Ang "tvang"

[AnonymBruker]

Må bare høre litt hva andre gjør ang dette.

Jeg har et barn på nesten 3år. Han har jo normalt sterk vilje osv.

Jeg forbereder på at nå skal vi snart vaske hår/pusse tenner og slike ting. Og prøver å avlede så godt jeg kan mens vi holder på. Men ofte skriker han og nekter, men jeg gjør det bare likevel. Altså tvang. Samme når det gjelder å kle på.

Gir ofte en advarsel, men så er det "ingen vei tilbake". Hører foreldre i barnehagen si ting som "ofte kan vi bruke en halvtime fra døra og inn i bilen fordi hun er så sta". Og da tenker jeg at hos oss hadde det aldri skjedd for jeg hadde tatt han under armen og bært han inn hvis han nektet.

Misforstå meg rett, jeg velger mine "kamper", og er ikke streng på alt liksom. Men sånne daglige rutiner han må gjennom orker jeg ikke styre så veldig med. Er det flere som meg? Følte meg brått som en elendig mamma:(

Anonymous poster hash: 376a6...909

[AnonymBruker]

Du gjør det riktig, vil jeg si.

Dagligdagse ting skal skje, uansett.

Anonymous poster hash: 59075...581

[AnonymBruker]

Å forhandle med en 3åring og å bruke 30min. fra døra til bilen er en oppskrift på å la 3åringen vinne.

Du gjør det rette og stol på det:)

Anonymous poster hash: cd31e...dd5

[AnonymBruker]

Samfunnet er blitt så polstret at nåkommer vel mødre flommende og krangler om å være den som dømmer deg hardest.

 

Selv sier jeg stå på! Du gjør trolig en god jobb. (bare makt er siste utvei, en gang vil han/hun være stor)

Anonymous poster hash: c579c...a1f

[RompeRusk]

Du er ingen dårlig mor av den grunn! Jeg Gjør det samme som deg, og kommer til å fortsette med det selv når viljen blir sterkere

Barn har godt av å få grenser, og å få vite hva som er akseptabel og uakseptabel oppførsel. Å la prinsen eller prinsessa bestemme at man skal bruke en halvtime ut til bilen er bare tåpelig..

[AnonymBruker]

Samfunnet er blitt så polstret at nåkommer vel mødre flommende og krangler om å være den som dømmer deg hardest.

Selv sier jeg stå på! Du gjør trolig en god jobb. (bare makt er siste utvei, en gang vil han/hun være stor)

Anonymous poster hash: c579c...a1f

Men jeg bruker jo makt da.. Eller misforsto jeg deg? Føles ikke kult å fysisk kjempe med en hylskrikende 3åring. De er ganske sterke.. Og hvertfall ikke når jeg får inntrykk av at andre ikke gjør det. Selv om svarene i denne tråden hjalp veldig på selvtilliten. Føles veldig naturlig å bruke tvang på disse tingene mtp oppdragelse. Men vil ikke være for hard heller liksom.

Ts

Anonymous poster hash: c56ca...ada

[AnonymBruker]

Men jeg bruker jo makt da.. Eller misforsto jeg deg? Føles ikke kult å fysisk kjempe med en hylskrikende 3åring. De er ganske sterke.. Og hvertfall ikke når jeg får inntrykk av at andre ikke gjør det. Selv om svarene i denne tråden hjalp veldig på selvtilliten. Føles veldig naturlig å bruke tvang på disse tingene mtp oppdragelse. Men vil ikke være for hard heller liksom.

