Gå fra pappan?

[missvinter]

Hei

 

Tenkte å høre med andre om hva dere synes. 

 

Jeg ble gravid med en kompis ( vi hadde holdt på av og på i 2 år- uten å egentlig være kjærester) Vi valgte å flytte sammen. 

 

Nå har det gått to år, sønnen vår er super og aktiv 2 åring som jeg elsker å være sammen med.

 

Samboer og jeg har det helt greit...dvs praktisk greit...ok i det daglige..vi snakker greit...men Vi har ikke den nærheten og samholdet jeg ser andre som har vært kjærester har. jeg føler at hver gang jeg prøver å gjøre noe kjærstete så  holder han meg på avstand. og det irriterer meg. har snakket med han om det, men ingen forbedring. 

 

Så ifht til sønnen vår. jeg står alltid opp hver dag. samboer står ofte opp når vi frar til bhg..jeg henter alltid, er med sønnen vår, leker og har det vfin..hver dag etter jobb, lager middag, bader han og legger han. samboer kommer hjem ofte rett rundt da sønnen skal legge seg eller etter...han har alltid andre planer i helgene enn å være med meg og sønnen. de FÅÅÅ gangene vi gjør noe sammen er en aktivitet hvor samboer trener og vi dilter etter. Svært sjelden er han med på noe sønnen vår liker. 

 

Ofte etter vi har spist middag pg jeg bader og legger han finner jeg fortsatt rot etter middag på bordet, mens samboer sitter på sofan med pc...

 

 

Flere ganger har jeg grått på jobb for jeg er så trøtt etter å vært mye våken...selv da tilbyr ikek min samboer å stille opp...har han da virkelig noen følelser for meg når han ikke vil, gjøre noe så jeg får det bedre?

 

Han er ofte ute med kamerater i helgene og fyllesyk på søndag...kameratene hans sier jeg er snill..men helt ærlig så gjør det ingen forskjell hva han gjør...

 

Så til ferie: hans forslag er å gå lang fjelltur over flere dager, med sønnen  bæremeis...Ok, tenkte jeg, litt fjelltur..men han mener gå i timesvis...pause hver time, fikse mat...i flere dager i fjellområde....Er det noe fint for en aktiv 2 åring??? jeg tenker nei. 

 

Vi er såå forskjellige og det at vi ikke gjør noe sammen som familie tærer på og jeg tenker det er letter å være alene. men jeg tviholder på at jeg ønsker at sønnen skal vokse opp med foreldre som er sammen. 

 

Samboer og jeg snakket litt tidligere i sommer ( etter han kom hjem kl 08 fra fest snydes en søndag morgen- og hadde ikke sagt i fra en gang) han reagerte på at jeg ble sur..og jeg ventet en dag før jeg sa rolig at vi måtet snakke sammen....da kom det frem at han ikke likte hvordan han var som far...jeg har vært så tålmodig, men merker at jeg begynner å bli såå lei.

 

Noen tips? hva tenker dere om situasjonen?

Endret 3. juli 2015 av missvinter

[AnonymBruker]

Jeg tenker at NSB må ha hacket seg inn på forumet. Leste nettopp en tråd hvor TS skulle skrive "tingene", men ordet ble erstattet med "togene".

Her forsøker du tydeligvis å skrive "situasjonen", men får "stasjonen" istedet.

Hva er dette for noe fjolleri egentlig

Anonymous poster hash: 4f1fa...2cf

[AnonymBruker]

Og går du fra ham DA skal han ha 50/50 og være superpappa som krever sin rett.

Anonymous poster hash: d9ee8...6fc

[missvinter]

 

Og går du fra ham DA skal han ha 50/50 og være superpappa som krever sin rett.

 

Han kan glemme 50/50...har ikke tro på at det er bra for barnet heller. 

 

 

Anonymous poster hash: d9ee8...6fc

 

[AnonymBruker]

Det er som å høre meg selv.. Kjipt å ha det sånn!

Anonymous poster hash: 5480a...cee

[Synne-Marie]

Jeg tror du vet svaret på dette selv.

 

Har sønnen din virkelig godt av å vokse opp i et hjem der foreldrene så til de grader ikke bryr seg om hverandre? Har han godt av å vokse opp i et hjem der far ikke respekterer mor og bare gjør som han selv vil?

 

Husk, det er dere som lærer han hva som er "normaltilstanden". Dere er rollemodellene for hvordan han skal bli som voksenperson og hvilke forhold han skal etablere når han blir voksen.

[Ansjosen]

(...)

