Samboer med sf...alt går i krøll

[AnonymBruker]

har mye å tenke på, og få å dele med. Trenger å lufte, kanskje få råd?

Mann 32 her. Har samboer på 32. Vi har vært sammen i 11års tid ca. Har datter, leilighet, hund og bil.

Samboer har sf, og har hatt det siden før vi ble sammen. Har vært åpen om det fra begynnelsen av. Visste ikke mye om det da... (utenom at søstra til en kamerat hadde hatt det, og hun ble visst nok "frisk" etter behandling).

Så har tiden gått...mye er lært. mange opp- og nedturer, alt som hører med. Vi er glade i hverandre, men ting er vanskelig. Det som "gnager" for mitt vedkommende er dette overdrevne fokus på kropp, trening, mat... at hun konstant føler seg feit. At hun må trene 6-7 dager i uka, og hvis det en dag skjer en endring så hun ikke får trent så klikker det jo fullstendig.

Nå er det blitt slik at jeg verken kan ta på henne, se henne naken (egentlig ikke se på henne i det hele tatt), og sexlivet er følgelig lagt dødt. Ekstra sårende er det jo at man skal gå rundt i et slikt forhold og aldri ha noen fysisk kontakt. Hvis jeg prøver å holde rundt henne, el gi henne et kyss, så skygger hun banen, hun vrir seg unna og vil ikke. Får heller aldri noe slikt tilbake. Aldri noen bekreftelse, ikke noen gode ord, ikke noen kyss, klem el stryk. Hva gjør man?

Det føles ikke for meg som om vi er kjærester lenger. Det føles som om vi er romkamerater el venner som bor under samme tak.

Har prøvd å forklare, men blir møtt med at jeg ikke respekterer henne, og at jeg må akseptere at hun ikke vil bli tatt på. Selvfølgelig skal jeg akseptere det... men hvordan skal dette ende?

Hun sier hun ikke vil det skal være slik, at hun vil ikke være feit (som hun sier). Alt hva jeg sier om at hun ser fantastisk ut, at jeg tenner på henne, at hun ikke er feit blir alltid blankt avvist.

Hun har tidligere både vært innlagt og gått til psykolog, uten nevneverdig hell. Dette er dog lenge siden. Hun går nå til fastlege (har prøvd å bli henvist til psykolog, men laaang ventetid).

Føler jo at rota til alt vondt ligger i denne sf. Og når det nå går på bekostning av hele sex og samlivet så står forholdet på stedet hvil (i beste fall). Jeg føler det litt som at jeg trenger sex for at forholdet skal fungere, mens hun trenger at forholdet skal fungere for å ha sex. Jeg vil oppriktig at forholdet skal fungere, men det virker nesten som om uansett hva vi snakker om, el vil endre, så faller det tilbake til samme smørja igjen.

Hun er alltid sliten og trøtt...det er jobb, lesing (hun tar utdanning i tillegg til jobb), ting som må gjøres i stand til neste dag... og dattera vår.

Når kl. er 20 er hun på tur i seng. Vet godt at man kan bli både sliten og trøtt av alt dette. De fleste som er i full jobb og har barn kan vel kjenne seg igjen i det, men de fleste har vel overskudd til partneren i blant?

Er tross alt i full jobb selv, og gjør husarbeid, men jeg tenner jo voldsomt på henne, og vil jo gjerne ha sex en gang i blant likevel..!

Er det noen sjeler der ute som kjenner seg igjen? Noen som har råd, vink, hva som helst?

Anonymous poster hash: c8f6f...ef3

[Betasuppe]

sf? San Francisco?

[AnonymBruker]

Hva er sf?

Anonymous poster hash: fe167...99e

[Gjest pellepirat]

sf? San Francisco?

Spiseforstyrrelse.

[AnonymBruker]

Spiseforstyrrelse.

Aha, eneste rådet jeg har er sørg for behandling

Anonymous poster hash: fe167...99e

[AnonymBruker]

Det som er vanskelig for oss med sf er at ingen som ikke har hatt det kan forstå den ambivalensen man føler angående det å bli frisk. Å bli frisk betyr å miste kontroll, og man kan føle at man mister seg selv dersom man mister spiseforstyrrelsen. Hun bør helt klart ha hjelp, men ingen kan hjelpe henne om hun ikke vil det selv.

