Til alle som sliter med depresjon og angst

[AnonymBruker]

For noen tar det lengre tid enn andre. Det kan ta 3 år, det kan ta 5 år, det kan ta 10 år, det kan ta 20 år, men på ett tidspunkt vil det gjerne bli bedre for de fleste!

Men langt ifra alle. Noen ender opp som ensomme mennesker. Det er stadig vekk tilfeller hvor personer dør i hjemmet sitt for så å ikke bli savnet av noen som helst. Blir kanskje funnet ved en tilfeldighet måneder etter.

Anonymous poster hash: 36bdc...42b

[Emiliania]

Noen tips til hva man kan si eller gjøre for å hjelpe noen nære som sliter med dette? Min fantastiske kjæreste har angst og depresjoner etter å ha blitt mobbet mye i barndommen. Det er noe som kommer av og til helt brått virker det som, og spesielt om kveldene. Vi bor langt fra hverandre, så får ikke alltid vært der for henne, selv om hun sier det hjelper mye når jeg er der. Hun er veldig åpen om det til meg, og det er forsåvidt bra, men er vanskelig for meg å gjøre så mye med det heller føler jeg annet enn å klemme rundt henne og prøve å få henne på bedre tanker.

Synes veldig synd på henne når hun åpenbart ikke alltid har det bra.

Anonymous poster hash: fdac4...411

Beste er å lytte, synes jeg (det er individuelt), ikke bare preke om at det blir bedre og alt det der. Lytt, trøst og hjelp. Jeg misliker selv sterkt bagatellisering, at mobbingen skjedde for ørten år siden, og nødvendigvis ikke er noe å tenke på (neida, takk for det, prøver så godt jeg kan, men er ikke så lett når jeg har traumer.. dust... ikke deg altså).

Går hun til psykolog/psykoterapaut? Kan godt hende det kan hjelpe henne noe. Jeg har veldig lik bakgrunn som kjæresten din, har levd store deler av mitt voksne liv med perioder med kraftig depresjon, angst og null konsentrasjon, og det har vært relatert til mobbingen jeg erfarte. Kanskje kjæresten din trenger hjelp til å prosessere de vonde følelsene i forbindelse med det?

[got2go]

Har samme erfaring med depresjon. Det tar lang tid å komme seg tilbake igjen, men det går bedre, sakte men sikkert. Men det er alltid en fare for at den kommer tilbake. Jeg var fri shiten i 10 år før den kom tilbake og slo meg ned i bakken med et panneklask.

[AnonymBruker]

Finnes det noe håp for de med borderline da?

Anonymous poster hash: 3d047...472

[Gjest Kv84]

Da har du ikke møtt naboen min, som konstant ødelegger en kjempefin dag!

[Emiliania]

Er kanskje greit å påpeke at det krever mye tid og ressurser å bli bedre? Jo, det blir bedre for en del (majoriteten), men for noen krever det vannvittig mye. Noen har et mer komplisert psykdomsbilde enn andre, da kreves det også mer for å bli bedre.

Jeg vet at jeg mest trolig kommer til å leve med perioder hvor angsten er sterk og depresjonen er altoppslukende, men fordi jeg har erfaringen jeg har nå, så vet jeg også at det er perioder hvor jeg kan ha gode dager. Man lærer seg en måte å overleve de vonde periodene.

For min del synes jeg det er utrolig provoserende å få høre at man bare skal ta seg sammen. Tror man virkelig det er så lett? At jeg bare surmuler? Jeg har hatt mye vondt oppgjennom oppveksten og i tenårene, så jeg føler at mine følelser bagatelliseres og ikke er så ille. Får nå hjelp (igjen - fikk hjelp i Norge, men det var ikke så fokus på traumer fra barndommen, mer om følelsene i nåtiden).

[AnonymBruker]

Er kanskje greit å påpeke at det krever mye tid og ressurser å bli bedre? Jo, det blir bedre for en del (majoriteten), men for noen krever det vannvittig mye. Noen har et mer komplisert psykdomsbilde enn andre, da kreves det også mer for å bli bedre.

Jeg vet at jeg mest trolig kommer til å leve med perioder hvor angsten er sterk og depresjonen er altoppslukende, men fordi jeg har erfaringen jeg har nå, så vet jeg også at det er perioder hvor jeg kan ha gode dager. Man lærer seg en måte å overleve de vonde periodene.

