Er du eller har du vært "utbrent"?

[roberta]

Er du eller har du vært "utbrent"?

Hva forårsaket det (som du ser det)?

Hvordan opplevde du det?

Er du kommet ut av det og ev. hvordan og etter hvor lang tid?

Jeg føler meg konstant sliten og selv om jeg ikke er så veldig gammel føles det som om jeg er 80.

[mckinley]

Ja. Det kom av mange ting, først og fremst mange påkjenninger i barndommen som jeg har slitt mye med i voksen alder. Sånt sliter en ut, særlig hvis en ikke møter problemene. Da jeg begynte i terapi, ble det mye bedre. Men det er helt klart en kombinasjon av flere ting som har hjulpet; det å spise lavkarbo, ta sterke D-vitaminer (bestiller dem fra England da de norske er svært svake) og drive med noe jeg faktisk bryr meg om har vært veldig nyttig. Hva tenker du selv?

[Gjest Ketchupjenta]

Ja. Det kom av mange ting, først og fremst mange påkjenninger i barndommen som jeg har slitt mye med i voksen alder. Sånt sliter en ut, særlig hvis en ikke møter problemene. Da jeg begynte i terapi, ble det mye bedre. Men det er helt klart en kombinasjon av flere ting som har hjulpet; det å spise lavkarbo, ta sterke D-vitaminer (bestiller dem fra England da de norske er svært svake) og drive med noe jeg faktisk bryr meg om har vært veldig nyttig. Hva tenker du selv?

Jeg tror kanskje jeg selv er utbrent. Har slitt med anoreksi i rundt 2 år (var bare 14-15 år), og måtte legge på meg. Jeg jobbet knallhardt på skolen og fikk høye karakterer og høyt snitt, og jeg trente hver eneste dag. Nå som 16 åring har jeg blitt nesten overvektig, og jeg kommer meg ikke opp av senga. Er utrolig deprimert og orker nesten ingenting.

Tror du jeg er utbrent?

Hvordan hjalp lavkarbo for deg? Var det for å gå ned i vekt?

[AnonymBruker]

http://www.jw.org/no/publikasjoner/blad/g201409/arbeidsplassen-utbrenthet-forebygge/

Denne har hjulpet meg

Anonymous poster hash: 6eb5c...4dd

[AnonymBruker]

Opplevde div på privaten (seksuelle overgrep, psykopat kjæreste, og mer) samtidig som en kollega trakkasserte meg og noen andre men mest meg. En leder hun hadde manipulert, kolleger som ikke turte å fortelle sjefen hva hun gjorde med meg, og uansett et dårlig arbeidsmiljø. Til slutt klarte jeg ikke gå på jobb, ble fysisk kvalm og hadde null konsentrasjon på jobb. Dro til legen og han ba meg si opp, noe jeg gjorde samme dagen. Da lettet det 500 kg fra skuldrene mine og jeg svevde på en sky når jeg gikk ut fra jobben etter jeg hadde levert oppsigelsen. Endelig kunne jeg komme meg ut at depresjonen min, aldri vært så sliten før eller siden. Først da turte mine kolleger å fortelle sannheten til sjefen og hun ga meg en unnskyldning, og kollegaen som hadde plaget meg fikk en advarsel om at hvis hun fortsatte å plage kolleger så fikk hun sparken. For sent for min del.

Men løsningen var å bytte jobb! Tror det er lurt for alle som blir utbrent av en jobb.

Anonymous poster hash: f6b85...0a5

[AnonymBruker]

Jeg tror kanskje jeg selv er utbrent. Har slitt med anoreksi i rundt 2 år (var bare 14-15 år), og måtte legge på meg. Jeg jobbet knallhardt på skolen og fikk høye karakterer og høyt snitt, og jeg trente hver eneste dag. Nå som 16 åring har jeg blitt nesten overvektig, og jeg kommer meg ikke opp av senga. Er utrolig deprimert og orker nesten ingenting.

Tror du jeg er utbrent?

Hvordan hjalp lavkarbo for deg? Var det for å gå ned i vekt?

