Hvordan bryte mønsteret?

[Okapi]

Jeg vil komme med et lite forbehold her: Ikke begynn med noe du ikke interesserer deg for for å treffe damer, selv om sånne råd kommer i fleng hver gang noen spør. Jeg jobber i en frivillig organisasjon og hører stadig om spesielt menn som kommer inn i slike miljøer med den hensikten, og det fungerer sjelden særlig bra. Hvis de er der for å gjøre en forskjell og du er der for å sjekke, blir det fort...suboptimalt.

[Silfen]

Fake it till you make it.

[Miklo Velka]

Nei, spør du meg, så spør du meg. Men for å være ærlig, ikke gi opp. Ikke gi etter for frustrasjonen. Mennesker som er preget av bitterhet/desperasjon el. lukter man langt på vei. Og er lite tiltrekkende. Utseendet er ikke nødvendigvis det mest utslagsgivende hvis man ser nøyere på det. Men livslyst og glede derimot....da blir en person hundre ganger mer attraktiv automatisk. Altså folk i alle mulige utseender og livssituasjoner får kjærester, så utseendet er ikke alt. Holdninger til livet derimot....

Det er jo dette som er problemet. Hvordan skal jeg klare å tro at jeg er bra nok når mine erfaringer sier noe annet? Det er dette som er min absolutt største hindring.

Akkurat sånn i forumøyemed tror jeg du vil slite litt så lenge du er såpass lite konkret. Skal man kunne ta tak i det tror jeg ærlig talt man trenger konkret informasjon og reelle eksempler.

Tenker du på noe konkret som jeg burde utdype?

Jeg blir veldig lett betatt, men forelskelser går det lenge mellom hver gang jeg opplever. Første gang var på slutten av 90-tallet. Andre gangen var i fjor. Vi har ikke kjent hverandre lenge, og vi bor langt fra hverandre, men til tross for det så er hun min beste venn, og det enkeltmennesket som har betydd mest for meg, og hatt størst innvirkning og påvirkning på meg i livet mitt. Vi har ikke sett hverandre på nesten ett år, men hun er på besøk hos meg nå, og jeg merker at jeg er like forelsket i dag som vi var da vi ble kjent, men jeg har ikke sagt noe til henne. Bestemte meg egentlig for å gjøre det, men siden hun ikke er over eksen sin enda, og for at jeg er alt for feig, så har jeg bestemt meg for å ikke si noe. Det kommer jeg nok til å angre som f**n på, men jeg tror ikke at det er riktig tidspunkt nå. Jeg føler at vi er perfekt for hverandre, men det gjør vel alle som er forelsket.

Det første du altså har litt problemer med er å finne kvinner.

Du nevner at de må se bak førsteinntrykket (Jeg tror mye av ditt eget bilde av deg selv er nettopp det: DITT eget bilde av deg selv, det er absolutt ikke sikkert at du er så lite attraktiv som du skal ha det til)

[...]

Det ser jo også ut til at det at du er svært sjenert er et problem for deg? I så fall ville jeg kanskje prøvd å gå litt utenfor komfortsonen ved å utfordre deg selv mer sosialt. Ikke bare i henhold til kvinner, men i alle settinger. Jo tøffere du bilr i flere settinger jo mer selvtillit vil du også få.

[...]

Utifra alt du skriver om deg selv, så har du et svært negativt syn på egne evner og utseendet. Før du starter å lete etter kjærligheten i ditt liv, så foreslår jeg at du starter med å jobbe med deg selv. Få et bedre selvbilde og bedre selvtillit. Bli mer tilfreds med deg selv og eget liv. Klarer du å oppnå dette så vil nok mye være gjort på kvinnefronten og.

1. Om mitt bilde av meg selv er feil, så er jo det fordi at det er det jeg blir "fortalt" gjennom mine tidligere erfaringer. Jeg lar meg nok påvirke for mye av det som skjer eller ikke skjer, for eksempel på Tinder, hvor jeg får null respons fra kvinner, selv om jeg klikker Like på absolutt alt og alle. Der er det utseende som teller mest, og da er det naturlig for meg at jeg trekker det slutningene som jeg gjør, i mitt hode.