TsAnonymous poster hash: c56ca...ada

Jeg har en på akkurat samme alder, og gjør det samme som deg. Jeg har også tatt opp problemstillingen med barnehagen fordi vi i perioder har hatt store utfordringer knyttet til hentesituasjonen (nekter å bli med, hyler, skriker og slenger seg på gulvet osv). Jeg spør alltid i en hyggelig tone om han vil gå i garderoben selv eller om jeg skal bære ham. 9 av 10 ganger bare nekter han og løper inn i barnehagen igjen, og da går jeg bare etter ham og bærer en hylskrikende unge ut i garderoben mens jeg holder ham fast og kler på. Når vi kommer ut i bilen og han innser at slaget er tapt blir han uansett som oftest helt blid igjen, og alt det "traumatiske" ved å måtte dra hjem er helt glemt

Men jeg tok det altså opp med barnehagen, og ped.leder var helt enig i at min fremgangsmåte er den beste. Hun sa tvert imot at det som oftest bare gjør vondt veldig mye verre dersom foreldrene begynner å forhandle med barnet, blir sittende i lange tider og prøve å overbevise osv.

Anonymous poster hash: e1cff...e60

[Ulrikke]

Du gjør det rette! Så lenge du informerer om at det og det skjer, så er det DU som gjør det enklere for deg selv i framtiden, ikke de som lar ungen bestemme at det skal ta 30 minutter inn fra bilen....

 

Da min datter var nesten tre år, hadde hun raserianfall. Jeg skulle derfor ta henne under armen og bære henne opp trappa. Hun sprellet og sparket, og nesten oppe holdt jeg på å miste henne. Det var sommer, og ungen hadde bare på seg singlet.... Jeg måtte altså feste taket rundt armen hennes for å ikke miste henne ned hele trappa, og det endte med at hun fikk blåmerke på overarmen fordi hun sprellet og spente fra og jeg måtte holde hardt for å ikke miste henne....

 

Jeg fortalte jo dette selv i barnehagen dagen etter, at hvis hun sa det var mamma som hadde laget det, så stemte det.... Ingen kul opplevelse, men barnehagen reagerte ikke negativt.... Altså, det er jo ikke supert å lage blåmerke på ungen sin, men det var jo greia rundt som var poenget.... Hun har aldri fått regjere hjemme, men har fått rolige forklaringer og konsekvenser når hun ikke samarbeider....

 

I dag er hun 9,5 år og alle steder får vi høre at hun er så grei, medgjørlig og høflig (og det ble med det ene blåmerket altså! )

 

Fortsett som du gjør!

[AnonymBruker]

Det er jo ikke et valg, barnet MÅ jo disse tingene.

Du gjør alt rett.

Anonymous poster hash: 260e0...899

[AnonymBruker]

Jeg har ei kjepe sta jente men bruker minimalt med tvang. Som oftest blir hun med når jeg tar meg tid til å sette ord på hva som skjer og hva hun føler. Jeg ønsker ei jente som sjøl skjønner at vi må gå/være rolige på butikken/pusse tenner etc heller enn ei jente som adlyder fordi jeg sier hun skal. Dette krever at hun føler seg sett og forstått i hverdagen og får hjelp til å håndtere følelsene sine. Dette er tatt fra "trygghetssirkelen" og funker ca 90 % av tilfellene. De restetende gangene kan det bli noe tvang men som oftest går det fint uten. Det tar ikke 30 min, gir ikke en bortskjemmt unge, men tar noe ekstra tid sammenlignet med tvang. Men til gjengjeld får jeg ei jente som føler seg respektert og derfor lettere gjør som mamma sier.

Det er enkelt å si "nå leker du kjekkt, jeg ser du koser deg og ikke vil gå. Vi må hjem, så nå leker du fort ferdig så går vi" når raserien kommer sier man rolig "jeg ser du er sint, og jeg skjønner du ville leke mer. Men nå må vi faktisk gå. Det er dumt du ble så lei deg men nå må jeg bære deg ut om du ikke vil gå selv". Raserianfallene blir da mindre og mindre tvang trengs. Dette funker ikke på dagen men med tid vil det redusere makt og tvang og raserianfall betraktelig. Barnet vet det blir sett og forstått og ikke bare overkjørt selv om resultatet kan bli tvang uansett. Etter en tid er det rart hvor mye roligere og mer aksepterende barn blir når de føler seg sett, forstått og respektert selv når de er sinte og ikke får det som de vil.