Det høres ut som du er lei deg. Og sliter med å spise nok, riktig, sunt, balansert og alle de tingene mange tenåringer sliter med i forhold til mat. Og når en spiser feil blir en slapp. Så få en voksen til å hjelpe deg med den biten. Å spise feil, enten du spiser for mye grønnsaker og for lite proteiner, eller for mye junk og for lite grønnsaker, gjør deg helt utrolig fort veldig utslitt. Og som tenåring trenger du vitaminer, mineraler, proteiner osv. til å fore et helt arsenal med hormoner.

Og så høres det ut som du forventer at å bare yte bittelite mere gjør livet bra. Men det gjør ikke det. Livet er og blir uperfekt og fullt av nedturer, oppturer, bomturer og slag på nesa. Og sånn er det meningen at det er, ts. Sånn er det for alle, samme hvor perfekte du synes de ser ut. Og det er (vet det er utrolig når en er 16) helt fantastisk flott at ting er så uperfekt.

Så senk skuldrene og spør deg selv hva DU har lyst til å gjøre om 3 år. Hva er viktig for ts? Og så bruker du energi på det, ikke på det bestevennene til ts liker, eller det moren til ts drømmer om, eller det kjæresten til ts har lyst til. For det er bare en eneste deg i hele verden. Og du er den eneste som noensinne skal leve ditt liv og trives med det.

Anonymous poster hash: a261f...afb

[AnonymBruker]

Ja, jeg ble utbrent etter to år med 150% stilling i en jobb jeg hatet med mye mobbing på arbeidsplassen og massivt psykisk press, praktisk talt ingen ferie og alvorlig spisevegring på privaten. Jeg var omlag 15 kg undervektig, kunne sove et døgn i strekk om jeg hadde en dag fri og var fullstendig utkjørt både fysisk og mentalt. Hadde også flere mangelsykdommer og anemi. Jeg ble 100% sykmeldt i tre måneder, deretter 70% sykmeldt i ytterligere ett år. Denne perioden hadde jeg en deltidsjobb jeg stortrivdes i, og fikk sakte men sikkert tilbake mestringsfølelsen og troen på mine egne evner. Fikk terapi for spiseforstyrrelsene som hjalp veldig bra og etter et år var jeg normalvektig og i relativt god fysisk form, og kunne spise omtrent normalt. Det tok omlag halvannet år fra diagnose til psyken var såpass sterk at jeg klarte 100% jobb og alle daglige gjøremål uten angstanfall eller andre sterke reaksjoner, og etter sykmeldingsperioden har jeg klart meg veldig fint.

Aldri i verden om jeg skal tilbake til en slik jobb, bare så det er sagt.

Anonymous poster hash: 9df1e...31c

[AnonymBruker]

Jeg har vært...

Mest sannsynlig kom det av en jobb der jeg stadig endte opp med å jobbe ekstra pga underbemanning og dårlige rutiner, sykdom og fravær hos andre ansatte, en sjef som lot det skure og gå i en evighet uten å gjøre noe særlig for å bedre situasjonen.

Jeg opplevde at jeg sov veldig dårlig og var "zombie" det meste av tiden. Alt gikk på autopilot og jeg merket særlig at jeg ikke klarte å tenke ferdig tanker. Jeg avbrøt meg selv når jeg prøvde å sortere tankene eller planlegge. Det ene skle over i det andre. ("Jeg må huske å kjøpe... lurer på om det... kanskje jeg kan... husket jeg å..."). Jeg orket ikke å være sosial, tok lett til tårene og var helt flat.

Etter lang tid gikk jeg til legen som sykmeldte meg for to måneder, ga meg en pakke innsovningstabletter og et halvt års forbruk av "lykkepiller". Tok en halv sovetablett 4 kvelder på rad og fikk sovet ut, droppet å ta lykkepillene. Jeg var mye bedre et par uker senere, men fortsatt utslitt når sykmeldingen var over. Fikk en måned til. Da jeg kom tilbake på jobb var det tilbake til det samme. Etter en uke på jobb med 10-timersdager hadde jeg de samme symptomene igjen. Jeg leverte oppsigelsen min samme måned.