2. Jeg er sjenert ja, i tillegg til at jeg virkelig suger i sosiale settinger. Jeg er ikke i stand til å starte en dialog, eller å holde den gående, og jeg blir fort usynlig og uinteressant.

3. Selvtillit og selbildet er dårlig ja, og det er dette tråden egentlig handler om. Jeg klarer ikke å se bort fra tidligere erfaringer, og åpne meg opp for nye avslag og negative erfaringer.

Fake it till you make it.

Være falsk? Være en jeg ikke er? Vil ikke dette komme tilbake og bite meg i stumpen? Hvordan faker man selvtillit?

[Silfen]

Falsk og falsk. Tving deg til å være slik du vil være. Fake du det lenge nok så blir det en sannhet til slutt.

[Cordelia]

Det er jo dette som er problemet. Hvordan skal jeg klare å tro at jeg er bra nok når mine erfaringer sier noe annet? Det er dette som er min absolutt største hindring.

Vel, man har selv ansvar for eget liv. Da må man jobbe med eget tankesett. Kommer du noen vei slik du er nå? Så da er vel svaret å prøve å bli et "bedre menneske". Som jeg sa, holdningen og livssynet til en person kan ha alt å si for opplevelsen av h*n. Klarer man ikke selv, bør man oppsøke hjelp. Konstant negativ tankegang er ofte et tegn på depresjon.

Endret 27. mai 2015 av Cordelia

[Okapi]

Tenker du på noe konkret som jeg burde utdype?

Ja, hva problemene egentlig er, bortsett fra dette med holdning. Enkelte andre vil sikkert fortelle deg at alt sitter i hodet ditt og det bare er å tenke positivt, men jeg tror ikke på dette. Hva er galt med utseendet ditt, for eksempel? Er det noen andre "overfladiske" problemer som helse, inntekt, bosted?

[Teethgrinding]

Jeg er dypt fascinert over menn som ikke fikser damegreiene. Jeg vet der er endel av dere her på forumet og det bekymrer meg.

Mest av alt tror jeg dette handler om ens egen psyke. Jeg kjenner ingen som ikke får seg kjæreste! Det er noe så grunnleggende enkelt egentlig. Treffer du ikke noen i vennegjengen går du på nettet. Selv den mest desperate kuken treffer et eller annet forskremt kvinnemenneske. Faktum er vel at de menn som sliter ikke befinner seg i noen vennegjenger heller fordi de sosiale problemene stikker dypere enn på det romantiske feltet alene. Løsningen i mine øyne blir å ta tak i roten av årsaken fremfor å fokusere på dameproblemet. Jeg vil gå så langt som å si at evig single menn og kvinner har et par ting de ikke helt har fått med seg i den sosiale bagasjen. Det er jo bare ikke uflaks.

[gjest 321]

1. Om mitt bilde av meg selv er feil, så er jo det fordi at det er det jeg blir "fortalt" gjennom mine tidligere erfaringer. Jeg lar meg nok påvirke for mye av det som skjer eller ikke skjer, for eksempel på Tinder, hvor jeg får null respons fra kvinner, selv om jeg klikker Like på absolutt alt og alle. Der er det utseende som teller mest, og da er det naturlig for meg at jeg trekker det slutningene som jeg gjør, i mitt hode.

2. Jeg er sjenert ja, i tillegg til at jeg virkelig suger i sosiale settinger. Jeg er ikke i stand til å starte en dialog, eller å holde den gående, og jeg blir fort usynlig og uinteressant.

3. Selvtillit og selbildet er dårlig ja, og det er dette tråden egentlig handler om. Jeg klarer ikke å se bort fra tidligere erfaringer, og åpne meg opp for nye avslag og negative erfaringer.

Hei igjen, dette skriver jeg absolutt ikke med intensjon om å være kritisk, men utifra svarene du får så fokusere du kun på problemene. Du må begynne å se på løsninger.

Du har jo allerede sortert ut hva du føler er problemene dine som holder deg tilbake i hverdagen, det er bra! Det at du har kartlagt dem, gjør at du kan begynne å jobbe med å finne løsninger på dem.

1. Klart man blir påvirket av tidligere erfaringer, men det er flere ting man kan gjøre for å justere sitt eget bilde av seg selv.

