Gå til innhold

Svigerforeldre kan ødelegge forholdet


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Hei! 
Jeg har fulgt med på kvinneguiden en stund og fått mange gode innspill og råd fra flere av disse diskusjonstrådene, og nå trenger jeg hjelp selv.

 

Går rett på sak. Mine svigerforeldre har gjort veldig mange dårlige og uetiske valg som strider tvert imot mine verdier og det jeg anser som rett og riktig på utallige plan! Deres sønn, min mann er et løvetannbarn, han har hatt en veldig vanskelig barndom med mye kjefting, skriking og manipulering. Han er verdens mest omtenksomme mann, som selv har funnet sine verdier og sin "person", til tross for en veldig tøff oppvekst. 
Trenger ikke gå mer innpå det, men svigerforeldrene mine har i mine øyne ikke vært gode foreldre. De har personlighetsforstyrrelser, faren i større grad enn moren. Mye sinne, arroganse og kjefting. Dårlig økonomi har også hatt en påvirkning på hvordan ting har vært. I familien(hans) er det også en sak som omhandler seksuelt misbruk, som er blitt gjort(og anmeldt) av et nært familiemedlem. Det er et sirkus uten like. Og foreldrene har også hatt veldig tøffe oppvekster, noe jeg respekterer og forstår at har formet dem. Allikevel er ikke dette en grunn til å oppføre seg likt mot sine barn, syns nå jeg! Men jeg har kommet til den forståelsen at de nok ikke evner eller vet bedre. 

 

Jeg kan takle dette for min egen del fordi jeg har stått i det sammen med mannen min i flere år, men når jeg tenker på å stifte familie er dette en vanskelig sak for meg. Han er for glad i dem til å kutte kontakt, og jeg tolerer dem og oppfører meg slik man bør når jeg møter dem. Han vet hvilke meninger jeg har om dette, men vi står på en måte stille i hva vi skal gjøre, fordi vi nå har lyst til å stifte en familie. 

 

Hva tenker dere om dette? 
Jeg skulle gjerne fortalt i detalj hvor jævelig(beklager ordbruk, men dette er såpass alvorlig og komplisert) det hele er, men av respekt for min mann og hans foreldre lar jeg være- bare "take my word for it", det er absurd!!
Ville dere kuttet kontakt? 
Latt være å få barn?
Gått fra mannen?
Krevd at mannen skal kutte kontakt?

 

 



Anonymous poster hash: 11c87...a3e
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg hadde ønsket å kuttet kontakten med dem

 

Det ønsker jeg også sterkt, men min mann er ikke med på det. Og derfor blir dette veldig vanskelig

 

Den anonymfunksjonen fungerte ikke helt som jeg ville, men samme f :P

Endret av Anita Kristine
Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Hei! 

Jeg har fulgt med på kvinneguiden en stund og fått mange gode innspill og råd fra flere av disse diskusjonstrådene, og nå trenger jeg hjelp selv.

 

Går rett på sak. Mine svigerforeldre har gjort veldig mange dårlige og uetiske valg som strider tvert imot mine verdier og det jeg anser som rett og riktig på utallige plan! Deres sønn, min mann er et løvetannbarn, han har hatt en veldig vanskelig barndom med mye kjefting, skriking og manipulering. Han er verdens mest omtenksomme mann, som selv har funnet sine verdier og sin "person", til tross for en veldig tøff oppvekst. 

Trenger ikke gå mer innpå det, men svigerforeldrene mine har i mine øyne ikke vært gode foreldre. De har personlighetsforstyrrelser, faren i større grad enn moren. Mye sinne, arroganse og kjefting. Dårlig økonomi har også hatt en påvirkning på hvordan ting har vært. I familien(hans) er det også en sak som omhandler seksuelt misbruk, som er blitt gjort(og anmeldt) av et nært familiemedlem. Det er et sirkus uten like. Og foreldrene har også hatt veldig tøffe oppvekster, noe jeg respekterer og forstår at har formet dem. Allikevel er ikke dette en grunn til å oppføre seg likt mot sine barn, syns nå jeg! Men jeg har kommet til den forståelsen at de nok ikke evner eller vet bedre. 

