Gå til innhold

Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse


Gjest Gjest_gjest_*

Anbefalte innlegg

Gjest opplevd dette
Hei.

Aldri vært sammen med noen med denne lidelsen eller andre alvorlige psyk sykd., men vet såpass at personlighets forstyrrelse er en lidelse som ikke er helbredelig. Herunder kommer bl a det vi før kalte "psykopater".

Det er med sikkerhet jeg kan si at dette er krevende forhold, som kommer til å slite ut den "friske" partneren. ¨

Disse personene er pga sin sykdom manipulerende, "ondskapsfulle" og mangler i varierende grad empati. De kan true med selvmord, skade seg selv osv for å få oppmerksomhet.

De vil som nevnt, ALDRI bli friske- det er en sykdom som omgriper hele personligheten.

Dette er slitsomme, energi-krevende mennesker, som vet å trykke på de rette knappene for å få deg til å like dem og elske dem. Man vet derimot aldri om de VIRKELIG elsker deg tilbake.

Mitt råd: for din egen skyld- hold deg unna!!!!!! Selv om de er aldri så syke, og det er aldri så synd på de...

Dette som er skrevet her kan jo være veldig riktig i mange tilfeller, men om det er det samme som emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse er en annen sak. Men det er riktig det som er skrevet her om psykopati, men kanskje viktig å skille disse! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest MåneSkygge
Dette som er skrevet her kan jo være veldig riktig i mange tilfeller, men om det er det samme som emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse er en annen sak. Men det er riktig det som er skrevet her om psykopati, men kanskje viktig å skille disse! :)

Det er vel ganske så viktig vil tro i og med at det er to vidt forskjellige diagnoser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hallo.

Fikk nesten sjokk da jeg leste nedover her, hva folk har skrevet. Jeg er en jente på 19 år, som for ikke så veldig lenge siden fikk diagnosen Emosjonelt Ustabil Personlighetsforstyrrelse- Borderline type.

Jeg ble utsatt for inscest da jeg var mindre, og har slitt mye i forhold til gutter/menn, og tette relasjoner. Intenst og ofte dramatisk har vært nøkkelord, og hver gang jeg gikk i samme fellen, og ikke greide å hindre meg selv i å utføre seksuelle handlinger, ble jeg frustrert, fylt av selvhat og forakt, og derfra startet selvskadingen. Til slutt, etter 7 år (Selvskadingen startet i en alder av 11 år), tok jeg en overdose med paracet og ibux.

Jeg er et åpent menneske som forteller mennesker jeg blir glad i, om mine negative sider. Jeg forbereder personen på hvordan jeg kan reagere, og forsøker å snakke når symptomene/følelsene/ behovene kommer for fullt.

Mange mennesker er glad i meg, jeg er en av de som rører hjertene til mennesker (dette kan jeg si etter å ha hørt det av flere både eldre og yngre) jeg møter, og ikke bare ett menneske har åpnet sin sjel for meg. Dette er ikke skryt, jeg ønsker bare å få disse uvitende menneskene som skriver at vi/jeg er mer manipulativ enn han selv. Kanskje er jeg det. Kanskje har jeg tendenser til desperasjon og dramatikk, men jeg er ikke verre enn noen av de andre 18 og 19 åringene jeg kjenner, verken gutter eller jenter.

Vi har alle arr, forskjellen er bare at jeg har det skrevet på ark, og arm.

Ida.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest MåneSkygge
Hallo.

Fikk nesten sjokk da jeg leste nedover her, hva folk har skrevet. Jeg er en jente på 19 år, som for ikke så veldig lenge siden fikk diagnosen Emosjonelt Ustabil Personlighetsforstyrrelse- Borderline type.

Jeg ble utsatt for inscest da jeg var mindre, og har slitt mye i forhold til gutter/menn, og tette relasjoner. Intenst og ofte dramatisk har vært nøkkelord, og hver gang jeg gikk i samme fellen, og ikke greide å hindre meg selv i å utføre seksuelle handlinger, ble jeg frustrert, fylt av selvhat og forakt, og derfra startet selvskadingen. Til slutt, etter 7 år (Selvskadingen startet i en alder av 11 år), tok jeg en overdose med paracet og ibux.