Jeg er i ettertid veldig glad for at jeg ikke startet med lykkepillene. Årsaken til problemene var der likevel etter sykmeldingen og jeg er redd jeg hadde blitt verre av pillene. Ble litt skremt av at legen skrev dem ut såpass fort og uten å se etter andre løsninger eller om kanskje søvn og sykmelding hjalp alene. Jeg sa ikke til legen at jeg aldri tok disse pillene og jeg ble heller ikke spurt om hvordan de fungerte eller informert om evt nedtrapping.

Anonymous poster hash: 9228c...8ce

[mckinley]

Jeg tror kanskje jeg selv er utbrent. Har slitt med anoreksi i rundt 2 år (var bare 14-15 år), og måtte legge på meg. Jeg jobbet knallhardt på skolen og fikk høye karakterer og høyt snitt, og jeg trente hver eneste dag. Nå som 16 åring har jeg blitt nesten overvektig, og jeg kommer meg ikke opp av senga. Er utrolig deprimert og orker nesten ingenting.

Tror du jeg er utbrent?

Hvordan hjalp lavkarbo for deg? Var det for å gå ned i vekt?

Det høres veldig tungt og trist ut. Det er vanskelig for meg å si om du er utbrent, men det høres i hvert fall ikke ut som at du har det bra. Anoreksi er en alvorlig sykdom og du har sikkert brukt masse krefter på alt du beskriver her inne. Det å hele tiden ville være perfekt og gjøre alt så bra for folk rundt deg osv er en heltidsjobb som tar alt av energi og overskrudd. Har du hørt om "flink pike-syndromet"? Det handler om å hele tiden prøve å tilfredsstille dem rundt deg og aldri skuffe noen/deg selv og slite seg selv helt ut på veien. Kjenner du deg igjen?

Når jeg skriver lavkarbo, mener jeg først og fremst det å kutte ned på sukker og hvetemel. Det er rett og slett fordi kroppen fungerer bedre uten og jeg syns det er lettere å få den energien jeg trenger hvis jeg får i meg nok grønnsaker. Men for deg som kanskje fortsatt har et anstrengt forhold til mat, er det kanskje andre ting du bør fokusere på? Sånn som å sette grenser for deg selv, kjenne etter når du begynner å bli stresset og stoppe deg selv før stresset tar overhånd. Når jeg for eks. skal støvsuge, har jeg lett for å gjøre det så fort som mulig, jeg holder nesten pusten når jeg holder på. Så da må jeg stoppe opp og bestemme meg for å ta det med ro. Så tenker jeg "hvorfor stresser jeg nå? jeg har da ikke dårlig tid?" også roer jeg meg ned og tar alt i mitt eget tempo.

Det er også viktig å bli bevisst pusten, pust ned i magen så ofte du kan og prøv å finne ut hvorfor du presser deg selv så mye.

Kanskje det er lurt å finne en å prate med? Helsesøster eller psykokolog? Det er aldri bra å holde alt inni seg, det gjorde jeg hele ungdomstiden og det angrer jeg på i dag. Å prate om problemene dine er veldig sunt selv om det kan føles ubehagelig i begynnelsen. Hvis ikke hoper problemene seg opp og så vokser problemene.

[AnonymBruker]

Ja jeg har vært der og er der fortsatt, jeg vr sykemeldt i et halvt år. før jeg føler jeg ble presset tilbake pga bemanningsproblemer, nå etter en del måneder går det bedre men når jeg har fri klarer jeg ingenting.ligger på sofaen stort sett og hr ingen krefter til venner eller familie... lyse perioder ja, depresjonene jeg hdde i bynelsen er borte,men fortsatt mye som ska på plass i meg, jeg har kun overskudd til å ta vare på meg selv, jobber i en jobb med både fysisk og psykisk "bruksområde" tett på mennesker.

Jeg vet ikke hva som skjer videre med meg, har ferie nå så jeg ligger på sofaen, har klrt å støvsuge hjemme idag så ting går bedre,jobben sluker meg men jeg er på vei opp.

Jeg elsker jobben min,men jeg må sette mere grenser for meg selv så jeg ikke gir for mye å mer enn jeg har. vi må tørre å si hvordan vi har det. gråter mye men jeg ønsker jo ha jobben... hper det blir bedre og bedre, go klem til deg , <3

symptomene jeg fikk i bynelsen kom av brudd privat å en haug med ekstra jobbing ved siden av,

depresjon

slitenhet

frykt

smerter og låsninger i rygg og nakke (spenninger i kroppen)

rare tanker

gråting over ingenting.

