Flyttet tilbake til hjembygda - passer ikke inn.

[AnonymBruker]

(Lang tekst - beklager!)

Jeg er opprinnelig fra en liten bygd i Nord-Norge, men har ikke bodd her på flere år. Flyttet til en storby da jeg var i slutten av tenårene og begynte å studere ved et universitet. Etter å ha studert i fire år, jobbet hardt for å få toppkarakterer og jobbet ved siden av studiene, samt deltatt i frivillig arbeid, bestemte jeg meg for å ta et "friår." Følte jeg hadde behov for å ta litt fri og komme meg litt bort fra bylivet. Det var det et naturlig valg å flytte tilbake til hjembygda for å bo hos foreldrene mine samtidig som jeg jobber og tjener litt penger, slik at jeg har mulighet til å reise litt senere.

Ettersom jeg ikke har bodd her på flere år, har jeg nesten ingen venner her, men det verste er vel det at jeg ikke passer helt inn. Jeg oppfører, snakker, tenker og handler annerledes enn flere av de som er på min alder. Vi er rett og slett ganske så forskjellige, men jeg er grei med alle, men jeg føler meg veldig utenfor. Jeg oppfatter folk som ganske falske, baksnakkende, "du-skal-ikke-tro-du-er-bedre-enn-meg"-holdninger regjerer her, frekke og falske blikk og uttrykk som minner meg om latterliggjøring.

Jeg blir veldig lei meg på grunn av dette, men har prøvd å ikke tenke så mye om dette, men for én uke siden opplevde jeg at to kolleger av meg prøvde å etterligne dialekten min (jeg har ikke bodd i Nord-Norge i flere år og har ikke en nord-norsk dialekt lenger) og jeg reagerte med å bli lei meg selv om jeg ikke sa noe. Selv om de ikke har vært eksplisitt frekke med meg, kjenner jeg at stemningen ikke er helt som den skal være mellom oss, de sier svært lite til meg, ser hverdandre inn i øynene når jeg snakker og er ganske så "kjølige" i oppførselen når jeg er i nærheten. I dag opplevde jeg også oppførsel som var indirekte slem, men orker ikke å skrive detaljert om dette ettersom det kan bli gjenkjent.

Jeg hater å ta dette opp, men disse to er vel det motsatte av meg; de har bodd her hele livet, har ingen ambisjoner om utdannelse og jobb, er generelt late, tar ikke vare på seg selv og har en frekk holdning. Jeg har ingenting i mot mennesker som er annerledes enn meg selv og ønsker å være grei og behandle alle med respekt, men blir ikke tatt godt i mot og da er det fort gjort tenke seg at dette kan være årsaken, jeg er ingenting annet enn grei, men får kald skulder og ekle blikk, og jeg er bare veldig lei meg.

Jeg vet at jeg ikke kommer til bosette meg her i fremtiden og trenger meg heller ikke å forholde meg til disse menneskene, men skal bo her i seks måneder og det er kjedelig å gå rundt og mistrives så mye som jeg gjør nå.

Anonymous poster hash: 23a47...9c4

[AnonymBruker]

Beklager for noen skrivefeil og dårlige formuleringer, gikk litt fort i svingene.

Anonymous poster hash: 23a47...9c4

[AnonymBruker]

Kjenner meg godt igjen - selvom vi er i litt forskjellige situasjoner. Folk her elsker at alle kjenner alle, at alt er langt vekk fra alt, de er litt småskrullete også. Føler meg ikke hjemme, hater å bo her, det går så langt at jeg blir ulykkelig og deprimert.

Jeg har dessverre ingen gode tips (annet enn å ta hyppige turer til steder du liker), men du skal vite at vi er flere der ute

Anonymous poster hash: 9d84b...e64

[AnonymBruker]

Kjenner meg godt igjen - selvom vi er i litt forskjellige situasjoner. Folk her elsker at alle kjenner alle, at alt er langt vekk fra alt, de er litt småskrullete også. Føler meg ikke hjemme, hater å bo her, det går så langt at jeg blir ulykkelig og deprimert.

