Gå til innhold

Hvorfor gikk jeg ikke..? Holder på å forgå av smerte


Rakel

Anbefalte innlegg

Tusen takk du flotte tenkende mann. :)

Jeg tror du har rett i at jeg var redd ham, men ikke på den måten at han skulle gjøre meg noe.

Det var som om jeg visste at døden lurte, og det skremte meg!

Hadde bare en slags skrekkelig følelse.

Jeg visste jo ikke, men den følelsen av panikk og skrekk gjorde at jeg ringte og sto på som jeg gjorde.

Det er ikke første gangen jeg har skydd døden, og det som er så merkelig er at jeg

reflekterte over dette bare kort tid før han døde.

Jeg konkluderte med at jeg MÅ huske å ringe noen å bli med neste gang jeg får den skrekkblandede følelsen som gjør at jeg blir redd, slik at jeg får gått og tatt farvel.

Skal høre på Judas Priest. Takk for påminnelsen. :hjertesmil:

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 5 måneder senere...

Fortsetter under...

En del ting har skjedd siden sist.. Denne historien vil komme i media og i en film og det vil bli en utstilling i forbindelse av lanseringen av filmen.

Jeg har også deltatt aktivt i organisasjoner i psykiatrien og har fått muligheten å påvirke ved viktige beslutninger. Jeg opplever at ting legger seg veldig til rette hele tiden, utrolige tilfeldigheter. Jeg har tillit, så får jeg se hvor veien ender. :hjertesmil:

I dag arbeider jeg for å forsøke å endre behandlingen hos mange som i dag blir medisinert syke fysisk.

Det finnes jo ingen retningslinjer for når man skal bremse eller endre medisineringen når man ser at pasientene får alvorlige virkninger som påvirker helsetilstanden negativt.

Til tross for at man tydelig ser at pasienten gradvis forfaller fysisk forsetter man medisineringen, og til og med øker den ved å medisinere ytterligere for bivirkningene.

De fleste virkningene kan behandles med et bedre kosthold, slik som høyt blodtrykk, kolesterol, diabetes 2 og fedme. Allikevel er ernæringsarbeid fraværende i behandlingen.

Enkelte medisiner gir en 50% økt risiko for diabetes 2. Når man da i tillegg spiser usunt ligger man svært dårlig an.

Pasientene blir sløvere, sykere og de dør opp til 25 år før resten av befolkningen. Mange av disse pasientene er også tvangsmedisinert uten at man følger opp den fysiske helsen.

Mange pasienter som har sluttet eller redusert på medisinene har kommet seg ut i jobb og fått livet tilbake. Noen fungerer på en redusert dose sammen med terapi og tilpasset hjelp.

Det er ikke tvil om at det er enklere å medisinere, men det fører ingen tilbake til et fungerende liv med livskvalitet. Mange av våre største kunstnere og oppfinnere har hatt alvorlige lidelser, de er følsomme og fanger opp mer enn oss andre og uten medisiner klarer de å uttrykke sinnsstemningene og dele en verden vi andre er skånet for, men som allikevel rører ved kjente strenger.

Det er ingen tvil om at noen med svært alvorlige lidelser må ha større doser medisiner, men det er heller ingen tvil om at en større andel kunne vært bedre uten, men dessverre medisineres de rett i graven!

Endret av Rakel
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Reza08

En del ting har skjedd siden sist.. Denne historien vil komme i media og i en film og det vil bli en utstilling i forbindelse av lanseringen av filmen.

Jeg har også deltatt aktivt i organisasjoner i psykiatrien og har fått muligheten å påvirke ved viktige beslutninger. Jeg opplever at ting legger seg veldig til rette hele tiden, utrolige tilfeldigheter. Jeg har tillit, så får jeg se hvor veien ender. :hjertesmil:

I dag arbeider jeg for å forsøke å endre behandlingen hos mange som i dag blir medisinert syke fysisk.

