Vinglete gubbe - holder på å bli gal.

[AnonymBruker]

Dette blir nok langt, så vør forberedt.

Som overskriften tilsier, sliter jeg litt med mannen min for tiden. Før jeg møtte han, hadde jeg jo mine egne planer som ikke nødvendigvis innvolverte han, som man jo gjerne har. Når han da kom inn i livet mitt, så fortalt jeg han om disse planene, som da innvolverte å flytte utenbys etter at jeg var ferdig med studiene. Jeg så på det som fair, å informere han om at det var det jeg så for meg, så hvis han ville bli boende i byen, så var det kanskje ikke noen vits i å satse på noe. Dette var sånn typ dagen etter at vi traff hverandre, for det vle ganske fort åpenbart at denne berømmelige "gnisten" var til stede, og jeg visste med meg selv at han var en mann jeg ville slite med å holde meg unna hvis vi fortsatte.

Når jeg fortalt han alt dette, fikk han stjerner i øynene og syns det hørtes veldig koselig ut og at han hadde sett for seg noe lignende. Så vi fortsatte forholdet. Et par år senere, fridde han til meg. Vi planla hus og alt var helt topp.

Så helt plutselig, etter at vi hadde kjøpt hus, ville han ikke lenger. Vi snakket mye fram og tilbake før dette, fordi jeg hadde hatt mulighet til å jobbe meg opp egenkapital, og han ikke hadde, så ble vi enige om at jeg skulle skyte inn pengene. Vi skulle jo uansett gifte oss om ikke lenge, så da ble jo alt uansett vårt, sa han. Jeg spurte han mange ganger om han heller ville vente til han hadde fått jobbet opp en egenkapital, så han ikke følte at drt ble "mitt" hus, men det ville han ikke. Vi hadde jo funnet det perfekte huset.

Så, da satt jeg altså der, men kontrakter underskrevet, to måneder til overtagelse, og en vrien mann. Problemet var da plutselig at han ikke ville flytte fra byen allikevel. Det ble selvsagt noen heftige diskusjoner, for huset var kjøpt. Etter mye om og men ble vi enige om at han skulle bli i byen, og jeg skulle flytte. Når jeg da hadde bodd i det nye huset en måned, så bestemte han seg plutselig for å komme etter allikevel. Jeg syns jo selvfølgelig dette var koselig, og vi ble vel enige om at hele episoden handler litt om kalde føtter og frykten for det ukjente.

Så står vi altså der, noen måneder senere, og skal begynne å planlegge bryllupet. Det skulle ikke være noe stort og fancy, men litt må jo planlegges. Og da vil han plutselig ikke gifte seg heller. Denne gangen gadd jeg ikke å kjempe i det hele tatt, så jeg sa bare OK, også levde vi videre som samboere en stund. Så skjer altså det st han frir på nytt. Allerede da begynte jeg og få litt nok, så jeg svarte at vi kan se litt lenger fram i tid, om det passer seg da. Han sa han forsto, og var enig.

Så kom jo dette med barn opp da. Kort fortalt, han har alltid ønsket seg barn, jeg har vel alltid vært heller likegyldig, men har helt litt i retning av "nei". Så jeg sa til han da at jeg trengte tid for å venne meg til tanken, og "jobbe opp lysten", for jeg hadde ikke lyst til å føde et barn jeg i utgangspunktet egentlig var litt usikker på om jeg ville ha. Dette var greit, og vi begynte å snakke om det litt i hverdagen, sånn typ "når vi får barn" snakk, bare for å prøve å få morsinnstinktene mine litt på gli. Vi snakket litt om hva slags navn vi kunne tenke oss, og hadde generelt en god tone. Jeg begynte også å bli vant med tanken på at det kunne være koselig å få en liten pode, og kjente at lysten på barn kom litt snikende.

Og da kan dere kanskje gjette hva som skjedde? Jodda, da ville han plutselig ikke lenger. Ville fokusere på karriere, sa han.

Sånn sett er det greit for meg. Lysten på barn er ikke altoppslukende, og jeg kan utmerket godt klare meg uten. Jeg syns bare det begynner å bli litt slitsomt med all denne "vil, vil ikke, vil, vil ikke" greia. Vi satte oss ned og snakket om det, og da sa jeg rett ut til han at vi begge to kanskje måtte innfinne oss med at problemet rett og slett var at det ikke var MEG han ønsket alt dette med. At jeg ikke tvilte på at det var de tingene han ønsket seg i livet, men at jeg kanskje ikke var den personen han så for seg og gjøre det med. Altså, det er jo i og for seg en ærlig sak, selvom det er temmelig ukult for min del. Dette nekter han inderlig for.

