Gå til innhold

Til dere som er sykepleiere


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg bare lurer på om jeg er den eneste som føler det slik.

Jeg er sykepleier og har jobbet som det i ca 3-4 år. Problemet mitt er at jeg ikke klarer å finne min identitet som sykepleier, jeg bare klarer ikke føle meg som en. Det er mye innen faget som er interessant, men alt man skal kunne og gjøre som sykepleier passer meg bare ikke, og gjør meg stresset. Nå har jeg jobbet ulike steder som sykepleier, sykehus, sykehjem, hjemmesykepleien og er nå i psykiatrien. Ofte har jeg sett langt etter de andre yrkesgruppene som jeg jobber side om side med og tenkt at jeg skulle ønske jeg heller hadde deres jobb (f eks fysioterapeutene, ergoterapeutene og bioingeniørene). Nå jobber jeg i psykiatrien og der føler jeg at jeg kan lande for en stund, men det er akkurat som det er mest fordi det ikke er en typisk sykepleierjobb.

Ofte når jeg er på jobb så synes jeg det er skummelt å skulle gå med skiltet mitt som viser at jeg er sykepleier, for jeg føler det ligger så mye i det som jeg ikke " kan stå for". Vanskelig å forklare. Dette sliter på meg, og ikke minst mine nærmeste, de skjønner ikke helt hva som er problemet.

Er det flere som føler det slik? Noen som har noen råd?

Anonymous poster hash: e4f60...1df

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Du jobber jo aldri lenge nok på ett sted til å bli kjent eller skape deg en identitet heller, når du bytter jobb mer enn en gang i året. Identitet som sykepleier kommer når man opplever mestring og kunnskap innen et felt, og det tar tid å opparbeide seg. De fleste jeg kjenner som jobber i psykiatrien gjør det fordi de enten er for late til å jobbe i somatikken, eller for ubrukelige (beklager) innen faget. Sykepleie er ikke ett dille og kose fag som mange ser for seg når de begynner på studiet, hverdagen er krevende. Hvis de andre yrkene ser gøyere ut, så er det jo bare på begynne på nytt studium.



Anonymous poster hash: e48cc...5fe
  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er ikke sykepleier, men jobben min er ikke min identitet. Har ingen jobb-identitet utover at jeg gjør en jobb. Mot penger.

Det er en jobb du får betalt for.

Ps. Det var dårlig gjort av personen over å si at de som er ubrukelige jobber innen psykiatri!! Det er mange psykisk syke i Norge og de trenger hjelp, bra at noen har lyst til å jobbe der. Synes du er flink, jeg.



Anonymous poster hash: ccbd0...1e7
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg forstår ikke helt hva du mener. Hva er det du ikke kan stå for?

Enig at du ikke jobber lenge nok på et sted for å få tilhørigheten og kunnskapene. Men det er kanskje ikke der det ligger?

Jeg er selv sykepleier og stortrives med faget og jobben.

Gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden. Du ser mot andres jobber, men det er ikke sikkert at det er så mye bedre hos dem.



Anonymous poster hash: fbedb...7e6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du jobber jo aldri lenge nok på ett sted til å bli kjent eller skape deg en identitet heller, når du bytter jobb mer enn en gang i året. Identitet som sykepleier kommer når man opplever mestring og kunnskap innen et felt, og det tar tid å opparbeide seg. De fleste jeg kjenner som jobber i psykiatrien gjør det fordi de enten er for late til å jobbe i somatikken, eller for ubrukelige (beklager) innen faget. Sykepleie er ikke ett dille og kose fag som mange ser for seg når de begynner på studiet, hverdagen er krevende. Hvis de andre yrkene ser gøyere ut, så er det jo bare på begynne på nytt studium.

Anonymous poster hash: e48cc...5fe

Dette er sikkert OT, men jeg synes det er synd at du formidler slike holdninger til det å jobbe som sykepleier innen psykiatri (= psykiatrien er for late eller udugelige sykepleiere). Psykiatrien er et lavprioritert område, vi trenger gode fagfolk som ser at dette er et utfordrende fag, og som kan bruke sin sykepleiekompetanse innovativt i faget.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du jobber jo aldri lenge nok på ett sted til å bli kjent eller skape deg en identitet heller, når du bytter jobb mer enn en gang i året. Identitet som sykepleier kommer når man opplever mestring og kunnskap innen et felt, og det tar tid å opparbeide seg. De fleste jeg kjenner som jobber i psykiatrien gjør det fordi de enten er for late til å jobbe i somatikken, eller for ubrukelige (beklager) innen faget. Sykepleie er ikke ett dille og kose fag som mange ser for seg når de begynner på studiet, hverdagen er krevende. Hvis de andre yrkene ser gøyere ut, så er det jo bare på begynne på nytt studium.