Det finnes jo ingen retningslinjer for når man skal bremse eller endre medisineringen når man ser at pasientene får alvorlige virkninger som påvirker helsetilstanden negativt.

Til tross for at man tydelig ser at pasienten gradvis forfaller fysisk forsetter man medisineringen, og til og med øker den ved å medisinere ytterligere for bivirkningene.

De fleste virkningene kan behandles med et bedre kosthold, slik som høyt blodtrykk, kolesterol, diabetes 2 og fedme. Allikevel er ernæringsarbeid fraværende i behandlingen.

Enkelte medisiner gir en 50% økt risiko for diabetes 2. Når man da i tillegg spiser usunt ligger man svært dårlig an.

Pasientene blir sløvere, sykere og de dør opp til 25 år før resten av befolkningen. Mange av disse pasientene er også tvangsmedisinert uten at man følger opp den fysiske helsen.

Mange pasienter som har sluttet eller redusert på medisinene har kommet seg ut i jobb og fått livet tilbake. Noen fungerer på en redusert dose sammen med terapi og tilpasset hjelp.

Det er ikke tvil om at det er enklere å medisinere, men det fører ingen tilbake til et fungerende liv med livskvalitet. Mange av våre største kunstnere og oppfinnere har hatt alvorlige lidelser, de er følsomme og fanger opp mer enn oss andre og uten medisiner klarer de å uttrykke sinnsstemningene og dele en verden vi andre er skånet for, men som allikevel rører ved kjente strenger.

Det er ingen tvil om at noen med svært alvorlige lidelser må ha større doser medisiner, men det er heller ingen tvil om at en større andel kunne vært bedre uten, men dessverre medisineres de rett i graven!

Det var lenge siden. Når kan vi forvente at dette blir lansert? Fint at du setter deg såpass godt inn i stoffet, og er villig til å hjelpe andre i lignende situasjon. :)

Håper for all del at alt står bra til med deg, Rakel. Du har jo gjennomgått noe ekstremt forferdelig, har tenkt litt på deg. Sterkt at du kommer tilbake på denne måten. :hjerte::hjerte:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei Rakel.

Jeg kom over dette innlegget nå i natt og falt i krampegråt over dine hudløse beskrivelser av den rå sorgen og dine selvbebreidelser...

Jeg har et ungt, nært familiemedlem som trolig har en diagnose i samme spekter som din bror og h*n er nylig flyttet i egen bolig. Det du skriver i alle dine hjerteskjærende innlegg treffer meg rett i hjertet. Ensomheten og alle tankene h*n må være alene med i dager av gangen. H*n har "bare" meg nå, i tillegg til et team som følger h*n opp..

Deres historie hjelper meg i vår situasjon til å tenke litt annerledes. Det har vært godt å få litt avstand. Og h*n vil helst være alene og uten særlige "forstyrrelser" fra omgivelsene. Er litt motvillig ved besøk og vil helst at vi skal gå så fort som mulig.. Da er det lett å tenke at h*n vil ha det sånn og kanskje det er best for h*n i den situasjonen h*n er i.. Så takk for din historie, jeg kommer aldri til å glemme den! Og kommer til å ta med meg mye videre når jeg skal forholde meg til "min". :hjerte:

Rett og slett forferdelig vanskelig å vite hvor neglisjert din kjære bror ble og hvor mange i helsevesenet som sviktet når han trengte de mest...!!! Hvem skal en da henvende seg til for innleggelse/hjelp, når han ikke vil dra selv og legen nekter hjemmebesøk??!?

Hårreisende!! Rett og slett forjævlig å vite at de i fellesskap klarte å drepe din bror med sin unnvikenhet og inkompetanse!!! :hjerte: "Gleder" meg til denne historien kommer opp i media så alle kan se hvor inkompetent det er mulig at leger (i alle nivå) kan få opptre uten konsekvenser. Noe må endres så ikke sånt skal kunne skje igjen!! Eneste som hjelper er at historiene kommer opp i dagen.