Tvang funker det og, gir veloppdragne unger som vet å lye foreldrene. Men jeg foretrekker at mitt barn gjør som jeg sier fordi vi forstår og reapekterer hverandre begge to. Hun får ikke viljen sin mer enn barnet til ts gjør, men hum kan lettere godta å gjøre som jeg sier uten tvang pga at jeg har satt ord på følelsene og hjulpet å forklare hvorfor hun blir sint og lei.

Jeg ønsker ikke at min sjef skal bruke autoritær tvang, men gi meg respekt, lytte ut mine argumenter og forklare hvorfor det ikke går feks. Jeg vil bli sett og hørt, da blir jeg mer sammarbeidsvillig selv om ting ikke går min vei.

Anonymous poster hash: 09fee...af0

[Lunarstone]

Jeg har ei på nesten 3 selv. Er veldig klar på ting vi må. Hun

Må pusse tenner, bli vasket, sette seg inn i bilen for å dra til barnehagen osv. Hun får ofte selvstendighets-anfall og nekter, hyler og skriker, men jeg sier bare at vi MÅ. Så blir det tvang om hun nekter til tålmodigheten min er brukt opp tenker heller at det er good parenting enn bad parenting. Så jeg synes det du gjør er riktig.

[AnonymBruker]

Jeg har ei kjepe sta jente men bruker minimalt med tvang. Som oftest blir hun med når jeg tar meg tid til å sette ord på hva som skjer og hva hun føler. Jeg ønsker ei jente som sjøl skjønner at vi må gå/være rolige på butikken/pusse tenner etc heller enn ei jente som adlyder fordi jeg sier hun skal. Dette krever at hun føler seg sett og forstått i hverdagen og får hjelp til å håndtere følelsene sine. Dette er tatt fra "trygghetssirkelen" og funker ca 90 % av tilfellene. De restetende gangene kan det bli noe tvang men som oftest går det fint uten. Det tar ikke 30 min, gir ikke en bortskjemmt unge, men tar noe ekstra tid sammenlignet med tvang. Men til gjengjeld får jeg ei jente som føler seg respektert og derfor lettere gjør som mamma sier.

Det er enkelt å si "nå leker du kjekkt, jeg ser du koser deg og ikke vil gå. Vi må hjem, så nå leker du fort ferdig så går vi" når raserien kommer sier man rolig "jeg ser du er sint, og jeg skjønner du ville leke mer. Men nå må vi faktisk gå. Det er dumt du ble så lei deg men nå må jeg bære deg ut om du ikke vil gå selv". Raserianfallene blir da mindre og mindre tvang trengs. Dette funker ikke på dagen men med tid vil det redusere makt og tvang og raserianfall betraktelig. Barnet vet det blir sett og forstått og ikke bare overkjørt selv om resultatet kan bli tvang uansett. Etter en tid er det rart hvor mye roligere og mer aksepterende barn blir når de føler seg sett, forstått og respektert selv når de er sinte og ikke får det som de vil.

Tvang funker det og, gir veloppdragne unger som vet å lye foreldrene. Men jeg foretrekker at mitt barn gjør som jeg sier fordi vi forstår og reapekterer hverandre begge to. Hun får ikke viljen sin mer enn barnet til ts gjør, men hum kan lettere godta å gjøre som jeg sier uten tvang pga at jeg har satt ord på følelsene og hjulpet å forklare hvorfor hun blir sint og lei.

Jeg ønsker ikke at min sjef skal bruke autoritær tvang, men gi meg respekt, lytte ut mine argumenter og forklare hvorfor det ikke går feks. Jeg vil bli sett og hørt, da blir jeg mer sammarbeidsvillig selv om ting ikke går min vei.

Anonymous poster hash: 09fee...af0

Jeeeeezzz, respekt og følelser? Lykke til! For meg blir dette pjatt og dikkedakke. Stå på ts, du gjør en god jobb:)

Anonymous poster hash: 90c32...11d

[AnonymBruker]

Jeg har en fireåring som responderer veldig dårlig på tvang. Hun lærer absolutt ingenting av å for eksempel bli båret ut i bilen mens hun raser.

