinker. Etter at de har sluttet med bleie så tisser de på seg, de roper og krever oppmerksomhet. De er skitne på fingrene og tar på mine ting som fjernkontroller, glassdører, blanke flater rundt omkring osv.

Når de blir litt eldre blir de utspekulerte, frekke og krevende.

Jeg kan fortsette i det uendelige.....

Konklusjonen er at jeg hater barn, jeg hater foreldre som er kjempestolte og tror jeg blir omvendt bare de plasserer det avskyelige barnet sitt på fanget mitt. Det eneste som skjer er at jeg blir ennå mer sikker på at jeg hater barn og at jeg helt garantert aldri skal ha egne barn!

Anonymous poster hash: 52972...cd5

[AnonymBruker]

Jeg liker ikke mørkhudede.

Anonymous poster hash: 8c6b8...e40

[Gjest SunflowerPenguin]

Kanskje litt av samme máte som at det finnes mennesker som ikke liker dyr. Jeg har alltid vaert glad i dyr helt fra jeg var et lite barn og fortsetter á fascinere meg over dyr ná ogsá. Det er bare forskjell pá folk, noen vil like barn andre vil ikke det. Noen vil vaere flinke med á omgás barn, andre vil ikke det.

Det finnes ná ogsá de som ikke vil ha barn som faktiskt har en god evne til á omgás bra med barn, sjólv om de har valgt á ikke ville ha noe barn betyr ikke at de ikke kan ha en lett samtale med dem eller á kunne forholde seg til dem.

[AnonymBruker]

Jeg liker ikke noen barn uavhengig av alder.

De oppfører seg instinktivt, uten hemninger, de griser, hyler, skriker, maser, er skitne, snørrete, krevende. De sikler og stinker. Etter at de har sluttet med bleie så tisser de på seg, de roper og krever oppmerksomhet. De er skitne på fingrene og tar på mine ting som fjernkontroller, glassdører, blanke flater rundt omkring osv.

Når de blir litt eldre blir de utspekulerte, frekke og krevende.

Jeg kan fortsette i det uendelige.....

Konklusjonen er at jeg hater barn, jeg hater foreldre som er kjempestolte og tror jeg blir omvendt bare de plasserer det avskyelige barnet sitt på fanget mitt. Det eneste som skjer er at jeg blir ennå mer sikker på at jeg hater barn og at jeg helt garantert aldri skal ha egne barn!

Anonymous poster hash: 52972...cd5

Godt skrevet!

Anonymous poster hash: b8b0e...b20

[AnonymBruker]

Jeg pleide også å si at jeg ikke likte barn, før jeg fikk mitt eget. Nå liker jeg mitt eget barn, så klart, og noen få andre vi møter i hverdagen med fine personligheter.

Men det å få eget barn, har jo også forsterket litt de tingene jeg IKKE liker med barn og enkelte kan være ganske ufordraglige helt opp til 10-års alderen når de for fullt begynner å utvikle sosiale antenner.

- De griser og søler.

- Har ikke sosiale antenner og spør om ALT.

- Vanskelig å føre en samtale med de minste barna.

- Trass, hører ikke etter, høylytte, masete, mye kroppsvæsker..

Anonymous poster hash: dbf8e...d55

[AnonymBruker]

Helt ærlig, så synes jeg det er irriterende at de tar mye plass. Hvis man for eksempel er i en samtale, så har de en stor tendens til å avbryte.

Barn med fri barneoppdragelse (her er det de naive foreldrenes feil så klart), trass og "ramaskrik" , foreldre som gir etter så fort barnet griner litt, bortskjemte barn og barn som mobber liker jeg absolutt IKKE!

Du har også foreldre som skryter uhemmet av ungene sine og legger ut om at de er verdens fineste og bla bla bla... (ja, for deg er de kanskje det, men det synes ikke jeg ).

Jeg forstår meg heller ikke på de foreldrene som er helt opphengt i rutiner! Hvor alt dreier seg om rutiner . Er det virkelig krise hvis barnet blir lagt ti minutter senere enn planlagt? Neppe!

Anonymous poster hash: b8b0e...b20

[Gjest RompeRusk]

Helt ærlig, så synes jeg det er irriterende at de tar mye plass. Hvis man for eksempel er i en samtale, så har de en stor tendens til å avbryte.

Barn med fri barneoppdragelse (her er det de naive foreldrenes feil så klart), trass og "ramaskrik" , foreldre som gir etter så fort barnet griner litt, bortskjemte barn og barn som mobber liker jeg absolutt IKKE!

Du har også foreldre som skryter uhemmet av ungene sine og legger ut om at de er verdens fineste og bla bla bla... (ja, for deg er de kanskje det, men det synes ikke jeg ).

Jeg forstår meg heller ikke på de foreldrene som er helt opphengt i rutiner! Hvor alt dreier seg om rutiner . Er det virkelig krise hvis barnet blir lagt ti minutter senere enn planlagt? Neppe!

Anonymous poster hash: b8b0e...b20

Hehe, siden du ikke har barn selv, ELLER liker barn, bør du kanskje ikke uttale deg om rutiner heller

[AnonymBruker]

Jeg har passert 40 og jeg har aldri likt barn spesielt godt. Jeg har rett og slett ikke tålmodighet og synes det er lite interessant å føre samtaler med barn over lengre tid. Når de begynner å bli fra 16 og oppover blir det straks bedre i mine øyne.