2. Du skriver at du er sjenert, at du selv mener at du suger i sosiale settinger, du er ikke i stand til å holde en dialog og du blir fort usynlig og uinteressant. - hva kan du gjøre med dette da? Jo du kan jobbe med å bli mer utadvendt. Hvordan? Du kan starte (alt utifra hvor dine grenser allerede er) med å utfordre deg selv.

Dårlige erfaringer skaper tvil, mens gode erfaringer gir en opplevelse av mestring og økt selvtillit, logisk nok.

Så helt konkret: Hvordan kan du bli mindre sjenert - Du må oppholde deg i sosiale settinger, snakke med de som jobber på butikker, jobb, på gata e.l. Alle settinger hvor du tidligere har syntes det har vært ubehagelig skal du nå utfordre deg selv i. Presse deg litt mer for hver gang. Start i det små med å bare si noe mer enn "Hei" på butikken, og eskaler derfra. Gi deg selv ros når du gjør fremskritt, uansett hvor små fremskritt det er.

Det andre du sier er at du er dårlig i dialog, du har da en form for dialog her på forumet. Jeg syntes ikke du virker noe dårligere enn gjennomsnittet, her tror jeg selvtilliten din spiller deg et puss. Men ok - igjen fokuser på løsning. Hvordan bli bedre på dialog? Enkelt: ØV øv øv. Det å holde samtaler finnes det til og med kurs i, nettopp fordi det er noe man kan Lære, øve og bli bedre i.

Så for å bli bedre i dialog må du rett og slett prate mer med Folk, alle mulige folk. Du må teste ut hva som fungerer og ikke.

Så kommer det til det tredje du nevner, at du føler deg usynlig og uinteressant. Det er veldig trist å høre. Ingen skal føle seg på den måten. Men hvis du kunne tryllet og du plutselig en dag hadde følt deg synlig og interessant, hva hadde vært annerledes da? Hvis du kartlegger det, så vet du hva du jobber mot.

Alle disse tingene du skriver handler i hovedsak om selvbildet og selvtilliten din, men ved å øve på de tingene jeg har forklart over - så vil sannsynligvis selvtilliten øke i takt med at du føler at du mestrer det og føler deg flinkere. Selvtillit er jo noe som øker ved at man ser at man mestrer ulike arenaer, og jo vanskeligere utfordring, jo mer vil selvtilliten øke når du først får det til. Gjør mer av ting du er god til samtidig som du øver på ting du ikke er god til. Så går det seg til - med litt jobb.

Når det kommer til selvbildet er det flere ting du kan gjøre for å bedre, hvis du leser litt rundt på nettet finner ting du kan gjøre på egenhånd i prosessen til å få et bedre selvbilde.

[AnonymBruker]

Jeg er dypt fascinert over menn som ikke fikser damegreiene. Jeg vet der er endel av dere her på forumet og det bekymrer meg.

Mest av alt tror jeg dette handler om ens egen psyke. Jeg kjenner ingen som ikke får seg kjæreste! Det er noe så grunnleggende enkelt egentlig. Treffer du ikke noen i vennegjengen går du på nettet. Selv den mest desperate kuken treffer et eller annet forskremt kvinnemenneske. Faktum er vel at de menn som sliter ikke befinner seg i noen vennegjenger heller fordi de sosiale problemene stikker dypere enn på det romantiske feltet alene. Løsningen i mine øyne blir å ta tak i roten av årsaken fremfor å fokusere på dameproblemet. Jeg vil gå så langt som å si at evig single menn og kvinner har et par ting de ikke helt har fått med seg i den sosiale bagasjen. Det er jo bare ikke uflaks.

Selvsagt er det et eller annet i den sosiale bagasjen, det tror jeg disse mennene (og for så vidt kvinnene selv om det er langt færre av dem) skjønner selv. Likevel er det nok ikke lett å gjøre noe med dette over natten, har man f. eks. en barndom preget av mobbing og utstøtelse så skal det godt gjøres å komme over dette i voksen alder.

Anonymous poster hash: 637b6...292

[gjest 321]

Jeg er dypt fascinert over menn som ikke fikser damegreiene. Jeg vet der er endel av dere her på forumet og det bekymrer meg.

