Gå til innhold

Hvorfor er du redd / ikke redd for å dø?


Gjest Dumle-Dumbo

Anbefalte innlegg

Gjest Candy Pie

Er du redd for å dø ? Hvorfor / hvorfor ikke ?

Jeg er redd...er vel det at jeg innerst inne har innsett at det ikke er noe mer. Jeg synes det er urettferdig ( JA, urettferdig) at vi må dø. Hvorfor ble vi født når vi dør en gang uansett?

Jeg forstår ikke hvorfor vi kan bli glad i folk heller, eller at andre er glad i oss, når vi ikke er mer enn innvoller og diverse?

Jeg har så utrulig mye jeg vil gjøre i livet, men jeg vet ikke om jeg får gjort mye av det. At jeg en dag bare skal råtne bort, bokstaveligtalt, gjør meg frustrert. Mest pga at jeg ikke får gjort noe med det.

Jeg har INGEN kontroll på døden, og det er ikke lett å innse.

Eller hva om gud faktisk eksisterer? Hva om jeg ender i helvete, bli brent for evig og alltid? Jeg er redd flammer og tenkt om det er et " forvarsel" eller tenk om jeg blir et gjenferd, nettopp fordi jeg ikke er innstilt på og dø?

Jeg vil heller ikke bli gammel. Jeg vil at tiden skal stoppe, eller ikke tiden, men aldringen min. For jeg blir dårlig av å tenke på meg selv som en gammel damme. Nå er jeg 19 år, og av en eller annen grunn, så skremmer tallet 26 meg. Vet ikke hvorfor...

Hva er deres tanker om døden ? Og er jeg utrulig barnslig og tilbakestående som faktisk er engstelig for å bli eldre ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg er mer redd for å leve enn for å dø. Og døden kan neppe være verre enn livet..

Anonym poster: 6b366ac637bc8bcb9ebed8c4b556dbf9

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er litt engstelig for det å bli eldre, men jeg er ikke redd for å dø.

Jeg liker tanken på at det ikke følger noe etter - for da trenger man heller ikke grue seg til noe. Innimellom kan jeg gruble over hvordan jeg kommer til å dø, om det vil være mye smerter o.l., men det blir i grunnen en helt annen problemstilling.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Candy Pie

Jeg er mer redd for å leve enn for å dø. Og døden kan neppe være verre enn livet..

Anonym poster: 6b366ac637bc8bcb9ebed8c4b556dbf9

Men det er jo det vi ikke vet ?

En grusom, grusom tanke, tenk om vi fortsatt er i stand til å føle noe, når vi ligger der i grava...æsj.

Jeg skal forresten bli kremert har jeg funnet ut.

Jeg er ikke klar for å dø, og jeg føler heller ikke at jeg kan dø...men jeg er nok ikke udødelig, så jeg kommer nok til å dø en gang jeg også. Men jeg vil leve lenge, men jeg vil ikke bli gammel. Gamle mennesker er skumle og jeg vil ikke bli ensom og forlatt...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest villrev

Jeg er mer redd for å få hjerneskader enn å dø. Altså hvis jeg er på vei til å dø, men blir reddet i siste sekund, men da har pådratt meg hjerneskader.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Før jeg fyllte 30 hadde jeg det litt sånn som dere beskriver.

Så konfronterte jeg rett og slett min egen dødelighet og aksepterte at det bare er sånn. Vi vet at det skal ende sånn og ingenting om når det blir og hvordan det blir.

Det jeg fikk ut av det var at jeg lever hver eneste dag så godt jeg kan i pakt med meg selv og mine nærmeste. Og jeg har alltid et mål jeg jobber mot ( glede noen, personlig utvikling, en fjelltur osv)

Nå jobber jeg i helsevesenet med akutt/ kritisk syke, og ser derfor døden ofte på ulike måter, men også selvfølgelig mennesker som klarer seg. Det setter mitt eget liv i perspektiv og minner meg på å leve hver dag til fulle som best jeg kan med både.

Husk også at livet ikke bare handler om de gode dagene :)

Anonym poster: 4ac0560311f4d9725ddd327fb7dec326

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå er jeg ikke redd for døden,men det kan hende at det forandrer seg. Døden er skummel,brutal og unngåelig, selvfølgelig er det skummelt å tenke på det. Spiller ingen rolle hva du gjør eller har gjort: alle kommer til å dø. Det er litt rart å tenke på. Derfor prøver jeg ikke å være altfor opptatt av velferd og skjønnhet, for den rikeste og peneste mannen havner samme sted som meg uansett :fnise:

Men jeg frykter det ikke. Prøver å ikke engste meg over ting jeg ikke har kontrollen på uansett,og hva er det å være redd for egentlig? Jeg tror ikke at jeg kommer til å kjenne,føle eller tenke noe.

Hvor var jeg de billionervis av årene før jeg var foster? hadde jeg det vondt da?

jeg er ikke redd for å dø,men jeg er redd for å ikke ha et verdig og langt liv.

Jeg syns det er urettferdig å bli født i fattigdom, og ha elendig liv og dø ung. Men å rett og slett dø når min tid kommer ser jeg ikke på som urettferdig. Hvis ingen hadde død, kunne ingen nye bli født heller, det hadde ikke vært plass.Syns at andre fortjener sjansen på dette livet også

Men jeg lurer også på hvordan det er, om det er en lettelse eller skuffelse. Tror virkelig ikke at jeg havner i verken himmelen eller helvete.

Endret av Papirbit
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Candy Pie

Jeg er mer redd for å få hjerneskader enn å dø. Altså hvis jeg er på vei til å dø, men blir reddet i siste sekund, men da har pådratt meg hjerneskader.