 

Samboer og jeg snakket litt tidligere i sommer ( etter han kom hjem kl 08 fra fest snydes en søndag morgen- og hadde ikke sagt i fra en gang) han reagerte på at jeg ble sur..og jeg ventet en dag før jeg sa rolig at vi måtet snakke sammen....da kom det frem at han ikke likte hvordan han var som far...jeg har vært så tålmodig, men merker at jeg begynner å bli såå lei.

 

Noen tips? hva tenker dere om situasjonen?

 

Jeg tenker at her er det mange ting som er blitt galt.

Også lurer jeg på hva du svarte til dette? Han liker ikke hvordan han er som far? Hva sa du, hva foreslo du for å hjelpe på situasjonen? Hva syns han var galt, og hva syns han at han måtte gjøre annerledes?

 

Stoler du på at han vil ta vare på barnet om du ikke er der? Kan du eventuelt begynne å gå ifra de i kortere perioder, så han får kjenne på å være pappa, og på å bry seg om barnet?

[AnonymBruker]

Får en følelse av at du heller ikke slipper han til fordi du "vet best" selv?

Anonymous poster hash: c5e72...5af

[missvinter]

Jeg tenker at her er det mange ting som er blitt galt.

Også lurer jeg på hva du svarte til dette? Han liker ikke hvordan han er som far? Hva sa du, hva foreslo du for å hjelpe på situasjonen? Hva syns han var galt, og hva syns han at han måtte gjøre annerledes?

 

Stoler du på at han vil ta vare på barnet om du ikke er der? Kan du eventuelt begynne å gå ifra de i kortere perioder, så han får kjenne på å være pappa, og på å bry seg om barnet?

 Jeg syntes selv jeg var ganske forståelsesfull..sa jeg skjønte det...men han er veldig sånn som analyserer og må komme frem til ting selv. jeg spurte om situasjonen oss bodde sammen ikek var bra...det var greit sa han, men hmmm. jeg tror ikke han har kommet vekk fra EGO tankegangen. 

 

Ofte når han "passer" sønnen så setter han på tv og ligger selv på sofan. Av og til glimter han til og det gjør sønnen så glad og jeg oppfordrer bare til positivitet rundt pappa. vi løper ned i garasjen for å møte han når vi ser han kommer etc. 

[makkapakka]

 

Og går du fra ham DA skal han ha 50/50 og være superpappa som krever sin rett.

Anonymous poster hash: d9ee8...6fc

 

ja det er så jævla typisk

[missvinter]

 

Får en følelse av at du heller ikke slipper han til fordi du "vet best" selv?

Anonymous poster hash: c5e72...5af

 

vet du hva det er helt feil. Ikke i det hele tat,t Jeg oppfordrer han til å gå ut leke med han, finne på noe..Sier at han må bare si i fra hvis han vil levere, stå opp, ha en dag sammen.  Jeg gir ingen føringer. 

 

merkelig svar fra deg btw...

[Biloba]

Denne mannen er i praksis ikke en del av familien, han bare lever parallelt med dere og henger med på lasset, deltar når det passer ham.

Skal dere holde sammen for barnets skyld er det snakk om 15-20 år av livet ditt. Gutten får heller ikke gode forbilder for parforhold, familie og kjærlighet. Vil du med tiden også ønske flere barn?

[Ansjosen]

 Jeg syntes selv jeg var ganske forståelsesfull..sa jeg skjønte det...men han er veldig sånn som analyserer og må komme frem til ting selv. jeg spurte om situasjonen oss bodde sammen ikek var bra...det var greit sa han, men hmmm. jeg tror ikke han har kommet vekk fra EGO tankegangen. 

 

Ofte når han "passer" sønnen så setter han på tv og ligger selv på sofan. Av og til glimter han til og det gjør sønnen så glad og jeg oppfordrer bare til positivitet rundt pappa. vi løper ned i garasjen for å møte han når vi ser han kommer etc. 

 

Tviler ikke, tenkte det var relevant for saken og hvordan fortsettelsen bør være.

Det virker som han ikke trenger å ta ansvar, fordi du tar det for han, om det har vist seg å være fordi han ikke viser seg ansvaret verdig, eller om det fordi dere har havnet i en ond sirkel skal jeg ikke uttale meg om.

 

Uttalelsen om at han lever parallelt med dere og ikke sammen med dere var veldig bra syns jeg. Det er ingen samhandling i hjemmet, og dere har helt klart -veldig- forskjellig opplevelser av hva som skal gjøres i en husholdning og en familie. Kanskje det er like greit å avslutte det, og heller være alenemor på ordentlig?