Jeg er et åpent menneske som forteller mennesker jeg blir glad i, om mine negative sider. Jeg forbereder personen på hvordan jeg kan reagere, og forsøker å snakke når symptomene/følelsene/ behovene kommer for fullt.

Mange mennesker er glad i meg, jeg er en av de som rører hjertene til mennesker (dette kan jeg si etter å ha hørt det av flere både eldre og yngre) jeg møter, og ikke bare ett menneske har åpnet sin sjel for meg. Dette er ikke skryt, jeg ønsker bare å få disse uvitende menneskene som skriver at vi/jeg er mer manipulativ enn han selv. Kanskje er jeg det. Kanskje har jeg tendenser til desperasjon og dramatikk, men jeg er ikke verre enn noen av de andre 18 og 19 åringene jeg kjenner, verken gutter eller jenter.

Vi har alle arr, forskjellen er bare at jeg har det skrevet på ark, og arm.

Ida.

:klappe:

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjestemor

Hei

Jeg har en bror som har dette problemet. Han har prøvd lykkepiller og leger og god vet hva, men det er jo ingen som kommer til selve kjernen liksom.

Er det noen i Norge som er spesialister på dette?

Er det lege du har vært hos Måneskygge, eller er det noe annet? Skulle gjerne hatt noen tips så jeg kan hjelpe han. han har jo ingen overskudd eller tiltak til å sette i gang med noe når han er nede..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest MåneSkygge
Hei

Jeg har en bror som har dette problemet. Han har prøvd lykkepiller og leger og god vet hva, men det er jo ingen som kommer til selve kjernen liksom.

Er det noen i Norge som er spesialister på dette?

Er det lege du har vært hos Måneskygge, eller er det noe annet? Skulle gjerne hatt noen tips så jeg kan hjelpe han. han har jo ingen overskudd eller tiltak til å sette i gang med noe når han er nede..

Jeg tror absolutt ikke antidepressiva er rette medisin mot denne diagnosen, men det er bare min personlige mening. Jeg var hos en psykologspesialist på det psykiatriske sykehuset i byen jeg bor. Han er ikke spesialist på diagnosen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjestemor

Hei Månestråle.

Tusen takk for tilbakemelding!

Fikk du din diagnose av psykologspesialisten? Broren min har bare fått "score" og ikke selve diagnosen.

Har du fulgt noe "program" eller noe gruppeterappi, eller bare enkle samtaler med psykolog?

Enig ang lykkepillen. Man blir bare flat av det. Men pillene du brukte fungerer ikke sånn? Brukte du de lenge? Går du fortsatt i en form for terapi?

:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest MåneSkygge
Hei Månestråle.

Tusen takk for tilbakemelding!

Fikk du din diagnose av psykologspesialisten? Broren min har bare fått "score" og ikke selve diagnosen.

Har du fulgt noe "program" eller noe gruppeterappi, eller bare enkle samtaler med psykolog?

Enig ang lykkepillen. Man blir bare flat av det. Men pillene du brukte fungerer ikke sånn? Brukte du de lenge? Går du fortsatt i en form for terapi?

:)

Hei :)

Ja, jeg fikk diagnosen av han. Jeg had slitt med dette hele livet men det var kun han som skjønte hva det kunne være. Jeg har bare gått i timer hos behandlerer min, vanlige samtaler.

Jeg ble ikke flat av Lamictal nei. Den gjorde bare så svingningene ikke ble fult så høyt opp og langt ned og de kom sjeldnere.

Jeg går ikke i i terapi mer. Men jeg bruker en medisin som heter serequel, denne har jeg mest brukt for å få sove om natten men den er også stemningstabiliserende.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjestemor

Hei igjen

OK! Dette var informativt! Takk skal du ha! :)

Jeg har inntrykk av at de vanligste samtaleformene er gruppeterapi, men da er det ikke sikkert det er nødvendig?!

Kan jeg spørre deg om du har vært siucidal også?

