Blir altfor fort betatt! Tips anyone?

[AnonymBruker]

Min største svakhet her i livet (når det gjelder gutter) er at jeg blir altfor fort betatt, og nesten uansett hvor fucked up situasjonen er, så bruker jeg altfor lang tid på å komme over personen.

Er det noen som har noen tips til hvordan man kan komme fortere ut av det? Er så sykt kjipt og tar så mye krefter. og det er ganske slitsomt! hehe

Anonymous poster hash: 188fd...eed

[honnning]

Jeg kjenner meg så igjen. Har akkurat samme problem som deg. Jeg har funnet ut at for min del er det nok selvtillitten som er problemet. Etter hva jeg hører fra alle kanter, og har funnet ut at kanskje er eneste og beste løsning for min del, er å prøve å tenke på seg selv fremfor fyren man er betatt av. Først og fremst fokusere på at jeg skal ha det bra, jobbe med meg selv slik at jeg kan føle meg bedre - trening, riktig kosthold osv. Og ikke minst tilbringe så mye tid som mulig med venner, og ting jeg liker. En av mine store lidenskaper er å reise og oppleve nye ting. Jeg merker at når jeg sitter og planlegger en reise (selv om jeg ikke har råd til å utføre det med det første), sitter og ser på bilder, mulige aktiviteter osv, blir jeg helt oppslukt og glemmer alt mulig annet. Det samme gjelder om jeg spiller tennis, klatrer, eller gjør noe skikkelig aktivt. Eller tenker på fremtiden i form av hva jeg vil oppnå, finne nye mål å jobbe mot. Da glemmer jeg alt annet en god stund fremover.

Er man kun betatt vil det jo gå over etter en periode. Så da tror jeg løsningen er å fylle den perioden med aktiviteter du finner morsomme, slik at du glemmer, og denne perioden passerer fortere

Lykke til, og rop gjerne ut om du skulle finne en raskere løsning hehe )

[AnonymBruker]

Har samme problemet... Og har alltid hatt det.

Og så henger jeg altfor lenge sammen med noen som ikke er bra for meg, bare fordi jeg er ensom alene.

Så det er ikke lett det der. Prøver nå å ikke bli så betatt av noen, når jeg møter en jeg umiddelbart liker så prøver jeg å koble inn fornuften med en gang og ta det rolig og sier til meg selv at han sikket har dårlige sider, så det er best å prøve å bruke tid på å bli kjent.

Anonymous poster hash: acfa5...e29

[Gjest nicecar]

Jeg var også typen som ble kjempefort betatt. Det eneste som hjalp for min del var å komme over en megadrittsekk av en mann som da gjorde at jeg heller er mer skeptisk i begynnelsen nå..

[AnonymBruker]

Jeg var også typen som ble kjempefort betatt. Det eneste som hjalp for min del var å komme over en megadrittsekk av en mann som da gjorde at jeg heller er mer skeptisk i begynnelsen nå..

Ja, har vært i samme situasjon og trodde faktisk jeg hadde klart det. Var med en megadrittsekk i høst som jeg brukte laang tid på å komme over, men så møtte jeg en ny - som gjorde at jeg var mer skeptisk fra begynnelsen. ble betatt av han også, men da han viste seg å være idiot han og så gikk han rett i glemmeboka.

han her derimot har liksom ikke vist noen tegn til at jeg burde bli "skeptisk", virker mye bedre enn de forrige jeg har vært med, og jeg har egentlig blitt betatt uten å selv vite det. kan jo også ha noe med at vi har snakka sammen over en lengre periode, men uansett. det skjedde så sykt fort på en måte. skjønner ikke hva han har gjort med meg. hahaha

- TS

Anonymous poster hash: 188fd...eed

[Nettinettet]

Konsentrer dere om det som er reelt ikke det dere skaper i hode ut i fra hvordan dere tror han kan være eller bli.

Dere blir ikke betatt i personen, men illusjonen om at han er den rette fordi lysten for å finne noen er så stor.

Som en skrev her over. Jobb med dere selv, bli tilreds med den dere er og finn verdien i dere selv. Da vil dere ikke lete etter noen som kan få dere til å føle dere verdifulle, men noen som er bra for dere og som dere faktisk passe sammen med.

[AnonymBruker]

Konsentrer dere om det som er reelt ikke det dere skaper i hode ut i fra hvordan dere tror han kan være eller bli.

Dere blir ikke betatt i personen, men illusjonen om at han er den rette fordi lysten for å finne noen er så stor.