For min del synes jeg det er utrolig provoserende å få høre at man bare skal ta seg sammen. Tror man virkelig det er så lett? At jeg bare surmuler? Jeg har hatt mye vondt oppgjennom oppveksten og i tenårene, så jeg føler at mine følelser bagatelliseres og ikke er så ille. Får nå hjelp (igjen - fikk hjelp i Norge, men det var ikke så fokus på traumer fra barndommen, mer om følelsene i nåtiden).

En turnuslege ba meg ta meg sammen og skaffe meg en jobb. Dessuten syntes han jeg så så skikkelig ut i klær og vesen at han aldri kunne trodd at jeg slet med psykiske problemer

Anonymous poster hash: a0aed...c05

[Emiliania]

En turnuslege ba meg ta meg sammen og skaffe meg en jobb. Dessuten syntes han jeg så så skikkelig ut i klær og vesen at han aldri kunne trodd at jeg slet med psykiske problemer

Anonymous poster hash: a0aed...c05

Herre! Jaja, tydeligvis mangel på sosiale antenner på den karen... Hadde blitt satt ut om jeg hadde hørt det.

[Gjest lnx]

Jeg har gjort det samme som deg, minus mindfulness.

Jeg var angstfri i 5 år, men det kommer alltid tilbake er min erfaring.

Anonymous poster hash: 2115b...da7

Hva slags terapi har du fått?

Det var nylig en artikkel om at CBT fungerer dårlig til å behandle angst.

[Gjest Phoenix]

Ja, du har rett, det ble bedre. Før der ble verre. Ikke alle blir friske, dessverre. Det er ikke sånn at alle får det bedre, for godt, en gang i livet. Det går opp og ned, og for noen er dalene dypere enn høydene.

Men det er fint å forsøke og være positiv

Anonymous poster hash: 53ca6...94f

Ganske naturlig at det blir verre når man jobber med ting, før det vil bli bedre.

Men alle er så ekstremt forskjellige, så skal være forsiktig med å sette noen kategorier. Poenget mitt var egentlig, ikke gi opp for før lyspunktet kan komme selv om det tar en evighet. Kanskje i en mann, en venn, en jobb, familien.

Endret 25. november 2014 av Phoenix

[Gjest Phoenix]

Men langt ifra alle. Noen ender opp som ensomme mennesker. Det er stadig vekk tilfeller hvor personer dør i hjemmet sitt for så å ikke bli savnet av noen som helst. Blir kanskje funnet ved en tilfeldighet måneder etter.

Anonymous poster hash: 36bdc...42b

Jeg vil påstå at det er forskjell på å ha depresjon og ikke ha noen nære/være ensom. De to trenger ikke å henge sammen...

[AnonymBruker]

Herre! Jaja, tydeligvis mangel på sosiale antenner på den karen... Hadde blitt satt ut om jeg hadde hørt det.

Kan trygt si at jeg ble satt ut ja..

Anonymous poster hash: a0aed...c05

[WubWub]

Stiller meg helt bak påstanden om at det finnes håp for de med angst og depresjoner.

Selvom det til tider ser mørkt og håpløst ut så er det alltid lys i enden av tunnelen. Om man sliter med veldig omfattende psykiske lidelser så kan det være greit å be legen/psykiateren din henvise deg til kognetiv terapi.

Kognetiv terapi har bra statestikk når det kommer til behandlig av angst&depresjon

Dont stop believing!

[Duckie]

Hva slags terapi har du fått?

Det var nylig en artikkel om at CBT fungerer dårlig til å behandle angst.

Link?

[AnonymBruker]

Idioter finnes over alt. Kom til en psykiater etter å hatt tilbakevendende, dype og rundt 9 mnder lange depresjoner, siden jeg var 12 år. Mannen mente jeg nok aldri hadde vært deprimert for det hadde jeg bare lest meg til siden jeg lette aktivt etter info og kunne "fag-praten" rundt det med depresjon, og at nå som jeg hadde blitt så gammel som 29 hastet det for meg å få meg ett liv. (for det hadde jeg jo aaaaldri tenkt før: at livet gikk fra meg.) Var så syk på det tidspunktet at min mor kjørte meg til og fra psykiateren. Ellers lå jeg bare rett ut 24/7, med lukkede øyne og prøvde å overleve mentalt.

