Gå til innhold

Hvorfor gikk jeg ikke..? Holder på å forgå av smerte


Rakel

Anbefalte innlegg

Min bror døde i desember.
Han hadde diagnose Schizofreni og ble tidlig ødelagt av medisinene med ødelagte tenner, diabetes, høyt blodtrykk osv..
Folk skydde han pga utseende, men selv om han så "dopet" ut om morgenen så var han nøye og dusjet hver eneste dag, men medisinene gjorde ham sløv og luktet røyk.

Han satt mye alene i kommunal leilighet og fikk sjelden besøk. Han spurte meg om mat noen få ganger, og jeg kom med en gang med masse. Han spurte å låne penger noen få ganger, og insisterte alltid på å betale tilbake, ville være selvstendig..æren.. Fikk en god sum penger av meg i sommer som jeg insisterte han skulle ha og kose seg med. Han var jo der alene mens vi reiste på ferie... (ville ikke være med tidligere, var så urolig, men vi spurte ham ikke de siste årene tenker jeg på nå)

Jeg har vært ung og jeg har vært opptatt med familie, jobb og det som er. Min bror har ikke villet så mye, så det ble til slutt slik at vi sluttet å spør. Han var alltid i familiesammenkomster, og hver søndag på middag hos min mor.
Han har vært stolt, ville klare seg selv, kjøpte gaver til ungene og oss ved jul. Var utrolig snill, satt som regel bare og lyttet til oss med hodet ned og triste øyne..
Dersom noen sa noe stygt om noen så sa han ifra, likte ikke det.

I mai var jeg endel sammen med ham, han ville jeg skulle være med til legen og tannlegen. Hadde lyst å ordne tennene sine.. Jeg lovet også å hjelpe så han kunne få varm mat hjem noen ganger i uken pga diabetesen. Vi var på nav, tannlegen, legen, banken, spiste ute og handlet litt mat.
Han var så takknemlig, takket, og jeg syntes det var så hyggelig å kunne hjelpe min bror, støtte han litt.
(Jeg spurte ofte min mor mye om vi ikke kunne ordne mer hjelp for ham, min bror også, men han ville lite tidligere) Spurte ham om fotpleie, gitarkurs, pc, masse ting jeg ville forsøke å hjelpe å ordne til ham.
Dette året ville han plutselig fikse tennene, få bedre mat og han ville virkelig gjøre endringer i livet sitt til det bedre!

Da vi var hos legen ville min bror endre medisinene for han kastet opp. Legen endret dem og sendte min bror hjem uten at noen følgte opp.
Min bror var først veldig fin og min mor følte at vi hadde hadde fått ham tilbake. Han spøkte og lo og hadde mye energi.
Var veldig opprørt over den gangen han ble lagt inn på tvang og mente det aldri skulle skjedd, var tydelig traumatisk for ham og verste som var skjedd.

Men så begynte han å ringe meg om at han ikke fikk sove, spurte om min mor var død og kommet til helvete osv. Masse vrangforestillinger, noen skremmende.
Så spurte han om jeg kunne komme på besøk, var helt manisk på at jeg skulle komme. Jeg var litt redd å gå alene, og hadde det også utrolig travelt med skole og ordne med alt til en reise jeg skulle til sør amerika.
Men vi avtalte at jeg skulle ringe neste dag.. og neste dag.. og hver dag i 1-2 uker. Jeg hørte at han var av og på med hallusinasjoner og vrangforestillinger. En dag fin, den neste helt på tur.

Jeg ringte først til fylkeslege og dobbelsjekket og deretter varslet lege og ba ham ordne opp og ta tak i dette. Få inn fagpersoner som kunne følge opp min bror.
Ingen ting ble gjort og min bror ble plutselig slått ned, kraftig blåttøye, briller og klokke knust. Helt hjerteskjærende!

(Det som er jævlig er når vi var hos Nav så snakket de om at han kunne få dekket nye briller og han ble så glad da. Sa at han måtte spare lenge, briller var så dyrt, men de han hadde kjøpt var ikke så dyre da.. Men så ble det usikkert om de kunne dekke allikevel og jeg husker jeg tenkte at dersom de ikke dekker så kommer jeg til å gjøre det.) Nå var de gamle brillene knust og klokken hans. Han var enkel, ikke så mye han hadde.. hvordan kan noen gjøre noe slikt mot en som var så forsvarsløs som han var??
Jeg ringte Fylkeslegen, Ambulant akutt team, fastlegen.. skriver et 5 siders langt brev og beskrev hva som skjedde, utviklingen. Skrev at jeg holdt legen ansvarlig dersom noe skjedde nå uten at de grep inn.

2 uker etterpå kommer han på det faste besøket med hovne bein, bare sover, kaster opp blod? (det var rødt) og hoster noe helt forferdelig. Jeg blir livredd, og vet jeg ikke har tid til så mye nå før reisen.. Mine foreldre vil kjøre ham til legevakten, men han vil ikke. Han sier at han har time på sykehuset i neste uke. Da jeg spør hvor og når, får jeg ikke svar så føler ikke det stemmer..

Når han går med foreldrene våre, så får jeg plutselig en tanke opp i hodet (tenk om det er siste gang jeg ser ham) jeg roper stopp, klemmer ham og sier jeg er glad i ham. Han snur seg og sier (som han har gjort flere ganger den siste tiden):
"Kan du ikke komme og besøke meg?" og så "hvorfor kan du ikke komme på besøk?
Til slutt endret han tonefallet og sa med sånn mild stemme: "Ja, men du kan komme når som helst, nåår som helst, dag eller natt. Det er samme hvilken tid du kommer. Bare du kommer"

Denne siste setningen kverner og kverner og holder på å ta live av meg.

