Kjæreste og forelskelse

[AnonymBruker]

Hva gjør en når en ikke er forelsket i kjæresten? Men så ufattelig glad i ham at du ikke klarer å være uten ham?

Jeg har alltid hatt store problemer med kjærligheten, og har aldri fått kjærester på naturlig måte. Kun gjennom nettdating og Tinder. Jeg vet ikke hvorfor jeg har så store relasjonsproblemer, men jeg har hatt mye vanskeligheter opp igjennom årene. Jeg er nok innerst inne redd for å bli såret, og helt ufattelig redd for å bli avvist.

Men nå som jeg er verdens heldigste, og har en helt fantastisk mann, så får jeg dårlig samvittighet når ikke den stormende forelskelsen er der. Jeg er at den typen som blir stormende forelsket i folk jeg ikke tør snakke med. Jeg har vært så utrolig avstandsforelsket i folk jeg ikke kjenner, og har aldri snakket med, men kun sett dem, f.eks. på jobb eller skole. Det verste er at jeg er helt stormende forelsket i dem i mange, mange år. Jeg har vært forelsket i en i åtte år, og jeg har hele tiden hatt ham i tankene mine under mitt nåværende forhold. Jeg er så lei meg for at jeg ikke har de samme følelsene som for han jeg er med nå. Og det er jo et paradoks, fordi jeg kjenner jo ikke de jeg har vært stormende forelsket i. Jeg har vært så forelsket i dem at jeg har begynt å skjelve.

Så vondt og vanskelig livet er. Jeg har ingen venner, ingen nær familie. Jeg sliter med depresjoner, og føler meg mislykket. Det fører til en negativ spiral, fordi jeg ikke ønsker kontakt med folk fordi jeg er så inderlig redd for at de skal forstå hvor mislykka jeg er. Min kjæreste er alt jeg har. Jeg har det så utrolig fint sammen med ham. Men samtidig føles det litt "feil". Som om en er sammen med en kompis. Og det er det som er så vanskelig. Når jeg har hatt guttevenner så vil de være sammen med meg. Og jeg vil jo bare ha dem som venn.

Jeg har jo vært forelsket i min kjæreste, men det kommer noen ganger i bare små glimt, og varer ikke mange dagene. Men ofte når jeg ser på ham, så synes jeg han er fin og kjekk. Men allikevel tenner jeg liksom ikke på ham, og det føles litt feil å ha sex.

Så noen ganger tenker jeg at vi har et så utrolig fint forhold, og jeg er så utrolig glad i ham. Og da gjør det kanskje ikke så mye at jeg ikke har vært stormende forelsket i ham. Fordi det vi har sammen, båndet vårt, er mer enn forelskelse... men så gnader det inni meg, det at jeg ikke er stormende forelsket i ham, og jeg får dårlig samvittighet, og føler jeg må skjule noe for hans familie, og jeg føler meg falsk. Jeg føler jeg bruker ham, jeg føler han fortjener bedre, og når vi er sammen føler jeg at jeg ser ting litt på "avstand", at det f.eks. ikke er jeg som sitter eller gjør de tingene.

Jeg skulle ønske at livet var lekende lett. Men de fleste ganger har jeg som sagt vært lykkelig og følt jeg hadde alt med min kjæreste, men allikevel så kommer ofte tankene om den store kjærligheten som overskygger det hele. Selv om jeg aldri har hatt det bedre sammen med noen andre enn min kjæreste.

Anonymous poster hash: 61ccc...a6c

[AnonymBruker]

Jeg tenkte først er det så farlig om du ikke er stormende forelska, da du skriver du er ufattelig glad i han.

Når du derimot skriver at det føles feil å ha sex, så tviler jeg på forholdet deres vil fungere.

Du kan ikke tvinge deg til å ha pliktsex med han resten av livet, og sex er tross alt mye av limet i et forhold.

For min del er ikke stormende forelskelse avgjørende, så lenge man er tiltrukket av og veldig glad i og har dypere følelser for den man er sammen med. Men at man tenner på vedkommende er et kriterie.

Ellers er det jo bare en venn egentlig...

Anonymous poster hash: 06005...c6b

[mlilja]

Jeg tenkte først er det så farlig om du ikke er stormende forelska, da du skriver du er ufattelig glad i han.

Når du derimot skriver at det føles feil å ha sex, så tviler jeg på forholdet deres vil fungere.

Du kan ikke tvinge deg til å ha pliktsex med han resten av livet, og sex er tross alt mye av limet i et forhold.

For min del er ikke stormende forelskelse avgjørende, så lenge man er tiltrukket av og veldig glad i og har dypere følelser for den man er sammen med. Men at man tenner på vedkommende er et kriterie.