Stor varm klem til deg!!! :klem:

Endret av Blackbird
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Først og fremst kondolerer så mye.

Jeg tror du må prøve å slutte med å tenke dersom atter, hvis om atter osv.. uansett hva du tenker om situasjonen så vil det fakta ikke forandre det faktum at din bror er død. Vi alle overanalyserer hva kunne vi gjort annerledes. . Kunne vi gjort noe for å forhindre døden osv.. i en sorg prosess. Vi er ikke gode nok fordi vi ikke klarte å stoppe våre kjæres bortgang. I 99 prosent av alle tilfeller kunne vi ikke gjort noe uansett for å få forhindret det. Ifg ditt innlegg så har du også gjort alt du kunne for at din bror skulle få behandling. Du gjorde det du kunne for han. Du var der for han mens han levde. Tror ikke din bror bærer noe nag til deg i det hele tatt men at han er stolt over å ha en slik søster som deg. Tenk mest på det dere hadde sammen og hva dere gjorde sammen og ikke på det dere ikke fikk gjort.

Klem

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Annonse

Det var lenge siden. Når kan vi forvente at dette blir lansert? Fint at du setter deg såpass godt inn i stoffet, og er villig til å hjelpe andre i lignende situasjon. :)

Håper for all del at alt står bra til med deg, Rakel. Du har jo gjennomgått noe ekstremt forferdelig, har tenkt litt på deg. Sterkt at du kommer tilbake på denne måten. :hjerte::hjerte:

Hei Reza08. :) Takk for støtten du har gitt underveis. <3 Det har vært litt av en reise, og forhåpentligvis vil det komme noe godt ut av dette til slutt. I går ble jeg tilbudt jobb med å bedre kostholdet og sette i gang tiltak for å få til god ernæring i psykiatrien i en bydel. Det er ikke lett, men jeg vet hva som skal til for å nå fram i hvert fall. Vi skal forsøke om vi får til noe nytt og spennende. Egentlig ganske utrolig hvordan alt legger seg til rette nå..

Filmen blir utgitt i 2016 og regissør er ei som har mistet sin søster på samme måte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei Rakel.

Jeg kom over dette innlegget nå i natt og falt i krampegråt over dine hudløse beskrivelser av den rå sorgen og dine selvbebreidelser...

Jeg har et ungt, nært familiemedlem som trolig har en diagnose i samme spekter som din bror og h*n er nylig flyttet i egen bolig. Det du skriver i alle dine hjerteskjærende innlegg treffer meg rett i hjertet. Ensomheten og alle tankene h*n må være alene med i dager av gangen. H*n har "bare" meg nå, i tillegg til et team som følger h*n opp..

Deres historie hjelper meg i vår situasjon til å tenke litt annerledes. Det har vært godt å få litt avstand. Og h*n vil helst være alene og uten særlige "forstyrrelser" fra omgivelsene. Er litt motvillig ved besøk og vil helst at vi skal gå så fort som mulig.. Da er det lett å tenke at h*n vil ha det sånn og kanskje det er best for h*n i den situasjonen h*n er i.. Så takk for din historie, jeg kommer aldri til å glemme den! Og kommer til å ta med meg mye videre når jeg skal forholde meg til "min". :hjerte:

Rett og slett forferdelig vanskelig å vite hvor neglisjert din kjære bror ble og hvor mange i helsevesenet som sviktet når han trengte de mest...!!! Hvem skal en da henvende seg til for innleggelse/hjelp, når han ikke vil dra selv og legen nekter hjemmebesøk??!?

Hårreisende!! Rett og slett forjævlig å vite at de i fellesskap klarte å drepe din bror med sin unnvikenhet og inkompetanse!!! :hjerte: "Gleder" meg til denne historien kommer opp i media så alle kan se hvor inkompetent det er mulig at leger (i alle nivå) kan få opptre uten konsekvenser. Noe må endres så ikke sånt skal kunne skje igjen!! Eneste som hjelper er at historiene kommer opp i dagen.