Neste morgen ringer jeg legen, skriver alle symptomene ned så jeg skal være sikker på å ikke glemme noe og forteller at vi tror han er alvorlig syk, men vil ikke gå til legen fordi han mener at han har time på sykehuset. Sier at jeg tror han roter og er forvirret. Legen bare sier at "det er ikke noe vi kan gjøre så lenge han ikke kommer hit selv" og han bare gjentar dette uansett hva jeg sier.

(Jeg ringte også legevakten og fortalte alle symptomene, men de henviste meg til legen)

Jeg forstår at jeg kommer ingen vei hos fastlegen heller, men får ikke ro, så jeg ringer Akutt ambulant team som sier at kanskje kan gå hjem med en lege til min bror. Jeg svarer at dette er akkurat det han trenger! De skal ta det opp på møte og jeg skal ringe tilbake senere.

Jeg ringer min bror som nå er kvikk i stemmen og sier at han har det bra og har vært i byen og kost seg, kjøpt 4 plater og spist hamburger. Jeg sier at jeg er bekymret og at jeg kan sende en lege til ham. Han sier at han vil ikke ha noe styr.

Da jeg ringer tilbake til AATsier de at de har bestemt ikke å gå, og at legen har vurdert at det ikke er kritisk.

Jeg tenkte å besøke ham en kveld jeg kom fra et ærend. Men det var førjulstid, mye kø og kaos. Jeg tenkte i bilen "kanskje han ikke er hjemme?" Tenke at jeg også måtte kjøpe litt mat til ham da, og en blomst, ha med noe.. og det ville også ta tid... (jeg skulle reise om et par dager, og var i knapp med tiden)
Videre tenkte jeg at jeg var redd for hva jeg ville møte, var han psykisk stabil?, var han slik at det ble tvangsinnleggelse og politi? Og med meg midt oppi så ville han hatet meg for alltid dersom han ble lagt inn på tvang med meg der.

Plutselig fikk jeg opp et innvendig bilde av en mørk klump som krøket seg i en krok redd og kikket opp og som ventet.. ventet på redningen, lyset.

Jeg tenkte at "dette er bare noe du må gjøre, du må gå" og så ba jeg inni meg "kjære gud, hjelp meg å få ham med meg til legen. Hjelp meg å gjøre alt rett nå"
Jeg husker jeg bestemte meg for å kjøre inntil og ringe ham på telefonen for å høre om han var hjemme først, og jeg så etter et sted å kjøre inntil. Jeg vet ikke hva som skjedde men det var mye trafikk og jeg følgte strømmen og før jeg visste ordet av det så var jeg kommet hjem. (det var akkurat som når du ikke vet helt hvordan du har kommet hjem, på autopilot liksom..) Jeg har funnet ut at de har bygd om, så det var sperret der jeg vanligvis kunne kjøre inn til bensinstasjonen. Busstoppet var også fjernet, så et var ingen steder å stoppe eller snu.

Like etter reiste vi, og 1 uke etterpå får jeg telefon om at min bror er død.
Min mor hadde ringt 113 og legevakt dagen før (min bror var da også hovnet i magen og hadde feber), men de ville ikke komme. Min mor fikk beskjed om at de skulle kontakte fastlegen neste dag, mandag.

Da min mor ringte fastlegen om morgenen, fikk hun først nei, men så sa han at de kunne få komme på slutten av dagen klokken 15 da. (Min mor var helt i sjokk, hun husker ikke alt, har fått traumer etter dette.)

Når hun kom for å hente min bror satt han død i sofaen i leiligheten sin. Han hadde satt opp et lite pyntejuletre som han fikk av meg for flere år siden, og forsøkt å pynte litt.

Jeg var sjelden å besøkte ham, det var mest med tanken. De få gangene jeg var der, syntes jeg det var så hyggelig og hadde mange planer om hva jeg ville gjøre for ham. Det var over 1 år siden sist jeg var der nå, og det plager livet av meg!!

Jeg tenker og grubler dag og natt, og våkner med den sviende smerten i magen og følelsen av at jeg var så råtten og sviktet ham, "snudde ryggen til ham".

Jeg angrer så forferdelig, og skulle gitt alt for å gå tilbake til det øyeblikket da jeg tenkte å besøke ham. Skulle snudd bilen, handlet mat, og jeg vet jeg ville handlet en blomst. Den kunne han i det minste sett på og visst at jeg brydde meg! Jeg vet han hadde blitt så glad, i hvert fall om jeg hadde med noe god mat. "Ååå, men du trengte ikke det" hadde han sagt og så smilt glad.

Jeg kveles, holder på å spy, det er så vont!!! :(

Kanskje jeg også kunne reddet ham om jeg hadde gått?
Det får jeg aldri vite nå.. men jeg ville uansett gitt litt glede.
Det var utrolig sjelden han ba om noe, jeg burde visst bedre.