Jeg har funnet ut at dess mer vi er i forkant, dess enklere blir det. Hun trenger forberedelse og forståelse.

Selvfølgelig har jeg både tvangspusset tennene og båret henne sparkende ut fra barnehagen. Det er ikke til å unngå, selv om vi strekker oss så langt som mulig.

Det skal sies at bup sa konsentrasjonsvansker, hyperaktivitet og reguleringsvansker. Men det kan gjelde hvilket som helst av de barna og foreldrene man møter i løpet av en dag og som ikke løser situasjoner på samme måte som en selv ville gjort.

Anonymous poster hash: 830ba...598

[Hactar]

Jeg har ei kjepe sta jente men bruker minimalt med tvang. Som oftest blir hun med når jeg tar meg tid til å sette ord på hva som skjer og hva hun føler. Jeg ønsker ei jente som sjøl skjønner at vi må gå/være rolige på butikken/pusse tenner etc heller enn ei jente som adlyder fordi jeg sier hun skal. Dette krever at hun føler seg sett og forstått i hverdagen og får hjelp til å håndtere følelsene sine. Dette er tatt fra "trygghetssirkelen" og funker ca 90 % av tilfellene. De restetende gangene kan det bli noe tvang men som oftest går det fint uten. Det tar ikke 30 min, gir ikke en bortskjemmt unge, men tar noe ekstra tid sammenlignet med tvang. Men til gjengjeld får jeg ei jente som føler seg respektert og derfor lettere gjør som mamma sier.

Det er enkelt å si "nå leker du kjekkt, jeg ser du koser deg og ikke vil gå. Vi må hjem, så nå leker du fort ferdig så går vi" når raserien kommer sier man rolig "jeg ser du er sint, og jeg skjønner du ville leke mer. Men nå må vi faktisk gå. Det er dumt du ble så lei deg men nå må jeg bære deg ut om du ikke vil gå selv". Raserianfallene blir da mindre og mindre tvang trengs. Dette funker ikke på dagen men med tid vil det redusere makt og tvang og raserianfall betraktelig. Barnet vet det blir sett og forstått og ikke bare overkjørt selv om resultatet kan bli tvang uansett. Etter en tid er det rart hvor mye roligere og mer aksepterende barn blir når de føler seg sett, forstått og respektert selv når de er sinte og ikke får det som de vil.

Tvang funker det og, gir veloppdragne unger som vet å lye foreldrene. Men jeg foretrekker at mitt barn gjør som jeg sier fordi vi forstår og reapekterer hverandre begge to. Hun får ikke viljen sin mer enn barnet til ts gjør, men hum kan lettere godta å gjøre som jeg sier uten tvang pga at jeg har satt ord på følelsene og hjulpet å forklare hvorfor hun blir sint og lei.

Jeg ønsker ikke at min sjef skal bruke autoritær tvang, men gi meg respekt, lytte ut mine argumenter og forklare hvorfor det ikke går feks. Jeg vil bli sett og hørt, da blir jeg mer sammarbeidsvillig selv om ting ikke går min vei.

Anonymous poster hash: 09fee...af0

 

Denne metoden bruker også jeg på min treåring, men det fungerer ikke like godt på ham. Hvis jeg begynner å si noe forståelsesfullt om at jeg ser han er sint, eller skjønner han synes noe er dumt, avbryter han meg med å si "ikke si det".

 

Jeg tror han blir frustrert fordi han vet at all forståelsen ikke gjør noen forskjell, og at han uansett må avbryte leken/kle på seg/pusse tenner eller hva det nå er han ikke vil. Vil han ikke samarbeide, blir han ikke noe mer medgjørlig av forståelse.

 

Det som fungerer best her, er å snakke om konfliktene i "fredstid", og forberede ham på hva som skal skje.

[ViljaH]

Jeg har innført telling som funker veldig bra. Da sier jeg at "nå må du gjøre <det> innen jeg har telt til 3, ellers blir det ikke <xyz> - 1" og da forvandler han seg til en pil og er stort sett i mål innen 2 og ivertfall 3. Fordi han vet av erfaring at konsekvens, som er noe han verdsetter, blir gjennomført hver eneste gang. Du kan jo prøve å innføre det på 3-åring, så du over tid vil ha det som skarpt våpen i viljeskampen?

