Gå til innhold

Lost case, ufattelig glad i en som ikke er norsk :(


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg ble helt tilfeldig kjent med en fantastisk person over nettet i 2010, og da var vi begge i et forhold. Vi kom i snakk helt utav det blå på nettet, og fant ut at vi hadde ekstremt mye til felles, bl.a at vi begge har hatt samme sykdom i flere år. Egentlig kan jeg vel si at han er meg selv i manneversjon :P Jeg er ekstremt kresen og ca alle mennesker gjør meg sliten, jeg mister raskt interessen, men han her.. er annerldes.

Siden 2010 har vi snakket på skype hver eneste dag, bortsett fra en periode på noen mnd hvor jeg prøvde hardt å glemme han. Det funket ikke, for å si det sånn. Jeg måtte gå unna og prøve å ta meg sammen for å ikke grine hver gang jeg hørte noen snakke britisk, ca alt minnet meg om han, og jeg var livredd for å ha dyttet han unna og mistet han for godt. Han følte det på samme måte, ble veldig deperimert, og somehow så fant vi tilbake til hverandre og begynte å prate igjen.

Vi har møttes noen ganger, og vi har begge sterke følelser for hverandre, på mange måter. Kan vel egentlig si det sånn at alt er gjensidig, og han sier han er villig til å gjøre det som skal til for å være sammen med meg.

Men, akkurat nå lar det seg ikke gjøre, av flere grunner, bl.a sykdom.. Jeg orker ikke å ha et forhold over internett, føler meg rett og slett for gammel for sånt (jeg er i starten av 20 årene)..

Føler at det hele er så tragisk. Hver gang jeg nevner det for noen så sier de at jeg må prøve å glemme han, at jeg heller må finne meg noen det er praktisk mulig å være sammen med.. Men det er liksom ikke så lett. Har prøvd å kutte kontakten før, men jeg får han ikke utav hodet. Han er så viktig for meg, kan ikke se for meg et liv uten kontakt med denne personen. Han er det første jeg tenker på når jeg våkner, og den siste personen jeg prater med før jeg legger meg. Når noe skjer så er han den første jeg sender melding til for å fortelle det. Han er den som alltid støtter meg, den eneste som får meg til å smile når alt er vondt og vanskelig.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Kanskje noen har erfart noe liknende? Han er britisk foressten..

Anonymous poster hash: 22400...60d

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Mrs. Random Nick

Jeg og mannen min møttes på nettet da jeg var 21 år. Vi er gift i dag. Alderen burde ikke være noe problem.

Avstanden derimot.. Er det du som er syk? Er sykdommen til hinder for studier og hverdagen generelt?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg møtte mannen min på nett da jeg var ca 21 år, vi ble et par da jeg var 25 og jeg flyttet sammen med ham i hans hjemland. Vi er fremdeles gift og har barn nå, godt over 10 år etter at vi møttes på nett. Ser ikke at avstanden er noe problem dersom man har vilje til å gjøre noe med det, må være en veldig spesiell sykdom som gjør dere begge fullstendig fastlåst til deres nåværende hjem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har en vennine som giftet seg med en fra England. De var gift i 8 år og hennes mann savnet hjemlandet sitt hele tiden og han hadde problemer med språket her også. Mente at alle i Norge kunne jo engelsk så han gjorde ikke noe anstrengelse for og lære seg norsk.Han fant seg ny dame i England og var utro og ville skilles og bor i England nå. Nå har vennina mi kjæreste i USA. En mørkhudet mann som hun vil skal flytte til Norge men han vil ikke...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg og mannen min møttes på nettet da jeg var 21 år. Vi er gift i dag. Alderen burde ikke være noe problem.

Avstanden derimot.. Er det du som er syk? Er sykdommen til hinder for studier og hverdagen generelt?