Stor varm klem til deg!!! :klem:

Tusen takk, fantastisk å høre at min historie kan ha innvirkning på andre med samme utfordringer og til å kanskje tenke litt annerledes. <3

Slik var min bror også. Ønsket å klare seg selv og ha det på sin måte og "trengte ingenting". Han fikk flere tilbud tidligere fra kommunen som han takket nei til, men det var begrensede tilbud som han ikke kjente seg igjen i. Jeg forstår godt han ikke ønsket å være med på tur med eldre og lettere psykisk utviklingshemmede som de fleste av deltakerne som benyttet tilbudet på den tiden var.

Tilbudet burde jo vært mer rettet mot hva han hadde interesse og lyst til. Det er desto viktigere når medisinene fører til initiativløshet. Han fikk ikke noe tilbud etterhvert, og da han virkelig trengte hjelp var det ingen som følte det var deres område.

Dette som jeg skrev her bunnet mye i selvbebreidelse om hva jeg kunne gjort og hvordan han må ha hatt det. Jeg forsto nå når vi holdt på å gjenfortelle det som skjedde at jeg var veldig redd også når han var psykotisk. Jeg tolkes hans intense opptatt av å få meg på besøk som noe skremmende fordi han var ustabil og hadde vrangforestillinger på samme tiden. Jeg var redd, og det er så utrolig hjerteskjærende å se det i et annet lys etter at han døde. Han ville jo bare være sammen med meg alene, kanskje han ville ta farvel, kanskje han ville ha meg nær seg den siste tiden som en trygghet, et holdepunkt når han kjenner at alt er skremmende og fremmed.

Han var jo aldri skremmende eller aggressiv, tvert imot var han uvanlig mild og viste en ubetinget tillit til meg.

Uansett var han hos oss hver Søndag og vi hadde kontakt på telefon utenom.

Jeg tenkte aldri at han skulle dø. Jeg tenkte i langtidsperspektiv og at han måtte bli stabil psykisk og få orden på medisinene før vi tok neste skritt.

Jeg har lært at det er viktig "å gå den ekstra biten", å gjøre det lille ekstra selv om det virker håpløst. Det lille ekstra kan være det lille som velter lasset og forandrer alt.

Lykke til med et godt forhold og en god livskvalitet for ditt familiemedlem! Det sies at har man først blitt venn med en person med diagnosen schizofreni så har man en venn for alltid.

Du høres ellers ut som en reflektert og flott dame, er nok heldig som har deg. :klem:

p.s: Husk at det livet som vi selv syns er et godt liv og god livskvalitet ikke nødvendigvis er det for den andre.

Endret av Rakel
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Ville bare innom her igjen for å legge igjen en klem til deg du sterke dame :hug:

Tusen takk for den gode klemmen Gitte :hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Først og fremst kondolerer så mye.

Jeg tror du må prøve å slutte med å tenke dersom atter, hvis om atter osv.. uansett hva du tenker om situasjonen så vil det fakta ikke forandre det faktum at din bror er død. Vi alle overanalyserer hva kunne vi gjort annerledes. . Kunne vi gjort noe for å forhindre døden osv.. i en sorg prosess. Vi er ikke gode nok fordi vi ikke klarte å stoppe våre kjæres bortgang. I 99 prosent av alle tilfeller kunne vi ikke gjort noe uansett for å få forhindret det. Ifg ditt innlegg så har du også gjort alt du kunne for at din bror skulle få behandling. Du gjorde det du kunne for han. Du var der for han mens han levde. Tror ikke din bror bærer noe nag til deg i det hele tatt men at han er stolt over å ha en slik søster som deg. Tenk mest på det dere hadde sammen og hva dere gjorde sammen og ikke på det dere ikke fikk gjort.

Klem

Takk for gode og trøstende ord!