Anonymous poster hash: 171fe...6e1

[AnonymBruker]

Det er jo ikke annet å gjøre enn å få tilfredstilt behovene dine et annet sted.

Eller så kan du dumpe henne og finne en som tar dine behov seriøst.

Anonymous poster hash: 4b75b...7e1

[Gjest Mythic]

Hun trenger behandling, og det kjapt, før dette forholdet går ad dundas. Du virker som en tålmodig, forståelsesfull og god partner, og jeg skjønner at dette er fryktelig vanskelig for dere begge. Har dere snakket om å gå i terapi sammen?

[Gjest Lille-pus]

Er det en mulighet til å bypasse det offentlige systemet og skaffe privatpraktiserende hjelp?

[AnonymBruker]

Har snakket om terapi sammen... vet ikke helt hvilken instans som er den rette, og hvor man skal henvende seg?

Å bare få tilfredstilt mine behov hos noen andre blir litt for "lettvint" løsning føler jeg. Det hjelper i alle fall ikke forholdet.

Men takk for innspill fra alle så langt.

-TS.

Anonymous poster hash: c8f6f...ef3

[AnonymBruker]

til deg.

Å ha en sf er helt forferdelig, og det påvirker nok både oss og pårørerende på ulike måter..

Du må respektere henne og sykdommen, men samtidig synes jeg hun må akseptere og respektere deg og den du er.

Jeg tror det er veldig viktig å snakke sammen, få hun til å lytte til deg, høre på det du har å si.

Lange køer i helsevesenet hjelper ikke akkurat på det heller.

Nå vet jeg ikke hvilken sf hun lider av, men kanskje du kan hjelpe henne på vei til å bli frisk.

Gi henne positive kompliment, styrk selvtilliten hennes.

Men la vær og fokuser så mye på mat/trening/kropp.

Man blir ekstremt sliten av sf, går rundt på halv tolv hele tiden, og da med barn, jobb og studier i tillegg kan jeg ikke forestille meg hvor slitsomt hun har det.

MEN det skal ikke du straffes for!

Lykke til, håper hun får hjelp snart!

Anonymous poster hash: 4c1dc...3a1

[AnonymBruker]

Det som er vanskelig for oss med sf er at ingen som ikke har hatt det kan forstå den ambivalensen man føler angående det å bli frisk. Å bli frisk betyr å miste kontroll, og man kan føle at man mister seg selv dersom man mister spiseforstyrrelsen. Hun bør helt klart ha hjelp, men ingen kan hjelpe henne om hun ikke vil det selv.

Anonymous poster hash: 171fe...6e1

Noe av det smarteste jeg har hørt om spiseforstyrrelser på lenge.

Mvh. ubehandlet.

Anonymous poster hash: 8b678...56c

[AnonymBruker]

Har snakket om terapi sammen... vet ikke helt hvilken instans som er den rette, og hvor man skal henvende seg?

Å bare få tilfredstilt mine behov hos noen andre blir litt for "lettvint" løsning føler jeg. Det hjelper i alle fall ikke forholdet.

Men takk for innspill fra alle så langt.

-TS.

Anonymous poster hash: c8f6f...ef3

Henvend dere til fastlegen hennes. Der er han/hun som må sende en henvisning videre. Jeg vet at Modum bad har gode pårørendeprogram, men det krever jo mye å få plass der og da MÅ hun være motivert.

Anonymous poster hash: 171fe...6e1

[AnonymBruker]

Det som er vanskelig for oss med sf er at ingen som ikke har hatt det kan forstå den ambivalensen man føler angående det å bli frisk. Å bli frisk betyr å miste kontroll, og man kan føle at man mister seg selv dersom man mister spiseforstyrrelsen. Hun bør helt klart ha hjelp, men ingen kan hjelpe henne om hun ikke vil det selv.

Anonymous poster hash: 171fe...6e1

Da må hun ta et valg da: miste kontroll eller miste partneren og samlivet sitt. Velger hun det første er hun veldig syk og egoistisk.