Jeg møtte mannen min på nett da jeg var ca 21 år, vi ble et par da jeg var 25 og jeg flyttet sammen med ham i hans hjemland. Vi er fremdeles gift og har barn nå, godt over 10 år etter at vi møttes på nett. Ser ikke at avstanden er noe problem dersom man har vilje til å gjøre noe med det, må være en veldig spesiell sykdom som gjør dere begge fullstendig fastlåst til deres nåværende hjem.

Anonymous poster hash: 22400...60d

Nei, det er ingen spesiell sykdom, men jeg er ikke frisk nok til å studere ennå. Jeg vil ikke være fastlåst for alltid. Jeg har anoreksi. (Ikke den sykdommen som vi begge har hatt, altså. Den er jeg frisk fra)

Tusen takk for svar. Jeg vet jo at jeg ikke greier å glemme han uansett, og alt er jo mulig om man vil det nok. Når jeg er friskere så er jeg jo ikke fastlåst til Norge på noen måte.. Han sier han vet han ikke vil ha noen andre, og at han er villig til å flytte for meg når han får mulighet.

Det høres kanskje tragisk ut for andre, vi har jo ikke tilbringt så mye tid sammen fysisk, men derimot har vi jo skypet i hundrevis av timer i over 4 år.

Anonymous poster hash: 22400...60d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Mrs. Random Nick

Anonymous poster hash: 22400...60d

Nei, det er ingen spesiell sykdom, men jeg er ikke frisk nok til å studere ennå. Jeg vil ikke være fastlåst for alltid. Jeg har anoreksi. (Ikke den sykdommen som vi begge har hatt, altså. Den er jeg frisk fra)

Tusen takk for svar. Jeg vet jo at jeg ikke greier å glemme han uansett, og alt er jo mulig om man vil det nok. Når jeg er friskere så er jeg jo ikke fastlåst til Norge på noen måte.. Han sier han vet han ikke vil ha noen andre, og at han er villig til å flytte for meg når han får mulighet.

Det høres kanskje tragisk ut for andre, vi har jo ikke tilbringt så mye tid sammen fysisk, men derimot har vi jo skypet i hundrevis av timer i over 4 år.

Anonymous poster hash: 22400...60d

Jeg har ingen erfaringer som gjør det slik at jeg kan gi deg råd ift sykdommen. Du bør heller ikke ta i mot råd ift sykdommen fra andre online.

Jeg synes for øvrig ikke det høres tragisk ut det du sier. Jeg kan godt forstå at det kan komme en forelskelse etter slik kommunikasjon. :)

Skjønner at sykdommen setter en stopper for impulsive langistanse turer økonomisk sett. Tror du bare får se hva som skjer. Det gir deg jo åpenbart noe positivt av å skype med ham, så jeg ville ikke nødvendigvis sluttet med dette bare fordi det virker vanskelig å ikke kunne bli kjærester.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan du ikke ta ting som de er?

Du liker å skype med ham - du skyper med ham.

Du liker å ha ham i livet ditt - du beholder ham i livet ditt.

Du lengter etter ham - du snakker med ham og treffes så ofte dere kan.

Etc.

Ikke ha en plan for alt mulig. Lev litt! Ta ting som de er, kos deg med dem istedenfor å la alle hvis-om-atte-dersom-atte få ta fra deg gleden ved det du føler og har nå.

Er dette sterkt nok så gir det seg ikke og dere finner en løsning etter hvert. Kast deg ut i livet, ta imot det som er fint og ha det bra isteden :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bare forstår ikke hvorfor du må glemme han? Kanskje dere ikke kan være sammen i dag, men kan dere kan da flytte sammen og være sammen en dag? Storbritania er ikke så veldig langt unna, kan dere ikke besøke hverandre? Jeg skjønner at du er syk nå, og at det setter en stopper for at dere ikke kan ta forholdet videre nå, men det betyr da ikke at du må glemme han?

Anonymous poster hash: eb72d...be1

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...