Mest av alt tror jeg dette handler om ens egen psyke. Jeg kjenner ingen som ikke får seg kjæreste! Det er noe så grunnleggende enkelt egentlig. Treffer du ikke noen i vennegjengen går du på nettet. Selv den mest desperate kuken treffer et eller annet forskremt kvinnemenneske. Faktum er vel at de menn som sliter ikke befinner seg i noen vennegjenger heller fordi de sosiale problemene stikker dypere enn på det romantiske feltet alene. Løsningen i mine øyne blir å ta tak i roten av årsaken fremfor å fokusere på dameproblemet. Jeg vil gå så langt som å si at evig single menn og kvinner har et par ting de ikke helt har fått med seg i den sosiale bagasjen. Det er jo bare ikke uflaks.

Jeg er tildels enig i det du skriver, men jeg vil tørre å motsi deg litt her. Ettersom det er flere "evigvarende" single som KAN få kjæreste, men ikke finner noen som er aktuelle eller får følelser. Da er det vel ikke akkurat det at de mangler noe i den sosiale bagasjen som du kaller det.

[Teethgrinding]

Ettersom det er flere "evigvarende" single som KAN få kjæreste, men ikke finner noen som er aktuelle eller får følelser. Da er det vel ikke akkurat det at de mangler noe i den sosiale bagasjen som du kaller det.

Takk for saklig uenighet, det skaper debatt.

Likevel, jeg hevder det er gjeldende. Det er ingen magi bak det å få seg kjæreste. Det er heller ikke slik at kun de mest sosialt oppegående, intelligente, ressurssterke og attraktive klarer å finne seg noen. Utallige eksempler finnes der ute; narkomane som gifter seg, vgs-drop-outs som får seg samboer og barn i ung alder, eller som du sier den evig single som plutselig snur på flisa og finner drømmemannen/damen. Kanskje det er flaks, kanskje det er et resultat av at man endelig traff spikern etter utallige forsøk? Faktum er at man ikke må være sosialt oppegående for å få seg partner. Det hjelper, men det er ingen pre-requisite.

Jeg har skrevet mye om evig single før her på forumet, og jeg har mine teorier. Jeg tror det er likheter, men også store forskjeller mellom evig single kvinner og menn. Kvinner har alltid et valg. De kan gå ut på byen og finne seg en idiot. Alt de behøver å gjøre er å stille seg ved baren med kort skjørt og heler kl 02.30 og vente. Med mindre man er 150 kilo tung, ser ut som et takras og er dum som et brød er det mulig å omgå ens egen særhet. En mann har av rent tradisjonalistiske kjønnsmønstres årsaker ikke samme muligheter. Det er stor forskjell fra den akademiske omtalen av likestilling til virkeligheten på dansegulvet. En mann som har falt utenfor kan ikke bare stille seg opp på barkanten og vente. Da skjer det ingenting. Følgelig er utfordringene annerledes for menn enn for kvinner.

Evig single mennesker velger på mange måter å være evig single. De kan være et produkt av egne dårlige valg? Kanskje de ikke er klar over følgene av egne valg. Jeg hører endel evig single som blankt utelukker nettdating (det er ikke helt meg), alle former for fest (jeg føler jeg ikke komfortabel i settingen), alle typer frivillighet, kurs, eller sosiale interesser (jeg liker meg best alene). Ofte er det å være evig singel et valg, men det kan være man ikke er klar over at man sementerer sin egen skjebne gjennom de valgene man tar. Jeg hører mye klaging over at ting ikke daler automatisk ned i fanget. "Jeg får det bare ikke til", også forklarer man problemet ved at man ikke treffer noen mens problemet kanskje ligger i summen av valgene man tar.

[gjest 321]

Faktum er at man ikke må være sosialt oppegående for å få seg partner. Det hjelper, men det er ingen pre-requisite.

Det er jeg helt enig i, og har vel ikke motsagt heller.