Anonymous poster hash: 1e7b3...d24

[KatyP]

Da må hun ta et valg da: miste kontroll eller miste partneren og samlivet sitt. Velger hun det første er hun veldig syk og egoistisk.

Anonymous poster hash: 1e7b3...d24

Egoistisk ja! Man blir egoistisk av en spiseforstyrrelse. Kampen om å verne om sitt eget lille helvete som føles så riktig kan gjøre en både egoistisk og sliten. Syk? Ekstremt syk. Og det er ikke bare å knipse med fingrene, prate litt om det og så er det rett på de nylagede vaflene. Dette tror jeg ts forstår. Og jeg forstår ts. Han lever med en som setter han og livet på 2.plass til fordel for en sinnsyk form for selvkontroll. Ts, du kan ikke gjøre henne frisk. Men hun har godt av en oppvekker. Av å se din frustrasjon over å glippe taket i henne og deres forhold. Hun vil få vondt ja, men det er realiteten. Har dere/hun fått henvisning av fastlegen til psykolog? Er det en mulighet at bare du får det? Slik at hvertfall du ikke ødelegges i prosessen? Modum bad har evig lang ventetid, men er hun villig til å stå på venteliste? Sjekk rundt der dere bor, evt be fastlegen om det. Ring IKS, ring ROS. Vær der for datteren deres og ikke la deg kveles av hennes spiseforstyrrelse!

Masse lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg har spiseforstyrrelser og føler at kroppen min er ekkel og greier heller ikke å bli tatt på eller ha sex. Føler meg presset og nesten voldtatt faktisk. Tenker at han umulig kan tenne på meg når kroppen min er så stygg sånn at han derfor bare må utnytte meg for å få "tømt seg".

Det som hjalp meg litt var å gå oftere ut å spise med en god trygg venninde. Å spise ute var blandt mine største skrekker, taklet ikke at folk skulle se på at jeg spiste, eller forvente at jeg spiste. Men med denne venninden så gjorde vi det sånn at hun kjøpte det jeg kunne tenke meg å smake på , til seg selv, og jeg kjøpte ingenting. Så smakte jeg på noen biter av hennes mat, og hun gjorde ikke noe big deal ut av at jeg ikke spiste, men oppmuntret meg ved å svare (kun når jeg hadde sagt at det smakte greit,hun sa ingenting om maten når jeg ikke selv kommenterte maten) "ja var det ikke godt? denne smaken kan man få i de og de type rettene også". Etterhvert så ble jeg mere trygg på å sette pris på mat og siden det bare var en bit eller to så hadde jeg heller ingenting å kaste opp igjen.
Kanskje du kan prøve det samme med samboeren din? Ikke presse hun til å spise men gjøre det innbydene for henne å smake litt etter litt, gjerne mat som er helt anderledes enn den hun er vant med eller vanligvis ser/hører om (for de har hun dårlig assosiasjon til). Og ikke gjøre noe big deal ut av det, vil hun ikke smake så vil hun ikke, men smaker hun så er det hyggelig men ikke full jubel som om hun hadde klatret med en arm opp mount everest. Jeg likte hvertfall ikke "ekstra oppmerksomhet" enten det gjaldt ang maten eller andre ting i livet. Jeg sliter fortsatt men ikke på langt nær like mye som før, og har nå kommet i den sonen hvor jeg kan klemme mennesker uten å føle meg ekkel og stygg og stakkarslig, håper å komme dit hvor jeg kan ha sex igjen etterhvert også men libidoen er jo også ueksisterende når kroppen har så mye næringsmangel og energiunderskudd så det er viktig at du tar hensyn.

Det finnes også rehabiliteringssentere rundt om kring som man søker seg til gjennom fastlegen , for de som ønsker hjelp med spiseforstyrrelsene sine. Da er man på senteret i 4 uker - 6 mnd . Gjør litt research på disse du, og legg frem brosjyrer til henne eller lignende slik at hun kan lese når hun føler or det (uten å bli presset der heller, eller at du maser på hun om hun har lest for da føler hun seg bare som en skuffelse for deg om hun ikke har lest)

Anonymous poster hash: 3f4fe...32d

[AnonymBruker]

har mye å tenke på, og få å dele med. Trenger å lufte, kanskje få råd?