Jeg har dessverre ingen gode tips (annet enn å ta hyppige turer til steder du liker), men du skal vite at vi er flere der ute

Anonymous poster hash: 9d84b...e64

Det er nok en del som er i samme situasjon (og det er litt godt å tenke at en ikke er alene, at det er flere som føler seg utilpass på hjemplassen sin), men i dag føles det litt uutholdelig. Jeg blir så lei meg når folk kommer med spydige stikk og er frekke på en passiv måte, det er fælt å gå på jobb da.

Noen vakter jobber jeg med koselige mennesker, men det er ikke så ofte, dessverre - og stemningen er dårlig når disse er på jobb. Jeg er ingen intrigemaker og trekker meg unna, planen nå er uansett å overse disse og ikke gi dem oppmerksomhet, det er ikke verdt det. Det er bare trist at det skal være slik.

Klem til deg!

Anonymous poster hash: 23a47...9c4

[AnonymBruker]

Det er nok en del som er i samme situasjon (og det er litt godt å tenke at en ikke er alene, at det er flere som føler seg utilpass på hjemplassen sin), men i dag føles det litt uutholdelig. Jeg blir så lei meg når folk kommer med spydige stikk og er frekke på en passiv måte, det er fælt å gå på jobb da.Noen vakter jobber jeg med koselige mennesker, men det er ikke så ofte, dessverre - og stemningen er dårlig når disse er på jobb. Jeg er ingen intrigemaker og trekker meg unna, planen nå er uansett å overse disse og ikke gi dem oppmerksomhet, det er ikke verdt det. Det er bare trist at det skal være slik. Klem til deg! Anonymous poster hash: 23a47...9c4

Takk!

Det du kan forsøke er å fokusere veldig på at det ikke er for alltid - at du kan glede deg til du flytter igjen. Men tankene mine blir ofte dystre, jeg har fått sosial angst også. Er livredd for å møte på noen jeg kjenner. Angrer på at jeg havnet her igjen. Men klem til deg!

Anonymous poster hash: 9d84b...e64

[AnonymBruker]

Takk!

Det du kan forsøke er å fokusere veldig på at det ikke er for alltid - at du kan glede deg til du flytter igjen. Men tankene mine blir ofte dystre, jeg har fått sosial angst også. Er livredd for å møte på noen jeg kjenner. Angrer på at jeg havnet her igjen. Men klem til deg!

Anonymous poster hash: 9d84b...e64

Tenker en del på det, ja - og tenker vel egentlig at jeg ikke klarer å bo her i seks måneder. Hvis jeg får en grei jobb og rimelig boplass i en by, flytter jeg nok med engang (men det er jo enklere sagt enn gjort). Jeg trives jo godt med å bo hjemme, har fantastisk foreldre, men jobben ødelegger mye.

Så leit å lese. Du burde absolutt flytte til en annen plass, og gjerne til en by. Bygdementaliteten er ikke noe særlig og menneskene er jo som regel litt småskrullete og merkelige i små bygder.

Anonymous poster hash: 23a47...9c4

[AnonymBruker]

Hvorfor har du lagt om dialekten? Jeg har bodd 18 år sørpå og snakker fremdeles nordnorsk.

Anonymous poster hash: e2b18...d7a

[AnonymBruker]

Hvorfor har du lagt om dialekten? Jeg har bodd 18 år sørpå og snakker fremdeles nordnorsk.

Anonymous poster hash: e2b18...d7a

Hva har det med saken å gjøre? Når det er sagt, er alle i omgangskretsen min fra samme området, det samme gjelder ekskjæresten min. Det er noe som har skjedd helt ubevisst og jeg snakker slik det føles naturlig for meg.

