Gå til innhold

Datteren min på tre år vil ikke ha samvær med far.


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg har en datter på tre år sammen med mim eks. Det ble slutt før hun ble født og han ville ikke involvere seg det første halvannet året (måtte tenke på seg selv som han sa).

Datteren min og jeg har klart oss godt uten han, vi har mye familie rundt oss og selv om det så klart har vært mange tårer og vanskelige stunder mtp barnefar så har jeg alltid prøvd å si og forklare så godt jeg kan ifht dette ovenfor datteren min.

Men egentlig har det blitt lite snakk om det siden hun er såpass liten.

Så plutselig en dag ville far ha kontakt med datteren vår. Han hadde fått seg kjæreste og slått seg litt mer til ro og ville leve et familieliv.

Jeg må innrømme at det var en skremmende tanke å sende henne fra meg, men jeg måtte jo bare ta meg sammen for barnets skyld.

Men så kommer jeg til problemet;

Hun har aldri villet være med pappaen sin!

Nå har de vært sammen annenhver helg i ca et og ethalvt år og hun blir like lei seg og grinete hver gang hun skal dit.

Hun har overnattet hos familie og hatt barnevakt før og er ei veldig sosial og tillitsfull jente slik jeg kjenner henne, men bare pappaen skal innom her for å levere noe så blir hun sur for at han kommer.

Faren hennes sier at gråtingen går over etter noen timer hos han, men jeg klarer ikke riste av meg følelsen av at hun ikke trives der. Hun er ikke seg selv dagene før og etter samvær.

Jeg vil ikke være en vanskelig mor som blander meg opp i deres hverdag sammen med henne, og de få gangene jeg nevner det så har far piggene ute og tror jeg er sjalu eller overbeskyttende.

Det virker som han tror det er min feil at hun ikke vil være med han, men jeg gjør det jeg kan for å gjøre det greit! Sier aldri noe negativt om han til henne og er positiv osv.

Men nå kjenner jeg at det har gått langt nok og at noe må endres. Hun kan jo ikke ha det slik, og hun vil heller aldri fortelle meg noen ting om hvordan hun har det hos pappaen eller hvorfor hun ikke vil dit. Hun snakker faktisk aldri om han generelt, noe som også er rart!

Jeg har veldig vanskelig for å tro at faren eller kjæresten hans er stygg med henne på noen måte, men jeg vet jo at han i utgangspunktet ikke har veldig barnetekke heller.

Hvordan kan jeg gripe dette an?

Noen som har erfaringer med feks barnepsykolog? Vi har vært på familiekontoret uten at det hjalp.

Anonymous poster hash: 07115...008

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Vurderte dere i det hele hennes synspunkt? :klo:

 

Altså: barnet har de første 1,5 årene av sitt liv ikke engang kjent sin far. Knapt møtt han og ikke på noe vis knyttet seg til han. Å gå rett fra det til helgesamvær (med en for henne villt fremmed mann!) er et veldig snodig valg.

 

Selv den mest umodne av menn forstår at bånd knyttes sakte. Og på barnets premisser. Tar det barnet 5 år å stole på sin far ja så tar det henne 5 år. Stoler hun aldri på han, ja så får han ta det på sin kappe. Det samme gjelder for en kvinne.

 

Jeg foreslår at dere får en avtale hos familievernkontor e.l og diskuterer om dette i det hele tatt har skjedd på barnets premisser. Å bygge (sakte) opp et bånd til far er sikkert mulig. Men det er nok enklere om han feks henter henne i barnehagen 1 dag i uka, lager middag, finner på noe skøy og så leverer henne trygt hjem enn nå når hun plutselig må forholde seg til han i lange tidsrom av gangen.

 

Dere burde nok ha løst dette ved at far kom på besøk oftere og oftere i 6-12 mnd. Så tok henne på småturer. Så tok henne på (frivillig) overnattingsbesøk. Etter en 2-4 år ville samvær være naturlig etablert sammen med et bånd dem imellom.



Anonymous poster hash: 81522...95d
  • Liker 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja fikk kanskje ikke presisert det, men vi har såklart tatt det rolig.

Vi begynte med at han bare kom på besøk til oss og lekte litt med henne og slikt, så gikk det over til at han hentet henne en firmiddag annenhver helg og fant på noe et par timer, så hentet han i bhg osv.osv.

Og selvfølgelig skulle han ha kommet innom når hun var mindre. Me jeg kunne jo ikke tvinge han heller.

Samme gjelder andre løsninger vi har prøvd (familierådgivning, oppfølging på dette i barnehagen osv) men man må nesten være to om det. Føler veldig ofte jeg blir stående igjen med å følge alle rådene vi får alene.

Far tar ALT som kritikk, og føler med en gang terapeuten påpeker noe jeg også har nevnt at vi rotter oss sammen mot ham.