Føler jeg hr mer kontroll over meg selv nå å situasjonen,

jobber ukesturnus så etter en uke på jobb har jeg en uke fri.,

går av på mandagsmorgenen å det er onsdag nå å jeg er fortsatt sliten..

men det går som sagt mye bedre å jeg er på vei å reise meg.

go klem igjen

Anonymous poster hash: 506c8...0f4

[Nakita87]

Jeg har enda ikke vært inne til legen for å få diagnosen, men føler meg ganske sikker på min tilstand.

Jeg er 27 år, mamma til en gutt på 2 år og stemor til ei på 19 år, ble sagt opp rett før jul grunnet nedbemanning, ga 150% av meg selv til den jobben før oppsigelsen og hele oppsigelsestiden, måtte få lagt inn stedattra på psykatrisk klinikk grunnet selvmordsforsøk, selvskading, depresjon og spisevegring i november, hjelpe henne komme inn på tiltak og nå nylig fått bekreftet at mannen min har fibromyalgi.

Jeg føler meg tom, ingen energi, ingen tiltaksevne, ingen motivasjon og totalt ufokusert (Bare det å skrive dette innlegget har tatt meg 15 min så langt). Jeg sovner i løpet av dagen til tross for at jeg sover hele natten og er oppe på morgenen og gjør gutten klar til å dra til dagmammen. Jeg tar meg selv i å gjøre en ting, begynne å tenke på noe annet og våkner så opp 1-2 timer senere. Føler ikke at det handler så mye om å være trøtt, men at jeg er så sliten at jeg klarer ikke holde meg våken.

Ei venninne lurte på om det kunne være depresjon fremfor utbrenthet, men jeg er ganske sikker. Jeg føler meg ikke oppgitt over livet mitt, eller negativ til hverdagen eller mangler livsvilje som en depresjon ville framhevet. Jeg vil få det til, jeg vil delta i mitt eget liv, jeg vil komme ut av dette, men det er en tung prosess.

Så hvorfor delta her da?

Fordi uansett hva jeg MÅ gjøre for de rundt meg, hvor mye jeg må forstå hva de går gjennom, og hvor mye jeg mæ være der for dem, så er det ingen som helt skjønner hva jeg går gjennom og hvor mye det koster meg. Bre det å dra på kaffebesøk til en mine beste venner og sitte å prate tapper meg helt. Når jeg kommer hjem kan jeg ikke sette meg i sofaen, for da sovner jeg.

Men dette er mine erfaringer så langt. Håper jeg finner noen svar som kan hjelpe meg ut av dette, forbi det en lege kan fortelle meg.

[PrincessConsuela]

Jeg var ganske utbrent en periode da jeg var på samme alder som deg TS, men jeg kan ikke si jeg var deprimert, bare veldig sliten. Jeg jobbet også knallhardt på skolen og hadde flere fritidsaktiviteter som jeg holdt på med - jeg visste ikke hva utbrenthet var før læreren min snakket med meg om det fordi hun var bekymret, da var jeg 14.

Da jeg begynte på vgs fikk jeg deltidsjobb i tillegg til å drive med 2 idretter; noen dager kunne jeg være på skolen til kl 16:30, gå rett på fotballtrening til kl 19, for så å løpe til volleyballtrening, og komme hjem etter kl 22. Mamma ble også bekymret fordi jeg ofte sovnet etter å ha kommet hjem fra skolen tidlig på dagen og fordi jeg frøs ofte, så hun tok en blodtest på meg for å sjekke stoffskiftet men den kom ut negativ.

Jeg tror det som hjalp meg var at jeg 2.året på vgs dro på utveksling; jeg jobbet fremdeles hardt på skolen og hadde toppkarakterer og spilte fotball, men det var så mye nytt å oppleve at jeg "hadde ikke tid" til å være sliten. Når jeg kom hjem igjen hadde vi ikke fotballtrener så da sluttet jeg med den idretten, som jeg tror lettet presset nok til at jeg fikk mer tid til meg selv

[AnonymBruker]

Jeg ble utbrent som 17/18-åring. Jeg gikk på skole på dagtid og kveldstid, og ble mobbet på skolen. Foreldrene mine hakket også på meg kontinuerlig.

