Gå til innhold

Bør barn vite årsaken til skillsmisse?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Tråden -utroskap fører til problemer for mange mennesker...diskuteres om man skal fortelle barna at den ene parten har vært utro.

Jeg er i et lignende dilemma selv om det ikke er hans utroskap jeg har behov for å snakke om, det har jeg holdt skjult for mitt barn.

Årsaken til at jeg gikk: utroskap, økonomisk utroskap, svindel og løgner,

Nå er saken den at barnet spør jevnlig om hvorfor det ble slutt. Jeg har sagt i flere år at det er fordi vi er forskjellige, at vi ikke var enige.

Hun gir seg ikke med dette. Faren hadde levd over evne og satt familieøkonomien på spill, vi kunne risikert å miste hjemmet hvis jeg ikke hadde tatt grep. Dette vet ikke datteren noe om og nå har hun begynt å anklage meg for å være slem mot pappa som kastet han ut så han ikke hadde noe sted å bo! Jeg blir rimelig forbannet inni meg for at JEG skal bli den "store stygge ulven" her. Samtidig har jeg ikke noe behov for å sverte faren. MEN, det er viktig for meg at hun ikke går i hans fotspor og tror at hun kan leve over evne og ta dårlige økonomiske valg i livet. Så spørsmålet mitt er, hvordan skal jeg forsvare meg uten å sverte far? Og hva skal jeg evt si/ ikke si om bruddet?



Anonymous poster hash: 65bee...2f5
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Tråden -utroskap fører til problemer for mange mennesker...diskuteres om man skal fortelle barna at den ene parten har vært utro.

Jeg er i et lignende dilemma selv om det ikke er hans utroskap jeg har behov for å snakke om, det har jeg holdt skjult for mitt barn.

Årsaken til at jeg gikk: utroskap, økonomisk utroskap, svindel og løgner,

Nå er saken den at barnet spør jevnlig om hvorfor det ble slutt. Jeg har sagt i flere år at det er fordi vi er forskjellige, at vi ikke var enige.

Hun gir seg ikke med dette. Faren hadde levd over evne og satt familieøkonomien på spill, vi kunne risikert å miste hjemmet hvis jeg ikke hadde tatt grep. Dette vet ikke datteren noe om og nå har hun begynt å anklage meg for å være slem mot pappa som kastet han ut så han ikke hadde noe sted å bo! Jeg blir rimelig forbannet inni meg for at JEG skal bli den "store stygge ulven" her. Samtidig har jeg ikke noe behov for å sverte faren. MEN, det er viktig for meg at hun ikke går i hans fotspor og tror at hun kan leve over evne og ta dårlige økonomiske valg i livet. Så spørsmålet mitt er, hvordan skal jeg forsvare meg uten å sverte far? Og hva skal jeg evt si/ ikke si om bruddet?

Anonymous poster hash: 65bee...2f5

Hvordan er kontakten din med far? Jeg hadde nok bedt ham forklare med egne ord. Ikke sånn at hun blir sint på ham, men nok til at hun forstår at voksne noen ganger er såpass uenige om viktige ting, at det ikke går an å bo sammen.

Anonymous poster hash: 3fdcc...682

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det synes jeg ikke. De kan få vite at det ikke fungerte mellom mor og far lenger, og at de er bedre foreldre for barna hver for seg enn om de bor sammen.

Man skal ikke blande barna inn i sine egne problemer. Utroskap, pengetrøbbel eller what not er en sak mellom de voksne, ikke noe barna skal måtte tenke på.



Anonymous poster hash: 2ee6b...36d
  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kommer veldig an på alderen til barnet synes jeg. Jeg tror jeg var 18 før jeg fikk vite nøyaktig hvorfor foreldrene mine skilte seg (jeg var 3 eller 4 når det skjedde). Hvis barnet ikke er gammel nok til å forstå ville jeg holdt på den gamle forklaringen. Det kan jo også være greit å diskutere dette med faren først kanskje? Slik at han også kan forklare seg og i teorien er ingen "den store stygge ulven". Hvis han ikke er interessert i dette foreslår jeg at du forklarer det så ordentlig og "teknisk" som mulig, uten å si noe direkte negativt om faren og blande inn følelser. Greit å øve på hva man skal si, kanskje sette opp noen punkter i hodet slik at det ikke sklir ut i kritikk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor gammel er hun? Barn skal ikke blandes inn i familieproblemer, men det er lettere for en 16åring å forstå økonomi enn en på 7. Du trenger ikke utbrodere hele saken, men f.eks nevne at enkelte viktige ting må man være enige om for at forholdet skal fungere.



