Samboer med sf...alt går i krøll

[AnonymBruker]

TS her igjen.

Ser jo at det er mange som bekymrer seg for dattera. Og jeg gjør jo det jeg også på sett og vis men tenker jo at alt er bra med henne. Hun er jo kjempeglad i mat, spiser normalt, flink å smake på nye ting osv osv. Så jeg er ikke noe bekymret i øyeblikket.

Det er jo ikke sånn at mor ikke spiser.. Det er f.eks...hvis vi spiser fiskeboller en dag, så spiser mor kylling, hvis vi spiser pizza, el kjøttkaker, så spiser mor knekkebrød med ost... osv.

Hun setter seg jo ned og spiser middag med oss (stort sett) og en sjelden gang det samme, men i mindre posjoner.

Hva mener dere at dattera vår skjønner? Er det noe jeg burde ta opp med henne. forklare, el er det best å skjerme? Hun har jo vært liten, så har vært vanskelig å forklare, men etterhvert som hun blir større blir det jo annerledes. Dattera vår er jo kjempeglad i oss begge, så å ta meg av henne selv ser jeg ikke på som aktuelt for øyeblikket. Føler situasjonen måtte vært mer "tilspisset" (finner ikke helt riktig ord) mot henne før jeg skulle gjort noe slikt.

Medfølelse....vel...jeg ønsker å støtte, ønsker å hjelpe, men har vanskeligheter med å se hvordan. Det har jeg påpekt for henne også mange ganger når hun klager over at jeg ikke hjelper henne noe i situasjonen. Samtidig føler jeg selv at jeg har forståelse. For at hun er syk, frustrasjonen over å ikke klare å endre seg, frustrasjonen ved at hun ikke klarer å gå ned noen kilo...

I tillegg ser hun jo normal ut. Hadde hun vært syltynn med alle ribbein fremme så hadde kanskje flere tenkt på henne som syk, el hvis hun hadde hatt fedme el slik. Det virker litt som om det er vanskelig å få forståelse for forskjellige typer spiseforstyrrelse.

Klart jeg har vurdert å skille lag...men det er snakk om over 11 år sammen. Vi er jo i en situasjon hvor vi er litt økonomisk avhengig av hverandre også, med huslån, billån, sfo osv. I tillegg jobber jeg skift og hun 8-16 jobb... Så det er liksom ikke bare å knipse å si at nå får du flytte ut..

Jeg ønsker at vi skal holde sammen, at hun blir bedre. Dvs klarer å fungere "normalt" og ikke ha et så forskrudd syn på seg selv og kropp. Etterhvert som tiden går føles det jo vanskeligere og vanskeligere. Nå har hun jo nylig begynt å gå til fastlege, så jeg håper jo det skal skje noe der.

Takker igjen for mange tilbakemeldinger..!

Anonymous poster hash: c8f6f...ef3

Nå synes jeg du er veldig naiv.....SELVFØLGELIG tar dattera de skade av å se en omsorgsperson som har ett sånn anstrengt forhold til mat. Foreløpig er hun liten, men når tenårene og puberteten kommer og usikkerheten dukker frem er det en stor sannsynlighet for at hun også vil få sf, tross alt er det OK å ha i følge det hun har lært hjemme og det viktigste i verden er å være tynn og veltrent, det er viktigere enn ALT annet. Eller, det er iallefall det moren lærer henne.

Anonymous poster hash: 3a334...2d0

[AnonymBruker]

D2 (fredagsmagasinet til Dagens Næringsliv) hadde en god artikkel om dette for et par uker siden, der voksne ble intervjuet om foreldrenes spiseforstyrrelse. Lise Finckenhagen var et av intervjuobjektene.

http://www.dn.no/d2/2015/05/07/2132/Helse/bordet-fanger

Anonymous poster hash: 64296...d18

[Lou Salome]

D2 (fredagsmagasinet til Dagens Næringsliv) hadde en god artikkel om dette for et par uker siden, der voksne ble intervjuet om foreldrenes spiseforstyrrelse. Lise Finckenhagen var et av intervjuobjektene.

http://www.dn.no/d2/2015/05/07/2132/Helse/bordet-fanger

Anonymous poster hash: 64296...d18

Ja, du og din samboer MÅ lese dette! http://www.dn.no/d2/2015/05/07/2132/Helse/bordet-fanger