Han satt alene der, utstøtt. Jeg så hvordan folk så på ham, med avsky, redsel. De skulle bare visst.. han var faktisk ren, pliktoppfyllende, betalte regniger (med bankansatte som så på ham med avsky). Og de var den eneste menneskelige kontakten på dagevis, det er så trist å tenke på. Jeg håper noen var vennlige med ham, jeg håper noen behandlet ham godt!! Velsignet være de som klarte å se bak fasaden!!! <3

Denne sangen minner meg om ham: http://www.youtube.com/watch?v=F7mQp7oAjm4

Endret av Rakel
  • Liker 30
  • Hjerte 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Dette var fryktelig vondt å lese. Og jeg forstår at du føler skyldfølelse, det er helt naturlig etter noe slikt skjer. Men du må huske at du gjorde alt du kunne. Som du beskriver her, ringte du leger og akutten, skrev ned hva som skjedde, du besøkte ham flere ganger, laget mat til ham, lånte ham penger, du har vært en drømmesøster for ham, som jeg er sikker på at han satte veldig stor pris på. Jeg blir rørt når jeg leser hvor glad du var i ham og det visste han. Det er jeg sikker på. Jeg blir opprørt over legene og helsevesenet her. Det er skammelig at det skal være så vanskelig å hjelpe pasienter og psykisk forstyrrede.

Jeg tolker det som at dødsfallet var svært nylig? Jeg kondolerer så mye for deg. Dette er et kjipt svar, men du må bare ta tiden med hjelp. Tenk på alle de gode minnene dere har sammen, alt du gjorde for ham, hvordan han gjorde deg glad. Tiden leger ikke alle sår, men den værste smerten går over med tiden.

Har du noen du kan snakke ut med? Moren din, venninner eller en psykolog? Du trenger å få utløp for alt du føler, byrden blir mye lettere å bære når dere er flere.

Du skal ikke ha dårlig samvittighet for "å ikke være der for ham". Du vendte ham ikke ryggen. Du sviktet ham ikke. Jeg skal fortelle deg at mange psykisk forstyrrede blir utstøtt fra familien sin også, men etter hva jeg leser, har både du og moren din vært svært støttende og hjelpende for ham. Middag hver søndag! Det er det ikke mange som får til. Jeg synes du har gjort alt du kunne og mer enn det til og med, for ham. Og du må ikke glemme at du også har ditt eget liv - du har jobb, du har ferier og reiser du gleder deg til. Og det forstod også broren din.

Må broren din hvile i fred og få sjelefreden han fortjener etter så lang tid med sykdom. :dagens-rose::hjerte:

Og klem til deg. Du har vært hans reddende engel. :hug:

Anonym poster: b26248de548554dabe78cc6fd12123d8

  • Liker 29
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vanskelig å vite hva men skal si, men jeg sender min dypeste kondolanse <3 tenner et lys for deg og din bror

Anonym poster: 491fae3c5560da0fb0ee1ef241f68b16

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kondolerer så masse.

Jeg vet at det kanskje høres tomt ut, men jeg føler så inderlig med deg.

Den skyldfølelsen, den skyldfølelsen...

"Hva hvis...?" "Om jeg bare hadde...!" "Hvorfor gjorde jeg ikke...?" Men det er oss ikke gitt å vite når livet tar en u-sving. Iblant overrumpler livet (og døden) oss, og vi kan verken forberede eller redde oss selv, langt mindre andre. Ikke hat deg selv for det, vær så snill. Og selv om du kanskje ikke føler det slik nå, har du gjort så utrolig mye for din bror, og han visste at du brydde deg. Du vendte ham ikke ryggen. All den kjærligheten og omsorgen og - ikke minst - respekten for din bror som lyser frem av innlegget ditt ...han kan ikke ha ungått å merke den.

En klem til deg fra meg, håper at du og dine holder ut.

  • Liker 14
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette var fryktelig vondt å lese. Og jeg forstår at du føler skyldfølelse, det er helt naturlig etter noe slikt skjer. Men du må huske at du gjorde alt du kunne. Som du beskriver her, ringte du leger og akutten, skrev ned hva som skjedde, du besøkte ham flere ganger, laget mat til ham, lånte ham penger, du har vært en drømmesøster for ham, som jeg er sikker på at han satte veldig stor pris på. Jeg blir rørt når jeg leser hvor glad du var i ham og det visste han. Det er jeg sikker på. Jeg blir opprørt over legene og helsevesenet her. Det er skammelig at det skal være så vanskelig å hjelpe pasienter og psykisk forstyrrede.

Jeg tolker det som at dødsfallet var svært nylig? Jeg kondolerer så mye for deg. Dette er et kjipt svar, men du må bare ta tiden med hjelp. Tenk på alle de gode minnene dere har sammen, alt du gjorde for ham, hvordan han gjorde deg glad. Tiden leger ikke alle sår, men den værste smerten går over med tiden.

Har du noen du kan snakke ut med? Moren din, venninner eller en psykolog? Du trenger å få utløp for alt du føler, byrden blir mye lettere å bære når dere er flere.

Du skal ikke ha dårlig samvittighet for "å ikke være der for ham". Du vendte ham ikke ryggen. Du sviktet ham ikke. Jeg skal fortelle deg at mange psykisk forstyrrede blir utstøtt fra familien sin også, men etter hva jeg leser, har både du og moren din vært svært støttende og hjelpende for ham. Middag hver søndag! Det er det ikke mange som får til. Jeg synes du har gjort alt du kunne og mer enn det til og med, for ham. Og du må ikke glemme at du også har ditt eget liv - du har jobb, du har ferier og reiser du gleder deg til. Og det forstod også broren din.

Må broren din hvile i fred og få sjelefreden han fortjener etter så lang tid med sykdom. :dagens-rose::hjerte:

Og klem til deg. Du har vært hans reddende engel. :hug:

Anonym poster: b26248de548554dabe78cc6fd12123d8

Tusen, tusen takk! :hjerte:

Dette var utrolig godt for meg å høre!

