Å stole på noen igjen etter utroskap

[AnonymBruker]

Han var verdens fineste mann. Vi var verdens fineste forhold. Verdens sterkeste forhold, tenkte jeg. Han var de klareste blå øynene, det fineste, tryggeste smilet. Han var armen som vekket meg om natten for å trekke kroppen min inntil sin. Han var grunnen til at jeg aldri vant en eneste runde Yatzy eller Vri Åtter. Jeg var en del av familien hans, han en del av min, vi var nær forlovet og ville gifte oss. Faren hans ville se meg med nevøen hans på armen og si "den ungen kledde du". Hadde mange gode år bak oss som kjærester. Hadde en sterk vennegjeng rundt oss, navnene våre stod på samme postkasse. Han kom fortsatt hjem fra jobb, kysset meg ømt og vi hadde oss på kjøkkenet. Vi fortalte hverandre at vi elsket hverandre hver eneste dag, og vi mente det. Drømte om eget hus. To unger maks, sa jeg. Atten, sa han. Jeg var så forelsket, så trygg og så lykkelig. Vi gjorde hverandre lykkelige.

Så var han utro. Han hadde vært borte 1 uke. Kom hjem en dag, oppløst i tårer. Fortalte meg alt, jeg gråt og sa han ikke elsket meg lenger. Han gråt, skrek at han gjorde det og gikk. Helt fra utenfor Ring 3 og ned til Jernbanetorget med tårene som strømmet nedover kinnene. Det var en enkel glipp i fylla. Men det var mer enn det. Det var 6 øl og noen shots med Sambuca for årevis med kjærlighet, for familiene våre, vennene våre, leiligheten vår, for meg. Leiligheten ble sagt opp, eiendeler fordelt. Den jævla sofaen vi hadde forhandlet om i 2 timer på IKEA ble stående på et lager. Jeg flyttet hjem til hjembyen min. Gikk ned 20 kg på et halvår, klarte ikke spise, klarte ikke tenke.

Han var kald, utrolig kald. Begynte et halvveis forhold med henne han var utro med. Den blonde bartenderen. Min rake motsetning. Ga faen. Lå inntil henne om nettene. Jeg kom ikke gjennom. Ville tilgi, men han ville ikke bli tilgitt. Lot meg heller ikke være i fred. Det var gråtende telefonsamtaler begge veier, utallige forsøk på å kutte kontakten, alltid fant vi tilbake i hverandres armer. Gråt, hadde sex, lo mellom tårene, holdt inntil hverandre og ville ikke slippe. Det var så lett å fremkalle følelsene. Vi kunne trykke på en knapp og være tilbake i en epleåker, tilbake i en trehytte, tilbake i et fremmed land på et blikktak. Han gråt over det han hadde ødelagt. Jeg gråt over mannen jeg hadde elsket. Vi gråt over det uskyldige som aldri ble uskyldig igjen, det rene som aldri ble rent. Så var det tilbake til henne, tilbake til meg. Tilbake til henne igjen. Tilbake til meg. For ham må jeg ha vært hjemmet som brant til grunnen. Jeg må ha vært ruinene du returnerer til for å dyppe hendene i asken, for å forsikre deg om at det faktisk brant. For å forsikre deg om at det du engang hadde, det er ikke der lenger.

Til slutt, i mars, en apatisk samtale. Det hadde vært stille i over 1 måned. Telefonen ringte og der var pusten hans i røret. Det var ingenting han ville si, ingenting han ringte meg for. Han ville bare ringe. Det var ulikt ham, alltid så kjapp i replikken, alltid så vittig, alltid så sindig. Tilslutt kom det. Etter en time med stillhet. "Dette er den siste samtalen, jeg vil ta livet mitt". Det var ikke tull. Det var ikke for å skremme meg. Det var hundre prosent, ren, pur "jeg har ingenting igjen". Jeg ringte familien hans, fikk ham innlagt.

Og her sitter jeg. 10 måneder er gått siden jour-j. 20 kilo lettere, 50 000 kr fattigere, strippet for tillit. Til ham, til meg selv, til kjærligheten. Det har vært 10 turbulente måneder. Snille meg, flinke meg, som alltid har gjort alt rett, har tatovert meg over ribbena. Det føltes så rart at det innvendige arret skulle være så usynlig på utsiden. Men han er trygg nå. Ikke min, men trygg.