Jeg tror det er likheter, men også store forskjeller mellom evig single kvinner og menn. Kvinner har alltid et valg. De kan gå ut på byen og finne seg en idiot. Alt de behøver å gjøre er å stille seg ved baren med kort skjørt og heler kl 02.30 og vente. Med mindre man er 150 kilo tung, ser ut som et takras og er dum som et brød er det mulig å omgå ens egen særhet. En mann har av rent tradisjonalistiske kjønnsmønstres årsaker ikke samme muligheter. Det er stor forskjell fra den akademiske omtalen av likestilling til virkeligheten på dansegulvet.

Når det kommer til det du skriver her om at "en dame bare kan stille seg opp i en bar i et kort skjørt og vente." - Ja, det kan hun, men hva hun tiltrekker seg da er vel noe annet? Det er ikke nødvendigvis en som ser etter en kjæreste når de leter i baren kl 02.30.

Så hun har et fortrinn kjønnsmessig når det kommer til at det er lettere for henne å få seg et ligg, ja. Jeg vil allikevel ikke akkurat si at hun nødvendigvis har et fortrinn når det kommer til noe utover et ligg?

Jeg er helt enig i at en mann ikke nødvendigvis bare kan stille seg i baren, men dette handler vel mer om at det er enklere for kvinner å få seg en "one night stand" enn det er for menn, og betyr kke nødvendigvis at det er enklere å få seg kjæreste.

Evig single mennesker velger på mange måter å være evig single.

Mange gjør nok det, ved å som du selv sier: utelukke for eksempel nettdating, gå på byen e.l, men det er jo også mange som både driver med nettdating, er ute på byen, er sosial o.l. og allikevel ikke får/har kjæreste.

Mener du at det er selvvalgt hvis man selekterer bort folk man ikke har kjemi med? Eventuelt at man ikke finner noen som møter de kravene man stiller til en potensiell kjæreste? Eller så kan det jo være at man finner personer man har følelser for, men at det ikke er gjensidig. - Da vil jeg vel ikke kalle det selvvalgt?

[Rights]

Stinker null selvtillit og liten selvverdi av deg på mils avstand. Dette lukter jentene med engang!

Hva med å begynne å trene litt styrke for eksempel? En "godfølelse" etter hvert endte trening på grunn av alle dopaminene som flyver rundt i skallen din. Du vil etter hvert få en mestringsfølelse, som igjen gjør deg lettere til sinns. Helsegevinst er det også. Blir det noen kroppslig forandring etterhvert vil også dette være med på å gjøre noe med selvtilliten.

Trenger selvfølgelig ikke bli en treningsnarkoman, men det er uansett god medisin for kropp og sjel med litt fysisk trening.

Kanskje du hadde hatt godt av å lese PUA greier også. Har ikke så mye peiling på dette selv, men har fått litt innblikk i hva det dreier seg om. Og det handler litt om å bryte ut av mønstre, utfordre seg selv, og gjøre ting ved utseendet. Sosial angst? Eneste måten å bli bedre er å eksponere deg selv for dette, så blir det mere utholdelig gang for gang. Det gjelder vel forsåvidt det meste man har angst for.


Et sted må du starte!

Endret 28. mai 2015 av Rights

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig i at en mann ikke nødvendigvis bare kan stille seg i baren, men dette handler vel mer om at det er enklere for kvinner å få seg en "one night stand" enn det er for menn, og betyr kke nødvendigvis at det er enklere å få seg kjæreste.

Er det ikke svært mange forhold som begynner med at man møtes på byen da?

Anonymous poster hash: 86bb7...102

[Miklo Velka]

Falsk og falsk. Tving deg til å være slik du vil være. Fake du det lenge nok så blir det en sannhet til slutt.

Jeg tror ikke på dette, og mener også at dette blir feil. Ikke tror jeg at jeg er i stand til å gjøre noe slikt heller. Er det noen kvinner her som kan komme sine tanker rundt dette?

Vel, man har selv ansvar for eget liv. Da må man jobbe med eget tankesett. Kommer du noen vei slik du er nå? Så da er vel svaret å prøve å bli et "bedre menneske". Som jeg sa, holdningen og livssynet til en person kan ha alt å si for opplevelsen av h*n. Klarer man ikke selv, bør man oppsøke hjelp. Konstant negativ tankegang er ofte et tegn på depresjon.