Jeg prøver å unngå tvang, og komme i mål med distraksjon, snill, overtalelse. Men ikke uendelig. Siste skanse er tvang, når det er viktig. Tannpuss f.eks, jeg har holdt fast og pusset tenner på hylende unger. Så lærer de at tannpuss skal gjennomføres uansett. Men- jeg er samtidig tilbakeholden med tvang og bruker det minst mulig. Det er jo et overgrep på mange måter. Som bør brukes bare for å etablere hvem som bestemmer, når ingenting annet funker.

[ViljaH]

Jeeeeezzz, respekt og følelser? Lykke til! For meg blir dette pjatt og dikkedakke. Stå på ts, du gjør en god jobb:)

Anonymous poster hash: 90c32...11d

Som foreldre skal man også bygge opp et sunt indre liv hos barnet. Det er ikke tull. Barn skal oppleve at deres følelser teller og de blir respektert. Dette er på mange måter et speil på hvordan de vil bli mot andre som voksne. Shit in - shit out.

[AnonymBruker]

Det er du som bestemmer og har du bestemt deg så har du bestemt deg.

 

Jeg syns ikke tvang fungerer så innmari bra her, men jeg gjør det likevel, som siste tiltak.

 

Jeg prøver å forberede, snakke om det, noen ganger forhandler jeg, om det er forhandlingsrom, og noen ganger distraherer jeg. Det jeg ikke gjør, er å ombestemme meg. Om jeg har sagt at det blir sånn, så blir det sånn. Og vi kan enten gjøre det på den hyggelige måten (barnet gjør selv), eller den ikke så hyggelige måten (som da i siste instans blir tvang).

 

Om det blir skikkelig krise, ala tvangspussing av tenner (som er noe av det verste jeg gjør ), eller bæring ut av barnehage, snakker vi om det etterpå.

 

En annen ting jeg gjør er å gi barna valgmuligheter i de tilfellene de har mulighet til å påvirke situasjonen. Det virker som om det i noen grad gjør det lettere for dem å akseptere de tilfellene de ikke har noe valg, men det er min personlige erfaring.

Anonymous poster hash: 31715...278

[AnonymBruker]

Moren min lot meg ikke bestemme hvilke klær og når jeg skulle ha klær på meg som 3-åring. Jeg husker ikke noe av at hun var streng der, hun har fortalt meg det i ettertid da vi snakket om barnet til en venninne.

Anonymous poster hash: df67f...4dd

[makkapakka]

hadde kontrollpolitiet sett meg når jeg skulle pusse tenner og klippe neglene til min 3 åring så hadde jeg blitt inntaua på Grønland. Det var tvang og ingen nåde. Nå når han er blitt skolebarn har jeg dermed ingen problem med akkurat det. 

[AnonymBruker]

Men jeg bruker jo makt da.. Eller misforsto jeg deg? Føles ikke kult å fysisk kjempe med en hylskrikende 3åring. De er ganske sterke.. Og hvertfall ikke når jeg får inntrykk av at andre ikke gjør det. Selv om svarene i denne tråden hjalp veldig på selvtilliten. Føles veldig naturlig å bruke tvang på disse tingene mtp oppdragelse. Men vil ikke være for hard heller liksom.

Ts

Anonymous poster hash: c56ca...ada

Hvorfor bruker du ordet tvang? Greit nok at det er mot barnets vilje, men det er til barnets beste og barnet er ikke selv istand til å vurdere situasjonen. Så at du tar ungen under armen eller kler på ungen mot hans vilje, så er det ikke tvang. 

 

Om man hele tiden skal la barnet bestemme, blir ikke barnet bare veldig ufordragelig, men familien og livet vil gå i oppløsning hvis man ikke kommer seg på jobb, barnet ikke får nok av hverken mat eller søvn osv...

Anonymous poster hash: a21e1...249