Anonymous poster hash: e48cc...5fe

Det var en meget bastant holdning...

Endret av Guanin
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Synes det virker mer attraktivt å jobbe i psykiatrien enn mange andre steder jeg? Så jeg skjønner ikke hvor det kommer fra at en er ubrukelig hvis en velger å jobbe der.

Men folkens, det er èn person som har liret fra seg dette, så hvorfor gidder vi å ta sånn på vei. Den personen har uansett lite innsikt.



Anonymous poster hash: f6a6d...20b
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg forstår ikke helt hva du mener. Hva er det du ikke kan stå for?

Enig at du ikke jobber lenge nok på et sted for å få tilhørigheten og kunnskapene. Men det er kanskje ikke der det ligger?

Jeg er selv sykepleier og stortrives med faget og jobben.

Gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden. Du ser mot andres jobber, men det er ikke sikkert at det er så mye bedre hos dem.

Anonymous poster hash: fbedb...7e6

Det er litt vanskelig å forklare, men når man sier man er sykepleier så er det jo mange forventninger som folk har til en, både av kunnskap og ikke minst interesse for jobben. For meg er det kanskje mer interessen det går på. Jeg synes det er vanskelig å bli begeistret for det jeg holder på med. Jeg blir engasjert fordi jeg bryr meg om pasientene og absolutt er klar over alvoret i jobben, men ja, klarer liksom ikke å bli fenget av faget i seg selv:/

Bare lurer på om det er vanlig å ha det slik.

Anonymous poster hash: e4f60...1df

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror det er vanlig å ha det slik hvis man er en generelt samvittighetsfull person!
Jeg vet AKKURAT hvordan du har det selv om jeg ikke er sykepleier! Jeg føler meg utilstrekkelig i de fleste jobber selv om jeg har gode resultater. Har alltid vært best på skolen men følte meg likevel dårlig.

Jeg er også livredd for ansvar. Men jeg tror vi bare må innse at det er samvittigheten vår som plager oss, og ikke egentlig jobben. :)
Dessuten forventer ikke folk så mye av deg som sykepleier heller, tror jeg. Som pasient hadde jeg vært fornøyd så lenge du utførte oppgavene etter instruksene og sa "hei!".



Anonymous poster hash: ccbd0...1e7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor tror dere psykiatrien i Norge fungerer så dårlig? En av grunnene er at det jobber flust med ufaglærte uten kunnskap, og mange av de som har en helsefaglig bakgrunn er ikke videre engasjert i jobben sin, de er der bare for å få penger. Noen hederlige unntak finnes selvfølgelig her også. Lær for øvrig forskjellen på alle, mange og de fleste. Jeg har jobbet med flere sykepleiere som kommer fra psykiatrien, og fellesnevneren for alle er at det er for travelt i somatikken, for mye å gjøre og for høyt tempo. De sklir gradvis tilbake til psykiatrien der de kan lage mat, går på tur og sitte fastvakt for suicidale, eller som en sa "der vi og kan ta oss en røyk og kalle det miljøterapi". Når vi får innlagt alvorlig psykisk syke med en somatisk problemstilling, er ikke de med erfaring fra psykiatrien en ressurs i det hele tatt, måten de oppfører seg på ovenfor pasientene er ofte helt på trynet og forklarer godt hvorfor ingen blir bedre av å være innlagt på psyk.sykehus/DPS. Holdningene til de som følger med fra disse institusjonene når pas skal til undersøkelser eller blir innlagt med fastvakt er heller ikke å skryte av, rakker ned på pasienten og behandler dem som umyndiggjorte barn. Så derfor er mitt inntrykk at de som velger psykiatrien som regel er late og ubrukelige.

For øvrig, å ha gode karakterer på sykepleien er ikke ensbetydende med å gjøre en god jobb. En av mitt kullets toppkarakterstudenter jobber på naboposten min, og hun fungerer svært dårlig i arbeidet. Det er ikke alle som klarer å omsette teori til anvendbar praksis.



Anonymous poster hash: e48cc...5fe
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror det er vanlig å ha det slik hvis man er en generelt samvittighetsfull person!

Jeg vet AKKURAT hvordan du har det selv om jeg ikke er sykepleier! Jeg føler meg utilstrekkelig i de fleste jobber selv om jeg har gode resultater. Har alltid vært best på skolen men følte meg likevel dårlig.

Jeg er også livredd for ansvar. Men jeg tror vi bare må innse at det er samvittigheten vår som plager oss, og ikke egentlig jobben. :)

Dessuten forventer ikke folk så mye av deg som sykepleier heller, tror jeg. Som pasient hadde jeg vært fornøyd så lenge du utførte oppgavene etter instruksene og sa "hei!".