Anonymous poster hash: 23a47...9c4

[Zienna]

Her har du grunnen. Du skriver: "disse to er vel det motsatte av meg; de har bodd her hele livet, har ingen ambisjoner om utdannelse og jobb, er generelt late, tar ikke vare på seg selv og har en frekk holdning".

Du bør ta din egen væremåte og holdninger opp til vurdering. Tror du at du blir likt når du kommer hjem med slike holdninger? Du ser ned på dine sambygdinger, kun fordi de ble og du dro. Hva vet du om livene deres? Sannsynligvis ingenting!

Jeg er østlending som flyttet nordover. Har ikke endret på dialekten min etter 25 år her. Den er en del av min identitet. Det forstår nordlendinger fordi de selv er stolte av dialekten sin. Den som "flyr" over Oslo, og kommer hjem som søring, blir straks oppfattet som "tilgjort".

Vær imøtekommende og åpen, vis at du er glad for å komme hjem - da skal du se at også du blir akseptert.

[AnonymBruker]

Her har du grunnen. Du skriver: "disse to er vel det motsatte av meg; de har bodd her hele livet, har ingen ambisjoner om utdannelse og jobb, er generelt late, tar ikke vare på seg selv og har en frekk holdning".

Du bør ta din egen væremåte og holdninger opp til vurdering. Tror du at du blir likt når du kommer hjem med slike holdninger? Du ser ned på dine sambygdinger, kun fordi de ble og du dro. Hva vet du om livene deres? Sannsynligvis ingenting!

Jeg er østlending som flyttet nordover. Har ikke endret på dialekten min etter 25 år her. Den er en del av min identitet. Det forstår nordlendinger fordi de selv er stolte av dialekten sin. Den som "flyr" over Oslo, og kommer hjem som søring, blir straks oppfattet som "tilgjort".

Vær imøtekommende og åpen, vis at du er glad for å komme hjem - da skal du se at også du blir akseptert.

Hvis du leser hva jeg skriver, så ser du at jeg har begynt å analysere hva som kan være årsaken til at de oppfører seg slik som de gjør, og dette må være den eneste grunnen, for jeg er grei med absolutt alle og behandler alle med respekt uansett hvilken bakgrunn de har - mens de behandler meg helt motsatt.

Og dialekten min har ingenting med dette å gjøre, at jeg snakker rent har ingen relevans her. Jeg er ikke en patriot og blir lett påvirket av andres dialekter, noe som er relativt vanlig, de fleste jeg kjenner har endret litt på dialekten sin i løpet av årene. Det er ikke tilgjort, det har skjedd ubevisst og helt naturlig. For øvrig er morsmålet mitt engelsk, og da er det enda lettere å bli påvirket ettersom norsk jo ikke er mitt første språk.

Du antar ting som ikke stemmer overens med virkeligheten, jeg har aldri vært noe annet enn imøtekommende og åpen, så jeg syns det er rart at du kommer med en slik konklusjon.

Anonymous poster hash: 23a47...9c4

[Gjest bustyvel]

Jeg kjenner meg igjen. Jeg har ikke flyttet tilbake da, men kjenner jeg er mer og mer glad jeg ikke har gjort det. Jeg føler jeg ikke passer inn, og alt er så gjennomsiktig da alle kjenner alle. Hold ut, og gled deg til å flytte vekk igjen Kan du ikke prøve å finne ut om det er noen du kan bli kjent med på hjemstedet da?

[AnonymBruker]

Selvfølgelig er dialekten din relevant. Å droppe dialekten etter kun få år, er i seg selv provokasjon nok til at noen kan få noe i mot deg. Uansett hvor naturlig du mener det er, vil andre se det som tilgjort og forsøk på å "være bedre". De ser at du distanserer seg fra dem og oppveksten din, ved språket og væremåten din.

Jeg har selv flyttet tilbake til hjembygda etter 15 år i Oslo-området. Og det første jeg tok tak i, var dialekten.