Mann 32 her. Har samboer på 32. Vi har vært sammen i 11års tid ca. Har datter, leilighet, hund og bil.

Samboer har sf, og har hatt det siden før vi ble sammen. Har vært åpen om det fra begynnelsen av. Visste ikke mye om det da... (utenom at søstra til en kamerat hadde hatt det, og hun ble visst nok "frisk" etter behandling).

Så har tiden gått...mye er lært. mange opp- og nedturer, alt som hører med. Vi er glade i hverandre, men ting er vanskelig. Det som "gnager" for mitt vedkommende er dette overdrevne fokus på kropp, trening, mat... at hun konstant føler seg feit. At hun må trene 6-7 dager i uka, og hvis det en dag skjer en endring så hun ikke får trent så klikker det jo fullstendig.

Nå er det blitt slik at jeg verken kan ta på henne, se henne naken (egentlig ikke se på henne i det hele tatt), og sexlivet er følgelig lagt dødt. Ekstra sårende er det jo at man skal gå rundt i et slikt forhold og aldri ha noen fysisk kontakt. Hvis jeg prøver å holde rundt henne, el gi henne et kyss, så skygger hun banen, hun vrir seg unna og vil ikke. Får heller aldri noe slikt tilbake. Aldri noen bekreftelse, ikke noen gode ord, ikke noen kyss, klem el stryk. Hva gjør man?

Det føles ikke for meg som om vi er kjærester lenger. Det føles som om vi er romkamerater el venner som bor under samme tak.

Har prøvd å forklare, men blir møtt med at jeg ikke respekterer henne, og at jeg må akseptere at hun ikke vil bli tatt på. Selvfølgelig skal jeg akseptere det... men hvordan skal dette ende?

Hun sier hun ikke vil det skal være slik, at hun vil ikke være feit (som hun sier). Alt hva jeg sier om at hun ser fantastisk ut, at jeg tenner på henne, at hun ikke er feit blir alltid blankt avvist.

Hun har tidligere både vært innlagt og gått til psykolog, uten nevneverdig hell. Dette er dog lenge siden. Hun går nå til fastlege (har prøvd å bli henvist til psykolog, men laaang ventetid).

Føler jo at rota til alt vondt ligger i denne sf. Og når det nå går på bekostning av hele sex og samlivet så står forholdet på stedet hvil (i beste fall). Jeg føler det litt som at jeg trenger sex for at forholdet skal fungere, mens hun trenger at forholdet skal fungere for å ha sex. Jeg vil oppriktig at forholdet skal fungere, men det virker nesten som om uansett hva vi snakker om, el vil endre, så faller det tilbake til samme smørja igjen.

Hun er alltid sliten og trøtt...det er jobb, lesing (hun tar utdanning i tillegg til jobb), ting som må gjøres i stand til neste dag... og dattera vår.

Når kl. er 20 er hun på tur i seng. Vet godt at man kan bli både sliten og trøtt av alt dette. De fleste som er i full jobb og har barn kan vel kjenne seg igjen i det, men de fleste har vel overskudd til partneren i blant?

Er tross alt i full jobb selv, og gjør husarbeid, men jeg tenner jo voldsomt på henne, og vil jo gjerne ha sex en gang i blant likevel..!

Er det noen sjeler der ute som kjenner seg igjen? Noen som har råd, vink, hva som helst?

Anonymous poster hash: c8f6f...ef3

Fortell henne at grensen din er nådd. At du ikke kan leve i ett forhold uten kjærtegn. At du er bekymret for at datteren deres kommer til å vokse opp å tro at slikt syn på mat, trening og kropp er normalen. Fortell henne at du trenger en endring, og at du trenger den nå. Derretter spør du henne hva hun velger å gjøre med det.

Anonymous poster hash: 3a334...2d0

[Gjest Castielz]

Det dramaet der hadde ikke jeg giddet!
Cudos til deg, TS

[AnonymBruker]

Ts her. Takk for gode råd og ord.