Dette innlegget er skrevet på grunnlag av smerten og på alt jeg klandrer meg selv for.

Jeg vet innerst inne at det stemmer som du skriver, men jeg hadde så mye planer om å hjelpe og være mer for ham som han dessverre aldri fikk merke noe til. Det er vanvittig vondt!

Jeg sa at jeg skulle besøke ham MASSE når jeg kom hjem, og jeg mente det!

Jeg hadde planer om å gå til ham å forsøk å få ham med ut på små turer noe som jeg selv også trengte som student. Tenkte vi kunne gå sammen... skulle også ordne varm mat til ham pga diabetesen og hans psykiske tilstand. Han gledet seg til det, men fikk avslag hos nav. Jeg skule ikke gi meg, men ta opp tråden videre var planen..

Han fikk aldri merke noe til dette, og nå er det for sent.

Han fikk generelt lite, det er ikke å komme ifra. Og satt der mye alene med sin sykdom.

"Sov, spis, dø" var tittelen på en film, og kunne vært tittelen på hans..

I ettertid fikk vi liste over medisinene, det er det verst jeg har sett:

Leponex (endret til Zyprexa i mai)

Cicordonol 10 mg

Lipitor 80 mg

Triomar

Enalapril 10 mg

Tegretol 200 mg * 2

Metformin 2500 mg

Avandia 4 mg

Albyl 75 mg

Minidab 5 mg (2+1)

Lopid 300 mg (2+2)

I tillegg fikk han * 3 og Sobril (tidligere fikk han Clozapin Hexal 100 mg *4? og Vival

To av disse medisinene skal seponeres umiddelbart ved langvarig oppkast ifølge felleskatalogen.

Det ble ikke gjort..

Minst en skal seponeres straks ved ødem.

Det ble heller ikke gjort..

Jeg som stolte på at legene hadde kontroll og visste hva de gjorde, har mistet all tillit nå. Det var 3 leger totalt inni bildet.. Fylkeslege, Akutt ambulant team, legevakt og til slutt 113.

Det er mye galt som ble gjort her.

Selv om vi ringte og skrev brev om alvorlig bekymring så ble ingenting gjort. Han fikk ikke hjelp i tide noe som førte til at han ikke lever lenger.

Det er blitt en sak som Fylkeslege, pasientombud, politi og alle reagerer sterkt på, men det hjelper ikke oss nå. Vi forsøkte jo alle midler og alle instanser uten å få hjelp.

Jeg kjenner meg traumatisert.

Nyhetene vil skrive om dette, men jeg må vente litt..

Det skjedde nylig.. mindre enn 3 måneder siden. Han døde på bursdagen min mens jeg var i Sør Amerika.

Tusen takk for gode ord, de varmet! :klem:

Endret av Rakel
  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vanskelig å vite hva men skal si, men jeg sender min dypeste kondolanse <3 tenner et lys for deg og din bror

Anonym poster: 491fae3c5560da0fb0ee1ef241f68b16

Tusen, tusen takk! :hjerte:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Kondolerer så masse.

Jeg vet at det kanskje høres tomt ut, men jeg føler så inderlig med deg.

Den skyldfølelsen, den skyldfølelsen...

"Hva hvis...?" "Om jeg bare hadde...!" "Hvorfor gjorde jeg ikke...?" Men det er oss ikke gitt å vite når livet tar en u-sving. Iblant overrumpler livet (og døden) oss, og vi kan verken forberede eller redde oss selv, langt mindre andre. Ikke hat deg selv for det, vær så snill. Og selv om du kanskje ikke føler det slik nå, har du gjort så utrolig mye for din bror, og han visste at du brydde deg. Du vendte ham ikke ryggen. All den kjærligheten og omsorgen og - ikke minst - respekten for din bror som lyser frem av innlegget ditt ...han kan ikke ha ungått å merke den.

En klem til deg fra meg, håper at du og dine holder ut.

Tusen, tusen takk, du aner ikke hvordan det hjelper å lese dette! :hjerte:

Det er en sviende smerte over alt han ikke fikk oppleve i livet sitt.

Og det er dessverre slik jeg føler det, jeg absolutt hater meg selv:

-hver gang jeg kjøper noe godt i butikken--- hvorfor kjøpte jeg det ikke til han?

-hver gang jeg går på kino--- hvorfor spurte jeg ikke ham om å gå?

-hver gang jeg kjører til stranden--- hvorfor tok jeg ikke han med?

-hver gang...

Men jeg vet det nok vil bli bedre med tiden. Slik er det for alle tenker jeg, en sorgprosess.. Takk for healende ord på veien! :hug:

Endret av Rakel
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kondolerer så masse til deg og familien din og en stor klem til deg :klem: jeg ble skikkelig opprørt over å lese historien din og sint på dine og kanskje spesielt på broren din sine vegne. Jeg må som de andre her sier bare råde deg til å ta tiden til hjelp, og kanskje du burde få noen å prate med, hvis ikke kan den skyldfølelsen din ete deg opp innvendig. At man føler skyldfølelse etter en slik forferdelig tragedie som skjer så nært en selv er ikke uvanlig, men det betyr ikke at du dermed har noe skyld, og en objektiv 3.person kan derfor være det som skal skal til for å sette ting i perspektiv. Lykke til videre, ikke la dette knekke deg :kose:

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest navnelapp

Tusen, tusen takk, du aner ikke hvordan det hjelper å lese dette. :hjerte:

Det er akkurat slik jeg føler det, jeg absolutt hater meg selv:

hver gang jeg kjøper noe godt i buikken--- hvorfor kjøpte jeg det ikke til han?

hver gang jeg går på kino--- hvorfor spurte jeg ikke ham om å gå?

hver gang jeg kjører til stranden--- hvorfor tok jeg ikke han med?

hver gang...