Som en skrev her over. Jobb med dere selv, bli tilreds med den dere er og finn verdien i dere selv. Da vil dere ikke lete etter noen som kan få dere til å føle dere verdifulle, men noen som er bra for dere og som dere faktisk passe sammen med.

Det stemmer ikke i mitt tilfelle. Lysten for å finne noen er ikke stor her, jeg har egentlig tenkt å være singel en god stund til! men jeg kan jo ikke noe for å bli betatt. Det skjer jo bare.

- ts

Anonymous poster hash: 188fd...eed

[Nettinettet]

Det stemmer ikke i mitt tilfelle. Lysten for å finne noen er ikke stor her, jeg har egentlig tenkt å være singel en god stund til! men jeg kan jo ikke noe for å bli betatt. Det skjer jo bare.

- ts

Anonymous poster hash: 188fd...eed

Hvis du blir raskt betatt så er nok lysten større enn du tør innrømme. Men du kjenner deg selv best, så skal ikke diskutere det med deg. Jeg vet bare at mange som er fornøyd med å være single og som sier de ikke egentlig er klar for noen, sier det for å tro det selv. Du er sikkert unntaket..

[AnonymBruker]

Konsentrer dere om det som er reelt ikke det dere skaper i hode ut i fra hvordan dere tror han kan være eller bli.

Dere blir ikke betatt i personen, men illusjonen om at han er den rette fordi lysten for å finne noen er så stor.

Som en skrev her over. Jobb med dere selv, bli tilreds med den dere er og finn verdien i dere selv. Da vil dere ikke lete etter noen som kan få dere til å føle dere verdifulle, men noen som er bra for dere og som dere faktisk passe sammen med.

Hva om man ikke har noe annet i livet som gir mening da?

Og man ikke kan gjøre noe med det heller? (Pga sykdom)

Jeg har prøvd å finne noe mening i livet lenge, men jeg har ingenting.

Ikke jobb, ikke kjæreste, ingen aktiviteter, orker ikke være sosial, sitter bare hjemme alene hele tiden.

Klarer ikke gjøre noe pga sykdom, er alene hele tiden og har ikke noe å leve for.

Da er det jo fristende å gå inn på nettet og finne seg noen å trøste seg med.

Men det er jo altfor risky det også, for hvis man da blir forelsket så er det litt krise hvis den personen forsvinner igjen. Og hvem gidd være sammen med noen som bare sitter hjemme.

Anonymous poster hash: acfa5...e29

[AnonymBruker]

Konsentrer dere om det som er reelt ikke det dere skaper i hode ut i fra hvordan dere tror han kan være eller bli.

Dere blir ikke betatt i personen, men illusjonen om at han er den rette fordi lysten for å finne noen er så stor.

Som en skrev her over. Jobb med dere selv, bli tilreds med den dere er og finn verdien i dere selv. Da vil dere ikke lete etter noen som kan få dere til å føle dere verdifulle, men noen som er bra for dere og som dere faktisk passe sammen med.

Jeg er en av disse som ALLTID blir betatt av og interessert i menn som viser meg oppmerksomhet, selv om dette er menn jeg absolutt ikke ville lagt meg etter selv. Du har tidligere, i en annen tråd, gitt meg klar beskjed om at jeg er desperat, noe jeg har hengt meg litt opp i. Jeg ser dette selv nå (takk!)

Det jeg har lagt merke til er at mange som er i samme situasjon som meg ofte sier de lider av f.eks sosial angst/depresjon/dårlig selvtillit osv (som i denne tråden). Jeg lider ikke av noen av delene. Jeg er stort sett veldig fornøyd med livet mitt. Jeg har gode, trygge venner, en støttende familie, god jobb, interesser og hobbyer, er aktiv og sosial. Utseendemessig er jeg helt ok fornøyd med meg selv. Jeg føler selv at jeg har det meste på plass og jeg er en av disse som påstår at jeg har et godt liv som singel. Jeg føler meg aldri direkte ensom, men ja, jeg savner en mann.

"Jobb med dere selv, bli tilreds med den dere er og finn verdien i dere selv".

Jeg synes disse rådene vi i denne situasjonen får er litt diffuse. Har du noen mer konkrete råd for hva man kan gjøre for å "finne verdien i seg selv"? Må jeg f.eks kvitte meg med savnet etter en mann for å kunne bli/være "tilfreds med den jeg er"?

Jeg vet altså nå at jeg er desperat og at desperasjonen ødelegger for meg når jeg treffer menn. Men jeg aner ikke hvordan jeg kan slutte å være desperat?! Hjelp!

Anonymous poster hash: 13b49...e1b

[Nettinettet]

"Jobb med dere selv, bli tilreds med den dere er og finn verdien i dere selv".