 

Hvis ikke anbefaler jeg å slutte å være veldig sympatisk og forståelsesfull og sette litt hardt mot hardt, iallfall i forhold til sønnen, han må ta ansvar, og han må gjøre det skikkelig. Hvis han blir kjent med barnet kan han jo komme til å like han tenker jeg, og dermed få et mer naturlig forhold til papparollen. Men da må han få tid, og aller mest må han TA seg tid til å være sammen med han og bli kjent med han. Sånn sett er ikke ferie med gutten i bæremeis den dårligste løsningen kanskje? Da får de tid til å bli kjent, og "snakke sammen" (pappa peker på ting og barnet ser og kommuniserer så mye han kan i forhold til språk). Det er ikke slik at å sitte i meis trenger å bli en passiv opplevelse for gutten, han ser ting i deres høyde, han opplever ting, og han får tid til å turne rundt og leke når dere har rastepauser. Kanskje må pappaen han liten realitetsorientering på hvor langt man kan gå og klarer å gå med en liten en på ryggen, men i stedet for å si "dårlig ferie, jeg vil til syden" kan dere kanskje møtes litt på midten der?

 

Hva angår dere to er det liten vits i å være sammen om du bare er trist og han bare er lei seg/egoistisk. Da tror jeg barnet har det bedre med skilte foreldre som tar seg skikkelig av han.

[Favole]

Tenker at dere har godt av å snakke med en tredjepart, som f.eks familievernkontoret. Dere må finne ut av hva dere begge ønsker fra hverandre og hvordan dere ser for dere fremtiden, sammen eller fra hverandre. Jeg ville latt være å komme med oppfordringer, men heller stille krav. Ønsker han å ha et familieliv med dere må han stille opp. Han må ta sin andel morgener, legginger, henting og levering i barnehage, lek på ettermiddager og helger. Du lar han velge å la være ved å ikke stille krav. Jadajada, det bør være unødvendig å skulle stille slike krav i det store og hele, men noen må ha det inn med teskje hva som faktisk forventes. Og du må la han slippe til, selv om alt kanskje ikke blir etter din standard. 

 

I tillegg synes jeg du kan være mer imøtekommende til hans ferieforslag. Her kommer han med noe han har lyst til å gjøre med familien sin, som kanskje kan bidra til at han føler seg som en bedre far for sønnen sin. En aktiv toåring har da bare godt av å være ute, det er vel bedre enn å slå på barnetv og legge seg på sofaen? Møt ham på halvveien da vel, han prøver jo her! Gjør det litt mer lavterskel med f.eks ei DNThytte eller telt som utgangspunkt med små utflukter på dagtid, dra for ei langhelg i første omgang kanskje. Jeg hadde blitt overlykkelig hadde min (relativt uengasjerte) samboer foreslått noe slikt og faktisk gjennomført. Ikke si at du ønsker mer fra ham og samtidig si umiddelbart nei til hans forslag. 

 

Har du fortalt ham at du er så sliten at du gråter mens du er på jobb? Har du fortalt ham at du er så sliten fordi han ikke stiller opp? Har dere noen gang hatt et kjæresteforhold, eller bare forsøkt å være kjærester fordi dere skulle ha barn sammen? Forskjellen er ganske vesentlig. Få hjelp utenfra og ta det derfra. Jeg hadde ikke orket et vennskapsforhold som det der bare for barnets del, for det gagner hverken barnet eller foreldrene. Begge må være innstilte på at det skal fungere, det funker ikke når bare den ene drar lasset.

[missvinter]

Tenker at dere har godt av å snakke med en tredjepart, som f.eks familievernkontoret. Dere må finne ut av hva dere begge ønsker fra hverandre og hvordan dere ser for dere fremtiden, sammen eller fra hverandre. Jeg ville latt være å komme med oppfordringer, men heller stille krav. Ønsker han å ha et familieliv med dere må han stille opp. Han må ta sin andel morgener, legginger, henting og levering i barnehage, lek på ettermiddager og helger. Du lar han velge å la være ved å ikke stille krav. Jadajada, det bør være unødvendig å skulle stille slike krav i det store og hele, men noen må ha det inn med teskje hva som faktisk forventes. Og du må la han slippe til, selv om alt kanskje ikke blir etter din standard. 