Nå? Jeg har, bank i bordet, kontroll over depresjonen. Syvende året ca. og hva hjalp akkurat meg ? Det å lese alt jeg kom over om depresjon (lånte mye bøker på biblioteket) gå meg tips om hvordan sykdommen fungerte og sortere hvilke reaksjoner og tanker som hørte depresjonen til og hvilke som var mine. Det er jo f.eks helt bortkastet å definere seg selv og verden og livet når en er deprimert. Fordi depresjonen svarer og ikke jeg... Sånt noe hjalp mye. Dele meg fra sykdommen. Jeg måtte også si til meg selv at dette må du ta alvorlig. Veldig alvorlig. Etter lange depresjoner og x-antall selvmordsforsøk og/eller rop om hjelp, så er det ikke sikkert en overlever neste runde.( Depresjonkan være en farlig sykdom rett og slett. Så be om hjelp om en trenger det. Jeg tro de fleste som tar livet av seg har denne sykdommen. ) Så om depresjonen banke på her så stopper jeg hele livet mitt en liten stund og gjør alt jeg har lært hjelper... for meg.

Føler så med alle som sliter på denne måten. Og selv om det mulig det er slik en ikke kan få en garanti på at en ikke faller for depresjonen igjen er det iallefall oftest slik at hver depresjon faktisk går over av seg selv. Mulig en trøst når en er der og livet er uutholdelig.

Anonymous poster hash: cc442...c8d

[AnonymBruker]

Må legge til det over her at jeg har gått mye i terapi også. 5 år hos en som hjalp meg mye

Anonymous poster hash: cc442...c8d

[AnonymBruker]

Kognetiv terapi mest.

Anonymous poster hash: cc442...c8d

[Gjest lnx]

Link?

http://www.dailymail.co.uk/health/article-2828509/CBT-scam-waste-money-Popular-talking-therapy-not-long-term-solution-says-leading-psychologist.html

[Gjest FuturePrimitive]

Flott å høre gode historier om angst hvor folk har blitt bedre.

Har selv slitt med angst hele livet, men det tok meg nesten 30 år og innse det. Gikk på en helvetes smell og nådde bunn - rock buttom. Hadde en fantastisk forståelsesfull familie, og valgte å være 100% åpen med alle om det. Det er ingenting pinlig eller rart å ha angst. Vi har alle angst. Faktisk så er det slik at religioner og livssyn eksisterer fordi vi mennesker HAR angst. Buddhismen...den handler om å redusere lidelse, altså blandt annet angst, eller til og med primært angst.

Min "medisin" ble å akseptere angsten (hadde også panikkanfall), sammen med det man kanskje kaller mindfullness? Altså, jeg tok meg større tid enn tidligere til å bare nyte øybelikket. Drikke en kopp te, se på himmelen, trærne, havet. Jeg fortsatte med treningen, men jeg begynte også med yoga og tøying. Jeg lærte meg å puste med magen. Jeg leste og hørte/så på videoer av psykologer, nevrologer, buddhistlærere/ajhaner, og generelt selvhjelpsfolk med erfaring. Det hjalp meg stort i starten.

Jeg innså at selv om jeg trodde jeg levde ganske balansert, så var jeg helt ute å kjøre. Attention span på omtrent 2 minutter (takk youtube og ubegrenset tilgang til filmer,serier og informasjon) gjorde at jeg ikke klarte nyte noe eller slappe av i hodet mer enn de to minuttene. Jeg tenkte alltid framover og analyserte hva som skulle skje. "Vi drar dit kl ditt, så sitter vi der til kl datt, så skal vi dit, dit og så skjer sikkert det, og så gjør vi det.."...rart man blir sliten?

Men faktisk så er livet mitt nå, selv om det ikke er så "high speed" og vanlig, mye bedre enn før. Jeg er faktisk glad for at jeg fikk angstanfall. Det gjorde at jeg innså hva jeg måtte gjøre for å forbedre livet mitt. Og selv om jeg kan oppleve angstanfall i dag også (sjeldent dog) så minner de meg alltid på hva som er viktig i livet - familie, gode venner, god mat, rolige late dager hjemme, barn, skogturer, fisketur, telttur, alt det jordnære og naturlige. Så jeg sier til meg selv de gangene jeg får angst, at nå har du ikke vært flink nok til å ta vare på deg selv. På tide å gjøre det. Og det stemmer antakelig også, og det hjelper i hvert fall å tenke slik.

Hvis noen har lyst til å dele noen tanker så send gjerne en PM

[SRC]

Jeg er så redd for å aldri bli glad igjen. Noen får det bra til slutt, men hva om jeg er en av dem som ender opp verre enn det jeg er? Det er så vanskelig å prøve når det ikke varer.

Det høres helt forjævlig ut å måtte pine seg igjennom dårlige perioder hele livet, ved å nyte bra perioder. Det er bra at noen klarer å tenke sånn i alle fall, og de som klarer å holde den tankegangen tar jeg av meg hatten for. Fint å høre at mange av dere som har skrevet i denne tråden har det bedre nå, det fortjener dere virkelig