Jeg synes disse rådene vi i denne situasjonen får er litt diffuse. Har du noen mer konkrete råd for hva man kan gjøre for å "finne verdien i seg selv"? Må jeg f.eks kvitte meg med savnet etter en mann for å kunne bli/være "tilfreds med den jeg er"?

Jeg vet altså nå at jeg er desperat og at desperasjonen ødelegger for meg når jeg treffer menn. Men jeg aner ikke hvordan jeg kan slutte å være desperat?! Hjelp!

Anonymous poster hash: 13b49...e1b

Er du tilfreds med livet ditt og deg selv?

[Nettinettet]

Hva om man ikke har noe annet i livet som gir mening da?

Og man ikke kan gjøre noe med det heller? (Pga sykdom)

Jeg har prøvd å finne noe mening i livet lenge, men jeg har ingenting.

Ikke jobb, ikke kjæreste, ingen aktiviteter, orker ikke være sosial, sitter bare hjemme alene hele tiden.

Klarer ikke gjøre noe pga sykdom, er alene hele tiden og har ikke noe å leve for.

Da er det jo fristende å gå inn på nettet og finne seg noen å trøste seg med.

Men det er jo altfor risky det også, for hvis man da blir forelsket så er det litt krise hvis den personen forsvinner igjen. Og hvem gidd være sammen med noen som bare sitter hjemme.

Anonymous poster hash: acfa5...e29

Jeg må løpe nå, for jeg skal ha Zumba time straks men jeg kommer tilbake til deg med et svar i kveld, for er et viktig spørsmål du stiller

[AnonymBruker]

Jeg må løpe nå, for jeg skal ha Zumba time straks men jeg kommer tilbake til deg med et svar i kveld, for er et viktig spørsmål du stiller

Ok..

Anonymous poster hash: acfa5...e29

[AnonymBruker]

Er du tilfreds med livet ditt og deg selv?

Ja, til tross for at jeg savner en mann vil si at jeg er rimelig fornøyd med både livet og meg selv.

Anonymous poster hash: 13b49...e1b

[Nettinettet]

Hva om man ikke har noe annet i livet som gir mening da?

Og man ikke kan gjøre noe med det heller? (Pga sykdom)

Jeg har prøvd å finne noe mening i livet lenge, men jeg har ingenting.

Ikke jobb, ikke kjæreste, ingen aktiviteter, orker ikke være sosial, sitter bare hjemme alene hele tiden.

Klarer ikke gjøre noe pga sykdom, er alene hele tiden og har ikke noe å leve for.

Da er det jo fristende å gå inn på nettet og finne seg noen å trøste seg med.

Men det er jo altfor risky det også, for hvis man da blir forelsket så er det litt krise hvis den personen forsvinner igjen. Og hvem gidd være sammen med noen som bare sitter hjemme.

Anonymous poster hash: acfa5...e29

Jeg vet om veldig mange som er hjemme pga sykdom men som nyter livet på tross av, så jeg synes virkelig du bør snakke med noen om hvordan du føler det. Ingen fortjener føle at livet ikke har noen mening og at man ikke har noe å leve for. Har du snakket med fastlegen din om disse tankene? Vært hos psykolog?

Selvfølgelig finnes det menn der ute som vil sette pris på en kvinne selv om hun er mye hjemme, og det finnes også menn som kan motivere til å være mer ute på tross av sykdom. Ingen bør være låst fast i hjemmet sitt uansett hva slags somatiske eller psykiske utfordringer de har.

Jeg synes virkelig du skal ta tak i disse tankene og følelsene dine og få hjelp til å finne livsgnisten tilbake på tross av.

[AnonymBruker]

Jeg vet om veldig mange som er hjemme pga sykdom men som nyter livet på tross av, så jeg synes virkelig du bør snakke med noen om hvordan du føler det. Ingen fortjener føle at livet ikke har noen mening og at man ikke har noe å leve for. Har du snakket med fastlegen din om disse tankene? Vært hos psykolog?

Selvfølgelig finnes det menn der ute som vil sette pris på en kvinne selv om hun er mye hjemme, og det finnes også menn som kan motivere til å være mer ute på tross av sykdom. Ingen bør være låst fast i hjemmet sitt uansett hva slags somatiske eller psykiske utfordringer de har.

Jeg synes virkelig du skal ta tak i disse tankene og følelsene dine og få hjelp til å finne livsgnisten tilbake på tross av.

Problemet er at jeg er en veldig sosial person, men nå, pga utmattelse, blir jeg veldig fort sliten av folk.