Ellers er det jo bare en venn egentlig...

Anonymous poster hash: 06005...c6b

Tenkte det samme ☝

[AnonymBruker]

Dt er jo forsket på dette med at forelskelsen går over. Det skjer jo med alle. Tror den vanligste tiden å være forelsket er 3 mnd til ett år og etter det så dabber forelskelsene av. Forståelig nok, fordi hjernen pumper ut utrolig mye kjemikalier når man er forelsket, og det kan man jo ikke ha/gjøre resten av livet

Anonymous poster hash: 5942b...1be

[AnonymBruker]

Det er slutt med kjæresten nå. Men jeg har så dårlig samvittighet. Jeg er så utrolig glad i ham, og det gjør vondt å tenke på å ikke ha kontakt med ham. Samtidig føltes forholdet litt feil, og at det var et "spill for galleriet". Det er ikke lett å få seg kjæreste, og jeg har alltid ønsket meg det. Vi var sammen i flere år, og når jeg møtte ham, så jeg liksom meg selv utenifra, og jeg tente ikke på ham. Jeg skjønner ikke følelsene mine. Jeg kan ikke leve uten ham heller. Når jeg ser ham på bilder så synes jeg han er kjekk og søt. Jeg liker å ligge naken inntil ham og holde rundt ham. Jeg liker alt ved ham.

Men jeg har alltid hatt vanskeligheter med kjærlighet. Jeg har være vært forelsket i folk jeg ikke kan få, de uoppnåelige, og jeg tør ikke kontakte dem. På den måten lever jeg i en forestilling om at vedkommende er egentlig den store kjærligheten. Men jeg kjenner jo ikke vedkommende.

Så han jeg var sammen med hadde alt. Men allikevel tente jeg ikke på ham. Og det å utgi seg for å være kjæresten hans føltes litt feil. Men allikevel, det er ingen andre jeg liker bedre enn å være sammen med ham. Jeg er lykkelig sammen med ham. Men samtidig har jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke elsker ham på en slik måte han fortjener. Men han er glad i meg. Og jeg er helt utrolig glad i ham, og kan ikke leve uten ham.

Jeg vet ikke hvordan det eventuelt blir å bare være venner. Da må jo sexen og nærheten utebli, og det blir på en måte litt rart det også.

Anonymous poster hash: 61ccc...a6c

[pompdelux]

Det er slutt med kjæresten nå. Men jeg har så dårlig samvittighet. Jeg er så utrolig glad i ham, og det gjør vondt å tenke på å ikke ha kontakt med ham. Samtidig føltes forholdet litt feil, og at det var et "spill for galleriet". Det er ikke lett å få seg kjæreste, og jeg har alltid ønsket meg det. Vi var sammen i flere år, og når jeg møtte ham, så jeg liksom meg selv utenifra, og jeg tente ikke på ham. Jeg skjønner ikke følelsene mine. Jeg kan ikke leve uten ham heller. Når jeg ser ham på bilder så synes jeg han er kjekk og søt. Jeg liker å ligge naken inntil ham og holde rundt ham. Jeg liker alt ved ham.

Men jeg har alltid hatt vanskeligheter med kjærlighet. Jeg har være vært forelsket i folk jeg ikke kan få, de uoppnåelige, og jeg tør ikke kontakte dem. På den måten lever jeg i en forestilling om at vedkommende er egentlig den store kjærligheten. Men jeg kjenner jo ikke vedkommende.

Så han jeg var sammen med hadde alt. Men allikevel tente jeg ikke på ham. Og det å utgi seg for å være kjæresten hans føltes litt feil. Men allikevel, det er ingen andre jeg liker bedre enn å være sammen med ham. Jeg er lykkelig sammen med ham. Men samtidig har jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke elsker ham på en slik måte han fortjener. Men han er glad i meg. Og jeg er helt utrolig glad i ham, og kan ikke leve uten ham.

Jeg vet ikke hvordan det eventuelt blir å bare være venner. Da må jo sexen og nærheten utebli, og det blir på en måte litt rart det også.

Anonymous poster hash: 61ccc...a6c

det var nok det rette..

Hvorfor fungerer ikke intimiteten, det er ikke godt å si..

For min del var det siste dråpen i begeret med min exmann, jeg klarte ikke tenne på ham og nærheten avskrekket meg fullstendig.

Men nå hadde det vært utroskap der som gjorde at jeg ikke maktet tanken lengre.

Kanskje det er noe så "enkelt" som din egen selvfølelse som gjør at du ikke kan nyte nærhet.

Har det fungert med andre? for det er jo rett og slett bare noen som er aseksuelle..