Eg føler med deg, og forstår sorga di. Desse kjenslene kjem til å vere med deg ei stund, og så kjem dei til å bleikne. Og det er bra, for du plagar deg sjølv med dette. Du gjorde veldig mykje for broren din, og han var jo ikkje så enkel å hjelpe. Han avslo hjelp, ville ikkje snakke med lege og hadde det vondt på måtar som vi som er nokolunde friske ikkje kan forstå. Når ein har vrangforestillingar kan legen bli ein trussel, taxisjåføren vil ta deg og familien vil kontrollere deg, ingenting heng på greip. Han avviste jo også hjelp, sjølv om han ønskte at du skulle kome.

Har du tenkt over kva skilnad det siste besøket skulle ha gjort? Kva kunne du gjort annleis om du hadde gjennomført det siste besøket? Han hadde jo vore like motvillig til å motta hjelp, og han hadde hatt det like vanskeleg når du dro.

Eg trur du må prøve å venne deg til tanken på at det du gjorde var godt nok. Du gjorde alt du kunne, og det var ikkje du som svikta han, det var legen og systemet. Du har heilt rett i det med medisinane, dei var tydeleg ikkje nøye nok gjennomgått og handtert. Det er ikkje din feil. Det du gjorde var godt nok, og om du hadde gjort ting annleis hadde det ikkje ført til eit anna resultat, dessverre. :klemmer:

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Blondie65

Jeg synes du har vært en strålende søster jeg, den virkelige skyldige her er et helsevesen som ikke tok en pasient og dennes pårørende alvorlig.

Stor klem :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eg føler med deg, og forstår sorga di. Desse kjenslene kjem til å vere med deg ei stund, og så kjem dei til å bleikne. Og det er bra, for du plagar deg sjølv med dette. Du gjorde veldig mykje for broren din, og han var jo ikkje så enkel å hjelpe. Han avslo hjelp, ville ikkje snakke med lege og hadde det vondt på måtar som vi som er nokolunde friske ikkje kan forstå. Når ein har vrangforestillingar kan legen bli ein trussel, taxisjåføren vil ta deg og familien vil kontrollere deg, ingenting heng på greip. Han avviste jo også hjelp, sjølv om han ønskte at du skulle kome.

Har du tenkt over kva skilnad det siste besøket skulle ha gjort? Kva kunne du gjort annleis om du hadde gjennomført det siste besøket? Han hadde jo vore like motvillig til å motta hjelp, og han hadde hatt det like vanskeleg når du dro.

Eg trur du må prøve å venne deg til tanken på at det du gjorde var godt nok. Du gjorde alt du kunne, og det var ikkje du som svikta han, det var legen og systemet. Du har heilt rett i det med medisinane, dei var tydeleg ikkje nøye nok gjennomgått og handtert. Det er ikkje din feil. Det du gjorde var godt nok, og om du hadde gjort ting annleis hadde det ikkje ført til eit anna resultat, dessverre. :klemmer:

Tusen takk for gode ord. :hjerte:

Jeg vet at det skal bli bedre, men hos meg er det blitt verre nå enn før, jeg plages dag og natt og på jobben kommer tårene i tide og utide.

Tror jeg idylliserer det og tenker også at han kanskje hadde hørt på meg dersom vi var alene.

Han spurt meg aldri om å komme på besøk tidligere, han pleide heller komme hit med mor eller foreldrene våre, så laget jeg noe god mat om søndagene. Min mann spilte alltid tipping med ham, det var min brors lidenskap.

Selv om min bror var syk så var vi veldig nær, men han var ikke lett å hjelpe, Jeg husker at jeg prøvde å presse og overtale ham til gitarkurs og få seg en PC siden han elsket musikk og film.

Men det var vanskelig å få ham engasjert og med på noe.

Først nå fikk jeg se at dette med manglende engasjement og initiativ faktisk var en vanlig bivirkning på de sterke medisinene han fikk og ikke slik han var eller sykdommen.

Jeg får aldri vite hva han ville eller om besøket mitt kunne endret på noe..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Reza08

Dette var virkelig hjerteskjærende å lese. Får vondt innerst i hjerteroten når jeg leste inlegget. Du skrev din brors situasjon på en så virkelig måte. Måtte ty til tårene ved et par anledninger her. Forstår så utrolig godt hva du snakker om, og dette har vært en kamp som har vart lenge. I en slik stund vil man føle seg tom, hjelpesløs og full av sorg.

Broren din hadde en komplisert situasjon, og det eneste han ville var å få mer kontankt med dere og et helt ok liv. Han sto på hver eneste dag, og følelsen å ha det så jævlig, kan gjøre hver og en desperat. Synes at helsevesenet tok en særdeles dårlig avgjørelse i mange tilfeller, enda du hadde prøvd å kontakte de opptil flere ganger.

For meg høres det ut som du var glad i han, og gjerne ville ha ytterligere kontakt med han, men enkelte ting opptok også din oppmerksomhet/gjorde at du ble til en viss grad ble noe reservert. Hvis du ikke hadde besøkt han på nesten et år, hadde du ikke akkurat vært hos han spesielt mye den siste tiden.