 

Jeg kan takle dette for min egen del fordi jeg har stått i det sammen med mannen min i flere år, men når jeg tenker på å stifte familie er dette en vanskelig sak for meg. Han er for glad i dem til å kutte kontakt, og jeg tolerer dem og oppfører meg slik man bør når jeg møter dem. Han vet hvilke meninger jeg har om dette, men vi står på en måte stille i hva vi skal gjøre, fordi vi nå har lyst til å stifte en familie. 

 

Hva tenker dere om dette? 

Jeg skulle gjerne fortalt i detalj hvor jævelig(beklager ordbruk, men dette er såpass alvorlig og komplisert) det hele er, men av respekt for min mann og hans foreldre lar jeg være- bare "take my word for it", det er absurd!!

Ville dere kuttet kontakt? 

Latt være å få barn?

Gått fra mannen?

Krevd at mannen skal kutte kontakt?

Anonymous poster hash: 11c87...a3e

 

Hva er et løvetannbarn? 

Anonymous poster hash: f012d...8db

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Hva er et løvetannbarn? 

Anonymous poster hash: f012d...8db

 

" Løvetannbarn er et sosialfaglig populærbegrep som brukes om barn og unge som klarer seg gjennom oppveksten på tross av nesten umulige oppvekstforhold med for eksempel rusvold, omsorgssvikt og seksuelle overgrep. " 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden å kutte dem ut er uaktuelt så ville jeg hatt begrenset kontakt spesielt når det gjelder barn. De får aldri være alene med barna. minimalt med  besøk osv.  Jeg selv har familie medlemmer som jeg skulle ønske min mor var sterk nok til å kutte de ut. I det minste burde vi aldri tilbragt så mye tid med de som vi gjorde gjennom oppveksten. 



Anonymous poster hash: f3678...baa
  • Liker 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

 

Siden å kutte dem ut er uaktuelt så ville jeg hatt begrenset kontakt spesielt når det gjelder barn. De får aldri være alene med barna. minimalt med  besøk osv.  Jeg selv har familie medlemmer som jeg skulle ønske min mor var sterk nok til å kutte de ut. I det minste burde vi aldri tilbragt så mye tid med de som vi gjorde gjennom oppveksten. 

Anonymous poster hash: f3678...baa

 

Uff.. dessverre er det visse ting man ikke rår over, selv om man skulle ønske det 

Endret av Anita Kristine
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det går jo an å begrense samværet, ikke kutte kontakten, men ikke oppsøke dem ukentlig. Når man får barn, vil tiden gjerne gå med til egen familie (egne barn), og ikke i så stor grad svigerfamilie. Hvis det er reisevei mellom dere, vil jo det bli enklere. Bor dere i nabolaget, har barna fordelen med å kunne løpe til bestemor og bestefar når de selv vil, med den mulighet for påvirkning det kan gi.



Anonymous poster hash: 5922c...31c
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville aldri gått fra mannen på grunn av noe slikt. Ei heller latt være å få barn. 

 

Mannen kan ha kontakt med dem uten at du og eventuelle barn må ha kontakt med dem. 

 



Anonymous poster hash: af770...2cb
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Flytte et stykke unna dem?



Anonymous poster hash: 69303...aab
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke gå fra han. Han har opplevd nok som det er og sannsynligvis følt seg lite elsker, at om du skulle gjort det samme, vil det muligens være dråpen som fikk begeret til å flyte over. Han elsker de, barn gjør det, uansett hvor gamle de blir, og hvor mye de enn har opplevd. Ingenting av det du sier, vil ta det bort.

Regner med at siden du tenker på å stifte familie, så elsker du han. Stift familie, men begrens deres og egen kontakt med de. Dere vil uansett ha egne liv med barnehage, skole, henting /bringing hos venner og fritidsaktiviteter. Lekselesing tar også tid. Bor dere i nærheten, og tenker at dere sannsynligvis trenger mere plass, finn bolig langt vekk, langt nok vekk til at besøk må avtales, men nære nok til at de ikke trenger å overnatte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du skal få et innspill fra en person som kommer fra lignende bakgrunn som din mann.