Anonymous poster hash: ccbd0...1e7

Beklager, men her tar du feil. Folk forventer mye av en sykepleier, både pasienter, pårørende, samarbeidende helsepersonell og samarbeidspartnere utenfor institusjon. En av utfordringene for sykepleiere er nettopp at forventningene er mye høyere enn det som er realistisk å få til.

Anonymous poster hash: e48cc...5fe

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor tror dere psykiatrien i Norge fungerer så dårlig? En av grunnene er at det jobber flust med ufaglærte uten kunnskap, og mange av de som har en helsefaglig bakgrunn er ikke videre engasjert i jobben sin, de er der bare for å få penger.

...hvis de bare ville ha penger ville de ikke blitt sykepleiere.

Forresten synes jeg du er flink til å rakke ned på kollegaene dine, må jeg si!

Skaper nok et bra arbeidsmiljø rundt deg. /ironi

Anonymous poster hash: ccbd0...1e7

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

...hvis de bare ville ha penger ville de ikke blitt sykepleiere.

Forresten synes jeg du er flink til å rakke ned på kollegaene dine, må jeg si!

Skaper nok et bra arbeidsmiljø rundt deg. /ironi

Anonymous poster hash: ccbd0...1e7

Det er altså ikke sånn at alle sykepleiere i hele verden er kolleger bare fordi man har samme tittel/utdanning, like lite som lærere, ingeniører, renholdere eller sjåfører. Hvis ingen skal si imot egen yrkesgruppe så skal man virkelig slite med fremdrift her i verden! Jeg jobber i somatikken, har lang erfaring og stor kunnskap innen mitt felt (som er hvorfor jeg anbefaler ts å bli på ett sted over tid og bli god i det hun driver med), og er meget etterspurt på arbeidsplassen både ifm opplæring, utvikling og som støtte ved behov for økt bemanning. Jeg ivaretar kollegene mine, altså de som jobber samme sted som meg, og i nær relasjon. Ikke vilkårlige sykepleiere hvor som helst i landet, vi er ikke kolleger.

Anonymous poster hash: e48cc...5fe

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Ingen flere?

Da konkluderer jeg nesten med at det ikke er helt normalt å føle det slik. Til deg som sier jeg ikke har jobbet lenge nok på et sted, det er jeg enig i. Problemet er at jeg ikke klarer å se for meg et sted jeg vil bli lenge på. Det eneste området jeg føler en viss begeistring for innen sykepleie er operasjonssykepleie, fordi det er mye teknisk, praktisk og fag (anatomi) man skal kunne, og ikke ha direkte pasientkontakt. Men føler jeg burde ha et bedre og mer stødig grunnlag som sykepleier enn jeg har nå for å søke meg inn på noe slikt.

Anonymous poster hash: e4f60...1df

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er ikke sykepleier, men jobben min er ikke min identitet. Har ingen jobb-identitet utover at jeg gjør en jobb. Mot penger.

Det er en jobb du får betalt for.

Ps. Det var dårlig gjort av personen over å si at de som er ubrukelige jobber innen psykiatri!! Det er mange psykisk syke i Norge og de trenger hjelp, bra at noen har lyst til å jobbe der. Synes du er flink, jeg.

Anonymous poster hash: ccbd0...1e7

Jeg kan vanskelig se for meg at noen ser på sykepleie som bare en jobb, like lite som en lege bare ser på sin jobb som en jobb. Jeg føler det blir som en livsstil, du må gi så mye av deg selv personlig for å kunne gjøre en god jobb. Mener nå jeg.

Anonymous poster hash: e4f60...1df

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror det er vanlig å ha det slik hvis man er en generelt samvittighetsfull person!

Jeg vet AKKURAT hvordan du har det selv om jeg ikke er sykepleier! Jeg føler meg utilstrekkelig i de fleste jobber selv om jeg har gode resultater. Har alltid vært best på skolen men følte meg likevel dårlig.

Jeg er også livredd for ansvar. Men jeg tror vi bare må innse at det er samvittigheten vår som plager oss, og ikke egentlig jobben. :)

Dessuten forventer ikke folk så mye av deg som sykepleier heller, tror jeg. Som pasient hadde jeg vært fornøyd så lenge du utførte oppgavene etter instruksene og sa "hei!".

Anonymous poster hash: ccbd0...1e7

Takk for koselig svar, jeg tror du har mye rett i det:-)

Anonymous poster hash: e4f60...1df

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Er ikke sykepleier, men jobben min er ikke min identitet. Har ingen jobb-identitet utover at jeg gjør en jobb. Mot penger.