Kan også legge til at hun ikke griner hver eneste gang, men hun er veldig misfornøyd og slår seg veldig vrang med pappaen, klyper og biter feks. (Noe hun så godt som aldri gjør med meg).

Da blir han frustrert på både meg og henne fordi han tror at jeg ikke setter grenser for henne hjemme, men sannheten er jo at hun bare er slik med ham.

Jeg er så fortvilet over hele situasjonen og det tapper virkelig energi og krefter!

Problemet de to imellom ligger nok mye i at han misforstår henne og at de er så veldig forskjellige, så ender det med at hun bare er frustrert. Men hva kan jeg gjøre så lenge han ikke er en dårlig far (ikke barneverssak altså), og ikke vil gjøre noe med det selv?

Anonymous poster hash: 07115...008

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hun slår seg vrang, klyper og biter fordi hun er utrygg! Forstår godt at

du synes denne situasjonen er fortvilet! Forstår far at dette må foregå ut

fra barnets behov og ikke fra hans? Hvordan er hun når hun kommer hjem

fra han?

Hva med og få veiledning fra helsestasjonen? Kom begge to, uten barnet,

og få satt ord på dette og evt bli henvist videre!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han kan ikke plutselig dukke opp etter så lang tid og leke far...

Barnet er der plutselig bare annenhver helg...det er sjelden nok til å skremme enhver voksen og barn!!

Mannen er faktisk en fremmed!

Anonymous poster hash: 71cda...fa0

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror barnet kjenner på deg hva du synes er skummelt med situasjonen og tar ditt parti...

Det er nok som pappa sier, at barnet roer seg helt ned etter en liten stund og at alt er glemt, helt til hun kommer til deg igjen og ønsker din bekreftelse igjen. :)

 

Du må tenke på at du har vært hennes sentrum såpass lenge nå at hun tar etter deg, selvfølgelig vil hun også være mer trygg på deg og synes det er rart at hun plutselig har en pappa som også kan bestemme over henne.

Slikt går seg til...! Hun har det garantert som plommen i egget hos pappa! :)



Anonymous poster hash: 6c7d3...377
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Du skal skjerpe deg og ikke gjøre noen verdens ting med unntak fra å oppfordre henne til kontakt. Velger å gå inn for å ødelegge forholdet nå så ødelegger du det for alltid. Du må legge fra deg bitterheten over at han var borte så lenge. Du overfører dette til henne selv om du ikke sier det så merker barn mye.

Hun er sånn fordi du ikke vil sende henne og fyrer opp følelsene hennes rundt dette.

Vært der, bare at her tok det 4 år før han kom tilbake. Det koster mye å bare glemme, men ingenting kommer gratis i livet - dessverre. Det er bare noe man må la gå og oppføre seg som en voksen person.

Anonymous poster hash: 553b4...e43

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror barnet kjenner på deg hva du synes er skummelt med situasjonen og tar ditt parti...

Det er nok som pappa sier, at barnet roer seg helt ned etter en liten stund og at alt er glemt, helt til hun kommer til deg igjen og ønsker din bekreftelse igjen. :)

Du må tenke på at du har vært hennes sentrum såpass lenge nå at hun tar etter deg, selvfølgelig vil hun også være mer trygg på deg og synes det er rart at hun plutselig har en pappa som også kan bestemme over henne.

Slikt går seg til...! Hun har det garantert som plommen i egget hos pappa! :)

Anonymous poster hash: 6c7d3...377

Dette! Nå er det på tide TS at du innser at barnet ditt har to foreldre og at du faktisk må dele.

Anonymous poster hash: 553b4...e43

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Det er nok som pappa sier, at barnet roer seg helt ned etter en liten stund og at alt er glemt, helt til hun kommer til deg igjen og ønsker din bekreftelse igjen. :)

Anonymous poster hash: 6c7d3...377

 

 

Tja, jeg vet ikke helt om jeg er enig i at alt er glemt etter en liten stund når hun i følge far slutter å gråte etter noen timer hos han, eller at hun slår seg vrang, klyper og biter hos han, men ikke hos mor.

 

Det er så sprøtt at når det gjelder foreldresamvær så er det plutselig helt greit at barn har det vondt fordi det er så viktig å ha kontakt med begge foreldrene. Bortsett fra ved behandling av sykdom så er det ingen annen setting vi synes det er greit at en 3-åring gråter i timevis på grunn av noe vi påtvinger barnet. 

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du kan ta henne med til en psykolog uten fars samtykke. Snakk med fastlegen så henviser han henne. En psykolog er helsepersonell på lik linje med f. eks. fastlegen og tar ikke side, men jobber for barnet. At et barn klyper og biter er tydelige tegn på at noe må endres.

Anonymous poster hash: 3a322...3d5

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...