Jeg fant nettopp ut at han hadde en begynnende nyresykdom allerede i 2002, det sto i journalen hans fra den tiden. Så dette var ikke noe som skjedde plutselig som jeg trodde allikevel, men snikendes uten at han fikk hjelp for den oppdagende svikten da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har også en i familien som har den lidelsen, men hun nekter å ta medisiner, jeg er livredd henne, men avskyr henne ikke.

Synes det er helt utrolig at legene ikke ville ta imot broren din på akutten :sjokkert:

Kondolerer :(

Endret av Evilposelos
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk nettopp alle journalene fra første innleggelse og alt som har skjedd oppover tiden. Det var flere rettsdokumenter, min bror hadde til og med vunnet rettssak mot staten. Men det fikk ikke stå.

Jeg ser med tristhet at han har hatt rett hele tiden når han sa at den første innleggelsen aldri skulle ha skjedd. Av alt min bror har opplevd, så har han aldri kunnet glemme denne første innleggelsen. Han mente selv at dette aldri skulle skjedd!

Han ble hentet av lege og politi hjemme hos seg selv uten at det lå noen grunn som aggresjon, trusler eller utagering eller slike ting bak står det i papirene.

Legen mente han "ikke kunne ta vare på egen helse og hadde sagt noe som var psykotisk, min bror har alltid sagt at dette var løgn.

(Min bror fortalte i alle år at legen hadde spurt ham om han hørte stemmer, og han hadde begynt å le og svart: Å, jada, jeg hører 2 djevler, en på hver skulder". Dette hadde hun tatt på alvor, og han sa også at hun hadde løyet)

Jeg vet jo ikke hva som stemmer, men jeg leser i papirene at han ble hentet med håndjern "uten at han hadde gjort noe galt" slik han så det. Han forsto jo ingenting og hadde da en hund som han var glad i, var redd og gjorde masse motstand. Det står at det måtte 10 politifolk til for å få ham inn på psyk, der han videre ble lagt i belteseng og dopet med sprøyter.

Der kalte de ham aggressiv og uregjerlig og sendte ham derfor videre til en "hardere" plass.

På det nye stedet står det i journalene:

Først: "Han var så sterkt medisinert da han kom at han ikke kunne snakke"

Deretter ble det skrevet av psykiateren: "Jeg ser i det hele tatt ikke noe aggressivitet i det hele tatt. (Det sto akkurat slik, "i det hele tatt" 2 ganger som å poengtere)

"Det eneste jeg ser er en engstelig og skremt gutt som ikke forstår hvorfor han skulle bli tatt inn på den måten av politi, han hadde jo ikke gjort noe galt"

"Han er livredd for å bli sendt tilbake, og da jeg kommer inn på rommet sitter han stiv og venter på dommen. Er svært lettet da jeg forteller at han kan slippes ut, men at han da må ta depot medisiner. Dette er han inneforstått med"

Slik startet det....

Endret av Rakel
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Annonse

Nå har jeg lest hele tråden din, TS! God klem til deg :hug:

Sitter med tårevåte øyne av alt du og din bror har opplevd. Helt grusomt, og et helsevesen skal ikke fungere på den måten, utrolig trist. Men, ser godt din utvikling igjennom det du har skrevet, noe som er utrolig positivt, du er god :blomst: .

Og nå sitter jeg igjen å lurer på om du fikk noe svar fra fylketslegen?

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest HappyWaffle

herregud jeg sitter her med tårer i øynene og en klump i halsen :trist:

veit ikke hva jeg skal si... ord blir så fattige. utrolig vakkert skrevet! viser hvor mye du og din bror betydde for hverandre :klem1:

:klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 uker senere...
  • 2 måneder senere...
Annonse

[1] Category widget

En del ting har skjedd siden sist.. Denne historien vil komme i media og i en film og det vil bli en utstilling i forbindelse av lanseringen av filmen.