Jeg vet jeg har hatt depresjoner, men tror at jeg er ute av det, og at problemene mine i dag er følger av depresjon og isolasjon. Jeg prøver å bli et bedre menneske, og føler at jeg har tatt store steg det siste året, men jeg klarer fortsatt ikke å se noe lys i enden av tunnellen.

Ja, hva problemene egentlig er, bortsett fra dette med holdning. Enkelte andre vil sikkert fortelle deg at alt sitter i hodet ditt og det bare er å tenke positivt, men jeg tror ikke på dette. Hva er galt med utseendet ditt, for eksempel? Er det noen andre "overfladiske" problemer som helse, inntekt, bosted?

Inntekten er ikke veldig bra i norsk målestokk, men sammenlignet med de lokale hvor jeg bor så er den bra.

Helsen er ikke bra, men ikke lenger direkte dårlig. Men har hatt dårlig helse mesteparten av livet, og er nå så bra som jeg tror jeg kan bli, for første gang siden tidlig i tenårene. Dette er ikke et problem vises på utsiden, og det er heller ikke i hodet, bortsett fra depresjon og sosial angst som har kommet som følge av helseproblemene.

Bosted trives jeg veldig godt på, men et problem er at jeg ikke snakker språket. Forsøker å lære, men det er bare så latterlig vanskelig.

[Miklo Velka]

Stinker null selvtillit og liten selvverdi av deg på mils avstand. Dette lukter jentene med engang!

Det er dette som er problemet, selv om det har blitt mye bedre det siste året. Problemet er det å klare å ha troen og bedre disse punktene når man kun har negative opplevelser og erfaringer. Jeg trenger positive opplevelser for å hjelpe meg å snu trenden, men klarer ikke å finne noen.

Hva med å begynne å trene litt styrke for eksempel? En "godfølelse" etter hvert endte trening på grunn av alle dopaminene som flyver rundt i skallen din. Du vil etter hvert få en mestringsfølelse, som igjen gjør deg lettere til sinns. Helsegevinst er det også. Blir det noen kroppslig forandring etterhvert vil også dette være med på å gjøre noe med selvtilliten.

Det er et godt forslag, som jeg kommer til å følge, men av flere årsaker så har jeg ikke mulighet til å starte med dette umiddelbart, uansett hvor mye jeg vil det. Men jeg kommer definitivt til å gjøre det!

Kanskje du hadde hatt godt av å lese PUA greier også. Har ikke så mye peiling på dette selv, men har fått litt innblikk i hva det dreier seg om. Og det handler litt om å bryte ut av mønstre, utfordre seg selv, og gjøre ting ved utseendet. Sosial angst? Eneste måten å bli bedre er å eksponere deg selv for dette, så blir det mere utholdelig gang for gang. Det gjelder vel forsåvidt det meste man har angst for.

Har ingen anelse om hva dette er, men skal se på det.

[Miklo Velka]

Hei igjen, dette skriver jeg absolutt ikke med intensjon om å være kritisk, men utifra svarene du får så fokusere du kun på problemene. Du må begynne å se på løsninger.

1. Klart man blir påvirket av tidligere erfaringer, men det er flere ting man kan gjøre for å justere sitt eget bilde av seg selv.

Kritiske røster er de røstene jeg tror jeg tar best til meg, og som påvirker meg mest, så om det kommer noen slike så er ikke jeg fremmed for det.

Jeg forsøker å justere dette, og det er derfor jeg er her, for å få tips og råd eller motivasjon. :-)

2. Du skriver at du er sjenert, at du selv mener at du suger i sosiale settinger, du er ikke i stand til å holde en dialog og du blir fort usynlig og uinteressant. - hva kan du gjøre med dette da? Jo du kan jobbe med å bli mer utadvendt. Hvordan? Du kan starte (alt utifra hvor dine grenser allerede er) med å utfordre deg selv.

Jeg forsøker å jobbe med dette, men har store problemer med det.

Dårlige erfaringer skaper tvil, mens gode erfaringer gir en opplevelse av mestring og økt selvtillit, logisk nok.

Og det er akkurat disse gode erfaringene jeg ikke klarer å finne.