Og jeg tenker: hvor skal jeg gå nå? Frem eller tilbake? En ting består: uansett hvor jeg går, så vil jeg halte.

Anonymous poster hash: 3eb38...2c2

[FMBLys]

Det beste for deg er nok å gå videre uten kontakt med han, selv om jeg forstår at det er vanskelig. Å ha jevnlig kontakt med han, uten at det blir dere vil til slutt ødelegge deg. Ville han ta livet ditt fordi han ikke vil være uten deg? Det er merkelig at han ikke er sammen med deg hvis du var villig til å tilgi.

Håper det går bra med deg , klem

[AnonymBruker]

Her ser man det igjen. Folk lar alt gå så til de grader til helvete pga et uskyldig pul.

Jøss, altså.

Anonymous poster hash: 9dce1...15e

[_Malene]

Her ser man det igjen. Folk lar alt gå så til de grader til helvete pga et uskyldig pul.

Jøss, altså.

Anonymous poster hash: 9dce1...15e

Faktisk litt enig...

[Gjest Jon Are]

føler med deg. du virker som godt og fint menneske. dessverre tror jeg den mannen vil ødelegge livet ditt. han har nok med seg selv og sine problemer. du vil nok finne en tryggere og mer stabil mann. i det lange løp er det bedre enn en følelsesmessig berg og dalbane. klem til deg.

med hilsen fra:

jon are

[AnonymBruker]

Skjønner det er utrolig vanskelig å ha tillit til noen som har gjort noe slikt, og for å være helt ærlig så forstår jeg ikke hvordan enkelte klarer å være utro i fylla. Altså, ja, de har drukket jææævlig mye, men hvor mye promille trenger man for å glemme at man har kjæreste? Jeg ser for meg at man må være sørpe dritings, og da funker jo verken det ene eller det andre...

Anonymous poster hash: 70a33...037

[AnonymBruker]

tror kanskje dere begge tok litt vel på vei i utgangspunktet. Ikke for å sparke deg når du ligger nede. Men det kan kanskje være lærdom til en evt neste gang?

Man kan tilgi utroskap, det er ingen universell lov som sier man ikke kan det. Det er kun dere to som kan finne ut av det. Vi alle gjør feil. Mannen hadde både baller og anstendighet nok til å være ærlig med deg om det, det er jo virkelig mangelvare spør du meg. FOR en kvalitet! tenk å være menneskelig, drite på draget, men samtidig klare å være ærlig mot den man elsker. Beundringsverdig.

Alt etter det høres ut som snøballeffekt delux.

Rådet mitt er å snakke sammen.
Jeg savner deg og det vi hadde. Jeg elsker deg. Jeg tenker på deg. Jeg bryr meg om deg. Jeg trenger deg. Jeg kommer alltid til å være her for deg.

Kjærlighet fungerer dårlig når det er betingelser inne i bildet. Som.. Jeg elsker deg, hvis du ikke gjør sånn og sånn. Jeg bryr meg om deg, hvis du blir frisk og oppfører deg slik og slik. Jeg kommer alltid til å være her for deg, så lenge du ikke gjør sånn og sånn

Om kjærligheten er der, go for it. Dette kan ordnes opp i. Jeg er iallefall rimelig trygg på at den fyren aaaaldri finner på å være utro igjen. Straffen for han har vært brutal kan man glatt si.

Ring han du
Dette kan få en lykkelig slutt vet du

Anonymous poster hash: a3a40...818

[Lillemø]

Utrolig rørende skrevet. Håper det går bra med deg.

[altflyter]

Jeg har blitt utsatt for utroskap, Jeg valgte å ikke gå fra ham. Jeg prøvde å glemme, prøvde å tilgi, men det endte til slutt opp med brudd. Jeg ønsket virkelig at det skulle fungere, men et forhold er bygget på tillit, og for meg var det tillitsbruddet for stort til å klare å glemme eller tilgi

Men vi har alle forskjellige måter å håndtere ting på... Følg magefølelsen. Den har stort sett rett. Hadde jeg fulgt min egen, hadde jeg avsluttet forholdet der og da.

[Gjest Castielz]

Jeg hadde aldri tilgitt utroskap, det er det ultimate svik, og viser hvem en person er.