Det er en jobb du får betalt for.

Ps. Det var dårlig gjort av personen over å si at de som er ubrukelige jobber innen psykiatri!! Det er mange psykisk syke i Norge og de trenger hjelp, bra at noen har lyst til å jobbe der. Synes du er flink, jeg.

Anonymous poster hash: ccbd0...1e7

Forøvrig takk for støtten:-)

Anonymous poster hash: e4f60...1df

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er sykepleier og har jobbet i over 5 år. Funnet min rolle og mitt ansvar først nå. Og jeg har og godtatt selv at det er umennekselig å være et menneskelig leksikon. Mange kollegaer, pasienter og pårørende forventer at jeg skal være allvitende, så forventninger til oss vil alltid være skyhøye. Får ofte høre det hvis det er noe jeg ikke er sikker på, men sier jeg skal sjekke opp så sier folk "er ikke du sjukepleier da?" joda, men jeg kan ikke alt! Fikk til og med spørsmål fra en pårørende som lurte på hva pasienten tenkte på, sa jeg ikke viste, men det måtte jeg jo skjønne at som sykepleier var det min jobb å vite det :fnise: Det er bare å ta den tiden det tar å utvikle tykk hud så spydige kommentarer preller av, tok mye personlig tidligere. Som sagt har jeg jobbet i 5 år nå, og brukte i allefall 3 år på å finne ut hvordan jeg skulle være meg i den rollen og føle meg trygg, men når det er sagt så når jeg går ut dørene fra jobb er jeg ikke sykepleier! Så yrket har ikke mye med min identitet å gjøre, så lenge jeg har en aktiv jobb og kan jobbe med folk. Har også som du TS sett på fysio og ergo og tenkt at de må ha en fin jobb, men trøst deg med at andre synes du og har en fin jobb. Vil også nevne at jeg beundrer de som jobber i psykiatrien, det er et krevende yrke og det er dyktige og kunnskapsrike folk!! Somatikken er mitt hjertebarn, men all ære til de som jobber med psykiatri!!

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan vanskelig se for meg at noen ser på sykepleie som bare en jobb, like lite som en lege bare ser på sin jobb som en jobb. Jeg føler det blir som en livsstil, du må gi så mye av deg selv personlig for å kunne gjøre en god jobb. Mener nå jeg.

Anonymous poster hash: e4f60...1df

Ja, når du er på jobben, så.

Men når du går ut dørene må du klare å legge det bak deg.

Hvis du skulle tatt med jobben hjem hver dag kunne du likegodt vært toppsjef i Statoil med mobilen på 24/7 og tjent 10 millioner.

Det er ikke forventet at noen skal ta med jobben hjem som identitet.

Anonymous poster hash: ccbd0...1e7

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er sykepleier og har jobbet i over 5 år. Funnet min rolle og mitt ansvar først nå. Og jeg har og godtatt selv at det er umennekselig å være et menneskelig leksikon. Mange kollegaer, pasienter og pårørende forventer at jeg skal være allvitende, så forventninger til oss vil alltid være skyhøye. Får ofte høre det hvis det er noe jeg ikke er sikker på, men sier jeg skal sjekke opp så sier folk "er ikke du sjukepleier da?" joda, men jeg kan ikke alt! Fikk til og med spørsmål fra en pårørende som lurte på hva pasienten tenkte på, sa jeg ikke viste, men det måtte jeg jo skjønne at som sykepleier var det min jobb å vite det :fnise: Det er bare å ta den tiden det tar å utvikle tykk hud så spydige kommentarer preller av, tok mye personlig tidligere. Som sagt har jeg jobbet i 5 år nå, og brukte i allefall 3 år på å finne ut hvordan jeg skulle være meg i den rollen og føle meg trygg, men når det er sagt så når jeg går ut dørene fra jobb er jeg ikke sykepleier! Så yrket har ikke mye med min identitet å gjøre, så lenge jeg har en aktiv jobb og kan jobbe med folk. Har også som du TS sett på fysio og ergo og tenkt at de må ha en fin jobb, men trøst deg med at andre synes du og har en fin jobb. Vil også nevne at jeg beundrer de som jobber i psykiatrien, det er et krevende yrke og det er dyktige og kunnskapsrike folk!! Somatikken er mitt hjertebarn, men all ære til de som jobber med psykiatri!!

Jeg holder veldig med i deg i innlegget ditt her, men hva mener du med at du ikke er sykepleier når du går ut dørene fra jobb? Er man ikke fortsatt pliktig til å utføre helsehjelp selv om man ikke er på jobb, dersom det er nød, for eksempel på et fly?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...