Så helt konkret: Hvordan kan du bli mindre sjenert - Du må oppholde deg i sosiale settinger, snakke med de som jobber på butikker, jobb, på gata e.l. Alle settinger hvor du tidligere har syntes det har vært ubehagelig skal du nå utfordre deg selv i. Presse deg litt mer for hver gang. Start i det små med å bare si noe mer enn "Hei" på butikken, og eskaler derfra. Gi deg selv ros når du gjør fremskritt, uansett hvor små fremskritt det er.

Et problem er at jeg ikke snakker språket der jeg bor, men det gir meg naturligvis en gylden mulighet til å slå to fluer i én smekk.

Det andre du sier er at du er dårlig i dialog, du har da en form for dialog her på forumet. Jeg syntes ikke du virker noe dårligere enn gjennomsnittet, her tror jeg selvtilliten din spiller deg et puss. Men ok - igjen fokuser på løsning. Hvordan bli bedre på dialog? Enkelt: ØV øv øv. Det å holde samtaler finnes det til og med kurs i, nettopp fordi det er noe man kan Lære, øve og bli bedre i.

Så for å bli bedre i dialog må du rett og slett prate mer med Folk, alle mulige folk. Du må teste ut hva som fungerer og ikke.

Skriftlig på internett og muntlig ansikt til ansikt er to helt forskjellige verdener, spesielt for meg. Jeg kan å skrive, og det kan nok være for at jeg her kan skjule meg, og ikke risikerer å dumme meg ut som jeg gjør i det virkelige liv. I min verden, og hode.

Så kommer det til det tredje du nevner, at du føler deg usynlig og uinteressant. Det er veldig trist å høre. Ingen skal føle seg på den måten. Men hvis du kunne tryllet og du plutselig en dag hadde følt deg synlig og interessant, hva hadde vært annerledes da? Hvis du kartlegger det, så vet du hva du jobber mot.

Jeg er ikke i stand til å starte eller føre en samtale, og merker at andre mennesker finner meg kjedelig og uinteressant. På byen eller på fest, eller der det er et støynivå høyere enn normalt så sliter jeg med å involvere meg, delvis fordi at jeg er redd for å dumme meg ut, men aller mest fordi at jeg ikke har stemme til å snakke over bråket med, og jeg er derfor ikke i stand til å delta i samtaler.

Selvtillit er jo noe som øker ved at man ser at man mestrer ulike arenaer, og jo vanskeligere utfordring, jo mer vil selvtilliten øke når du først får det til. Gjør mer av ting du er god til samtidig som du øver på ting du ikke er god til. Så går det seg til - med litt jobb.

Jo vanskeligere utfordring, jo vanskeligere er det også å starte eller gjennomføre. Føles det uoppnåelig så forsvinner motivasjonen og gjennomføringsevnen.

[Silfen]

Hvorfor tror du ikke på det? Jeg faker masse, iallfall ute på byn og sånt. Får godt med oppmerksomhet. Selv om jeg ikke tror en dritt på det jeg gjør på. Så tydeligvis er det noe som funker.

[Miklo Velka]

Hvorfor tror du ikke på det? Jeg faker masse, iallfall ute på byn og sånt. Får godt med oppmerksomhet. Selv om jeg ikke tror en dritt på det jeg gjør på. Så tydeligvis er det noe som funker.

 

Mulig det funker for deg og det du vil ha, men jeg tror på å være ærlig. Om jeg skulle klare å fake så hadde sannheten kommet for en dag etter kort tid, og da tror jeg ikke det hadde blitt mottatt veldig positivt.

[Silfen]

Mulig det funker for deg og det du vil ha, men jeg tror på å være ærlig. Om jeg skulle klare å fake så hadde sannheten kommet for en dag etter kort tid, og da tror jeg ikke det hadde blitt mottatt veldig positivt.

Det er jo ikke en løgn. Det er jo bare en annen del av din personlighet som du må trekke frem. Og så er det gjerne ukomfortabelt, fordi du er vant med å ha en annen del som den dominerende. Men jo mer du trekker frem andre sider ved deg selv, jo mer komfortabel vil du være med å gjøre det. Og så blir de til slutt, om ikke dominerende, så iallfall akseptable.