Men du stilte opp for han ellers, og han var hos dere, noe som alle sikkert satte pris på. Får inntrykket av at du er veldig omsorgsfull og snill. Du var sikkert en god søster, og det virket som om broren din satte stor pris på de gangene dere snakket sammen. Prøv å ta vare på de gode minnene dere hadde sammen. Du har det sikkert ikke så lett nå, og du skal vite at du har min største medfølelse.

http://www.youtube.com/watch?v=ra5EM4b25AA

Tok med noen sanger til ettertanke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for virkelig trøstende ord!!

Det er tøft, alt dette er så utrolig tungt.

Pasientombudet sa at denne saken var sjokkerende, og de sa at helsevesenet har sviktet på så mange områder, det var noe av det verste de hadde sett.

Samtidig fikk jeg vite at det mest sannsynlig ikke ville skje så mye som følge av dette.

Det er vanlig prosedyre i helsenorge.. mulig de får en advarsel, men det er alt.

Anbefalte allikevel alle å varsle fordi hvis noen fikk flere advarsler så ville man foreta seg noe..

Det var kun ved voldtekt at det fikk direkte følger.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Tusen takk for sangene.. :hjerte: men klarer ikke høre alle , blir for vonde slik som you raise me up..

I begravelsen spiltes Coldplay med "I will fix you" og Dire straits med "Brother in arms".
Min bror hadde gjort alt for meg, til og med gått i døden for meg, jeg vet det. Han var så glad i søsteren sin, alle visste det. Men jeg anstrengte meg ikke til et besøk når han trengte det mest engang.. Det er fakta, sånn er det!
Selv om jeg er veldig, veldig glad i ham og ville gjort alt, så var det også vanskelig, men jeg kunne uansett gått den ekstra milen.

Vi ringtes hver dag i en periode før han døde, og han sa at han ville vite hvordan dagen min hadde vært..
Da jeg var bekymret for foten og ba ham innstendig om å gå til legen, så sa han at alt var bra.. jeg sa at jeg kunne sende lege hjem til ham, men han sa at han ville ikke ha noe styr.
Han snakket det vekk og sa: "Alt er bra, jeg har kost meg i dag vet du xxx. Har vært i byen og spist hamburger og pomme frites og kjøpt meg 2 plater. Har kost meg xxx."

Hvorfor gikk jeg ikke hjem til ham, tok hånden hans og virkelig var der for ham?
-Vi skulle jo møtes på Søndag om et par dager hos min bror tenkte jeg.
-Jeg var redd for hva jeg ville møte alene, redd om jeg ville takle det. Tvang, politi, vrangforstillinger, psykose?
-Jeg hadde det utrolig travelt, tiden strakk ikke til det nødvendigste engang. Skulle reise om noen dager til sør amerika og løp fra det ene til et andre.. laste ned filer for skolen.. gaver.. små barn..
- jeg ringte overalt for å få hjelp hjem til min bror, ambulant akutt team, lege, fylkeslege..
-Jeg skulle jo gå til ham, var på vei, men hva skjedde egentlig med det..? Jeg forstår det ikke helt i dag hvorfor det ikke ble allikevel, kanskje det var en mening med det som jeg ikke kan forstå?

Denne sangen er slik jeg føler det (bildet av den lille gutten som ser på hjertet minner meg om min bror, han hadde så mye kjærlighet han ville gi, men ingen tok imot..alltid alene, fikk aldri et forhold heller): http://www.youtube.com/watch?v=FZz7yRYJGUw


Tusen takk for oppmerksomheten, jeg har virkelig fått ut sorgen her. Kjenner det er godt å få skrevet det ned ærlig og rett ut som jeg tenker og føler det. Takk til dere som har tatt tiden med å lese og ikke minst å svare. Setter pris på det. :gullengel:

Endret av Rakel
  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Blondie65

Det er veldig bra at du klager på den sviktende helsetjenesten din bror fikk oppleve.

Men det er veldig viktig at du ikke lar dette engasjere deg så til de grader at du blir utkjørt og knust av at din varsling ikke fører til noe annet enn masse arbeid for deg, kjenner en som la hele sin egen sorg på vent fordi man trodde at den avdøde var blitt offer for grov feilbehandling - da saken ble henlagt gikk vedkommende helt opp i limingen og ble langtidssykemeldt.

Det tar mye energi fra deg å sørge. Det kan være lurt å snakke med profesjonelle - spesielt siden du klandrer deg selv for ikke å ha gjort nok.

Og apropos det - psykisk syke er vanskelige å hjelpe. For det første forstår de ikke selv hvor syke de er, og fort det andre kan de være så ubehagelige og intense å være med at man ubevisst eller bevisst utsetter å besøke dem. Det krever mye energi - noe man gjerne ikke føler en har til enhver tid. Det virker likevel for meg som om du gjorde veldig mye både for å hjelpe med praktiske og medisinske ting samt forsøkte så godt det lot seg gjøre å hjelpe din bror til et sosialt liv.

Det vil alltid være slik at man kunne gjort mer og at vi bebreider oss selv for å ikke å ha gjort ditt eller datt. Jeg tviler på at du finner noen andre som bebreider deg for det du har gjort eller ikke gjort, så hvorfor bebreide deg selv? Uansett er den største sviktet her helsevesenet som ikke ville høre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Reza08

Tusen takk for virkelig trøstende ord!!

Det er tøft, alt dette er så utrolig tungt.

