To åringen stikker av

[AnonymBruker]

Ja, toåringen vår løper avgårde så fort han får sjansen. Er virkelig ikke redd for å bli borte fra mor og far virker det som. Det går greit når vi er to voksne, da den ene kan løpe lett etter. Men i dag så var jeg alene med han. Vi gikk til en lekeplass som lå i sentrum. Plutselig når jeg driver og pakker sammen og legger ting i vogna så ser jeg han beine nedover mot parkeringsplassen. Jeg roper at han skal stoppe men jeg kjenner han jo såpass godt at jeg skjønner at det ikke er noe hjelp i ropinga. Det kommer en bil, som HELDIGVIS kjører sakte siden det er på parkeringen. Bilen tuter og guttungen svinger unna og ler. Jeg reagerer jo med å ta han hardt i armen, sette han raskt opp i vogna og prøve å forklare at sånn gjør man ikke. Man løper ikke bort fra mamma, man må vente på hverandre osv. Vi prøver så godt vi kan å lære han at han skal holde seg i nærheten av oss, men det virker ikke som det synker inn overhodet. spørsmålet mitt er vel, har noen andre opplevd dette, og hvordan skal jeg reagere og ikke minst: hvordan får jeg han til å forstå at dette ikke er greit?

Anonymous poster hash: 992fe...027

[AnonymBruker]

Ja.. 4-åringen, med den onde latteren etterpå. Føler at man snakker til en vegg, men med tilskuere. Hjelper ofte å snu å gå den andre veien, men din løper vell enda raskere da. Finnes jo slike sekker med bånd, fest på en slik (haha). En dag så gjem deg for han men vær nære nok til å følge med at han ikke kommer bort. Da vil han føle på redselen og kanskje vil han slutte med det. Løper han så gjem deg, når han snur seg så vil han nok komme løpende i den retningen han så deg sist

Anonymous poster hash: 7d69b...ee3

[Sannerlig]

Sett han i et hamsterhjul, et mobilt et du kan ha med over alt, eller bare innse at denne lille tassen må passes på til han blir stor nok til å sette sammenheng mellom å stikke av og fare. 

 

Noen små er bare sånn:)

[AnonymBruker]

Urk, har to nevøer som er akkurat likedan... Utrolig stressende å passe dem, særlig når man ikke har barn selv og ikke er så vant med småunger. Skulle ønske det var stuereint å ha bånd i ungene, som man ofte ser i utlandet... Veeeeldig fristende å la bikkjen gå løs og sette flexibåndet på ungen i stedet. 

Anonymous poster hash: d272f...323

[Florence]

 

Urk, har to nevøer som er akkurat likedan... Utrolig stressende å passe dem, særlig når man ikke har barn selv og ikke er så vant med småunger. Skulle ønske det var stuereint å ha bånd i ungene, som man ofte ser i utlandet... Veeeeldig fristende å la bikkjen gå løs og sette flexibåndet på ungen i stedet. 

Anonymous poster hash: d272f...323

 

Har da sett maaaange med barn i bånd (og ler like mye hver gang  ) i Norge også, spesielt på flyplasser. Det ser jo litt dumt ut, men skjønner jo at det hjelper. Var en gang vitne til en liten gutt som løp ut i veien og moren fikk akkurat tak i han før en bil kom. Det så ut som at bilen også hadde kontroll, men man vet jo aldri. Utrolig skremmende opplevelse! 

[Gjest Magdalene]

Da må du sette han i vognen før du pakker bort ting, og forklare at han må sitte der siden han løper fra deg.

[AnonymBruker]

Haha ja har tenkt på å feste han i bånd, men jeg føler at da tar det jo enda lengre tid for han å lære at han ikke bare kan løpe sin vei? Jeg aner ikke.. Jeg er ikke pedagogisk anlagt

Ts.

Anonymous poster hash: 992fe...027

[AnonymBruker]

Da må du sette han i vognen før du pakker bort ting, og forklare at han må sitte der siden han løper fra deg.

Ja, men alt skjedde så himla fort. Han sto ved siden av meg når jeg plukka opp bøtte og spade og når jeg reiste meg opp så var han på vei ned bakken. Han er så sykt rask og at det er helt drøyt.

Anonymous poster hash: 992fe...027

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke, hvorfor kunne du ikke løpe etter? Hadde du med deg flere barn?

Anonymous poster hash: 5bd69...28d

[AnonymBruker]

En to-åring er ikke i stand til å vurdere konsekvensene av å løpe avgårde. Mange må derfor følges med argusøyne.

Anonymous poster hash: a3c07...0fd

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke, hvorfor kunne du ikke løpe etter? Hadde du med deg flere barn?

