Gå til innhold

"Å miste seg selv"


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Føler det er ett vanskelig tema å snakke om når det gjelder seg selv. Jeg er bare 19 år og har hele livet foran meg som alle sier. Jeg føler seriøst at jeg har mistet meg selv, føler jeg har jobbet hardt for å prøve å få meg seg tilbake. Men jeg får det virkelig ikke til. Har vært hos psykolog og snakket med nærmeste og helsesøster(får ikke noe utav det). Kan nevne et par ting som jeg tror har påvirket meg: lærevansker(vanskelig på skolen og får ikke rett oppfølging), har ikke et rom hjemme som er mitt lengre(bor hos kjæresten), kjæresten er ikke lett å forstå seg på, sluttet å trene da kroppen min blir helt utslitt og må ligge flere dager(hvile), søkt på jobb og fikk jobben (da jeg ikke får økonomisk støtte andre plasser), pappa er ikke hjelpsom(føler litt omsorgssvikt), mamma tenker bare på sin økonomi(snakker til meg om det hele tiden), søsteren min er kald og føler jeg ikke kan snakke med henne skikkelig(23 år), pappa bor heller ikke her(aldri fått presanger), går på skole nå og føler å gi opp da jeg fikk stryk i to fag og skal ta det opp nå(får ikke oppfølging), føler jeg ikke har venner jeg stoler på(sjalusi på deres side, da jeg har blitt utestengt osv). Det er flere faktorer, men orker ikke å ramse opp mer. Føler meg som en "syte-høne". Jeg sminker meg ikke lengre, ser meg nesten ikke speilet, klærne driter jeg i, og går med jogge-klær, går aldri å handler klær lengre, spiser ikke så masse, vet ikke hva jeg skal tenke/gjør, redd fot å ta feil valg, liker mest å sove, føle jeg har mistet meg selv......... Kan noen vær så snill å hjelpe meg? Hvem kan jeg snakke med? Hvor kan jeg få hjelp?(jeg er ikke gal, jeg er oppegående, men finner ikke meg selv...)

Anonymous poster hash: 40ceb...3df

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

For meg høres du deprimert ut. Du har mange symptomer på det. Har psykologen din sagt noe om det til deg? 

 

Jeg ser at det er mange ting som surrer i hodet på deg nå. Prøv å sortere litt. Hva er ting du kan gjøre noe med? Hva kan du legge på deg selv, og hva er andres ansvar?

 

Du er i en alder da det er vanlig å løsrive seg fra foreldrene sine. Jeg tror du skal gjøre det mer enn i fysisk forstand (flytte ut), du bør også gjøre det psykisk. Greit, pappaen din har aldri vært tilstede for deg, ikke gitt deg gaver eller vist at han har brydd seg. Kommer det til å endre seg? Neppe. Det er en stor sorg, jeg vet, jeg har hatt de samme tankene og sorgen selv. Men da det gikk opp for meg at om jeg selv legger slutter å legge så stort fokus på det, så vil det heller ikke ta så stor plass i mitt liv. Savnet etter en bedre barndom er der innimellom ennå, men barndommen er over, den kan jeg ikke gjøre noe mer med. Det jeg derimot -kan- gjøre noe med, er hvordan jeg vil leve livet mitt fremover.

 

Tenk over om kjæresten din faktisk er godt for deg. Gir det deg noe å være sammen med ham? Er det bekymringer eller gleder? Er han en du kan snakke med og stole på, eller bryr han seg lite om hvordan du har det? 

 

Så bør du tenke over hvilke krav du setter til deg selv når det gjelder skole, trening, jobb og andre ting i livet ditt. Hva er viktig nå? Om du mener du ikke får rett oppfølging på skolen når det gjelder lærevansker, syns jeg du skal snakke med helsesøster og/eller faglærer om dette. Dette er noe som kan rettes på, og du må selv ta initiativ. Ingen ting ordner seg av seg selv. Om du har vanskelig for å snakke direkte til noen, sett deg heller ned og formuler et brev der du forklarer hva du sliter med og hva du ønsker hjelp til. Du vil føle en mestringsfølelse når du får disse tingene på plass. Prøv så godt du kan å fullfør skolen. Du vil slite enda mer om du dropper ut av videregående. Da blir veien straks mye lengre for å komme seg til gode jobber senere. Prioriter å få orden på skolesituasjonen.

 

Når det gjelder trening: hva er motivasjonen din for å trene? Å se bra ut? Være i form? Delta på et lag? Det er sunt med fysisk aktivitet, men du kan redusere treningen eller finne en annen aktivitet som gjør mer for helsen din. Husk helse er også psykisk helse! Mange liker å gå tur, gjerne i skog og mark eller på fjellet. Da lufter man hodet samtidig som man beveger kroppen. Gjør aktiviteter som ikke føles som trening. Ikke gå på styrketrening om det ikke gir deg noe å løfte vekter. Prøv heller å begynn med klatring eller svømming istedet, om det er noe du liker. Yoga kan også være bra for deg, da det er en treningsform for hele mennesket (fokus på sinnet også). 

 

Jeg har prøvd å gi deg noen tips og råd, men ofte når man er deprimert orker man ingen ting. Snakk med psykologen din om dette og hør også om det er mulig å få medisiner som hjelper. Se på alle sidene av livet ditt, både jobb og skole, men også familie, venner og kjæreste. Hvem er med på å gjøre livet ditt godt og hvem hadde du klart deg best uten? 



Anonymous poster hash: 3936c...a9f
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Meg: Jeg synes du hadde mange bra svar og jeg klarer ikke å tenke sånn selv. Men takk for alle tipsene, ble kjempe glad nå. Det med skolen har jeg gjort alt alene og prøvd å klage også å sende klage brev.... Skolen sier jeg må bare være fornøyd med at jeg få ta påbygg over 2 år...... Men jeg skal ha eksamen om 2-3 mnd.... Og jeg få nesten ingen veiledning..... Det med trening, jeg elske å trene. Men da jeg va liten nektet mamma å betale, men etter jeg fylte 18 år så begynte jeg selv. Men slet veldig mye med svimmelhet og følte jeg ikke va "tilstede". Det slet skikkelig på og legen fant ikke ut av det. Men etter et år gikk det bort og så fikk jeg nyrebekkbetennelse og måtte slutte..... Etter den betennelse har jeg fått akutt urininfeksjon som plutselig går vekk og kommer tilbake. I sommer fikk jeg også brannkopper.... Nå blør jeg rumpa.... Jeg føler helsen sliter mye på...... Det med familie, føler de er skikkelig strenge og kjefter en del. De ser bare negative nesten.... Jeg vil ikke bli som dem, og er redd får at jeg skal bli sånn....... Jeg bor hos kjeresten nå siden mammen min ville priotere søsteren min skulle få mitt rom siden hun skulle studere(hun bodde i Kristiansand før) der skulle hun bo med kjeresten noen mnd før de kjøper seg hus..... Det har gått en hel sommer allerede og de snakker om til jul...... Tingene mine eg blitt pakket vekk... Søsteren min og kjeresten betaler for å bo der og hvis jeg ødelegger det og sier jeg vil flytte hjem blir mamma sur.... Hun sier til å med at jeg må betale hvis jeg skal bo hjemme... Jeg føler alt hjemme er kleint ........ Jeg føler jeg ikke har en plass lengre..... Jeg leste i PPT papirene jeg har fra helg siden jeg va liten og der sto det allerede i barnehagen at jeg hadde tegn til depresjon..... Alle tankene mine svirrer rundt....

Anonymous poster hash: 58eb0...22a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...