[AnonymBruker]

Jeg tror dét at jeg tok det så dårlig når jeg fikk nyhetene, ble fullstendig irrasjonell og i sjokk, gjorde at den snøballen du snakker om begynte å rulle. På én måte ble det et dobbeltsidig svik på den måten; jeg var sviktet fordi han hadde valgt meg bort, og han var sviktet fordi han trengte meg da, mer enn noen gang. Elsk meg når jeg ikke fortjener det.

Om det kan ordnes opp i? Jeg tviler... Han har fått så mange sjanser, såret både henne og meg utallige ganger selv om det nå virker som hun er ute av bildet for godt. Det siste jeg hørte var at hun ville ta det et steg videre, og at han ikke kunne fordi han hadde følelser for meg. Det var i februar. Han er ærlig med meg, alltid, men jeg tør ikke lenger spørre om hun fortsatt er der. Vil helst bare lukke øynene når jeg treffer ham, kjenne lukten av ham når jeg er nær ham, hendene hans rundt livet, ikke tenke på henne. Jeg tror han fikk sjokk også: han hadde nok aldri sett for seg at han skulle gjøre det, noen gang. Det rørte nok ved kjernen i hvem han er, jeg tror han gikk inn i en identitetskrise rett og slett. Samtidig var hun der for ham når han trengte det. Hun var utro mot sin kjæreste også, de gikk nok igjennom det samme. Lente seg på hverandre.

Familien min og vennene mine er lei. Lei av å se meg så knust, lei av å se meg så tung. Vil ikke se oss sammen mer, vil ikke ha ham i livet mitt. "For din skyld", sier de. "For hvem sin skyld?" tenker jeg. Alle drømmene vi hadde blir mindre ekte på den måten. Å se denne gutten i dypt øynene på bryllupsdagen og samtidig vite at familien min sitter på benkeradene og rister på hodet? Jeg vet ikke. Det er vanskelig å takle at det ikke gikk som jeg ville det skulle gå, og at det er uopprettelig nå.

Og ja: du har rett. Jeg savner deg og det vi hadde. Jeg elsker deg. Jeg tenker på deg. Jeg bryr meg om deg. Jeg trenger deg. Jeg kommer alltid til å være her for deg...

Anonymous poster hash: 3eb38...2c2

[AnonymBruker]

Skjønner situasjonen din ts. Jeg går og i en berg og dalbane følelsesmessig.. Med en jeg ikke vet om blir sammen med eller ikke. Men alt slik, gjør at jeg ikke slipper helt inn lykkefølelsen av forelskelsen.. Man vet bare at den ene må være utro finne en annen eller at det ikke er noen følelser. Synes verden er svært lite spennende slik sett. Uansett, han var ærlig, ville ikke leve uten deg. Uansett om familien rister på hodet som du skriver, skal det få stoppe dere?

Anonymous poster hash: 81ee5...404

[AnonymBruker]

Jeg tror dét at jeg tok det så dårlig når jeg fikk nyhetene, ble fullstendig irrasjonell og i sjokk, gjorde at den snøballen du snakker om begynte å rulle. På én måte ble det et dobbeltsidig svik på den måten; jeg var sviktet fordi han hadde valgt meg bort, og han var sviktet fordi han trengte meg da, mer enn noen gang. Elsk meg når jeg ikke fortjener det.

Om det kan ordnes opp i? Jeg tviler... Han har fått så mange sjanser, såret både henne og meg utallige ganger selv om det nå virker som hun er ute av bildet for godt. Det siste jeg hørte var at hun ville ta det et steg videre, og at han ikke kunne fordi han hadde følelser for meg. Det var i februar. Han er ærlig med meg, alltid, men jeg tør ikke lenger spørre om hun fortsatt er der. Vil helst bare lukke øynene når jeg treffer ham, kjenne lukten av ham når jeg er nær ham, hendene hans rundt livet, ikke tenke på henne. Jeg tror han fikk sjokk også: han hadde nok aldri sett for seg at han skulle gjøre det, noen gang. Det rørte nok ved kjernen i hvem han er, jeg tror han gikk inn i en identitetskrise rett og slett. Samtidig var hun der for ham når han trengte det. Hun var utro mot sin kjæreste også, de gikk nok igjennom det samme. Lente seg på hverandre.