 

I tillegg synes jeg du kan være mer imøtekommende til hans ferieforslag. Her kommer han med noe han har lyst til å gjøre med familien sin, som kanskje kan bidra til at han føler seg som en bedre far for sønnen sin. En aktiv toåring har da bare godt av å være ute, det er vel bedre enn å slå på barnetv og legge seg på sofaen? Møt ham på halvveien da vel, han prøver jo her! Gjør det litt mer lavterskel med f.eks ei DNThytte eller telt som utgangspunkt med små utflukter på dagtid, dra for ei langhelg i første omgang kanskje. Jeg hadde blitt overlykkelig hadde min (relativt uengasjerte) samboer foreslått noe slikt og faktisk gjennomført. Ikke si at du ønsker mer fra ham og samtidig si umiddelbart nei til hans forslag. 

 

Har du fortalt ham at du er så sliten at du gråter mens du er på jobb? Har du fortalt ham at du er så sliten fordi han ikke stiller opp? Har dere noen gang hatt et kjæresteforhold, eller bare forsøkt å være kjærester fordi dere skulle ha barn sammen? Forskjellen er ganske vesentlig. Få hjelp utenfra og ta det derfra. Jeg hadde ikke orket et vennskapsforhold som det der bare for barnets del, for det gagner hverken barnet eller foreldrene. Begge må være innstilte på at det skal fungere, det funker ikke når bare den ene drar lasset.

jeg var overhode ikke negativt til hans forslag og sa i føsrte omgang ja, men da jeg forstod at det var hans egoopplegg vi måtte følge ble jeg skeptisk. jeg syntes det er kjempe fint å være ute, gjerne fjelltur, men han må skjønne at vi må ta hensyn og følge litt hva sønnen vår trives med. det har ikke min samboer tålmodighet til..og det vet jeg...da vi har vært på treningstur sammen med løpevogn...Når vi måtte stoppe pga sønnen passet det overhode ikke min samboer og han ble irritert. 

 

nei, vi har egentlig aldri hatt et kjæreste forhold...Vi sa vi skulle prøvde, men de gangene jeg har prøvd så virker det helt håpløst. jeg har sagt til han at jeg ikke tror jeg er for han, han har aldri bekreftet at han har noen følelser for meg..og det er også trist. 

[missvinter]

Tenker at dere har godt av å snakke med en tredjepart, som f.eks familievernkontoret. Dere må finne ut av hva dere begge ønsker fra hverandre og hvordan dere ser for dere fremtiden, sammen eller fra hverandre. Jeg ville latt være å komme med oppfordringer, men heller stille krav. Ønsker han å ha et familieliv med dere må han stille opp. Han må ta sin andel morgener, legginger, henting og levering i barnehage, lek på ettermiddager og helger. Du lar han velge å la være ved å ikke stille krav. Jadajada, det bør være unødvendig å skulle stille slike krav i det store og hele, men noen må ha det inn med teskje hva som faktisk forventes. Og du må la han slippe til, selv om alt kanskje ikke blir etter din standard. 

 

I tillegg synes jeg du kan være mer imøtekommende til hans ferieforslag. Her kommer han med noe han har lyst til å gjøre med familien sin, som kanskje kan bidra til at han føler seg som en bedre far for sønnen sin. En aktiv toåring har da bare godt av å være ute, det er vel bedre enn å slå på barnetv og legge seg på sofaen? Møt ham på halvveien da vel, han prøver jo her! Gjør det litt mer lavterskel med f.eks ei DNThytte eller telt som utgangspunkt med små utflukter på dagtid, dra for ei langhelg i første omgang kanskje. Jeg hadde blitt overlykkelig hadde min (relativt uengasjerte) samboer foreslått noe slikt og faktisk gjennomført. Ikke si at du ønsker mer fra ham og samtidig si umiddelbart nei til hans forslag. 

 

Har du fortalt ham at du er så sliten at du gråter mens du er på jobb? Har du fortalt ham at du er så sliten fordi han ikke stiller opp? Har dere noen gang hatt et kjæresteforhold, eller bare forsøkt å være kjærester fordi dere skulle ha barn sammen? Forskjellen er ganske vesentlig. Få hjelp utenfra og ta det derfra. Jeg hadde ikke orket et vennskapsforhold som det der bare for barnets del, for det gagner hverken barnet eller foreldrene. Begge må være innstilte på at det skal fungere, det funker ikke når bare den ene drar lasset.

ja, jeg har sagt at jeg har vært sliten, at jeg har grått.  ...NADA...

[Favole]

Det er leit (og rart) om han ikke kan/vil ta nødvendige hensyn, og setter egne behov og ønsker foran familien.