Jeg har aldri tatt meg bryderiet om å prøve å finne ut hvorfor jeg ikke liker barn. Jeg bare gjør det ikke. Jeg kan tolerere barn over kortere tid når jeg er eller får besøk av de selvfølgelig, og jeg er også hyggelig mot barn, men jeg ville aldri hatt det selv, og jeg oppsøker ikke steder der det er mye barn.

Jeg synes også det bør være greit å ha den meningen. Jeg skader ingen ved å ha den, og jeg bruker mye heller tid på et gamlehjem enn i en barnehage.

Anonymous poster hash: 76465...086

[AnonymBruker]

Jeg liker ikke det styret og alt barn fører med seg. Sånn generelt. Noen barn liker jeg, men det følger allikevel mye med dem. Det hensynet man må ta. Den tankegangen mange har med at de med barn er så mye mer verdt, de skal komme først i køer, få sitte på bussen, den stakkars meg-jeg-er-sliten-fordi-jeg-har-barn-holdningen..... osv.

Noen barn kan jeg ikke fordra, men da har det med at de ikke blir snakket til av foreldrene. Da tenker jeg på den typen som er frekke i kjeften, bråker, skal være midtpunktet hele tiden og aldri hører når de først blir snakket til.

Nå jeg tenker meg om er det egentlig dumme foreldre jeg ikke liker som gjør alt for at barna skal bli uoppdragne.

Anonymous poster hash: 108d5...4af

[AnonymBruker]

Følte du deg truffet?

Det går an å gjøre ting selv om man har rutiner. Verden gå ikke under om ikke rutinene alltid følges til punkt og prikke vet du...

Hehe, siden du ikke har barn selv, ELLER liker barn, bør du kanskje ikke uttale deg om rutiner heller

Anonymous poster hash: b8b0e...b20

[AnonymBruker]

De fleste som ikke liker barn synes å ikke like barn fordi de ikke vet hvordan en snakker til og sammen med barn. Var av samme kaliber selv til jeg fikk et skikkelig støkke kvinnfolk til å klemme ut et par for meg. Lærte da å omgås barn, uten at jeg higer etter å jobbe i barnehage av den grunn. Setter uansett mer pris på små unger, sånn 2 til 5 år gamle, sin grenseløse nysgjerrighet og naive kjærlighet til sine, enn hva jeg gjorde før jeg ble delegert foreldrerollen.

Jeg vet hvordan man snakker til og er sammen med et barn, det betyr ikke at jeg liker det mer av den grunn. Jeg syns barn er slitsomme, jeg foretrekker mennesker som er rolige, dette gjelder selvsagt voksne også. Barn er generelt sett ikke rolige, de er overalt med tusen spørsmål liggende på lur.

Jeg er glad i mine tantebarn, mine venners barn, men herregud så slitsomme de er. Så jeg er glad i de (besøker de) kanskje en eller to ganger i måneden, det får holde.

Anonymous poster hash: ca492...a07

[Gjest RompeRusk]

Følte du deg truffet?

Det går an å gjøre ting selv om man har rutiner. Verden gå ikke under om ikke rutinene alltid følges til punkt og prikke vet du...

Anonymous poster hash: b8b0e...b20

Hva skal jeg føle meg truffet av, mener du?

[AnonymBruker]

Noen barn er OK-, men de fleste er helt ufordragelige. Spesielt under skolebarnalder, eller. Det er et lite opphold i 5 årsalderen hvor de kan være litt morsomme, men så kommer andre klasse og ungene blir så vrange at det er helt krise. Selvsagt begynner barn i denne alderen å ha et litt mer definert "jeg" med personlighet og greier, men om den personligheten er rævva, så omgås jeg helst ikke med de - på samme måte som med voksne.

Og alle disse foreldrene som legger ut snørrete bilder av 'prinsen' og 'prinsessen'...ugh. Tror det blir amplified ved at folk sier "men du kommer til å forandre mening NÅR du får barn". Det et bare provoserende for min del, og gjør meg enda mer negativ til barn. Ikke alle liker eller vil ha barn, er ikke det helt greit da? Folk må da gjerne ha barn for min del, men ikke kom her og forvent barnevakt.

Om folk heller sa "om du får barn" enn "når du får barn", så tror jeg det er mange som ville satt pris på det. Meg selv inkludert: jeg vil ikke ha barn nå, jeg kan ikke FOR ØYEBLIKKET, med tanke på hvordan mitt forhold til barn er, se for meg hvordan det skulle være mulig at jeg faktisk skulle bestemt meg for å få barn. MEN om jeg plutselig skulle få det, eller ombestemme meg og ville ha, så vil jeg definitivt ikke høre "Ååå jeg hadde rett!!!", ergo jeg må bare konsekvent aldri få barn og ringe rundt når jeg ligger på dødsleie for å oppdatere.

Sorry for at det ble litt OT på slutten, men føler det er en del av hvorfor jeg personlig ikke liker barn sånn generelt iallfall.

Anonymous poster hash: 705ce...b44

[AnonymBruker]

Siden du uttalte deg som du gjorde .

Hva skal jeg føle meg truffet av, mener du?

Anonymous poster hash: b8b0e...b20