Anonymous poster hash: f3389...099
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Barnet trenger ikke å få vite at pappa har driti seg ut, og heller ikke å oppleve at mor baksnakker far på denne måten. Det kan skape mistillit til begge foreldre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Problemet er vel viss far forteller at det er synd på han fordi mor kastet han ut, og så videre.

Om barnet engasjerer seg i dette, og det har gått så langt at barnet anklager moren for det ene og det andre, da er det ryddigere å legge noen fakta på bordet enn å la ungen spinne videre på sine egne antagelser. Tilpasset ungens alder, selvsagt.

"Nå er det sånn, vennen, at egentlig var jeg veldig glad i pappan din. Men så gjorde pappa en del dumme ting. Han hadde andre kjærester i tillegg til meg, og brukte opp veldig mye penger på tull som gjorde at vi ikke hadde penger til ting vi trengte. Jeg skulle ønske det ikke var sånn, men han valgte jo selv å gjøre det sånn. Jeg vet du er glad i pappa, og det er kjempefint. Jeg vil at du skal fortsette å være det. Men jeg greide ikke å fortsette å være glad i han etter det som skjedde."

Det er ikke å baksnakke, det er å klarlegge.

Og noen ganger kan det være mer nyttig enn fortielser!

Det er jo tydelig at ungen ikke er fornøyd med de svarene som har vært fram til nå.

Jeg tror det også kan gi traumer for et barn om det oppfatter situasjonen sånn at mor uten videre, og uten egentlig grunn, hiver ut far.

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var 8 når mine skilte seg, og jeg fikk vite hvorfor med en gang egentlig. Moren min baksnakket pappa hele tiden, og de skiltes vel fordi pappa spilte vekk alle pengene våre og hadde masse betalingsanmerkninger og fikk ikke lån. Er ikke morsomt å høre slikt selvfølgelig, det får jo hele oppveksten min til å høres ut som en skikkelig stor tragedie.

Skjønte jo selvfølgelig ikke så mye den gang, men husker jeg slet litt med mistillit da mamma sa mye stygt om pappa og at han kom å ta pengene mine... I dag er jeg mest glad i faren min liksom, men den gangen visste jeg ikke hva som var sannheten.

Det spørs jo veldig hvor gammel datteren din er, men utroskap og slikt ville nok knust meg om jeg fikk høre at en av mine foreldre sank så lavt. Ville nok bare holdt meg til at faren var økonomisk uansvarlig, og at dere kranglet veldig ofte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

barn, i alle aldre, vet mer enn voksne tror. Langt mer. Og de svarene barnet ikke får fortalt lager de rett og slett selv.

I dette tilfellet så har nok ikke jenten diktet opp at mamma er fæl som kaster pappa ut og stakkars stakkars pappa som bare er så glad i jenten sin og det er så synd på han. Dette har hun nok hørt fra et sted antar jeg.

For å svare på spørsmålet ditt, så ja, jeg synes man burde si grunnen på en aldersadekvat måte. Når barnet er 18 år synes jeg de skal få vite hele sannheten.

Foreldre er ikke supermennesker som ikke gjør feil. Tvert imot, man feiler hele tiden. Hele poenget med livet er å lære av våre feil. Jeg synes ikke det er riktig at en mor skal måtte tie i 15 år om grunnen til skilsmisse slik at barnet vokser opp og misliker mor elelr hater henne for å ha splittet familien, når det i realiteten var far som valgte familien bort.



Anonymous poster hash: 19909...452
  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Honeypuff_1992

Jeg skjønner at det er provoserende når du blir seende ut som den "store stygge ulven" utad, og datteren din beskylder deg for å være slem osv. For meg virker det som om rettferdighet er en verdi som er viktig for deg, og det er jo urettferdig å bli beskyldt for å være noe man ikke er.

Jeg synes du skal ha skryt for at du har klart å være så diplomatisk hittil. Det synes jeg er stort gjort av deg! Jeg lurer i likhet med andre her i tråden på alderen til datteren din?

I utgangspunktet så er jeg opptatt av at barn skal holdes, så godt det lar seg gjøre, utenfor foreldres konflikter. Dette bør være mellom foreldrene er min mening. Det skal ganske mye til for at barn bør blandes inn i slike konflikter og bør fortelles hvorfor mor og far er uvenner. Men, igjen.. Er hun i midten eller slutten av tenårene så gjør det kanskje ting enklere ift. forståelse.

Er det noen andre du kan rådføre deg med, eller eventuelt lufte tankene dine til? Familievernkontoret? Psykolog? Det må jo være forferdelig slitsomt å gå med alle disse tankene selv..

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for utfyllende og godt svar Themis. Hun drev på en tid tilbake og syntes synd på faren sin som ikke eide sin egen bolig og måtte flytte så ofte, hun antok at jeg FIKK leiligheten av faren hennes. Da fortalte jeg henne at jeg hadde betalt han for det. Hun er ni år og en smart jente. Vi skiltes da hun var tre, og vi kranglet aldri. Selve bruddet gikk stille og rolig for seg.