Å vokse opp under slike omstendigheter kan skape bånd andre ikke kan forstå. Jeg valgte å beholde kontakt, men begrense den til det minimale. De får ikke være alene med barna noensinne. Blir det utidig oppførsel når vi er hos dem, drar vi umiddelbart.

Anonymous poster hash: cc5aa...8b7

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette vil kanskje endre seg når han selv får barn. For løvetannbarna kan det være veldig sårt å få barn selv for man blir påminnet alle de gangene man selv ikke fikk hjelp og støtte eller de gangene man fikk slag osv. Det kalles retraumatisering.

Det blir ofte lettere å sette grensene da og beakytterbehovet overfor eget barn kan bli sterkere. Plutselig får man de nære båndene til egen familie, og foreldre og annen familie kommer da ofte naturlig i andre rekke.

Det kommer nok til å gå lngt bedre enn du tror, og det finnes mange hjelpeinstanser som kan støtte dere ved behov.

Anonymous poster hash: 635a3...a28

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg er et såkalt "løvetannbarn". Mine foreldre/familie får møte barna et par ganger i mnd, men ALDRI uten tilsyn. Jeg eller mannen er der alltid, noe de aksepterer. Er kanskje litt verre hvis foteldrene hans ikke har selvinnsikt og ikke forstår hva de har gjort gale i oppveksten. "Heldigvis" forstår familien min selv hva de har gjort og de forstår at de ikke får være alene med ungene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er et såkalt "løvetannbarn". Mine foreldre/familie får møte barna et par ganger i mnd, men ALDRI uten tilsyn. Jeg eller mannen er der alltid, noe de aksepterer. Er kanskje litt verre hvis foteldrene hans ikke har selvinnsikt og ikke forstår hva de har gjort gale i oppveksten. "Heldigvis" forstår familien min selv hva de har gjort og de forstår at de ikke får være alene med ungene.

.

Endret av Anita Kristine
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Jeg har vokst opp med foreldre som ikke burde hatt barn. Det finnes riktignok ikke vondt i noen av dem, de er bare så psykisk syke at de ikke evner omsorgsrollen. Jeg har kontakt med dem fortsatt, egentlig mest av hensyn til min søster, som jeg er veldig glad i, og som gir uttrykk for at dersom jeg brøt kontakten ville hun følt seg veldig mellom barken og veden. Så jeg har kontakt, men forholdsvis begrenset. Jeg venter mitt førstebarn nå, foreldrene mine kommer til å få møte barnet, men de kommer aldri til å få være alene med han eller henne. De skjønner heller ikke hva de har gjort galt, så jeg regner med at det kommer til å bli en del surmuling over at de ikke får være barnevakt, men det er jeg som har ansvar for mitt barn,så det blir jeg bare nødt til å stå i. 

 

Jeg tenker at svigerforeldrene dine i utgangspunktet ikke er en grunn til å la vær å stifte familie, men du og samboer må på forhånd ha avtalt hvordan dere skal beskytte barna. Dere må være enige om hvor grensene skal gå, og hvor mye kontakt dere synes er greit. Så sant dere klarer å komme til enighet her,så er det bare å gå igang! Hvis dere ikke klarer  bli enige om dette, da tenker jeg at jeg ikke ville tatt sjansen på å få barn med mannen.   



Anonymous poster hash: a3a96...28e
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Jeg har vokst opp med foreldre som ikke burde hatt barn. Det finnes riktignok ikke vondt i noen av dem, de er bare så psykisk syke at de ikke evner omsorgsrollen. Jeg har kontakt med dem fortsatt, egentlig mest av hensyn til min søster, som jeg er veldig glad i, og som gir uttrykk for at dersom jeg brøt kontakten ville hun følt seg veldig mellom barken og veden. Så jeg har kontakt, men forholdsvis begrenset. Jeg venter mitt førstebarn nå, foreldrene mine kommer til å få møte barnet, men de kommer aldri til å få være alene med han eller henne. De skjønner heller ikke hva de har gjort galt, så jeg regner med at det kommer til å bli en del surmuling over at de ikke får være barnevakt, men det er jeg som har ansvar for mitt barn,så det blir jeg bare nødt til å stå i. 