Og et siste spørsmål om du bor i hovedstaden? Hvis ikke, så er det jo ikke noe vits å lete etter samme lege... :gjeiper:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest MåneSkygge
Hei igjen

OK! Dette var informativt! Takk skal du ha! :)

Jeg har inntrykk av at de vanligste samtaleformene er gruppeterapi, men da er det ikke sikkert det er nødvendig?!

Kan jeg spørre deg om du har vært siucidal også?

Og et siste spørsmål om du bor i hovedstaden? Hvis ikke, så er det jo ikke noe vits å lete etter samme lege... :gjeiper:

Gruppeterapi har aldri blitt foreslått for meg i alle fall.

Ja, jeg har vært suicidal. Det ble verre med "lykkepillen". Den er jo veldig skummel for folk med slike tanker. Det siste man trenger i en sånn situasjon er en medisin som gjør deg likegyldig.

Jeg bor ikke i hovedstaden så den samme behandleren blir vel ikke så enkelt.

Lykke til, håper din bror får den hjelpen han trenger for å klare og leve godt med diagnosen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Annonse

Gjest Gjest_Tina_*
Har diagnosen selv også, lurer på hvilke medisiner du fikk mot dette?

Er meget engstelig med tanke på graviditet og barn, hyggelig og positivt og høre at dette faktisk kan forbedre tilstanden :)

Men, lurer for min egen del, vet du om det er noe forskning på det motsatte?

Altså en forverring i forbindelse med graviditet/barn?

Hei. Legger inn noe jeg leste i sta, det står under posttraumatisk stresslidelse. Men utifra det jeg har lest i natt, så er det ikke så mye som skiller disse to lidelsene. Samtidig kan det være mye:/ legger det med forde...

For det fleste mennesker vil de følelsesmessige reaksjonene forsvinne etter noen måneder. Hvis de varer i mer enn en måned, kan kriteriene for PTSD være oppfylt. Posttraumatisk stresslidelse kan også ha en «forsinket utløsning», at lidelsen utløses år - tildels tiår etter hendelsen. En «forsinket utløsning» kan komme av en ny traumatisk situsjon, som et dødsfall i nær familie eller egen livstruende diagnose. Utløsende faktor kan også være en kroppsbevegelse som vekker minne om en tidligere traumatisk opplevelse. Ikke minst kan kvinner som ble seksuelt misbrukt som barn, oppleve graviditet eller fødsel som et nytt traume, hvor de begynner å huske overgrep fra barndommen.

http://no.wikipedia.org/wiki/Posttraumatisk_stresslidelse

linken til siden jeg fant dette..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest

God morgen!

Nå har jeg egentlig ikke tid til å svare, da jeg skal på jobb (ja, personer med emosj. ustabil pf KAN jobbe for noen av de heller uvitende som har svart ovenfor)

Hadde diagnosen, og fikk den etter jeg hadde fått barn, men har vært slik siden jeg var liten. Det forverret seg ved samlivsbrudd.

Man kan bli frisk, men det kreves mye jobbing og egeninnsats! Man må forstå verden og følelser på en annen måte og det er tøft arbeide som ikke er gjort på en mnd. eller to. Selv kombinerte jeg sykehusinnleggelser, psykolog, kinesiolog, gruppe/kurs, og medisin (Efexor), og dette ble min vei ut av svingningshelvete. I dag, tre år etter påvist diagnose, er jeg frisk, og muligens mer reflektert rundt tema følelser enn flere av mine venner.

Kurset jeg var med på var direktet rettet mot EUPF, kommer fra nederland, og dette var som en skole i følelser. Jeg bor i Trondheim, og det var distriktspsykiatrisk sykehus som arrangerte. Kurset het FREM. (Ferdighetstrening for emosjonell ustabil)

I dag er jeg som sagt frisk, har det bedre enn noen gang, er selv snart ferdig utdannet Kinesiolog (den eneste behandlingen som noen gang hjalp meg å nå kjernen i problemet). Der det er liv er det håp.