For å få kontakt med mennesker, må man spille på det man har felles, ikke fokusere på det som skiller en.

Jeg hadde tilbragt 15 år i studiemiljø og akademisk arbeidsmiljø. Hjemme har jeg utvidet min sosiale krets til å inkludere mennesker uten formell utdanning og mennesker som knappest har vært uten om fylket (om man ser bort fra den årlige tuten til Kanariøyene). For å komme over ens med en større bredde av sambygdingene, måtte jeg "tone ned" meg selv. Snakke "enklere" (unngå akademiske uttrykk) og om mer allmennmenneskelige temaer.

Jeg føler at jeg har vokst som menneske på denne erfaringen. Jeg har like mye å lære av andres livserfaringer som de har å lære av meg.

Det å være "hyggelig med alle" som du sier at du er, kan nok like gjerne oppfattes som overlegent og overbærende. Folk merker godt om man er genuint interessert i å bli kjent eller om man bare er overfladisk "hyggelig".

Anonymous poster hash: faab6...afb

[AnonymBruker]

Hold ut den tiden du har planlagt. Er det mobbing på jobb tar du det opp med dem det gjelder eller tillitsvalgte.<br />Jeg flyttet også hjem for noen år siden, ble sammen med en gammel flamme og det viste seg at han var narkoman. Da fikk jeg rykte og ble veldig isolert. Forholdet tok slutt og jeg satt for det meste alene. Mine foreldre var flyttet derfra for mange å siden. Jeg hadde litt slekt, men de var også usikker på om jeg var narkoman.<br /><br />Jeg flyttet tilbake til Trondhjem, og angrer ikke på mitt opphold i nord. Jeg lærte at det ikke var noen fremtid for meg der.<br />En venninne i en annen del av nord-norge vil at jeg skal flytte dit, men jeg har kjøpt meg leilighet og har nær familie og venner her. Men istedet for å flytte er jeg ofte på besøk hos henne. Hun har mange venninner og familie der. Jeg ville bare hatt henne, i alle fall til jeg fikk etablert mitt eget nettverk.<br /><br />Men tanken på å flytte dit og prøve å bo der en periode virker ofte fristende. Samtididig er jeg redd for å oppleve å bli isolert. Det er ikke lett å få innpass hos venner som har dannet klikker når man er voksen.

Anonymous poster hash: 244d6...3b2

[AnonymBruker]

Selvfølgelig er dialekten din relevant. Å droppe dialekten etter kun få år, er i seg selv provokasjon nok til at noen kan få noe i mot deg. Uansett hvor naturlig du mener det er, vil andre se det som tilgjort og forsøk på å "være bedre". De ser at du distanserer seg fra dem og oppveksten din, ved språket og væremåten din.

Jeg har selv flyttet tilbake til hjembygda etter 15 år i Oslo-området. Og det første jeg tok tak i, var dialekten.

For å få kontakt med mennesker, må man spille på det man har felles, ikke fokusere på det som skiller en.

Jeg hadde tilbragt 15 år i studiemiljø og akademisk arbeidsmiljø. Hjemme har jeg utvidet min sosiale krets til å inkludere mennesker uten formell utdanning og mennesker som knappest har vært uten om fylket (om man ser bort fra den årlige tuten til Kanariøyene). For å komme over ens med en større bredde av sambygdingene, måtte jeg "tone ned" meg selv. Snakke "enklere" (unngå akademiske uttrykk) og om mer allmennmenneskelige temaer.

Jeg føler at jeg har vokst som menneske på denne erfaringen. Jeg har like mye å lære av andres livserfaringer som de har å lære av meg.

Det å være "hyggelig med alle" som du sier at du er, kan nok like gjerne oppfattes som overlegent og overbærende. Folk merker godt om man er genuint interessert i å bli kjent eller om man bare er overfladisk "hyggelig".