Jeg har også deltatt aktivt i organisasjoner i psykiatrien og har fått muligheten å påvirke ved viktige beslutninger. Jeg opplever at ting legger seg veldig til rette hele tiden, utrolige tilfeldigheter. Jeg har tillit, så får jeg se hvor veien ender. :hjertesmil:

I dag arbeider jeg for å forsøke å endre behandlingen hos mange som i dag blir medisinert syke fysisk.

Det finnes jo ingen retningslinjer for når man skal bremse eller endre medisineringen når man ser at pasientene får alvorlige virkninger som påvirker helsetilstanden negativt.

Til tross for at man tydelig ser at pasienten gradvis forfaller fysisk forsetter man medisineringen, og til og med øker den ved å medisinere ytterligere for bivirkningene.

De fleste virkningene kan behandles med et bedre kosthold, slik som høyt blodtrykk, kolesterol, diabetes 2 og fedme. Allikevel er ernæringsarbeid fraværende i behandlingen.

Enkelte medisiner gir en 50% økt risiko for diabetes 2. Når man da i tillegg spiser usunt ligger man svært dårlig an.

Pasientene blir sløvere, sykere og de dør opp til 25 år før resten av befolkningen. Mange av disse pasientene er også tvangsmedisinert uten at man følger opp den fysiske helsen.

Mange pasienter som har sluttet eller redusert på medisinene har kommet seg ut i jobb og fått livet tilbake. Noen fungerer på en redusert dose sammen med terapi og tilpasset hjelp.

Det er ikke tvil om at det er enklere å medisinere, men det fører ingen tilbake til et fungerende liv med livskvalitet. Mange av våre største kunstnere og oppfinnere har hatt alvorlige lidelser, de er følsomme og fanger opp mer enn oss andre og uten medisiner klarer de å uttrykke sinnsstemningene og dele en verden vi andre er skånet for, men som allikevel rører ved kjente strenger.

Det er ingen tvil om at noen med svært alvorlige lidelser må ha større doser medisiner, men det er heller ingen tvil om at en større andel kunne vært bedre uten, men dessverre medisineres de rett i graven!

Hei Rakel :-)

Jeg visste det, du er klok. Du er snill og tenkende

Jeg kunne skrevet historien til meg og min kjære som bare så Svigerfar bli overmedisinert. Hvorfor? Fordi han var utagerende.... ?? Han har aldri vært det, eneste han ønsket var å sitte i godstolen sin og se på tv.

Jeg kan skrive mye om dette temaet. Men jeg håper du aldri aldri gir deg. Du har utrolig mye klokt på hjertet og jeg vil støtte deg no matter what.

Stooooooor klem

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Jeg fikk nettopp alle journalene fra første innleggelse og alt som har skjedd oppover tiden. Det var flere rettsdokumenter, min bror hadde til og med vunnet rettssak mot staten. Men det fikk ikke stå.

Jeg ser med tristhet at han har hatt rett hele tiden når han sa at den første innleggelsen aldri skulle ha skjedd. Av alt min bror har opplevd, så har han aldri kunnet glemme denne første innleggelsen. Han mente selv at dette aldri skulle skjedd!

Han ble hentet av lege og politi hjemme hos seg selv uten at det lå noen grunn som aggresjon, trusler eller utagering eller slike ting bak står det i papirene.

Legen mente han "ikke kunne ta vare på egen helse og hadde sagt noe som var psykotisk, min bror har alltid sagt at dette var løgn.

(Min bror fortalte i alle år at legen hadde spurt ham om han hørte stemmer, og han hadde begynt å le og svart: Å, jada, jeg hører 2 djevler, en på hver skulder". Dette hadde hun tatt på alvor, og han sa også at hun hadde løyet)

Jeg vet jo ikke hva som stemmer, men jeg leser i papirene at han ble hentet med håndjern "uten at han hadde gjort noe galt" slik han så det. Han forsto jo ingenting og hadde da en hund som han var glad i, var redd og gjorde masse motstand. Det står at det måtte 10 politifolk til for å få ham inn på psyk, der han videre ble lagt i belteseng og dopet med sprøyter.