Ha en fin dag! Det ordner seg for snille piker, vi andre må klare oss selv! :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fant dette på nettpsykologene.no

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse ble tidligere kalt borderline personlighetsforstyrrelse. Fagfolk deler i dag denne lidelsen inn i to undergrupper – impulsiv type og borderline type. De to typene vil ikke bli beskrevet separat her. Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er kjennetegnet ved at personen har et intenst og ustabilt følelsesliv, ofte med mye sinne. Personen går lett inn i intense og ustabile forhold, har et ustabilt og usikkert selvbilde og identitet, har en tendens til å kunne skade seg selv eller true med å foreta slike handlinger. Personen kommer lett i krangel med andre, og har problemer med å kontrollere seg når han eller hun blir frustrert. Personen er veldig redd for å bli forlatt, og kan fort føle en tomhetsfølelse. Når de er alene vil de ikke føle at de er verdt noen ting, det er bare ”tomt”. Personen trenger andre for å føle at de eksisterer, det er som om de ”låner” sin identitet fra andre.

Jeg har ikke peiling, men jeg tror det må være veldig krevende å være sammen med en person som har dette i sin personlighet.

Det ser heller ikke ut som dette er noe som brenner ut, slik tilfellet ser ut til å være med psykopati.

Men, det ser da ut til at problemene demper seg...

(Også funnet på nettpsykologene.no)

Prognose for personlighetsforstyrrelse

En personlighetsforstyrrelse er i seg selv en vedvarende tilstand som viser seg i mange situasjoner og som har vedvart siden barne- eller ungdomsårene. Av den grunn er det vanlig å tenke at det er vanskelig å få til en betydelig endring av en personlighetsforstyrrelse. Noen personlighetsforstyrrelser blir imidlertid mindre fremtredende etter hvert som personen blir eldre, og mange tilpasser livet sitt slik at de kan leve relativt vanlig med en personlighetsforstyrrelse hele livet. Andre kan lære hvordan de kan håndtere situasjoner som har vist seg problematiske. Noen kan også fungere bedre dersom de gjennom behandling får innsikt i sin egen personlighetsstruktur.

Selv ville jeg ikke våget å gå inn i et forhold med noen med denne lidelsen. Rett og slett fordi jeg tror ikke jeg hadde taklet dette psykisk.

Jeg har hatt en venninne med en psykisk lidelse og det var tøffe tider når hun nærmest tvang omgivelsene til å fungere som terapeuter/klagemur.

Jeg kuttet henne ut. Jeg ble "utslitt".

Samtidig oppfordres man til å være inkluderende med folk som sliter psykisk...

Men, jeg tror ikke jeg hadde taklet å leve sammen med noen med denne lidelsen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Gjest Gjest
Fant dette på nettpsykologene.no

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse ble tidligere kalt borderline personlighetsforstyrrelse. Fagfolk deler i dag denne lidelsen inn i to undergrupper – impulsiv type og borderline type. De to typene vil ikke bli beskrevet separat her. Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er kjennetegnet ved at personen har et intenst og ustabilt følelsesliv, ofte med mye sinne. Personen går lett inn i intense og ustabile forhold, har et ustabilt og usikkert selvbilde og identitet, har en tendens til å kunne skade seg selv eller true med å foreta slike handlinger. Personen kommer lett i krangel med andre, og har problemer med å kontrollere seg når han eller hun blir frustrert. Personen er veldig redd for å bli forlatt, og kan fort føle en tomhetsfølelse. Når de er alene vil de ikke føle at de er verdt noen ting, det er bare ”tomt”. Personen trenger andre for å føle at de eksisterer, det er som om de ”låner” sin identitet fra andre.

Jeg har ikke peiling, men jeg tror det må være veldig krevende å være sammen med en person som har dette i sin personlighet.

Det ser heller ikke ut som dette er noe som brenner ut, slik tilfellet ser ut til å være med psykopati.

Men, det ser da ut til at problemene demper seg...