Å prøve å etablere et kjæresteforhold til en man bare har et vennskapelig forhold mens man går gjennom ei krevende tid med et lite barn vil jo mildt sagt kunne være utfordrende. Ser du for deg at du vil være sammen med denne mannen resten av ditt liv? Er du villig til å ta denne kampen? Sannsynligvis gjentatte ganger. Dere må være ærlige med dere selv og ovenfor hverandre hvilke følelser og ønsker dere faktisk har. Og hva dere er villige til å gjøre for å få ting til å fungere.

Få samtale og veiledning hos familievernkontoret. Jo før dere finner ut av det jo bedre er det, for alle. Spesielt barnet.

[AnonymBruker]

Du må gi han et ultimatum: enten blir han en del av familien og setter barnet først, ellers flytter dere fra hverandre! Fatter ikke hva du skal med han!? Du ville fått det mye bedre alene..

Anonymous poster hash: ee263...e79

[Gjest Wanda Maximoff]

Hei

Tenkte å høre med andre om hva dere synes.

Jeg ble gravid med en kompis ( vi hadde holdt på av og på i 2 år- uten å egentlig være kjærester) Vi valgte å flytte sammen.

Nå har det gått to år, sønnen vår er super og aktiv 2 åring som jeg elsker å være sammen med.

Samboer og jeg har det helt greit...dvs praktisk greit...ok i det daglige..vi snakker greit...men Vi har ikke den nærheten og samholdet jeg ser andre som har vært kjærester har. jeg føler at hver gang jeg prøver å gjøre noe kjærstete så holder han meg på avstand. og det irriterer meg. har snakket med han om det, men ingen forbedring.

Så ifht til sønnen vår. jeg står alltid opp hver dag. samboer står ofte opp når vi frar til bhg..jeg henter alltid, er med sønnen vår, leker og har det vfin..hver dag etter jobb, lager middag, bader han og legger han. samboer kommer hjem ofte rett rundt da sønnen skal legge seg eller etter...han har alltid andre planer i helgene enn å være med meg og sønnen. de FÅÅÅ gangene vi gjør noe sammen er en aktivitet hvor samboer trener og vi dilter etter. Svært sjelden er han med på noe sønnen vår liker.

Ofte etter vi har spist middag pg jeg bader og legger han finner jeg fortsatt rot etter middag på bordet, mens samboer sitter på sofan med pc...

Flere ganger har jeg grått på jobb for jeg er så trøtt etter å vært mye våken...selv da tilbyr ikek min samboer å stille opp...har han da virkelig noen følelser for meg når han ikke vil, gjøre noe så jeg får det bedre?

Han er ofte ute med kamerater i helgene og fyllesyk på søndag...kameratene hans sier jeg er snill..men helt ærlig så gjør det ingen forskjell hva han gjør...

Så til ferie: hans forslag er å gå lang fjelltur over flere dager, med sønnen bæremeis...Ok, tenkte jeg, litt fjelltur..men han mener gå i timesvis...pause hver time, fikse mat...i flere dager i fjellområde....Er det noe fint for en aktiv 2 åring??? jeg tenker nei.

Vi er såå forskjellige og det at vi ikke gjør noe sammen som familie tærer på og jeg tenker det er letter å være alene. men jeg tviholder på at jeg ønsker at sønnen skal vokse opp med foreldre som er sammen.

Samboer og jeg snakket litt tidligere i sommer ( etter han kom hjem kl 08 fra fest snydes en søndag morgen- og hadde ikke sagt i fra en gang) han reagerte på at jeg ble sur..og jeg ventet en dag før jeg sa rolig at vi måtet snakke sammen....da kom det frem at han ikke likte hvordan han var som far...jeg har vært så tålmodig, men merker at jeg begynner å bli såå lei.

Noen tips? hva tenker dere om situasjonen?

Hadde gitt han ultimatum eller gått. Herregud, at du orker å leve med det der. Endret 4. juli 2015 av Steve Rogers

[Sharon90]

Kjenner meg veldig igjen.

Vi går til familievernkontoret å prater, det hjelper noe. Men mye jobb for oss som par, vet ikke om jeg er helt klar og ønsker det....det har liksom gått så langt at man nesten ikke ser lys i enden av tunellen ...Så ta kontakt med familievernkontoret med det samme

Og planlegging hytteturen/ fjellturen og forklar hvordan det må være pga den lille. Ikke mye tilrettelegging behøvs, dere vil jo erfare hvor lenge han vil sitte i bæremeis og alt det