Uff ja...herregud. Skulle ønske det var en kontrakt man kunne skrevet under på, som gjorde at om man ble hjerneskadet så kunne man fått en overdose hos legen eller noe...

Jeg vil ikke bli hjerneskadet, bli blind eller døv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff ja...herregud. Skulle ønske det var en kontrakt man kunne skrevet under på, som gjorde at om man ble hjerneskadet så kunne man fått en overdose hos legen eller noe...

Jeg vil ikke bli hjerneskadet, bli blind eller døv.

Jeg tror du bekymrer deg for mye Candy pie :klemmer:

Kjip å bli blind,men tenk på alt du allerede har rukket å se:) alle menneskene,alle fargene,deg selv,naturen, lese,skrive osv :) Det er vel noe å sette pris på :) Fokuser heller på det!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Minpin

Jeg er ikke redd for å dø rett og slett fordi jeg ikke tror på døden. Visst forlater sjela vår menneskelige kropp, og det kan virke skummelt for mange da vi tross alt er fysiske vesener, men jeg ser for meg at å være død er som å drømme. Sjela forlater kroppen og du kan gjøre hva du vil. Det finnes ingen grenser når du verken er eller er avhengig av noe fysisk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Maruwan

Jeg er ikke redd for å dø fordi det værste som kan skje er at en ikke eksisterer lengre, alt annet er bare en bonus. Kristelige forestillinger om "helvete" og "evig pine" er en komplett absurd idè som jeg med hånden på hjertet kan si at jeg har null tro på overhodet.

Det jeg er redd for er smerte. Har f.eks. ikke lyst til å brenne ihjel i et bilvrak.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Candy Pie

Jeg er ikke redd for å dø fordi det værste som kan skje er at en ikke eksisterer lengre, alt annet er bare en bonus. Kristelige forestillinger om "helvete" og "evig pine" er en komplett absurd idè som jeg med hånden på hjertet kan si at jeg har null tro på overhodet.

Det jeg er redd for er smerte. Har f.eks. ikke lyst til å brenne ihjel i et bilvrak.

Jeg synes det er ille nok å vite at jeg bare blir borte en dag...

Hehe, tror jeg ville følt meg snytt om jeg kunne kjent noe. Der ligger jeg å råtner, mens alle andre er her på jorda og lever livet sitt...

Å brenne ihjel i et bilvrak eller noe hadde vært kjipt, ja. Kan ikke se for meg noe som hadde vært mer smertefullt... :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg er ikke redd for å dø. Men ønsker å leve en god stund til :) Har fremdeles masse jeg ønsker å oppleve.

Av en eller annen grunn har jeg alltid trodd på gjenfødelse, aner ikke hvorfor :forvirret: Men den dagen jeg dør er jeg overbevist om at kroppen svinner henn, mens sjela mi blir født på ny :Nikke:

Er mer redd for at noen nær meg skal dø....

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Maruwan

Jeg synes det er ille nok å vite at jeg bare blir borte en dag...

Dersom det bare er sånn at du ikke eksisterer lengre, vil du uansett ikke kunne føle på det. Du er der ett øyeblikk, og "poff" så eksisterer du ikke lengre. Dersom en i det hele tatt føler noe, så må det være noe positivt, som at bevisstheten din blir en del av en større bevissthet eller noe sånn. At vi skulle eksistere bare for å pines til evig tid i døden gir null mening. Om noe, så må livet være begynnelsen på noe større, noe bedre.

Ingenting å bekymre seg over, med andre ord. Døden er egentlig bare spennende. Det er på en måte det vi lever for, livets aller største spørsmål. Jeg gleder meg, men har det på ingen måte travelt :-)

Endret av Maruwan
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har trodd jeg skulle dø flere ganger (panikk), så ja jeg er redd for det, men går ikke rundt å tenker over det så ofte.

Endret av Evilposelos
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Jeg er ikke redd for å dø fordi jeg er helt overbevist om at når jeg dør er det slutt. Jeg vil ikke føle noe, og jeg vil ikke ha noen form for bevissthet. Men selvrfølgelig, jeg kan jo bekymre meg om hvordan mine siste dager blir, men det er ikke noe jeg går rundt og tenker mye på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Uanonymbruker

Jeg er ikke redd for å dø eller selve døden, men jeg er redd for hvordan det kommer til å skje, så jeg er mere redd for dødsangsten enn for døden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke om jeg kan si at jeg er redd for å dø. Ikke at jeg har så forferdelig lyst til å dø med det første heller, men jeg er på en måte mer nysgjerrig på hvor det blir av meg, tankene mine, følelsene mine og det som ikke er kroppen min når jeg dør.

Blir vi bare borte? Går vi videre til et annet liv? Finnes det en form for himmel eller nirvana? Eller går bare lyset og så er det ikke mer?

Har jeg noen gang hatt dødsangst, er det dette som utløser det i mitt tilfelle.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke redd for døden. Jeg er mer usikker på det med å dø, altså dødsøyeblikket. Som Maruwan er inne på - det å brenne i hjel i en maltraktert bil er liksom ikke noe særlig. Ei heller å dø langsomt og smertefullt pga. en eller annen sykdom.

Men slikt vet man aldri på forhånd heldigvis.

Selve døden tar jeg med stor ro. Mest sannsynlig er det bare "ingenting", og der har jeg jo vært mange ganger. Dels når jeg sover og sannsynligvis også før jeg ble født, så det kan jeg nok takle ;) . Rett og slett fordi at i "ingenting" er det ingen bevisshet verken om nuet eller om det som har vært, eller for den del om det som skal komme (for dem som tror på noe slikt).

Faktisk er jeg litt nysgjerring på hvordan det blir, selv om jeg ikke har noen brennhast med å finne det ut.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...