Der kalte de ham aggressiv og uregjerlig og sendte ham derfor videre til en "hardere" plass.

På det nye stedet står det i journalene:

Først: "Han var så sterkt medisinert da han kom at han ikke kunne snakke"

Deretter ble det skrevet av psykiateren: "Jeg ser i det hele tatt ikke noe aggressivitet i det hele tatt. (Det sto akkurat slik, "i det hele tatt" 2 ganger som å poengtere)

"Det eneste jeg ser er en engstelig og skremt gutt som ikke forstår hvorfor han skulle bli tatt inn på den måten av politi, han hadde jo ikke gjort noe galt"

"Han er livredd for å bli sendt tilbake, og da jeg kommer inn på rommet sitter han stiv og venter på dommen. Er svært lettet da jeg forteller at han kan slippes ut, men at han da må ta depot medisiner. Dette er han inneforstått med"

Slik startet det....

Kjære deg.

Dette må være veldig sterkt å lese for deg som pårørende! :(

Samtidig så tror jeg det i begynnelsen er vanskelig å unngå en innleggelse på måter som pasienten opplever som traumatisk. De ser jo gjerne ikke hvor dårlige de er selv. Jeg har selv vært vitne til min slektning som har blitt hentet flere ganger. Flere ganger i håndjern, ene gangen slepende barbeint i grusen så det ble skrubbsår på begge beina... H*n nektet å samarbeide og gå selv. Noen ganger har det vært røffe tilstander ved innleggelse og flere pleiere har måttet være involvert for å få kontroll på situasjonen.

Klart det må være skremmende, forvirrende og skummelt at noen bare kommer hjem "helt ut av det blå" og henter dem, når de selv opplever at de "har det HELT fint og passer sine egne saker"... men det er som regel gode grunner for at det blir tatt affære med hjemmebesøk, gjerne innspill fra andre enn bare legen...

Jeg sier ikke at din bror ikke har blitt utsatt for "overgrep" men jeg tror altså at disse pasientene ofte opplever/vurderer virkeligheten/sin egen tilstand annerledes enn det den er.

For min slektnings del vet jeg også at det har vært svært hardt og bittert å oppleve (for h*n) overgrepet det er å bli påsatt håndjern, innlagt på tvang, tvangsmidler og langvarige opphold mot sin vilje. At h*n føler seg maktesløs, fratatt all egen "verdi". Samme hvor mye h*n protesterte hadde det ingenting å si. Veldig vondt å tenke på!!!

Samtidig levde h*n et sånt uverdig liv at ingen rundt kunne stå å se på at dette skjedde uten å prøve å skaffe hjelp. Så er det bare å håpe at innleggelsen og utredningen ikke har skadet mer enn hjulpet.

Sender deg varme tanker og klemmer

Endret av Blackbird
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar. (har slettet litt så det ikke blir gjenkjent så lett)

Nei, det er ikke godt å si hva som egentlig skjedde den gangen.

Men han var kun 19-20 år da han ble fratatt all menneskelighet, dopet ned og voldtatt sjelsmessig. Han hadde ingen sjel lenger, den ble kneblet av ødeleggende medisiner som gjorde ham til en hvileløs vandrer, urolig og angstfull. Kroppen forfalt raskt i all utprøvingen, tenner råtnet, oppblåst, diabetes, høyt blodtrykk. Den siste spikeren i kisten ble satt da han ble akutt syk med nyresvikt og ikke fikk nødvendig helsehjelp.

Tvangsinnleggelse og medisinering er selvsagt nødvendig og viktig i visse perioder og i noen tilfeller.

Men dette som skjedde med min bror er ikke god helsehjelp, men regelrett en oppskrift på hvordan ta livet av selv en hardbarka mann.

Endret av Rakel
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...