Familien min og vennene mine er lei. Lei av å se meg så knust, lei av å se meg så tung. Vil ikke se oss sammen mer, vil ikke ha ham i livet mitt. "For din skyld", sier de. "For hvem sin skyld?" tenker jeg. Alle drømmene vi hadde blir mindre ekte på den måten. Å se denne gutten i dypt øynene på bryllupsdagen og samtidig vite at familien min sitter på benkeradene og rister på hodet? Jeg vet ikke. Det er vanskelig å takle at det ikke gikk som jeg ville det skulle gå, og at det er uopprettelig nå.

Og ja: du har rett. Jeg savner deg og det vi hadde. Jeg elsker deg. Jeg tenker på deg. Jeg bryr meg om deg. Jeg trenger deg. Jeg kommer alltid til å være her for deg...

Anonymous poster hash: 3eb38...2c2

Begynner å grine av å lese dette. Håper dere finner sammen igjen

Anonymous poster hash: b1ead...561

[FMBLys]

Det er kanskje nå han trenger deg mest av alt, hvis du elsker han , så vis at du ønsker æ være der for han

[AnonymBruker]

Hvis du ikke klarer deg uten han, så ville jeg tatt kontakt med han nå. Kanskje det kan komme noe godt utav at du er der for han nå som han er syk.

Anonymous poster hash: 7b6cd...be6

[AnonymBruker]

Er egentlig helt sjokkert over hvor få svar som "hvor naiv går det an å bli?!" og "dump ham" det har vært i denne tråden. Tydelig at jeg møtte på den fine gjengen på KG

Jeg er i kontakt med ham ukentlig. Tror det er slutt med hun andre, men jeg tørr som sagt ikke å spørre lenger. Er blitt brent så mange ganger før, så ja.. jeg bare lukker øynene og håper magefølelsen har rett. Vil ikke irritere ham eller sette ham ut med spørsmålene mine og trår varsomt. Vet ikke om vi klarer flere krangler nå. Det river oss bare lenger fra hverandre.

Vi ser hverandre et par ganger i måneden: da prøver jeg å få ham ut av huset og med på noen morsomme aktiviteter uten forpliktelser. Ting jeg vet han liker; på tirsdag var det å prøve motorcross for første gang for begge to. Det ga oss noe å snakke om, og var veldig gøy.

Han vil ikke involvere seg før han er frisk, og det synes jeg er fornuftig. Jeg vil ikke presse ham, så jeg prøver å holde tekstmeldingene til et minimum og ellers la han være i fred å komme seg til hektene. Han kommer også med andre hint, som at "det er bra at du ikke dater andre", at han "alltid vil være glad i meg" og at han har ingen "tvil om at vi kan bli sterke og bra for hverandre igjen".

Problemet er vel hovedsaklig at jeg er veldig redd for å bli såret igjen. Jeg har virkelig aldri vært en som tar seg nær av forhold på den måten for, og har aldri tatt venninner seriøst når de "er redde for å bli såret". Fnyst litt av det, rett og slett. Men flere av dere som skriver til meg her, forstår vel hvordan jeg har det. Det neste er at jeg vet han er usikker på oss: usikker på om det går an å redde "oss" etter alt vi har gått gjennom. Jeg føler at hver gang vi møtes så er det nesten som en "test", og jeg blir stressa av å konstant føle det som om jeg er på jobbintervju. Det siste er at venner og familie er skeptiske. Søsknene mine støtter meg, foreldrene mine sier det er mitt valg, men man ser på dem at det ikke er det de ønsker for meg, og enkelte av venninnene mine er mildt sagt forbanna på ham og ønsker ikke treffe ham, mens andre håper det ordner seg. Jeg kan jo bare håpe at det går seg til med omgangskretsen om det går seg til med oss. Jeg skjønner jo at de gjør det ut av kjærlighet/omsorg for meg, for de var veldig glade i ham da vi var sammen og han var som en del av familien for foreldrene mine, men det hjelper meg jo ikke så mye og gjør meg ikke mindre usikker.

Vi har også sex noen av gangene vi møtes. Det føles nært og veldig riktig: litt som om alle problemene vi ikke klarer å snakke ut om akkurat nå forsvinner, og vi klarer å stole på hverandre igjen. Kanskje ikke med ord, men med kroppene våre.

Alle disse tingene, pluss dét at jeg ikke vet om det kommer til å skje eller når, er det som får meg til å lure på om det er verdt det og om vi faktisk har en fremtid sammen.

Det er vel ikke annet å gjøre enn å vente og se? Noen råd?

Anonymous poster hash: 3eb38...2c2