Hun har blitt henvist fra fastlege, og der var ventetiden minst 6mnd. Så derfor går hun til fastlegen noe oftere nå. Vi har samme fastlege, og sist jeg var hos fastlegen tok jeg opp litt omkring henne, og da ba fastlegen om at jeg skulle få booket time hos henne.

Når det gjelder type spiseforstyrrelse, så har hun vært innom det meste. Både anoreksi, bulimi, overspising. Men nå de siste par årene vil jeg karakterisere det som den nye varianten ortoreksi. Overdreven trening, dvs 2-3t hver eneste dag, pluss gå el. joggetur. Så kombinerer hun det med å spise for mye (i følge henne selv) og spiser ukontrollert/stresspiser.

Det har vel i grunnen vært en sprekk for noen mnd siden, hvor jeg sa at dette ikke gikk mer. Men etter noen runder endte vi opp med at nå skulle ting endres, nå skulle vi bli flinkere begge to til ditt og datt. F.eks skulle hun prøve å ta initiativ til sex, el i det minste ta på meg, gi meg et kyss, el en omfavnelse el lignende. Vi skulle ha fysisk kontakt min. en gang om dagen (altså f.eks kyss, ikke sex).

Men etter en tid er det tilbake til det gamle.

Etter 11 år sammen så er man sammensveiset, så det er vanskelig å bare gå... og innerst inne vil jeg jo ikke det heller. Men strikken er tøyd så langt at det er i ferd med å rakne.

Angående dattera vår, så tror jeg ikke hun har tatt direkte skade av det. Hun har vært vandt med det siden hun ble født, at mamma spiser ikke det samme som vi gjør. Når vi spiser middag, så har hun gjerne noe eget.. Hun skjønner nok at noe er galt etterhvert (hun er 7år nå).

Igjen takk for råd. Skal kanskje ta en tur til fastlege selv igjen og lufte situasjonen.

Anonymous poster hash: c8f6f...ef3

[Gjest norah]

Jeg hadde gjort tre ting:

Bestilt en time på familievernkontor, krevd at hun søker plass på eks Modum Bad, og sagt ærlig til henne at sykdommen hennes har ødelagt så mye at du er på vei til å revurdere forholdet.

Det er helt OK at det er venteliste, men hun må vise klare tegn til at hun er villig til endring.

Hennes sykdom kommer til å påvirke barnet, og det er dessverre en viss sannsynlighet for at barnet deres arver sykdommen når hun er så lite villig til å skjerme andre.

Et krav fra din side hele veien her er at hun oppsøker behandling- og viser vilje til å gjøre noe med det.

Ditt krav vil gå rett på unnvikende atferd hos henne, og sette igang voldsom motstand. Blir hun frisk mister hun kontrollen = blir feit, i hennes øyne.

Men du har faktisk krav på at hun skal gjøre alt i sin makt for å handle annerledes enn hva hun føler.

Dersom min partner hadde langvarig SF uten vilje til å gjøre noe reellt hadde jeg endt forholdet og søkt om hovedomsorg for barnet.

En person med "aktiv" SF er faktisk skadelig for barnet, dessverre. Uansett hvor god forelder man i utgangspunktet er blir det akkurat det samme som alkoholisme/spilleavhengighet og liknende. Det vinner alltid, over alt.

Men samtidig må du innse at hun alltid kommer til å ha dette i seg, og slite med tanker selv om atferden endrer seg. Det må du være villig til å akseptere.

Jeg ville vært brutalt ærlig og satt ned foten kraftig- med krav om handling og utført reelle konsekvenser. Ikke bare av hensyn til meg selv, men mest av hensyn til barnet. Du må ta et ansvar hun ikke klarer ta.

Forøvrig har jeg venner på din alder som arvet SF av sine foreldre. Gjett en gang om de er friske.(svaret er nei.

Du er ganske naiv når du tror datteren din ikke tar skade av det- det toget er allerede godt igang når tilogmed mor viser at hun spiser annerledes.

Endret 21. mai 2015 av norah