Jeg sliter med denne isolasjonen, og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Sitter på en ett-roms i en fremmed by alene hver dag og råtner og blir så ensom at jeg har utviklet angst og depresjon.

Søkte om taxi-kort og handlehjelp men fikk avslag, etter å ha sittet her og ventet i 4-5 mnd. Så stort sett all energi går med til å komme seg på butikken hver uke, selv om ikke det alltid går heller. (Da handler naboen for meg hvis det er krise) Har til og med ringt legen en gang og sagt at jeg er tom for mat og klarer ikke komme meg på butikken. Da fikk jeg beskjed om å ringe på til naboer og be de handle for meg.

Det er liksom hjelpen man får.

Jeg har fortalt 3 leger at jeg ikke ønsker å leve mer, men ingen av de gjorde noe med det.

Dvs han siste sendte en henvisning til psykolog, vet ikke hva han skrev, men jeg fikk avslag.

Går til en terapeut jeg fant selv men han er ikke så flink. Virker ikke som han bryr seg når jeg sier hva jeg tenker.

Han er bare opptatt av at jeg må prøve å være mer ute, men det er ikke så lett når jeg har den utmattelsen, angst og sliter med å gå.

Jeg har prøvd å ha besøk av og til men mister liksom lysten til alt. Jeg tåler ikke lyder, så jeg må se tv med lyden av osv. Føler meg helt verdiløs som menneske.

Skal ringe legen og få antidepressiva men føler liksom ikke at noe kan hjelpe lenger.

Aner ikke hvorfor jeg lever egentlig. Mister håpet om et bedre liv.

Anonymous poster hash: acfa5...e29

[AnonymBruker]

Sorry at jeg kuppet tråden ts...

Anonymous poster hash: acfa5...e29

[Nettinettet]

Problemet er at jeg er en veldig sosial person, men nå, pga utmattelse, blir jeg veldig fort sliten av folk.

Jeg sliter med denne isolasjonen, og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Sitter på en ett-roms i en fremmed by alene hver dag og råtner og blir så ensom at jeg har utviklet angst og depresjon.

Søkte om taxi-kort og handlehjelp men fikk avslag, etter å ha sittet her og ventet i 4-5 mnd. Så stort sett all energi går med til å komme seg på butikken hver uke, selv om ikke det alltid går heller. (Da handler naboen for meg hvis det er krise) Har til og med ringt legen en gang og sagt at jeg er tom for mat og klarer ikke komme meg på butikken. Da fikk jeg beskjed om å ringe på til naboer og be de handle for meg.

Det er liksom hjelpen man får.

Jeg har fortalt 3 leger at jeg ikke ønsker å leve mer, men ingen av de gjorde noe med det.

Dvs han siste sendte en henvisning til psykolog, vet ikke hva han skrev, men jeg fikk avslag.

Går til en terapeut jeg fant selv men han er ikke så flink. Virker ikke som han bryr seg når jeg sier hva jeg tenker.

Han er bare opptatt av at jeg må prøve å være mer ute, men det er ikke så lett når jeg har den utmattelsen, angst og sliter med å gå.

Jeg har prøvd å ha besøk av og til men mister liksom lysten til alt. Jeg tåler ikke lyder, så jeg må se tv med lyden av osv. Føler meg helt verdiløs som menneske.

Skal ringe legen og få antidepressiva men føler liksom ikke at noe kan hjelpe lenger.

Aner ikke hvorfor jeg lever egentlig. Mister håpet om et bedre liv.

Anonymous poster hash: acfa5...e29

Vil du sende meg en PM? For sånn som du har det, er det ikke greit at du har det og jeg vil gjerne hjelpe deg hvis jeg kan.

[Nettinettet]

Ja, til tross for at jeg savner en mann vil si at jeg er rimelig fornøyd med både livet og meg selv.

Anonymous poster hash: 13b49...e1b

Da tror jeg muligens det bare handler om det håpet du har om å treffe den rette, og det er helt greit. Det gjør ingenting om du blir lett betatt bare du ikke blir superskuffa hvis det viser seg å ikke være rett alikevell! Jeg mener det er bedre å bli forelskt 100 ganger og skuffet 100 ganger enn å aldri bli skuffet fordi man ikke klarer å bli forelsket. Nyt at du føler som du gjør og nyt de gode følelsene, og så får du bare tenke at du hver gang kommer ett steg nærmer en som er rett for deg.

Mulig du kan be noen om å hjelpe deg med å finne ut hva du bør se etter også.. da blir det enklere å finne noen som faktisk kan være rett