Anonymous poster hash: 65bee...2f5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter min mening skal man tilpasse sannheten til barna, så jeg synes det var veldig bra svart å si at det skjedde fordi dere var forskellige og uenige.

Hvis barnet spør om igjen og om igjen om årsaken til skilsmisset kan det være at hun trenger et svar med mer konkret innhold og oppfatter det du har sagt som altfor vagt eller føler at du skjuler henne noe (siden du vil beskytte henne fra sannheten).

Det kan også være at noen har fortalt sin side av historie hvor du framstår som "den slemme". Det ser åpenbart ut at hun har hørt det av noen det siden hun anklager deg for å ha kastet ham ut så han ikke hadde noe sted å bo på. Eller er det noe som hun selv ha konkludert med? Kan hun ha hørt en krangel mellom dere eller noen voksne snakke sammen?

Jeg synes ikke barna skal bli involvert og vite alt, dette er en voksen sak, og det å kunne vite hvor mye pappa har sviktet kan ha sterke, negative psykiske konsekvenser på henne, i likhet med det å tro at du har sviktet henne. Så jeg forstå godt at det er et delikat dilemma for deg nå.

Ingen av foreldrene skal fremstå som "den slemme" overfor barna, men det er ganske uretferdig at du gjør det...

Så det ser ut som hun trenger å få en samtale med begge foreldre (om det er mulig) hvor dere i forkant er blitt enige om hva dere skal si.

Det kan dere få veiledning på hos en psykolog/terapeut/familiekontor. Dere kan til og med etter veiledningstimen få barnet til å snakke om det med terapeuten slik at ikke noe forblir uklart for henne.

Det at barna er modne nok til å forstå ting betyr ikke nødvendigvis at de skal takle å vite det. Derfor er det noen ting som de ikke behøver å vite, synes jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest norah

Takk for utfyllende og godt svar Themis. Hun drev på en tid tilbake og syntes synd på faren sin som ikke eide sin egen bolig og måtte flytte så ofte, hun antok at jeg FIKK leiligheten av faren hennes. Da fortalte jeg henne at jeg hadde betalt han for det. Hun er ni år og en smart jente. Vi skiltes da hun var tre, og vi kranglet aldri. Selve bruddet gikk stille og rolig for seg.

Anonymous poster hash: 65bee...2f5

Jeg tror det finnes utrolig mange måter å endre hennes oppførsel og oppfatninger på som ikke innebærer å svikte så totalt som forelder at man faller for fristelsen å komme i et bedre lys ved å fortelle om saksforhold et barn faktisk ikke skal behøve å forholde seg til.

Du kan spørre henne aller først hvor hun får disse oppfatningene fra(høyst sannsynligvis far) - og så ta det opp med ham. Ikke henne.

Det er alltid den ansvarlige forelderen som får gjennomgå mest. Hvorfor? Jo - fordi hun har tillit til at du aldri vil svikte henne, og da tør hun teste en masse grenser.

Det handler ikke om at far er yndligsperson og "uskyldig", det handler om at når barn føler seg forlatt og såret så er det mye lettere om noen voksne har "skylda", da er det jo ikke hennes feil at pappa er så lite tilstede eller ikke mestrer livet slik andre pappaer gjør.

Hun tror ikke nødvendigvis at du har skyld, men hun leter etter måter å takle det på - og du vurderer seriøst å ta fra henne sine mekanismer.

Om du forteller henne sannheten på den måten synes jeg du svikter henne.

Men du kan selvsagt finne måter å oppklare for henne at her er det saksforhold hun henger seg opp i som ikke stemmer, uten at du tar det noe videre derfra.

Dette blir et spørsmål om du først og fremst er ute etter å hjelpe henne å komme videre, eller å hjelpe deg selv.

Veldig sjeldent er et menneske gullfunn fra dag 1 og så "plutselig vips" bedriver de massiv utroskap, økonomisk utroskap og er fullstendig på bærtur. Du valgte få barn med denne mannen - du valgte bli sammen med ham - og du kan rett og slett ikke innvie deres barn i en såpass dysfunksjonell voksenverden bare fordi du vil fremstå bedre for barnet.

Hun vet nok at her har pappa gjort noe dumt han også(i tillegg til hva hun tror om deg) - men hun vil nok egentlig bare ha bekreftelse på at han ikke dro fra henne og forlot henne, og løsningen på det er faktisk at alt er "mammas feil". Du er jo den som er der.

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvem av dere like å bli løyet til som barn?