(Også funnet på nettpsykologene.no)

Prognose for personlighetsforstyrrelse

En personlighetsforstyrrelse er i seg selv en vedvarende tilstand som viser seg i mange situasjoner og som har vedvart siden barne- eller ungdomsårene. Av den grunn er det vanlig å tenke at det er vanskelig å få til en betydelig endring av en personlighetsforstyrrelse. Noen personlighetsforstyrrelser blir imidlertid mindre fremtredende etter hvert som personen blir eldre, og mange tilpasser livet sitt slik at de kan leve relativt vanlig med en personlighetsforstyrrelse hele livet. Andre kan lære hvordan de kan håndtere situasjoner som har vist seg problematiske. Noen kan også fungere bedre dersom de gjennom behandling får innsikt i sin egen personlighetsstruktur.

Selv ville jeg ikke våget å gå inn i et forhold med noen med denne lidelsen. Rett og slett fordi jeg tror ikke jeg hadde taklet dette psykisk.

Jeg har hatt en venninne med en psykisk lidelse og det var tøffe tider når hun nærmest tvang omgivelsene til å fungere som terapeuter/klagemur.

Jeg kuttet henne ut. Jeg ble "utslitt".

Samtidig oppfordres man til å være inkluderende med folk som sliter psykisk...

Men, jeg tror ikke jeg hadde taklet å leve sammen med noen med denne lidelsen.

Hallo? Har du lest hele tråden? Dette er noe som kan forbedres med riktig hjelp..

Klart man blir sliten av å være noens klagemur! Det er uansett om man har en pf eller ikke, men fortalte du venninnen din dette? Fortalte du at du ble sliten og at du skulle ønske at hun klagde mindre og var mer venninne, eller kuttet du henne bare ut?

Ingen som treffer/ har truffet meg, kunne gjette på at jeg sleit med denne lidelsen. Og de fleste mennesker har disse trekkene en eller flere ganger i livet. Det er som en evig tenåringstid. Gi folk en sjangse. Reflekter over hva det vil si å være innkluderende med mennesker med psykiske lidelser. Ha en god holdning ovenfor psykiske lidelser, om ikke annet fordi du selv mest sannsynligvis i løpet av et liv vil oppleve et til flere psykiske knekk, barna dine kan utvikle det- og da er det mulig du ønsket at flere hadde et annet syn på dette enn den holdningen folk flest innehar. Det letteste er å trekke seg bort, hva om mennesker har gjort det hvis det skulle vise seg å være du som fikk en sykdom?

Det viktigste å huske ovenfor mennesker med denne lidelsen er å ha klare grenser, være et medmenneske, og handle slik du ville at andre skulle handlet ovenfor deg om du hadde det vondt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hallo? Har du lest hele tråden? Dette er noe som kan forbedres med riktig hjelp..

Klart man blir sliten av å være noens klagemur! Det er uansett om man har en pf eller ikke, men fortalte du venninnen din dette? Fortalte du at du ble sliten og at du skulle ønske at hun klagde mindre og var mer venninne, eller kuttet du henne bare ut?

Ingen som treffer/ har truffet meg, kunne gjette på at jeg sleit med denne lidelsen. Og de fleste mennesker har disse trekkene en eller flere ganger i livet. Det er som en evig tenåringstid. Gi folk en sjangse. Reflekter over hva det vil si å være innkluderende med mennesker med psykiske lidelser. Ha en god holdning ovenfor psykiske lidelser, om ikke annet fordi du selv mest sannsynligvis i løpet av et liv vil oppleve et til flere psykiske knekk, barna dine kan utvikle det- og da er det mulig du ønsket at flere hadde et annet syn på dette enn den holdningen folk flest innehar. Det letteste er å trekke seg bort, hva om mennesker har gjort det hvis det skulle vise seg å være du som fikk en sykdom?

Det viktigste å huske ovenfor mennesker med denne lidelsen er å ha klare grenser, være et medmenneske, og handle slik du ville at andre skulle handlet ovenfor deg om du hadde det vondt.

Jeg må først og fremst understreke at JEG, altså JEG - tror ikke jeg kunne ha klart å leve sammen med et menneske med en slik pf som trådstarter nevner her.

Dette gjelder MEG og er MIN ide om hva JEG kan makte, basert på MIN kunnskap om MEG!