Altså, jeg kunne skjønt alt dette hvis det var jeg som foreslo alt, og jeg som presset på. Men det er faktisk han som har tatt initiativ til det meste. Jeg har liksom tenkt litt på at det var mange ting vi ville gjøre og oppleve før vi kjøpte hus og giftet oss og fikk barn, men han har liksom vært den som har pushet på at det skulle skje nå, og helst i går. Så da blir jeg litt forvirret. Han har i grunn låst seg litt. Jeg prøver å snakke med han om dette, men han gir meg et litt sånn påklistra glis, og begynner å snakke om jobben. Forholdet fungerer i og for seg fint ellers, det er liksom bare når disse tingene dukker opp, som han som sagt tar opp, at ting blir litt rart.

Så da er jeg her da. Vet ikke helt om jeg vil ha råd, eller om jeg bare ville få tømt meg litt. Blir liksom bare litt sliten.

Anonymous poster hash: fdbbc...718

[Betasuppe]

Dump idioten. Det står ålreite menn i kø for å møte noen ordentlige personer som deg.

[AnonymBruker]

Enten spiller han et spill eller så lider han av beslutningsvegring og er nevrotisk og søker bekreftelse i å se hvor langt du er villig til å gå med på hans planer. Dette må jo være med på å gjøre deg veldig usikker?

 

Jeg ville mistet respekten for han og en dag gjør du kanskje det. Tror du han vil bli en god rollemodell for eventuelle barn?

Men både å flytte og å få barn skaper ofte mange tanker så på en måte kan jeg forstå han. Det som er merkelig er at han er den som har ønsket begge delene. Men fra å ønske og dagdrømme til å sette planene ut i virkelighet er et stort steg. Har du vært den sterke som har tatt spranget mens han har vært drømmeren? Dette siste trenger ikke bety noe, kan være at han ikke er vant til å ta beslutninger.

 

 

Anonymous poster hash: d6fde...04d

[AnonymBruker]

Enten spiller han et spill eller så lider han av beslutningsvegring og er nevrotisk og søker bekreftelse i å se hvor langt du er villig til å gå med på hans planer. Dette må jo være med på å gjøre deg veldig usikker?

Jeg ville mistet respekten for han og en dag gjør du kanskje det. Tror du han vil bli en god rollemodell for eventuelle barn?

Men både å flytte og å få barn skaper ofte mange tanker så på en måte kan jeg forstå han. Det som er merkelig er at han er den som har ønsket begge delene. Men fra å ønske og dagdrømme til å sette planene ut i virkelighet er et stort steg. Har du vært den sterke som har tatt spranget mens han har vært drømmeren? Dette siste trenger ikke bety noe, kan være at han ikke er vant til å ta beslutninger.

Anonymous poster hash: d6fde...04d

TS her.

Ja, det er jo det som er litt rart. Når det kommer til alle tre tingene egentlig, så har jeg liksom tenkt at det var lenger inn i fremtiden, at vi skulle kjøpe hus et par år senere enn vi gjorde og sånn. Jeg har aldri sagt at jeg så for meg dette lenger inn i fremtiden, med unntak av det med barn, så det kan jo heller ikke være at han tror at jeg tviler.

Har liksom prøvd å snakke med han, men han sier liksom bare at det er sånn han føler det. Så det er vel kanskje at han er veldig impulsstyrt. At det liksom skal skje der og da når han tenker på det, hvis ikke mister han litt piffen. Det gjør det jo ganske vanskelig å få barn, for det tar liksom de 9 månedene det tar. Hvis han plutselig har en "vil ikke" dag når ungen kommer blir det jo litt dumt

Kan jo nevne at vi har vært sammen i 8 år nå, og det er 4 år siden "husepisoden". Det med å gifte seg var ca. 6 måneder etter det, også har det med barn kommet nå for bare et par uker siden(det at han plutselig ikke vil. Har vært 1,5 år siden vi begynte å snakke om det å få barn). Og i mellomtiden har vi hatt det veldig fint. Så det er langt i mellom og ikke noen sånn daglig kamp. Syns bare hele greia er litt rar, men han låser seg liksom helt når jeg prøver å snakke om den vinglinga hans. Alle andre problemer og konflikter kan vi snakke fint ut om uten problemer. Så det er liksom ikke det at forholdet skranter ellers.

Anonymous poster hash: fdbbc...718