Vi skal beskytte ungene våre mot det som er vondt, men vi kan ikke pakke de inn i bomull og bobleplast!

Det er ikke moren som har sviktet, det er han som var utro, svindlet, løy og var økonomisk uansvarlig.

Jeg mener over hode ikke at moren skal kaste skit på faren, men noen korn med sannhet er mye bedre enn fortielse og løgn!

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for utfyllende og godt svar Themis. Hun drev på en tid tilbake og syntes synd på faren sin som ikke eide sin egen bolig og måtte flytte så ofte, hun antok at jeg FIKK leiligheten av faren hennes. Da fortalte jeg henne at jeg hadde betalt han for det. Hun er ni år og en smart jente. Vi skiltes da hun var tre, og vi kranglet aldri. Selve bruddet gikk stille og rolig for seg.

Anonymous poster hash: 65bee...2f5

Fortell "det er veldig mye om bruddet jeg ikke vil fortelle deg før du er voksen, men jeg var aldri slem mot faren din. Når man er voksen er det ingenting som er gratis "

Anonymous poster hash: 27f9d...75a

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Jeg tror det finnes utrolig mange måter å endre hennes oppførsel og oppfatninger på som ikke innebærer å svikte så totalt som forelder at man faller for fristelsen å komme i et bedre lys ved å fortelle om saksforhold et barn faktisk ikke skal behøve å forholde seg til.

Du kan spørre henne aller først hvor hun får disse oppfatningene fra(høyst sannsynligvis far) - og så ta det opp med ham. Ikke henne.

Det er alltid den ansvarlige forelderen som får gjennomgå mest. Hvorfor? Jo - fordi hun har tillit til at du aldri vil svikte henne, og da tør hun teste en masse grenser.

Det handler ikke om at far er yndligsperson og "uskyldig", det handler om at når barn føler seg forlatt og såret så er det mye lettere om noen voksne har "skylda", da er det jo ikke hennes feil at pappa er så lite tilstede eller ikke mestrer livet slik andre pappaer gjør.

Hun tror ikke nødvendigvis at du har skyld, men hun leter etter måter å takle det på - og du vurderer seriøst å ta fra henne sine mekanismer.

Om du forteller henne sannheten på den måten synes jeg du svikter henne.

Men du kan selvsagt finne måter å oppklare for henne at her er det saksforhold hun henger seg opp i som ikke stemmer, uten at du tar det noe videre derfra.

Dette blir et spørsmål om du først og fremst er ute etter å hjelpe henne å komme videre, eller å hjelpe deg selv.

Veldig sjeldent er et menneske gullfunn fra dag 1 og så "plutselig vips" bedriver de massiv utroskap, økonomisk utroskap og er fullstendig på bærtur. Du valgte få barn med denne mannen - du valgte bli sammen med ham - og du kan rett og slett ikke innvie deres barn i en såpass dysfunksjonell voksenverden bare fordi du vil fremstå bedre for barnet.

Hun vet nok at her har pappa gjort noe dumt han også(i tillegg til hva hun tror om deg) - men hun vil nok egentlig bare ha bekreftelse på at han ikke dro fra henne og forlot henne, og løsningen på det er faktisk at alt er "mammas feil". Du er jo den som er der.

Jeg er helt enig med deg. Jeg tenker at her kan du TS si at mamma og pappa passet ikke til å bo sammen, men at det er en sak mellom de voksne og at når hun selv er voksen kan dere evt snakke om det - hvis hun fremdeles ønsker å vite mer. Så kan du heller ta en alvorsprat med hennes far om hvor negativt det er for barn å bli dratt inn i voksenkonflikten, hvis det er det han holder på med, evt at han blir mer forsiktig hvis det handler om at hun har fanget opp ting hun ikke skulle få med seg. Barn har hverken krav på eller behov for å vite "alt" om foreldrenes liv og det må de lære seg å respektere. Å involvere din datter ytterliger i voksenkonflikten vil uansett ikke hjelpe henne å slå seg til ro; tvert i mot gir det barnet kun vonde følelser. Det vet jeg dessverre av egen erfaring.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville sakt noe så nøytralt som "jeg er veldig glad i deg og hadde aldri gått i fra pappaen din og ødelgt familien din utem at det var gode grunner for at jeg og papp ikke burde være sammen. Jeg håper du kan klare å stole på meg og vite at jeg og pappa har det bedre hver for oss selv om pappa kanskje mener noe annet akkurat nå".

Med mindre barnet er over 16 år ville jeg unngått å fortelle. Men jeg ville tatt med far til familievernkotoret og snakka om hva man snakker med barn om. Snur han barna mot deg og involverer dem i voksenproblemer er det ikke sikkert så mye samvær med pappa er ok.

Anonymous poster hash: 8f27a...922

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...