Pasientombudet sa at denne saken var sjokkerende, og de sa at helsevesenet har sviktet på så mange områder, det var noe av det verste de hadde sett.

Samtidig fikk jeg vite at det mest sannsynlig ikke ville skje så mye som følge av dette.

Det er vanlig prosedyre i helsenorge.. mulig de får en advarsel, men det er alt.

Anbefalte allikevel alle å varsle fordi hvis noen fikk flere advarsler så ville man foreta seg noe..

Det var kun ved voldtekt at det fikk direkte følger.

Det er i slike stunder jeg blir oppgitt over norsk helsevesen. Politikerne er så dobbeltmoralske. De sier at de ikke har råd til å bedre området, eller at dem har sateset "mye" på det, men samtidig er det så dårlige kår der, og i tillegg bruker de penger på bare dritt, istedet for å hjelpe folk.

Hvis de hadde tatt din bror mer på alvor, hadde sjansen vært stor for at han fortsatt hadde vært her sammen med oss. Helsevesenet bør prioritere riktig, og politkerne bør slutte med denne dobbeltmoralen sin.

Jeg synes at det er så leit, og jeg skulle ønske at jeg kunne hjelpe til. Hvis du har behov for å snakke, kan du gjerne sende en PM.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Gjest Reza08

Tusen takk for sangene.. :hjerte: men klarer ikke høre alle , blir for vonde slik som you raise me up..

I begravelsen spiltes Coldplay med "I will fix you" og Dire straits med "Brother in arms".

Min bror hadde gjort alt for meg, til og med gått i døden for meg, jeg vet det. Han var så glad i søsteren sin, alle visste det. Men jeg anstrengte meg ikke til et besøk når han trengte det mest engang.. Det er fakta, sånn er det!

Selv om jeg er veldig, veldig glad i ham og ville gjort alt, så var det også vanskelig, men jeg kunne uansett gått den ekstra milen.

Vi ringtes hver dag i en periode før han døde, og han sa at han ville vite hvordan dagen min hadde vært..

Da jeg var bekymret for foten og ba ham innstendig om å gå til legen, så sa han at alt var bra.. jeg sa at jeg kunne sende lege hjem til ham, men han sa at han ville ikke ha noe styr.

Han snakket det vekk og sa: "Alt er bra, jeg har kost meg i dag vet du xxx. Har vært i byen og spist hamburger og pomme frites og kjøpt meg 2 plater. Har kost meg xxx."

Hvorfor gikk jeg ikke hjem til ham, tok hånden hans og virkelig var der for ham?

-Vi skulle jo møtes om et par dager hos min bror tenkte jeg.

-Jeg var redd for hva jeg ville møte alene, redd om jeg ville takle det. Tvang, politi, vrangforstillinger, psykose?

-Jeg hadde det utrolig travelt, tiden strakk ikke til det nødvendigste engang. Skulle reise om noen dager til sør amerika og løp fra det ene til et andre.. laste ned filer for skolen.. gaver.. små barn..

- jeg ringte overalt for å få hjelp hjem til min bror, ambulant akutt team, lege, fylkeslege..

-Jeg skulle jo gå til ham, var på vei, men hva skjedde egentlig med det..? Jeg forstår det ikke helt i dag hvorfor det ikke ble allikevel, kanskje det var en mening med det som jeg ikke kan forstå?

Denne sangen er slik jeg føler det (bildet av den lille gutten som ser på hjertet minner meg om min bror, han hadde så mye kjærlighet han ville gi, men ingen tok imot..alltid alene, fikk aldri et forhold heller):

Tusen takk for oppmerksomheten, jeg har virkelig fått ut sorgen her. Kjenner det er godt å få skrevet det ned ærlig og rett ut som jeg tenker og føler det. Takk til dere som har tatt tiden med å lese og ikke minst å svare. Setter pris på det. :gullengel:

Fint at du likte noen av de. Forstår at kanskje noen ble litt sterke. Ble veldig berørt av de sangene du tok med, de var virkelig fine, men veldig gripende og får meg til å tenke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er veldig bra at du klager på den sviktende helsetjenesten din bror fikk oppleve.

Men det er veldig viktig at du ikke lar dette engasjere deg så til de grader at du blir utkjørt og knust av at din varsling ikke fører til noe annet enn masse arbeid for deg, kjenner en som la hele sin egen sorg på vent fordi man trodde at den avdøde var blitt offer for grov feilbehandling - da saken ble henlagt gikk vedkommende helt opp i limingen og ble langtidssykemeldt.

Det tar mye energi fra deg å sørge. Det kan være lurt å snakke med profesjonelle - spesielt siden du klandrer deg selv for ikke å ha gjort nok.

Og apropos det - psykisk syke er vanskelige å hjelpe. For det første forstår de ikke selv hvor syke de er, og fort det andre kan de være så ubehagelige og intense å være med at man ubevisst eller bevisst utsetter å besøke dem. Det krever mye energi - noe man gjerne ikke føler en har til enhver tid. Det virker likevel for meg som om du gjorde veldig mye både for å hjelpe med praktiske og medisinske ting samt forsøkte så godt det lot seg gjøre å hjelpe din bror til et sosialt liv.

Det vil alltid være slik at man kunne gjort mer og at vi bebreider oss selv for å ikke å ha gjort ditt eller datt. Jeg tviler på at du finner noen andre som bebreider deg for det du har gjort eller ikke gjort, så hvorfor bebreide deg selv? Uansett er den største sviktet her helsevesenet som ikke ville høre.