Greit? Altså, dette er min grensesetting for meg selv og basert på mitt frie valg.

Hva min venninne angår - etter tre episoder med telefoner midt på natten gjorde jeg det klart at nå ble telefonen plugget ut etter klokken 22.

Man blir sliten av telefoner klokken midnatt-03, med selvmordstrusler når man selv skal på jobb dagen etter.

Hun kom da på døren... begge ganger etter midnatt.

Jeg truet med politi og hun sluttet med å komme på natten.

Etter fem år med drama, trusler om selvmord, stadig krav om at hun måtte taes hensyn til ga jeg opp.

Da hadde det vært samtale på samtale på samtale med denne venninnen og hva jeg mente var greit og ikke greit.

Jeg ga opp - jeg ønsket aldri å være hennes terapeut, jeg er ikke kompetent til å være noen terapeut.

Det jeg tenkte rundt dette med å være i forhold med en med pf, jeg baserte meg på denne erfaingen, samt det jeg fant på nettet.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest
Jeg må først og fremst understreke at JEG, altså JEG - tror ikke jeg kunne ha klart å leve sammen med et menneske med en slik pf som trådstarter nevner her.

Dette gjelder MEG og er MIN ide om hva JEG kan makte, basert på MIN kunnskap om MEG!

Greit? Altså, dette er min grensesetting for meg selv og basert på mitt frie valg.

Hva min venninne angår - etter tre episoder med telefoner midt på natten gjorde jeg det klart at nå ble telefonen plugget ut etter klokken 22.

Man blir sliten av telefoner klokken midnatt-03, med selvmordstrusler når man selv skal på jobb dagen etter.

Hun kom da på døren... begge ganger etter midnatt.

Jeg truet med politi og hun sluttet med å komme på natten.

Etter fem år med drama, trusler om selvmord, stadig krav om at hun måtte taes hensyn til ga jeg opp.

Da hadde det vært samtale på samtale på samtale med denne venninnen og hva jeg mente var greit og ikke greit.

Jeg ga opp - jeg ønsket aldri å være hennes terapeut, jeg er ikke kompetent til å være noen terapeut.

Det jeg tenkte rundt dette med å være i forhold med en med pf, jeg baserte meg på denne erfaingen, samt det jeg fant på nettet.

Helt klart, jeg skrev heller ingen ting i den retning, at du ikke kunne velge hvem du ville benytte tiden og energien din på. Jeg skrev heller ingen ting negativt rettet mot at du ikke ønsket å gå inn i et forhold med en med denne lidelsen.

Det jeg derimot skrev noe om- va den "påstanden" du hadde om at "Det ser heller ikke ut som dette er noe som brenner ut.." Det var den jeg henviste til, da jeg skrev at dette ikke er tilfellet, mennesker kan bli friske av denne diagnosen. (OG det irriterer meg at mennesker drar konklusjoner av det de leser om på nett, det er disse feilaktige opplysningene som gjør at psykiatri fortsatt er tabu i 2009) Beklageligvis er ikke venninnen din frisk enda, men man skal aldri si aldri.

Jeg skrev også at man måtte ha egne grenser, og at vennskapsforhold ikke fungerer når den ene blir brukt som klagemur. Jeg ønsker heller ikke å være hobbypsykolog for mine venninner, eller få besøk om natten. Igjen, det jeg skrev, var et spørsmål, om du hadde snakket med henne? Det var ikke krittik for at du hadde kuttet henne ut, det var et åpent spørsmål om dette var noe du hadde diskutert med henne, fordi jeg mener at alle mennesker, sykdom eller ikke, burde fått beskjed før man kuttet de helt ut. Hadde selv kuttet henne ut, om hun hadde opptrådt slik, etter at jeg hadde gitt klar beskjed om hva jeg tolererte og ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest brutal_mann
Noen her som er sammen med eller samboer med personer med denne lidelsen eller andre alvorlige psykiske sykdommer? (tenker ikke på manisk depressiv)

Hvordan takler du hverdagen ?

Takknemmelig for alle svar .

Aner ikke. Psykisk syke mennesker holder jeg meg langt vekke fra...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...