8 år senere har jeg fått andre psykiske lidelser, som følge av at jeg har vært hjemme, blitt folkeredd ov

Anonymous poster hash: 66a79...1a7

[Crocs]

Hei.

noen som kan beskrive symptomene som dere har når dere er utbrent? Vet at det er individuelt hva folk opplever, men det skjer så mye rart i kroppen min, at jeg lurer på om noen opplever noe av det samme.

indre uro

indre frost

Rare bein, kraftløse

vondt i muskulatur i magen

ibs

brenning i ryggrad

kvalme og generell uvel-følelse

alt kommer og går, blir verre ved trening

[Cathj]

Er du eller har du vært "utbrent"?

Hva forårsaket det (som du ser det)?

Hvordan opplevde du det?

Er du kommet ut av det og ev. hvordan og etter hvor lang tid?

Jeg føler meg konstant sliten og selv om jeg ikke er så veldig gammel føles det som om jeg er 80.

Ja, i fjor høst. Det ble forårsaket av mye stress, mye jobb og en konstant følelse av ikke å strekke til. Ble etterhvert helt passiv - følte ingenting, verken positivt eller negativt. Gråt meg ofte i søvn, husket ikke at jeg gikk på jobb. Jeg hadde vondt i alle muskler og ledd, og var konstant sliten. Var veldig ofte syk, og fikk som regel alt på en gang. Fikk en sjelden virusinfeksjon i kroppen, og det utløste alt. Fikk flere infeksjoner i kroppen og alt ballet bare på seg, var sykemeldt i nesten 5 måneder. Jeg ble aldri sykemeldt for å være utbrent, men det ble nevnt av leger at det kan ha vært grunnen til at jeg rett og slett ikke ble frisk. Jeg tror absolutt jeg var utbrent.

Jeg har nok ikke kommet helt over det, men jeg har blitt mye flinkere til å ta vare på meg selv. Jeg fikk en skikkelig vekker, og sier nå oftere nei og er flinkere til å legge fra meg jobb. Har fått tilbake mesteparten av følelsesspekteret, og har sluttet å gråte av ingenting. Jeg skal aldri tilbake dit.

Jeg har en kjæreste som reiser veldig mye i jobb, og han tok en alvorsprat med meg og sa jeg måtte slappe av - rett og slett "ta meg sammen". Det er veldig enkelt og jobbejobbejobbe når man sitter hjemme alene på kveldene og savnet etter min kjære er stort.

Ta vare på deg selv!

Endret 14. mai 2015 av Cathj

[AnonymBruker]

Ja, jeg ble utbrent da jeg gikk på videregående for 4 år siden.

Jeg begynte på skolen kl 08, og måtte ta bussen rett før kl 07. Jeg stod ofte opp kl 05 for å lese litt før skolen. Jeg var ferdig på skolen kl 15.25, og begynte på jobb et annet sted kl 16.00. Det gikk sånn akkurat, da bussen brukte en halvtime. Jeg jobbet til kl 21.00 og var hjemme igjen kl 22. Slik gikk dagene i ca 2 mnd. Jeg hadde over 5 i snitt, og brukte den lille fritiden jeg hadde på å lese (vi hadde noen sluttfag, og det var høyt snitt på den høyskolen jeg ønsket å komme inn på). Jeg ble helt utslitt og i tillegg fikk jeg en mild depresjon. Både skolerådgiveren og psykologen sa at jeg måtte roe meg, fokusere mindre på skolen og kanskje ta siste året over 2 år. Det er en av de verste periodene jeg har hatt i hele mitt liv. Jeg var utslitt døgnet rundt, sov lite og dårlig, hadde dårlig matlyst, ble fort irritert over ingenting og var veldig langt nede. Det som hjalp meg var rett og slett å slutte i jobben. Jeg måtte til slutt høre på kroppen min før det sa helt stopp.

Anonymous poster hash: a3d96...99f