 

Jeg tenker at svigerforeldrene dine i utgangspunktet ikke er en grunn til å la vær å stifte familie, men du og samboer må på forhånd ha avtalt hvordan dere skal beskytte barna. Dere må være enige om hvor grensene skal gå, og hvor mye kontakt dere synes er greit. Så sant dere klarer å komme til enighet her,så er det bare å gå igang! Hvis dere ikke klarer  bli enige om dette, da tenker jeg at jeg ikke ville tatt sjansen på å få barn med mannen.   

Anonymous poster hash: a3a96...28e

 

 

.

Endret av Anita Kristine
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er også et såkalt løvetannbarn. Har ikke hatt kontakt med foreldrene mine på flere år.

Når jeg ser tilbake hadde vi avmålt kontakt etter at jeg fikk barn. Det var ikke bevisst

i mange år, men det er utrolig hva som jobber i deg selv om du ikke har det klart fremme.

Mine foreldre er akkurat som din manns, null selvinnsikt, alt er alle andres feil, sånn har

det vært i mange år. Hvis man klarer og leve med det, ha litt overfladisk kontakt kan det

sikkert funke på en måte. Gjorde ikke det for meg. Da vi hadde vært sammen med dem

gikk det utover mine barn og mann, jeg var sint på foreldrene mine, men det gikk utover

de som betyr aller mest for meg, det kunne ikke fortsette...

Nå var det en episode som fikk begeret til å renne over. Andre barn i fam som de satte

til side og kjørte over de som ville kjempe for at disse ikke skulle få det som oss!

Begeret rant over...Det kan hende mannen din vil føle på dette, vi har et enormt

beskyttelsesinnstinkt over egne barn, så selv om man tåler masse for seg selv, er det

mye lettere og sette grenser når det går utover egne barn!

Mitt råd er vel begrens kontakten så mye som mulig, snakk med mannen din om

situasjoner som oppstår, vær den støtten du har vært for han hele tiden, men si

fra hvis det går for langt! Min mann støttet meg hele veien, du betyr mye mer enn

du aner for en som har hatt en vanskelig barndom! Håper det ordner seg best mulig for dere!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er også et såkalt løvetannbarn. Har ikke hatt kontakt med foreldrene mine på flere år.

Når jeg ser tilbake hadde vi avmålt kontakt etter at jeg fikk barn. Det var ikke bevisst

i mange år, men det er utrolig hva som jobber i deg selv om du ikke har det klart fremme.

Mine foreldre er akkurat som din manns, null selvinnsikt, alt er alle andres feil, sånn har

det vært i mange år. Hvis man klarer og leve med det, ha litt overfladisk kontakt kan det

sikkert funke på en måte. Gjorde ikke det for meg. Da vi hadde vært sammen med dem

gikk det utover mine barn og mann, jeg var sint på foreldrene mine, men det gikk utover

de som betyr aller mest for meg, det kunne ikke fortsette...

Nå var det en episode som fikk begeret til å renne over. Andre barn i fam som de satte

til side og kjørte over de som ville kjempe for at disse ikke skulle få det som oss!

Begeret rant over...Det kan hende mannen din vil føle på dette, vi har et enormt

beskyttelsesinnstinkt over egne barn, så selv om man tåler masse for seg selv, er det

mye lettere og sette grenser når det går utover egne barn!

Mitt råd er vel begrens kontakten så mye som mulig, snakk med mannen din om

situasjoner som oppstår, vær den støtten du har vært for han hele tiden, men si

fra hvis det går for langt! Min mann støttet meg hele veien, du betyr mye mer enn

du aner for en som har hatt en vanskelig barndom! Håper det ordner seg best mulig for dere!

 

.

Endret av Anita Kristine
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...