Takk for gode ord. Jeg ble forespurt av pasientforeningen om de kunne få ta saken videre til norsk pasientskade, og det sa vi ja til. De mente saken var veldig spesiell med at selv om det var innenfor psykiatrien var det også fysiske og klare symptomer som ikke var diskutable. De sa også at det var omfattende svikt på alle plan, og han var heller ikke blitt fulgt opp med medisinene og diabetesen bakover i tid. Legene! (det var flere involvert) har ikke følgt de nødvendige forskriftene, det er veldig skremmende. Flere i helsevesenet har blitt sjokkerte over det som har skjedd, det er godt å høre selv om det hjelper lite nå..

Jeg har fått 10 timer hos psykolog gjennom forsikringen og benytter meg av dette tilbudet nå.

Det er mye som ikke er sagt her, bl.a at det ble skrevet ut en medisin til ham som er forbudt i Norge og ble tatt vekk i 2010 pga stor fare for hjertesvikt. De hadde "snakket om det" hos hjemmesykepleien fordi det måtte skaffes spesialtillatelse. (Denne fikk han 2 måneder før han døde og etter at jeg hadde uttrykt sterk bekymring for helsen hans.) Han ble kun målt for blodverdier i mai, og aldri etter det inntil han døde i desember. Zyprexa har sterke forsiktighetsregler dersom man har diabetes og sier at det er svært nøye at man observerer og foretar målinger spesielt den første tiden etter medisinbytte og utrolig viktig i fasen av seponering av Leponex.

Det er så rart når vi som pårørende gir så tydelig beskjed over de plutselige endringene hos min bror og viser sterk bekymring både muntlig og deretter skriftlg. Vi ber dem gjøre noe, men det viser seg at de ikke har anstrengt seg til å følge forskriftene som de er pålagt engang.

Jeg fikk nettopp se i legejournalen at legen hadde sagt til Ambulant akutt team at de ikke skulle hjelpe min bror, men heller oppfordre til at han gikk selv tll legen. (Det var da min bror var svært syk og legen ikke ville hjelpe da jeg ringte inn, det viser seg at han også har spolert de andre jeg kontaktet for å hjelpe. De var på vei til hjemmebesøk da ifølge journalen, men ble stoppet av fastlegen) Fastlegen har deretter skrevet at han tar seg ekstra betalt for "særlig tidkrevende arbeid" med avbestilling av hjemmebesøk og for samtaler og telefoner..

Det føles som de har tatt livet av min bror, det er helt absurd det som kommer frem.

Det aller siste som står i legejournalen er 17. desember kl.10: Sover de siste uger. Ben vokset til dobbel størrelse. Feber. Hoste, nu endret, kaster blod opp. Mistet madlyst. Gået 10 kilo opp på 2 uger.

Kommer her kl. 15.

(Dette er en pasient om går på sterke psykofarmika med flere OBS-varsler, og andre medisiner som skal seponeres straks ved oppkast og ødem.

Han har diabetes, nylig byttet sterke medisiner som egentlig krever tett observasjon og har flere bekymringsmeldinger den siste tiden.)

Og legen sier først "nei" til at de kan få komme med en gang, men så "jo, de kunne få komme på slutten av dagen, klokken 3 da"

Uff, jeg klarte ikke å la være å skrive mye utenom nå heller. Jeg fikk vite mye av dette nylig, og kan nesten ikke tro det.

Endret av Rakel
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er i slike stunder jeg blir oppgitt over norsk helsevesen. Politikerne er så dobbeltmoralske. De sier at de ikke har råd til å bedre området, eller at dem har sateset "mye" på det, men samtidig er det så dårlige kår der, og i tillegg bruker de penger på bare dritt, istedet for å hjelpe folk.

Hvis de hadde tatt din bror mer på alvor, hadde sjansen vært stor for at han fortsatt hadde vært her sammen med oss. Helsevesenet bør prioritere riktig, og politkerne bør slutte med denne dobbeltmoralen sin.

Jeg synes at det er så leit, og jeg skulle ønske at jeg kunne hjelpe til. Hvis du har behov for å snakke, kan du gjerne sende en PM.

Takk skal du ha for gode ord!

Jeg skrev endel over, det bare strømmer ut, er så mye som kommer fram etterhvert. Godt å få ut litt, så kan man heler velge om man orker å lese.. :)

Kanskje er det også en lege eller spesialist som leser dette en gang og har noe innspill, aldri godt å vite. ;)

Takk for at du bryr deg, og godt å vite at jeg kan sende en pm hvis jeg føler for det. Takk! :hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Reza08

Takk skal du ha for gode ord!

Jeg skrev endel over, det bare strømmer ut, er så mye som kommer fram etterhvert. Godt å få ut litt, så kan man heler velge om man orker å lese.. :)

Kanskje er det også en lege eller spesialist som leser dette en gang og har noe innspill, aldri godt å vite. ;)

Takk for at du bryr deg, og godt å vite at jeg kan sende en pm hvis jeg føler for det. Takk! :hug:

Veldig fint at skriver ned og får ut dine følelser. Det er meget positivt, og jeg leser gjerne det du noterer. Hvem vet? Mange forskjellige personer her, og kanksje noen her er nettopp dette.

Du skal alltid vite at du kan komme til meg for å snakke, det gleder meg hvis du ønsker å gjøre det. Jeg vil så gjerne være en støttespiller for deg, og forstår så godt hvordan du føler situasjonen. Hos meg er det alltid kjærlighet og varme.

Klem fra meg. :hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...