Anonymous poster hash: 5bd69...28d

Jeg løp etter, selvfølgelig. Men han er rask, og smetter unna med en gang. Alt skjedde så fort.

Anonymous poster hash: 992fe...027

[AnonymBruker]

Jeg hadde en sånn. Måtte holde han i hånda overalt og aldri slippe øynene fra ham. Nå er han året eldre, og alt er mye lettere.

Anonymous poster hash: d6430...6f0

[AnonymBruker]

Du setter ungen i vogna, SÅ begynner man å rydde sammen... Jeezes, det er ikke så vanskelig å holde styr på EN unge, man trenger faktisk ikke å være 2 voksne for det.

Anonymous poster hash: 7b704...283

[Gjest chiki]

Enog med hun over. Fest ungen i vogna og rydd etterpå.

Mi er 4 år nå så skjønner mer. Har sagt at om hun ikke går fint må hun gå i bånd slik som valpen. Vi så en mor med 2 barn i bånd tidligere i ferien og DET vil hun IKKE ha.

[LilleBallerina]

Her må de alltid holde i hånda. Skal jeg noe som tar oppmerksomheten min bort fra dem så må de holde i meg eller sitte i vogna. Hadde aldri latt noen av barna gå alene i nærheten av biler uten at de måtte holde i hånda.

[Arabella]

Enog med hun over. Fest ungen i vogna og rydd etterpå.

Mi er 4 år nå så skjønner mer. Har sagt at om hun ikke går fint må hun gå i bånd slik som valpen. Vi så en mor med 2 barn i bånd tidligere i ferien og DET vil hun IKKE ha.

 

Du truer altså. Er det vanskelig å forstå at sele faktisk er et hjelpemiddel spesielt hvis man har flere små? Er ikke det bedre enn å risikere at barnet plutselig fyker av sted?

[AnonymBruker]

Ja, toåringen vår løper avgårde så fort han får sjansen. Er virkelig ikke redd for å bli borte fra mor og far virker det som. Det går greit når vi er to voksne, da den ene kan løpe lett etter. Men i dag så var jeg alene med han. Vi gikk til en lekeplass som lå i sentrum. Plutselig når jeg driver og pakker sammen og legger ting i vogna så ser jeg han beine nedover mot parkeringsplassen. Jeg roper at han skal stoppe men jeg kjenner han jo såpass godt at jeg skjønner at det ikke er noe hjelp i ropinga. Det kommer en bil, som HELDIGVIS kjører sakte siden det er på parkeringen. Bilen tuter og guttungen svinger unna og ler. Jeg reagerer jo med å ta han hardt i armen, sette han raskt opp i vogna og prøve å forklare at sånn gjør man ikke. Man løper ikke bort fra mamma, man må vente på hverandre osv. Vi prøver så godt vi kan å lære han at han skal holde seg i nærheten av oss, men det virker ikke som det synker inn overhodet. spørsmålet mitt er vel, har noen andre opplevd dette, og hvordan skal jeg reagere og ikke minst: hvordan får jeg han til å forstå at dette ikke er greit?

Anonymous poster hash: 992fe...027

En 2 åring har ikke samme evne tiø konsekvenstenking som voksne. Eneste riktig i mine øyne er å sette han i vogna mens du pakker. Jeg kan ikke slippe min 2 åring av synet

Anonymous poster hash: 4b001...511

[AnonymBruker]

Jeg har også en 2 åring som løper avgårde.. Det jeg gjør er at jeg løper etter. Jeg følger med på han hele tiden, hvis jeg skal gjøre noe annet setter jeg han i vogna med selen. Så får han sitte der til jeg har ryddet sammen, selv om han ikke alltid er like fornøyd med det. 

Anonymous poster hash: ef94b...d2a

[AnonymBruker]

Du setter ungen i vogna, SÅ begynner man å rydde sammen... Jeezes, det er ikke så vanskelig å holde styr på EN unge, man trenger faktisk ikke å være 2 voksne for det.

Anonymous poster hash: 7b704...283

Å unnskyld meg for at jeg er en drittdårlig mor. Heldig du som er så perfekt! Burde vel skjønt at det er klin umulig å lage en tråd her uten at noen skal komme å være så jævla nesevis.

Anonymous poster hash: 992fe...027

[needinspiration]

Du truer altså. Er det vanskelig å forstå at sele faktisk er et hjelpemiddel spesielt hvis man har flere små? Er ikke det bedre enn å risikere at barnet plutselig fyker av sted?

Ha de oppi søskenvogna. Jeg hadde to tette og hadde aldri det problemet.