Anonymous poster hash: faab6...afb

Dersom det er en provokasjon sier det veldig mye om vedkommende. Å vise så lite forståelse for andre mennesker at en må gjøre narr av dem, er ikke noe annet enn meget infantilt og primitivt. At en endrer dialekt i løpet av årene er ganske vanlig og det har skjedd med flere i min omgangskrets og blir sett på som relativt normalt. Å tro at dette har noe som helst å gjøre med at en tror at en er bedre\forsøker å være bedre - er en veldig merkelig ting, og sier nok mer om de som blir provosert enn de som har endret dialekt - om det er mindreverdighetskomplekser eller noe annet, vet jeg ikke, men infantilt er det. Og som jeg har nevnt tidligere, har jeg ikke norsk som førstespråk. Og du vet for øvrig ingenting om min væremåte, så alt dette er kun spekulasjoner.

Dersom du er en av de som blir provosert, så bør du heller innse at det er du som sitter med problemet. Jeg prøver ikke provosere noen og tror ikke jeg er bedre fordi jeg snakker en annen dialekt. Dersom du tror jeg gjør dette for å hevde meg, er det ikke jeg som må tilpasse meg, men du som må jobbe med deg selv.

Anonymous poster hash: 23a47...9c4

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen. Jeg har ikke flyttet tilbake da, men kjenner jeg er mer og mer glad jeg ikke har gjort det. Jeg føler jeg ikke passer inn, og alt er så gjennomsiktig da alle kjenner alle. Hold ut, og gled deg til å flytte vekk igjen Kan du ikke prøve å finne ut om det er noen du kan bli kjent med på hjemstedet da?

Det er leit når det blir slik, så kommer nok ikke til å bli værende så veldig lenge :-\ Hjemplassen min er veldig liten og det er ikke så mange nye en kan bli kjent med, men jeg har jo kusiner og fettere om jeg kan være sammen med. Må nevne at miljøet her er også ganske dårlig....

Anonymous poster hash: 23a47...9c4

[AnonymBruker]

Hold ut den tiden du har planlagt. Er det mobbing på jobb tar du det opp med dem det gjelder eller tillitsvalgte.<br />Jeg flyttet også hjem for noen år siden, ble sammen med en gammel flamme og det viste seg at han var narkoman. Da fikk jeg rykte og ble veldig isolert. Forholdet tok slutt og jeg satt for det meste alene. Mine foreldre var flyttet derfra for mange å siden. Jeg hadde litt slekt, men de var også usikker på om jeg var narkoman.<br /><br />Jeg flyttet tilbake til Trondhjem, og angrer ikke på mitt opphold i nord. Jeg lærte at det ikke var noen fremtid for meg der.<br />En venninne i en annen del av nord-norge vil at jeg skal flytte dit, men jeg har kjøpt meg leilighet og har nær familie og venner her. Men istedet for å flytte er jeg ofte på besøk hos henne. Hun har mange venninner og familie der. Jeg ville bare hatt henne, i alle fall til jeg fikk etablert mitt eget nettverk.<br /><br />Men tanken på å flytte dit og prøve å bo der en periode virker ofte fristende. Samtididig er jeg redd for å oppleve å bli isolert. Det er ikke lett å få innpass hos venner som har dannet klikker når man er voksen.

Anonymous poster hash: 244d6...3b2

Hvis det forsetter har jeg lyst til å ta det opp med dem, men samtidig er det litt vanskelig ettersom dette er veldig indirekte. Nå kjenner jeg bare at jeg gleder meg til å dra herifra.

Veldig leit å lese. Folk som bor i små bygder kan være veldig slemme, utspekulerte og ikke minst falske. Jeg blir helt satt ut av hvordan mange her oppfører seg mot hverandre, det er en del uenigheter der jeg jobber og flere eier ikke selvinnsikt. Hadde jeg vært deg, hadde jeg nok ikke flyttet tilbake, jeg er midt opp i dette nå og alt jeg ønsker nå er å flytte igjen.

Anonymous poster hash: 23a47...9c4